Kampanjene mot Pave Pius XIIs ettermæle forsterkes

Av f. Claes Tande

Pave Pius XII, født Eugenio Pacelli, som var pave under Den annen Verdenskrig, har fra noen hold lenge vært en skyteskive for harde angrep. Han anklages for å ha tiet mens jødene ble massakrert av nazistene.

Disse anklagene har tiltatt i intensitet de siste månedene.

Hitlers Pave

I begynnelsen av juni 1999 bebudet det amerikanske forlaget Viking Press en bok med tittelen "Hitler's Pope: The Secret History of Pius XII". Forlaget beskriver boken som "The untold story of the most dangerous man of the Church in modern history". Forfatteren er John Cornwell, bror til David Cornwell som skriver under forfatternavnet John Le Carré.

Ifølge forlaget inneholder boken alvorlige anklager mot Pius XII, som ikke bare gjøres ansvarlig for "taushet" stilt overfor nazistenes forbrytelser, men som i tillegg anklages for å ha bidratt til at Hitler kom til makten. Ifølge Cornwell "kunne Hitler aldri ha gjennomført holocaust uten Pacellis medvirken".

Pressemeldingen hevder videre at Pius XII var anti-semitt og narcissistisk, og at hans pontifikat var karakterisert av politiske og spirituelle ambisjoner som ligner de som "preger Johannes Paul IIs pontifikat".

For øyeblikket forblir disse anklagene bare trusler, for John Cornwells bok vil ikke komme i salg i bokhandlene før i oktober. Mange eksperter som kjenner denne periodens historie venter med å komme med noen kommentarer inntil de har fått gransket bokens historiske dokumentasjon. Forlaget har så langt nektet å sende fra seg anmeldereksemplarer.

Filmatisering av "Stedfortrederen"

Kort tid etter at meldingen om Cornwells bok kom, ble det kjent at den greske filmregissør Constantin Costa Gavras vil produsere en film basert på den tyske forfatter Rolf Hochhuths skuespill "Der Stellvertreter" (Stedfortrederen) fra 1963. Det var fremfor alt Hochhuths skuespill som satte fart i den sorte legende om Pave Pius XII på sekstitallet: Stykket fremstiller ham som en puslete nazisympatisør hvis eneste interesse var å fremme Vatikanets forretningsinteresser i forhold til Tyskland.

Hvor historisk korrekte må denne type verk være? Litterær frihet har alltid sin berettigede plass, men hvis grensen mellom fiksjon og historie viskes ut slik at leseren ikke ikke vet hva som er hva, må man passe på. Og når forfatteren som i dette tilfellet bedyrer at det i virkeligheten grunnfalske bilde han tegner er i det vesentligste historisk korrekt, og til og med i skuespillets forord fører sitt publikum bak lyset ved å hevde at han har sentrale elementer fra personlig granskning av Vatikanets arkiver, da er en grense er overskredet.

Forut for at dette skuespillet ble offentliggjort, var den samlede offentlige opinion heller positiv til Pius XII. Kritikk mot ham var nok kommet før, men den kom for det meste enten fra de samme hold som for øvrig festet full tiltro til de kommunistiske anklager mot de forfulgte katolske kirkeledere bak jernteppet, eller fra anti-katolske amerikanske sekter.

Etter de første oppførelser av "Stedfortrederen" var det jødiske ledere som protesterte mot Hochhuth. Blant dem var den danske overrabbiner dr. Marcus Melchior; Pinchas Lapide, tidligere israelsk konsul i Milano; og Robert Klempner, en av sakførerne under Nürnberg-prosessene. Kardinal Giovanni Battista Montini av Milano (den senere Pave Paul VI), protesterte også kraftig. Et leserbrev fra ham som kraftig kritiserte Hochhuths verk, ble offentliggjort i "The Tablet" rett etter at han var blitt valgt til pave. Selv om filmmanusets detaljer fremdeles er ukjente, vil filmen uten tvil tegne et lite flatterende bilde av Pius XII.

