Som organist i mange år i Den Norske Kirke, og i senere år også i Den romersk-katolske kirke, og som faglig konsulent i en rekke orgelsaker, erfarer jeg at kunnskapen om orgelspørsmål generelt er liten i avgjørende instanser. I vår katolske kirke henger dette også sammen med at kirken bare i unntakstilfeller har organister med fagutdanning og tilsvarende innsikt i orgelspørsmål. Mitt anliggende er å formidle litt faglig kunnskap om emnet, og redegjøre for hovedsynspunktene i fagmiljøet. Jeg ønsker med dette å bidra til at avgjørelser i orgelsaker tas på seriøst grunnlag, også økonomisk. I tillegg henledes oppmerksomheten på enkelte andre aspekter i forbindelse med anskaffelse av kirkeorgler. Dette til beste for menighetenes kirkemusikalske liv.
Med "digitalt orgel" menes en instrumenttype som etterligner orgellyd gjennom høyttalere. Prinsippet er reproduksjon gjennom databehandling av opptak av orgelpiper. Teknikken, som ble tatt i bruk på slutten av 1900-tallet, er utviklet så langt at klangen (i høyttalerne) kan ligne på ekte pipeorgel. Digitalorglene finnes i forskjellige modeller og fabrikat, og kan til en viss grad reguleres til rommet de skal stå i. De leveres med spillepulter innredet som ved et pipeorgel, og høyttalerne kan kamufleres. De minste modellene er disponert tilsvarende pipeorgel på ca. 25 stemmer, med to manualer og pedal. Prisene varierer med størrelse og utførelse, dvs. spesialbestillinger koster opptil det mangedobbelte i forhold til modellene. Instrumentene har fått en viss utbredelse i kirker uten klassiske kirkemusikalske tradisjoner eller med begrensede ressurser. De er en videreutvikling av de s. k. elektronorglene, men må ikke forveksles med "hammondorglene".
Med "pipeorgel" menes en instrumenttype hvor lydkilden er piper som klinger ved tilførsel av luft, som styres ved hjelp av tangenter. Pipeorgelet har en lang utviklingshistorie, som har funnet sted innenfor den kirkelige bruk i Vest-Europa, med regionale særpreg. Et pipeorgels levetid er opptil flere hundre år, avhengig av kvalitet. Orgelets størrelse uttrykkes ved antallet "stemmer", dvs. piperekker. Disse er ordnet i et eller flere "pipeverk". Det er vanlig at en del av pipene plasseres i orgelets fasade. Orgelets utseende for øvrig kan varieres fra enkle skap til rikt utarbeidede fasader, som inngår i en arkitektonisk helhet. Stemmene i orgelet bygges i mange varianter mht. tonehøyde, styrke og karakter. Dette bestemmes ut fra rommet orgelet skal stå i, og den klanglige profil orgelet er tiltenkt. Pipeorgelet er, på sitt beste, en syntese av arkitektur, klangfysikk og håndverk. Det kunstneriske element er ikke minst viktig når det gjelder den s.k. intonasjonen av pipene. Med et orgel installeres en klang som skal høres i generasjoner.
Kirke- og orgelmusikk er en del av en tradisjon og kultur som i en viss forstand er kirkens egen og økumenisk, og som har gjennomslagskraft utover det kirkelige miljø. Kirkemusikk danner grunnlag for et stort fagområde, for utdannelse og forskning. Selv om pipeorgelet har en flerhundreårig tradisjon på å være "kirkens instrument", kan det være grunn til å nevne hva som gjør det egnet i en kirke. Liturgisk og historisk er det sang som er den grunnleggende musikkutfoldelse i kirkerommet; sang har alltid vært en viktig del av gudstjenestefeiringen, uansett instrumentarium for øvrig. Pipeorgelet er i prinsippet et blåseinstrument, i likhet med menneskestemmen, og har en viss likhet med et kor. I kraft av å være et "syngende" instrument, er det egnet til å støtte og lede forsamlingssang. Det har et dynamisk register som gjør at klangen kan tilpasses ulike situasjoner. En utøver kan fylle et stort rom med klang ved hjelp av dette instrumentet, som også er egnet til akkompagnerende oppgaver og samspill med andre instrumenter. Komponister og utøvere er gjennom flere århundrer blitt inspirert av orgelet. På grunn av pipeorgelets levetid, kan en menighet se på anskaffelsen av et slikt som en engangsinvestering.
