Ærefrykten for hellige handlinger og de kristnes skikk og bruk i de første kristne århundrer, ble etter hvert også overført på stedet der alt dette foregikk. «Guds hus» måtte bli skilt ut fra de verdslige bygninger. Men dette tok ganske lang tid, særlig på grunn av kristenforfølgelsene i de første århundrer e.Kr. Gudstjenestene fant gjerne sted i alminnelige privathus og i jødiske bønnehus, men hadde også et preg av improvisasjon. For eksempel kunne de finne sted på en martyrs grav på årsdagen for hans eller hennes død. Ekklesia, kirke, ble mest brukt om den levende menighet – fellesskapet av dem som levde et oppriktig kristent liv – og bare i mindre grad om et sted.
Da det så oppstod kirkebygninger, ble disse sett på som et slags bilde på den store åndelige Kirke som var den bakenforliggende, helt avgjørende realitet. Menigheten skulle samles innenfor faste vegger, i et rom som gjerne ble kalt kirkeskipet. Det var svært nærliggende å oppfatte menigheten samlet ombord på et skip på opprørt hav, med biskopen som personen som satt ved roret og skulle styre skipet mot en trygg havn. Hans hjelpere, diakonene, utøvde matrosenes oppgaver.
Kirkerommet ble også etter hvert sett på som et slags fysisk bilde på Kristi legeme, hans legemes tempel. De kristne selv utgjorde den bevegelige, mer åndelige del av dette legemet. Bak det ofte beskjedent utstyrte kirkerommet skulle man skimte det himmelske Jerusalem, Guds egen herlige by. Dette var idealet for den åndelige Kirke, og dette idealet måtte skinne igjennom i den helligste del av det hellige sted, nemlig koret.
En kirke av stein skulle symbolsk romme de levende steiner som var samlet i kirkeskipet. Allerede i Det gamle testamente hadde det vært en klar todeling av kultstedet (Guds pakttelt eller tempelet). Den indre, helligste del kunne bare de innvidde komme inn i. Denne todelingen ble nå fortsatt i kirkens deling i skip og kor. Skipet var for folket som bad og hørte Guds ord, koret for de geistlige som utøvde de aktive delene av gudstjenesten. Men denne aktive innsatsen skulle skje innenfor en kontemplativ, beskuende sammenheng, og koret var stedet for dette.
Gudshuset skulle om mulig være rettet mot øst, slik at menigheten kunne se i denne retningen. Det kristne håp var rettet mot Frelseren, den oppadgående sol, som skal komme oss i møte. Bare de konkrete fysiske forhold på stedet kunne rettferdiggjøre at bygningen ble vendt i en annen retning. De enkelte steiner i bygningen kunne være symboler på de enkelte kristne, som ble holdt sammen av kjærlighetens fysiske bindemiddel, mørtelen.
Kirkerommets struktur
Det meste i et kirkerom er gjennomsyret av kristen symbolikk i en eller annen form. Selve fundamentet, grunnsteinen, ser vi vanligvis ikke, men den er høytidelig lagt der av en biskop som symbol på «steinen som bygningsmennene vraket», men som er blitt «hjørnestein» (Matt 21,42). Kirken er altså bygget på Jesus Kristus selv, og først i annen rekke på «apostlene og profetene».
Veggene kunne særlig i middelalderen bli oppfattet som de fire evangelisters lære som rammet det hele inn. Lengderetningen i skipet var f.eks. symbolet på den tålmodighet Kirken bærer sine trengsler med, og bredden i skipet den altomfattende kjærlighet. I takhøyden kom håpet om den evige belønning til uttrykk.
Kirkevinduene har sin grunnleggende funksjon i å slippe lys og sol inn. Ved siden av dette praktiske skal de åpne for klarheten og varmen i den guddommelige nåde, slik at den kan senke seg ned i de troendes sinn. Vinduene blir på en måte symboler for menneskenes åndelige sans, som hele tiden trenger Guds lys og varme for å kunne utvikle seg. Selve grostedet, kirkebygningen, kunne i tidligere tider innvendig være preget av et jordbundet mørke, men vinduene gav det nødvendige lys for at troen kunne spire og modnes.
Koret var gjerne tydelig atskilt fra skipet. Dette er i nyere tid ikke så klart markert. Som navnet kor forteller oss, ble, ved siden av geistligheten, også kirkesangerne plassert her.
Kirkerommet er selvfølgelig preget av en bestemt stilart, som har skiftet gjennom århundrene (f.eks. romansk eller gotisk), og i nyere tid kan det være et mangfold av utforminger. Korsformen er svært vanlig, men det finnes også en rekke andre grunnformer. Det som interesserer oss her, er imidlertid de enkelte deler av kirkerommet som alltid er til stede, fysisk og symbolsk, i en eller annen form.
Kirkerommets enkelte deler
Alteret er uten tvil den viktigste del i et katolsk kristent gudshus. Det har et sterkt forbilde i tempelet i Den gamle pakt, og det fysiske alteret er tidlig blitt gitt en sentral åndelig betydning hos kirkefedrene. Dette skiller det kristne alteret fra det gammeltestamentlige. Kirkefedrene fremhever særlig at alteret er det bord der Herren feirer nattverdsmåltidet med sine apostler. Dermed blir offertanken klart koblet til Jesu enestående måltid der han gir seg selv til deltagerne. Alteret vil alltid være stedet for en aktualisering av dette ene offeret: Fortiden blir nåtid for dem som deltar i måltidet i kirkerommet. Jesus Kristus er i alterets sakrament til stede på en realistisk måte.