"Viktig avsløring" om Paven og sionismen

Så til slutt har en italiensk avis, "Corriere della Sera" og flere andre aviser bragt videre et oppslag fra "The Jerusalem Post" som retter søkelyset mot noe som angivelig skulle være en "viktig avsløring". Det dreier seg om et brev fra Pave Pius XII til den amerikanske president Franklin D. Roosevelts personlige representant overfor Pavestolen, Myron Taylor, der Paven i 1943 skal ha uttrykt bekymring over konsekvensene av at den jødiske befolkningsandel i det britiske mandatområde Palestina blir for stor. Det vil medføre store problemer i fremtiden, skriver Paven, som anfører at man kan hjelpe jødene ved å finne andre land der de kan bosette seg.

Men at Den katolske kirke den gang var skeptisk til en jødisk stat i Palestina, er verken noen nyhet eller noe særlig spesielt, ettersom denne skepsis ble delt av mange regjeringer den gang. Å koble denne innsikt til myten om pavens unnfallenhet overfor nazistene under jødeforfølgelsene, er ikke bare historieløst - det er svært tendensiøst. Det brevet som det vises til, inneholder ingen nyheter for historikere. Artikkelen tøyer sannheten utilbørlig ved å gi inntrykk av at Pius XII skulle være alene om denne holdning til den sionistiske drøm. Den kommer også i et grelt lys når man samtidig vet hvor meget den samme Pave arbeidet for å redde så mange jøder som mulig fra nazistenes deportasjoner, og at Vatikanets assistanse også gikk så langt som å skaffe mange jøder båtpass til nettopp Palestina.

Det er interessant å merke seg hva erkebiskop Angelo Roncalli (den senere Pave Johannes XIII) skrev i 1943. Han var da den pavelige sendemann i Istanbul. Den 4. september 1943 skrev han til Vatikanets statssekretær kardinal Maglione som svar på Den hellige Stols ønsker om fortsatt innsats for jøder i nød: "Jeg må innrømme at Den hellige Stols sending av jødene til Palestina, til det som faktisk innebærer en gjenopprettelse av det jødiske kongedømme, først ved å la dem forlate Italia, gjør meg usikker. Dersom dette var noe som andre jøder og deres politiske allierte gikk inn for, ville det være forståelig. Men jeg synes ikke at det er passende at Den hellige Stols veldig enkle og opphøyede utøvelse av barmhjertighet skulle gi anledning til, eller fremstå som, det som vil måtte utlegges som samarbeide ... i gjennomføringen av deres messianske drøm."

Til og med Roncalli, som på instruks fra Den hellige Stol gjorde alt hva han kunne for å redde jødene fra deres forfølgere, hadde samtidig reservasjoner mot en opprettelse av en israelsk stat i Palestina. Men for ham, og i enda større grad for Vatikanet som her gav instruksene, var det aller viktigste å redde så mange jøder i sikkerhet. Hvortil de kunne komme i sikkerhet, var underordnet dette hensyn, selv om man var skeptisk til at befolkningsbalansen i Palestina slik ble så sterkt forrykket. Og ingen har fremført noen reservasjoner mot Roncallis engasjement, verken som vatikandiplomat eller som pave.

Mistenkeliggjort nå, hyllet da

Og da gjenstår spørsmålet om hvorfor Pius XII slik til de grader gjøres suspekt. Han er den pave i historien som faktisk har fått mest pris og takk fra det jødiske folk og dets ledere selv. Man kan nevne den overstrømmende takk fra f.eks. dr. Josef Nathan fra den italienske jødiske kommisjon (7.9.1945), dr. A. Leo Kubowitzki, generalsekretær for Den jødiske Verdenskongress (21.9.1945), og en stor gruppe jøder som hadde vært i tyske konsentrasjonsleirer (29.11.1945). Man kan nevne rabbi Zolli i Roma, som konverterte til katolisismen ved krigens slutt i Italia og tok Eugenio som sitt dåpsnavn (Pius XII het jo opprinnelig Eugenio Pacelli). I 1958, da Pius XII døde, var omtalen han fikk i f.eks. Jerusalem Post også bemerkelsesverdig. Og Israels utenriksminister Golda Meir roste hans innsats for jødene, og avsluttet: "Vår tid ble beriket av en stemme som løftet seg om de store moralske sannheter, over de daglige konflikters tumulter. Vi sørger over en stor fredens tjener".

Senere - etter at anklagene mot Paven dukket opp for alvor - er han blitt iherdig forsvart f.eks. av fremtredende jøder som for eksempel Joseph Lichten, International Affairs Dept. for the Anti-Defamation of B'nai B'rith ("Pius XII and the Holocaust. A Reader").