Digitalorgelets funksjon i en kirke er å være et billigere alternativ til pipeorgelet, og overta dets oppgaver. I en vurdering av digitalorgel til kirkelig bruk, kommer en derfor ikke utenom å sammenligne det med et pipeorgel, selv om det dreier seg to vesensforskjellige instrumenttyper. Fordi kunnskapen om orgelspørsmål generelt er liten, dessverre ofte også i kirkelige beslutningsorganer, er det lett å markedsføre digitalproduktene som bruksmessig "likeverdige" alternativer til pipeorgler i kirker. Villedende markedsføring og anstrengt kirkeøkonomi kan føre til at menigheter bruker penger på et kortsiktig digitalkonsept, i stedet for å bruke den tiden det tar å realisere et pipeorgel-prosjekt. De som vil installere høytalerkonsept istf. pipeorgel, viser manglende forståelse for sammenhengen mellom orgelbygging, orgelmusikk og orgelspill. I de følgende avsnitt vil jeg gjøre rede for denne sammenhengen.
Den grunnleggende forskjellen mellom pipeorgel og digitalorgel er, som nevnt, at lydkilden hos førstnevnte er piper som avgir toner ved hjelp av luft, mens lydkilden hos sistnevnte er høyttalermembraner. Denne forskjellen vil være der, uansett hvor langt digitalteknologien kommer i retning av å etterligne et pipeorgel. Sagt på en annen måte: Pipeorgelet er hva det utgir seg ut for, digitalorgelet prøver å høres ut som noe det ikke er. Førstnevnte benytter luften i lokalet og danner akustisk klang, sistnevnte avgir en "hermetisert" klang. Pipeorgelet er levende og komplekst i den forstand, at klangen, innen visse grenser, er gjenstand for variasjon som følge av fysiske og akustiske uregelmessigheter som oppstår under spillet, samtidig som organisten gjennom (den mekaniske) spillemekanikken har kontakt med spilleventilene, og dermed påvirker toneansatsene. De fysiske og akustiske forhold som er betingelse for pipeorgelets klang, og som er en del av orgelspillets egenart, kan ikke kopieres i et høyttalerkonsept. Digitalorgelet kan derfor ikke inspirere en musiker over tid, mens pipeorgelet er kunstnerisk stimulerende. Digitalklangen er "død", pipeorgelklangen er ekte, dvs. levende. Markedsføringen av digitalorgler hevder ofte at "folk hører ikke forskjell". Det er, som følge av det som er sagt ovenfor, å forenkle saken. I en kirkemusikalsk tradisjon og praksis som forutsetter klassisk orgelklang, er digitalorgelet et fremmedelement. Derfor er selv et middelmådig pipeorgel å foretrekke fremfor et digitalt, med tanke på den orgelbruk som er fremherskende i våre kirker, dvs. utførelse av liturgisk musikk og annen kirkemusikk som bygger på tradisjonelle former.
Katolske kirker i Norge er, med noen få unntak, å betrakte som små. Pipeorgel finnes i flere av disse kirkene. De minste digitalmodellene er, som nevnt, på ca. 25 stemmer. Et pipeorgel på ca. 25 stemmer vil i de fleste katolske kirker være større enn det bruksmessige behovet, og større enn naturlig i forhold til rommet. Et 25-stemmers digitalorgel ville, i de fleste tilfeller, følgelig være et forsøk på å etterligne en klang som det med et pipeorgel verken er akustikk eller plass til. Etterligningen av et pipeorgel (som er digitalorgelets "identitet") vil under slike omstendigheter miste troverdighet. Om størrelsen på digitalorgelet skulle reduseres til et hensiktsmessig stemmetall, ved spesialbestilling, ("custom"), ville det foreligge et slags sammenligningsgrunnlag i forhold til et tilsvarende pipeorgel, men førstnevnte ville koste uforholdsmessig mye sammenlignet med seriemodellen. Pengebesparelsen, som vel er eneste grunn til å kjøpe digitalt, blir følgelig mindre interessant ved å gå ned i størrelse.
