Ingen må narre seg selv! Hvis noen av dere regner seg som vis i denne verden, la ham da bli en dåre, så han kan bli virkelig vis. For denne verdens visdom er dårskap i Guds øyne. (1 Kor 3,18f.)
Vi er dårer for Kristi skyld, dere er kloke i Kristus. Vi er svake, dere er sterke. Dere får ære, vi får skam. (1 Kor 4,10)
Guds visdom sprenger denne verdens rammer. Er denne verdens lærde, eller Kirkens teologer og embedsmenn, målbærere av Guds visdom for oss? Vi kan heldigvis regne med at det ofte er tilfelle, men samtidig behøves et korrektiv. Et korrektiv som ikke er bundet av konvensjoner og menneskelig stolthet. Det er her de hellige dårene kommer på banen. En som ikke har lært noe som helst, eller kanskje et barn som kan fortelle at keiseren går uten klær. Kort sagt, en profet.
Kanskje er den hellige Simeon salos (gresk “tomsing”) den første blant de hellige dårene i den østlige tradisjonen. For å identifisere seg med de utstøtte og foraktede i 500-tallets Syria, oppførte han seg som en tulling – og muligens var han ikke helt stabil heller – med alskens merkelige påfunn. Om Simeon var den første, regnes likevel ofte den hellige Andreas av Konstantinopel (900-tallet) som den tidligste blant dårer for Kristi skyld. Han tok Pauli ord og Kristi saligprisninger inn over seg og antok dårens rolle overfor omverden som en akt av ydmykelse og selvbeherskelse. Gud lønnet ham med visdommens og profetiens gave, og han kunne med sine aparte ord hjelpe mange av sine medmennesker til å se med nye øyne på sine egne åndelige defekter. De eneste som fikk se bak hans påtatte åndssvake ytre, var hans skriftefar og hans disippel.
I Russland
Dåren for Kristi skyld (russisk: jurodivij Khrista radi) ble en anerkjent skikkelse i de slaviske områdene på 1500-tallet. Den mest kjente av dem alle var Vasilij (Basilios) den velsignede. Mens tsar Ivan den grusomme fór frem med urett og blodsutgydelser, fordømte biskopen av Moskva ham, hvorpå biskopen ble tatt av dage av tsarens menn. Men da Vasilij ved flere anledninger åpent bebreidet ham for hans handlinger, våget ikke tsaren å røre denne hellige, halvnakne, tilsynelatende idioten, men lyttet til ham og behandlet ham med respekt.
Den hellige dårskap (russisk: jurodstvo) ga avkall på all jordisk visdom og ambisjon, og representerte den rene ufordervede tro. Under sitt dekke av dumhet brøt dåren konvensjoner, religiøse såvel som verdslige. Kun et rettferdig menneske ville se helligheten bak fasaden, mens de urettferdige ville avvise ham eller henne. Dermed ble respekten for denne dåren en prøve på ens egen åndelige lydhørhet, stillet til skue for alle og enhver. Dåren ble slik en samvittighetens røst såvel i den enkle bondestue som i maktens høyborg.
En sammenligning med de gammeltestamentlige profeter er ikke urimelig, som for eksempel med Esekiel (se kap. 4) og hans underlige profethandlinger. Ulikt andre eksentrikere, som for eksempel eremitter og søylehelgener, søkte ikke jurodivyj å avsondre seg fra samfunnet, men tvert imot å leve blant mennesker.
Dostojevskij og Tolstoj
Den hellige dåre ble en prominent skikkelse i den russiske 17- og 1800-tallslitteraturen, som hos Tolstoj, Leskov, Dostojevskij og en rekke andre. En variant av jurodivyj ble her mer aktuell. Ikke den påtatte dårskap, men vandreren, strannik, den hellige ensomme som vandrer gjennom verden – ofte i overført betydning som for eksempel fyrst Mysjkin i Dostojevskijs Idioten. Med sin uskyldighet og åpenhet overfor Gud finner han seg aldri til rette blant menneskene i denne verden av ondskap og sjalusi, mennesker han elsker og ønsker det beste for. Fyrst Mysjkin illustrerer hvordan godheten paradoksalt nok er med på å ødelegge verden slik vi har innrettet den og – i hans tilfelle – selv blir fordrevet.
Tolstoj har ofte en svært annerledes tilnærming, som også henger sammen med hans uvilje overfor den institusjonelle Kirken. I novellen «Dumme Ivan» må djevelen til slutt gi tapt for dåren og hans manglende ambisjoner og enkle livsholdning. Dåren blir en redningsmann for sine nærmeste, ja for hele kongedømmet som han ender opp med å regjere. Kristi ord «uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket» er betegnende for slike hellige dårer hos Tolstoj. I mange andre av Tolstojs tekster er det de enkle og enfoldige som representerer de ideelle menneskene, både religiøst og politisk.
Og i vest?
Om den hellige dåre først og fremst er forbundet med bysantinsk-russisk kristendom, har vi også i vest en rekke helgener og litterære figurer som la til side all verdslig stolthet, som identifiserte seg med enkle folk, med samfunnets utstøtte. Blant helgener må Frans av Assisi nevnes som den mest kjente representanten. Med sin bevisste fattigdom og manglende ærgjerrighet på egne vegne vant han innpass hos småfolk såvel som hos den egyptiske sultan. Her var ingen påtatt dumhet, men snarere Kristi befaling til apostlene om å være «kloke som slanger og troskyldige som duer» (Matt 10,16).
Samtidig som den hellige dåre ble populær i russisk litteratur, fikk man i Vest-Europa skikkelser som den romantiske Parsifal-figuren, en skikkelse fra middelalderen popularisert gjennom Wagners opera, dåren som ble vis gjennom sin medlidenhet.