Simon Wiesenthal-senterets kurs

Angrepene mot Pave Pius XIIs karakter synes i sannhet å ha blitt en fanesak for mange. For tiden er rabbi Marvin Hier i fremste rekke her. Han er grunnlegger og leder for Simon-Wiesenthal-senteret i Los Angeles, et senter som låner sitt navn fra en meget aktverdig person. I en giftig tale den 13. mai 1999 kalte han Pius XII for "The Pope of the Holocaust" (!).

Hvordan forsvarer han denne demonisering av Pius? Med upresise mistolkninger og med sitater som ingen andre klarer å gjenfinne. For eksempel anklaget han Pius XII for å "sitte på St. Peters trone i steinsens stillhet" mens jødene ble sendt til gasskamrene. Men bevismaterialet som viser at denne pave talte ut til forsvar for alle nazismens ofre, er uomtvistelig; de fleste historikere av rang som har befattet seg med Pius har kommet til det resultat at han reddet hundretusener av jøder. En jødisk historiker, Pinchas Lapide, som blant annet kjente saken fra Yad Vashem-arkivene, anslo i et verk på 1960-tallet at denne innsats reddet 860.000 jøder - flere enn alle andre instanser sammenlagt ("Three Popes and the Jews", 1967).

Hier hevder også at Pius XII "leste novenebønner" for nazistisk seier over sovjetkommunistene. Som kilde viser han til pavens husholderske, sr. Pasqualina, som nå forlengst er død.

Etter at denne anklagen ble reist, har Vatikanets folk gått igjennom hvert eneste ord som søster Pasqualina har publisert eller som andre har nedskrevet at hun har sagt, inklusive de mange timelange og inngående avhør som Vatikanets kongregasjon for Helligkåringer hadde av henne i forbindelse med deres granskning av Pius XII. Hva har de funnet om at Pius XII skulle ha bedt for nazistisk seier? - Ingen ting. De har heller ikke funnet en rekke andre utsagn som Hier "siterer" fra henne.

Belaster forhold jøder - katolikker

Tidligere i år advarte kardinal Edward I. Cassidy, som er leder for Vatikanets kommisjon for religiøse relasjoner med jødedommen, at den katolsk-jødiske dialog trues av slike bakvaskelser. Men det var Vatikanets "nr. 2", kardinal-statssekretær Angelo Sodano, som mest uforblommet tok bladet fra munnen om hvordan man reagerer på disse mange års antydninger, halvsannheter og løgner om Pius XII. I Vatikanets avis "L'Osservatore Romano" av 10. mars 1999 betegnet han den kritikk som for tiden fremkommer som "una forma subdola di perzecuzione".

Er det riktig å fokusere så meget på Simon-Wiesenthal-senteret i denne sammenheng? Sett i et historisk perspektiv er det bare i det siste tiåret at dette senteret har markert seg med denne type angrep på Pius XII. Og alene er de på ingen måte. Men dette senteret, både på grunn av det viktige og prisverdige som det har utrettet på andre fronter, og kanskje også på grunn av den mann det er oppkalt etter, nyder en viss - og kanskje økende - gjennomslagskraft. Når det bruker dette til å nøre opp om den sorte legende om Pius XII, er det viktig å rette et søkelys mot dem. Det er også forstemmende at rabbi Hier, og de øvrige eksponenter for dette senteret, så godt som aldri finner det nødvendig å gå særlig inn på de motargumenter deres forskjellige utspill møtes med.

Forstemmende forvrenginger

Man kan granske Wiesenthal-senterets hjemmeside på internet, for å finne hvilket bilde de ønsker å utbre om Den katolske kirke og jødeforfølgelsene. Ordet forstemmende er nokså dekkende for hva man finner.

I en oversikt "36 spørsmål om holocaust" lyder ett av spørsmålene: Hvilken innstilling hadde kirken til jødeforfølgelsene? Tok Paven noen gang til orde mot nazistene?