Digitalorgler "kamuflert" som pipeorgel, med pipefasade og en til flere klingende piperekker, dvs. delvis pipeorgel, er også noe som tilbys. Her blandes to grunnleggende forskjellige måter å frembringe toner, slik det allerede er gjort rede for. En slik løsning er sterkt fordyrende i forhold til en ren digital-løsning, og undergraver følgelig argumentet om pengebesparelse. Å blande ekte og uekte klang, er dessuten ikke uproblematisk: Ekte piper påvirkes stemmingsmessig av temperatursvingninger i rommet (stiger og synker). Pipenes tonehøyde (og intonasjon) påvirkes også av bevegelser i lufttilførselen, som følge av spillet. Dette er en del av pipeorgelets egenart. Skal digitalorgelstemmer brukes sammen med ekte piper i et slikt konsept, forutsetter det at førstnevnte automatisk og kontinuerlig tilpasser seg tonehøyden i pipene. Hvis ikke, vil blandingen i praksis være ubrukelig p.g.a. ustemthet. Denne problematikken kan vi ikke se at digitalprodusentene har løst. Men hva er hensikten med slike blandingsforsøk? Og skal katolske menigheter være med å finansiere det? Eneste tenkbare fordel med en pipeorgelseksjon foran en digitalseksjon, er at pipeverket under visse forutsetninger kan tjene som første trinn i et senere, rent pipeorgel. Men det forutsetter en utbyggingsplan, som kan gjennomføres uten for kostbare ombygginger, etter hvert som digitalseksjonen fjernes. En annen sak er at seriøse orgelbyggerier nødig går inn på slike opplegg. Uansett blir dette, for menigheten, dyrere enn å anskaffe det rene pipeorgelet i etapper.
Fordi digitalmodellene pga. utviklingen innen teknologien forholdsvis fort blir ukurante, må kjøpere av disse regne med å få lite igjen ved senere salg. Dette bør tas i betraktning ved eventuell anskaffelse av digitalorgel som midlertidig løsning. Uansett må en regne med at et digitalorgel har vesentlig kortere levetid enn et godt pipeorgel (cfr. levetiden på andre elektronikkprodukter som PC, TV, stereoanlegg osv.).
Skjærer en gjennom spørsmål om pris og etterligning, gjelder det våre holdninger til sakens mer grunnleggende spørsmål, som er av estetisk/kulturell art: ekte eller syntetisk klang? Hva slags holdning har vi til kirkemusikk? Spørsmålstillingen kan overføres, selv om den økonomiske målestokk er vidt forskjellig: Ekte eller kunstige blomster?, originalmaleri eller reproduksjon? Mener vi at orgel og orgelspill har en kunstnerisk og estetisk egenverdi, som annen kirkekunst, eller mener vi at det er tilstrekkelig bare det gir lyd, for å brukes til å fylle det som ellers vil være lydmessige tomrom? Eller: Mener vi at et glassmaleri skal være i et ekte vindu, utført på bestilling av en kunstner, eller skal vi nøye oss med en etterligning projisert på veggen, bare det ligner til forveksling? Og når det gjelder organisten/kirkemusikeren: Er vedkommende, gjennom instrumentet og spillet, en inspirert bidragsyter, eller en tastetrykker uten forhold til instrumentet? Kan forhåndsinnspilte hymner og messeledd, gjennom høyttalere, erstatte en tilstedeværende, lyttende organist, som kan tilpasse spillet i forhold til hva som skjer der og da? En annen illustrasjon: Man har vært i (katolske) kirker (utenlands), hvor det avspilles musikk fra CD under deler av messen. Mange vil være enig i at dette er ukultur. Den eller de som formidler noe i en slik sammenheng, skal være personlig til stede. Heller ekte stillhet enn hermetisk lydfyll. Hva kirken måtte stå for i forhold til dette, må antas også å komme til syne i prioriteringene. Å anskaffe digitalorgel permanent, er ikke bare en kortsiktig økonomisk besparelse, det er også et verdivalg. Om noen vil protestere og hevde at dette ikke er uttrykk for det samme som i eksemplet, vil jeg fastholde at det er å bevege seg i samme retning.
Som det fremgår av ovenstående, er det pipeorgelet som foretrekkes, sett fra faglig/musikalsk synspunkt. Dette etter all sannsynlighet også bedømt ut fra generelle estetiske eller kulturelle kriterier. Mot dette står det faktum at digitalorgel er langt billigere i anskaffelse; det betyr kortsiktig pengebesparelse. Faglig/musikalsk betyr imidlertid digitalorgel ikke bare brudd med gode tradisjoner, men tilbakeskritt. Vår kirke er kulturåpen, og har vært inspirasjon og premissgiver for billedkunstnere, musikere, poeter. Det bør den fortsette med å være. Seriøse kirkemusikere, med orgelspill som sentral kvalifikasjon, vil vegre seg mot å tjenestegjøre i kirker med syntetisk orgel, derfor vil kirker med digital-løsning ha vanskeligheter med å få fast organist, dette med uheldige følger for menighetens kirkemusikalske arbeide. Kirken må forsøke å trekke til seg kirkemusikere, ved også fysisk å ville legge forholdene til rette.