Selve alteret er altså et symbol på Jesus Kristus, og trinnene som fører opp til det, kan være et symbol på de apostler og martyrer som har utgytt sitt blod for Herren. I katakombene var messen ofte blitt holdt på martyrenes graver, og denne symbolikken er blitt fortsatt ved at det er et rom for relikvier på undersiden av alteret, altså en slags altergrav med relikvier fra minst to helgener. Kirkefedrene kobler også alteret til Kristi død på korset, med all den underliggende symbolikk som hører til denne avgjørende hendelsen.
I kirkerommet kan det være såkalte sidealtere. I større kirker kan det være virkelige altere, som ble brukt når det var mange prester knyttet til kirken, og hver av dem daglig skulle feire sin egen messe. For det var lenge sterke begrensninger for prestenes mulighet til å koncelebrere, feire messen sammen. I dag er kanskje de fleste sidealtere egentlig steder for tenning av lys og for de bønner som kan være knyttet til denne handlingen.
I klar forbindelse med alteret står tabernakelet, det lille «huset» vi ser i koret eller i nær forbindelse med koret, og som kan ha svært ulik form i de forskjellige kirker. Over tabernakelet lyser den røde evige lampe. Den forteller at her oppbevares konsekrert brød som er blitt til overs i den siste messe som er blitt holdt i kirken. Det blir det helligste sted i kirken i de lange tidsperioder da det ikke foregår en messefeiring, for her er Kristi symbolske og realistiske nærvær. Katolske kristne bøyer kne i ærefrykt for tabernakelet før de setter seg i benkeradene. Under selve messefeiringen inngår tabernakelet i den aller helligste handling som skjer ved alteret.
En katolsk kirke er derfor et rom preget av Kristi stadige nærvær, og det gir kirken en egen atmosfære av andakt og tilbedelse. Her skal mennesker møte Gud på en mer konsentrert måte enn de oftest har anledning til å oppleve ute i hverdagslivet. Ved inngangene til kirken står det vievannskar som inneholder innviet vann til renselse. Den som kommer inn i kirken, dypper gjerne fingrene i vievannet og gjør et korstegn. Det symboliserer en rensende overgang fra verden utenfor og til et kort eller langt opphold i kirkerommets hellige verden.
Faste eller periodevise innslag i kirkerommet
En rekke ting og symboler har sin faste plass i kirkerommet. Et krusifiks eller korsbilde skal henge slik at alle kan se det og ha oppmerksomheten rettet mot det. Prekestolen var i eldre tider plassert på et iøynefallende sentralt sted, hvor presten både kunne bli sett og hørt. Moderne lydteknikk gjør at det nå ofte finnes enklere lesepult(er) i forbindelse med koret, på et sted der leseren eller predikanten kan bli sett, men hvor lyden formidles gjennom høyttalere. Faste steder for meddelelse av sakramenter hører med til en katolsk kirke. Døpefonten skulle etter gammel skikk befinne seg i nærheten av inngangen, fordi dåpen var sakramentet for innføring i Kirken. I dag plasseres døpefonten av praktiske grunner på et egnet sted i kirkerommet eller i et mer eller mindre atskilt dåpskapell. Til boten og forsoningens sakrament hører skriftemålet, som kan finne sted i en fast skriftestol i kirken. Slike skriftestoler vil i praksis ha svært ulik utforming, alt etter den stil og tidsperiode de ble oppført i.
Langs veggene henger det 14 bilder som danner en korsvei. Den viser de forskjellige stasjoner på Jesu lidelsesvei, og både grupper av troende og enkeltmennesker kan følge disse stasjonene i en andakt med felles eller individuell bønn. Ellers kan utsmykningen av kirkene være svært forskjellig i de enkelte land og kulturer. For eksempel kan en katolsk kirke i Bayern nærmest flyte over av figurer og bilder som trenger seg frem fra veggene, mens en katolsk kirke i Norge mer bærer preg av den protestantiske nøkternhet som omgir den.
Ved siden av disse faste innslagene i kirkerommet, kommer det frem, særlig i forbindelse med messefeiringene, en rekke gjenstander og symboler som hører med i den levende liturgi. Da er vi tilbake til innledningen: Det rent fysiske kirkerommet blir igjen fylt av en levende menighet, som er det primære i den kristne gudsdyrkelse. Denne menigheten bringer inn nye gjenstander og symboler som innenfor en avgrenset tid preger kirkerommet:
Først og fremst blir alteret dekket til eukaristifeiringen (nattverdsfeiringen), og tydelige gjenstander er kalk til vinen og ciborier til hostiene (brødet). Brødet i tabernakelet blir i slutten av messen overført dit i slike ciborier. I forbindelse med en messe eller andakt kan en innvidd hostie ble fremvist for tilbedelse i en monstrans som settes på alteret og som presten velsigner menigheten med. Røkelseskar brukes i mange messer hvor røkelsen symboliserer den oppstigende bønn. I enkelte gudstjenester stenker presten menigheten med vievann fra et eget vievannskar. Alt dette skal tjene den levende virksomheten som skjer i kirkerommet til Guds ære.
God lesning om kirkerommet og liturgien, utgitt av St. Olav Forlag:
- Romano Guardini: Om hellige tegn
- Joseph Ratzinger: Liturgiens ånd
- Per Bjørn Halvorsen: Jesu nattverd – Messen gjennom 2000 år