Her er den delen av svaret som berører Vatikanet: "Den katolske kirkes leder da nazistene kom til makten, var Pave Pius XI. Selv om han fastslo at "rase"- og "blods"-mytologien var i strid med kristen lære (i en pavelig encyklika, mars 1937), verken nevnte eller kritiserte han antisemittismen. Hans etterfølger, Pius XII (kardinal Pacelli) var en germanofil (tyskervenn) som forholdt seg nøytral under Den annen Verdenskrig. Selv om Vatikanet så tidlig som i 1942 mottok detaljert informasjon om drapene av jøder i konsentrasjonsleirer, begrenset Paven sine offentlige uttalelser til sympatierklæringer for de som var ofre for urettferdighet, og til appeller om en mer human krigføring. Til tross for den manglende respons fra Pave Pius XII, spilte flere pavelige nuntier en viktig rolle i redningaksjonene, især nuntiene i Ungarn, Romania, Slovakia og Tyrkia. Det er ikke klart i hvilken grad, om overhodet, de opererte i henhold til instruksjoner fra Vatikanet".

Her finner vi flere nokså freidige forvrengninger. Den krasse forskjell som forsøkes markert mellom Pius XI og Pius XII er kunstig: Kardinal Pacelli, som var Pius XIs høyre hånd i Vatikanet, var direkte engasjert i utformingen av encyklikaen "Mit brennender Sorge" i 1937. Det er nok så at ordet "antisemittisme" ikke forekommer i dokument. Men encyklikaen fordømmer likevel fenomenet helt utvetydig. Og det er like fullt en kjensgjerning at Vatikanet bekjempet de antisemittiske italienske raselover av 1938, offentlig fordømte fascistenes ideologiske begrunnelse av denne raseideologi - verket "Il Razzismo", og at Vatikanet på samme tid sendte ut instruks til alle verdens katolske universiteter og læresteder om å bekjempe raselæren.

Ordet "germanofil" i sitatet om Pius XII er sikkert valgt med omhu, og dessverre er det grunn til å tro at man ønsker at leseren skal lese "nazivennlig" mellom linjene. At Pave Pius XII var den første og lenge den eneste statsleder som fordømte de umenneskelige overgrep mot folkegrupper på grunn av deres rase (1942), finner man ingen grunn til å opplyse om.

Leser man disse pavelige fordømmelser med et moderne sinn formet av nåtidens tabloide formidlingskunst, kan de virke omstendelige og tungt formulerte. At en Pave opererer innen et annet retorisk spekter enn Hitler og Goebbels, er heller ikke å undre seg over. Men datiden visste å lese og forstå datidens språk, også datidens kirkelige språk. Da Paven til jul 1942 fordømte at hundretusener ble forfulgt bare på grunn av deres rase og opphav, ble det budskapet forstått både i Berlin og i London. En lederartikkel i New York Times juledagen 1942 roser Paven som "en ensom stemme som roper ut av et helt kontinents stillhet". Denne fordømmelsen var verken den første eller siste, men det er likevel helt riktig å fastslå at det var et bevisst valg fra Vatikanets side å konsentrere seg om andre måter å motvirke katastrofen på. På et tidspunkt var man også kommet til den konklusjon at offentlige frontalangrep kunne virke direkte mot sin hensikt.

At det kunne eksistere noen grunner (annet enn at han var "germanofil") til at paven ikke kom med de prangende offentlige frontalangrep på Hitler for jødeforfølgelsene, får man slett ikke vite noe om på Simon Wiesenthal-senterets websider At det i Nederland, hvor Kirken sommeren 1942 gikk offentlig og krasst ut med fordømmelser, slo så totalt feil, forties. Der utløste protestene øyeblikkelig en intensivering av jødearrestasjonene og en så inngående kontroll av de katolske institusjoner at det ble umulig å skjule jøder der. Over 70 prosent av Nederlands jøder ble utryddet - en større andel enn i noe annet vesteuropeisk land. Mens i Italia, der Paven og Kirken avstod fra de store protester i offentligheten og arbeidet i det skjulte med å gjemme tusener for eksempel i klostre og inne på vatikansk statsterritorium, var andelen ca. 17 prosent. Den italienske katolske kirkes og Vatikanets innsats her var helt sentral. Et annet sted på Wiesenthal-senterets websider nevnes "The Assisi underground" i forbindelse med innsatsen for jøder i Italia. Det er vel og bra. Men man unnlater å antyde hvor sentral Vatikanets rolle i virkeligheten var for arbweidet med å berge jøder i Italia. Fordi det ikke passer inn i det Pius-bilde som søkes forsterket?

Forsøket på å bestride at de pavelige nuntiers innsats kunne ha noe som helst å gjøre med instrukser fra Vatikanet, er kanskje den groveste uetterettelighet som kolporteres. Diplomatposten mellom Vatikanet og de diplomatiske utestasjoner er forlengst offentliggjort og kjent for historikere, gjennom den bindsterke dokumentasjonsserien "Actes et documents du Saint-Siège relatifs à la seconde guerre mondiale". Her kan man lese ikke bare de inngående rapporter, men også de utgående oppfordinger og instrukser. Ingen historiker som har studert denne dokumentasjonen kan med faglig integritet intakt antyde at disse vatikandiplomatene i sin innsats for jødene handlet uten direkte tilskyndelse og tett og hyppig oppfølging fra Vatikanet. I Sørøst-Europa var det forresten vanlig at det pavelige diplomati hjalp jøder til flukt også til Palestina.

Overstrømmende takk - og pengegave

Dokumentene viser også hvordan jødiske organisasjoner i Vesten kom med forslag til Vatikanet hva man kunne gjøre, og uttrykt sin store takknemlighet for det som ble gjort. Det er også velkjent at lederne for internasjonale jødiske organisasjoner, og jøder som personlig hadde nydt godt av Vatikanets og kirkens beskyttelse, etter krigsslutt var overstrømmende i sin takk til Paven.

Endel av dette er blitt nevnt ovenfor. I slutten av juli 1999 kom et for de fleste ukjent dokument for en dag i Israel som viser at takknemligheten etter krigsslutt også gav deg et håndfast utslag i form av en generøs pengegave fra ledende jødisk hold til Vatikanet. Dokumentet ble bragt frem i lyset av Lorenzo Cremonesi, den italienske dagsavisen "Corriere della Sera"s Jerusalemkorrespondent, som arbeider med en bok om staten Israels relasjoner med Pavestolen. Cremonesi fortalte om sin oppdagelse i magasinet "Tempi". (I virkeligheten dreier det seg i sak ikke om en nyoppdagelse - pengegaven har vært kjent og omtalt tidligere av andre). Mens har gjennomgikk israelske arkiver, kom han over et brev fra Vatikanet datert 27. oktober 1945, undertegnet msgr. Giovanni Battista Montini (den senere pave Paul VI) som arbeidet høyt oppe i i Vatikanets Statssekretariat. Det var stilet til Raffaele Cantoni, presidenten for de italienske jødiske felleskap. I brevet forteller Montini detaljert om en samtale mellom Pius XII og Arieh Leo Kubowitzki (generalsekretær for Den jødiske Verdenskongress). Under denne audiensen hadde Kubowitzki gitt Pius XII mer enn (målt i dagens pengeverdi:) én million dollar for "karitative formål", og uttrykt sin "takknemlighet for pavens innsats til støtte for forfulgte jøder". Montini la til at Pius XII hadde besluttet at beløpet skulle gå uavkortet til trengende av jødisk opprinnelse.

Hvorfor?

De nå stadig hyppigere angrepene mot Pius XIIs minne kommer mens Vatikanets kongregasjon for Helligkåringer arbeider med en granskning av Pius XIIs levned med tanke på en mulig saligkåring. Hva det er som motiverer angrepene på paven, skal det ikke spekuleres i her. Men kildesituasjonen er nå slik at beskyldningene - i hvertfall fra de akademiske kretser som over lengre tid har beskjeftiget seg med materien - enten må skyldes uvitenhet og motvilje til å granske det foreliggende materiale, eller det må skyldes en bevisst vilje til å bakvaske som må være motivert av annet enn sannhetssøken.

Les også på våre egne hjemmesider:: Vatikanet, Den annen Verdenskrig og Holocaust; Ny bok om Pius XII og jødene; Historiker venter saligkåring av Pius XII; Historian Refutes Complaints on Vatican Archives
Og på andre nettsteder:: Blaming the wartime pope for failing to stop the Holocaust from the Vatican is a neat bit of revisionist history. Newsweek, March 30, 1998: By Kenneth L. Woodward; Did Pius XII Remain Silent? April 14, 1994 issue of "The Arlington Catholic Herald, April 14, 1994: By Fr. William Saunders; Why Pope Pius XII Was Right, By Ronald J. Rychlak