Hvilket råd skal en så gi katolske menigheter som planlegger å kjøpe orgel til kirken? Sammenlignet med "statskirken" i Norge, er den katolske kirken dessverre lettere å forlede på dette området: Lite kunnskap om orgelspørsmål og få organister med faglig innsikt er nevnt. Dessuten finnes ingen formelle rådgivnings- eller godkjenningsprosedyrer, slik som i DnK. Holdningen i vår (katolske) kirke generelt er vel, at orgel "må vi ha", samtidig som det synes å være overlatt vilkårligheter hvordan, og av hvem organisttjenesten blir skjøttet. Dette henger selvfølgelig sammen med økonomi. Her må innskytes, at mange gjør en utmerket, frivillig (ulønnet) innsats, og slik vil det fortsatt være. Men Kirken bør kanskje komme i gang med ordninger for opplæring i kirkemusikk (kursing av organister, korledere) og rådgivning i orgelsaker (ikke minst fordi sistnevnte økonomisk er "tunge" saker).
Ved planer om orgelanskaffelse, bør det for det første etableres en orgelkomite, som samarbeider med en faglig konsulent. Vedkommende må være organistutdannet, ha stor innsikt og oversikt vedr. orgelspørsmål, og ha kunnskap om katolsk liturgi og kirkemusikalske tradisjoner. På dette grunnlag, og med kjennskap til menighetens behov og forholdene i kirkerommet, kan vedkommende gi råd om realistisk orgelstørrelse og plassering, om hvilke orgelbyggere som kan være aktuelle, osv. M.h.t finansieringen må den vanligvis planlegges langsiktig. Ved planlegging av ny kirke, bør det tidlig etableres samarbeid mellom arkitekt og orgel/kirkemusikalsk sakkyndig. Dette også med tanke på gode betingelser for menighetssang, plassering av kor osv.
Alternativer til elektroniske/digitale midlertidige løsninger kan være små, flyttbare pipeorgler, (s.k. positiver), som det også er mulig å kjøpe brukt eller leie, og som senere kan omsettes. En annen midlertidig løsning kan være harmonium, (som er enda enklere å få tak i). Brukt pipeorgel (som mer permanent løsning) kan være rimelig alternativ til nytt, hvis det lar seg innpasse på nytt sted. Det finnes et (begrenset) bruktmarked for dette her hjemme; større i utlandet. Her kan kirkens gode kontakter utenlands også benyttes.
Hvis man som midlertidig orgel-løsning ikke kommer utenom noe elektronisk/digitalt, bør dette gjøres rimeligst mulig. Det finnes f. eks."digitale pianoer" (som også har "orgel-lyd") og synthesizer-modeller til overkommelige priser. Disse kan, i en overgangsperiode, være til nytte. Å sette inn en kostbar, digital "kirkemodell" (som en kanskje heller ikke har noen til å bruke) må anses som bortkastede penger, både på kort og på lang sikt.
På grunnlag av egen organisterfaring og befatning med orgelsaker, vil jeg generelt hevde at gode orgler med lavere, men gjennomtenkt stemmetall er å foretrekke fremfor orgler hvor stemmetallet er i overkant av hva som er akustisk og bruksmessig naturlig. Orglene i katolske kirker skal primært tjene liturgien, og kan derfor utformes noe annerledes enn i de lutherske kirkene, som mange steder i tillegg til gudstjenester har en betydelig konsertvirksomhet i regi av heltidsansatt organist.
I forbindelse med planlegging av nye kirker, må plass for orgel og kor (i umiddelbar nærhet av hverandre), tilgodeses. Samarbeid arkitekt/kirkemusikkfaglig kompetanse anbefales. I denne forbindelse må nevnes en viktig faktor: Akustikk. Kirker bygges for liturgiske handlinger som menigheten deltar aktivt i, bl.a. gjennom sang, og dette støttes og suppleres av kor, orgel og andre instrumenter. Ikke minst i en katolsk kirke synges mye av messen, og kirkemusikken tillegges betydning, både i menighetens messefeiring og i andre kirkelige handlinger. Følgen av dette må da være, at kirkerommet tilrettelegges akustisk med sikte på at både menighetssang, korsang og orgel kommer til sin rett. Fordi "taletydelighet" i alminnelighet er ivaretatt ved hjelp av høyttaleranlegg, uansett akustikk, kan god "musikk-akustikk" med fordel prioriteres. Avgjørende for akustiske forhold er rommets form, størrelse, materialbruk og innredning. Når orgel planlegges til en allerede bygget kirke, bør det også vurderes om det er forhold ved rommet som vil motvirke orgelet (og annen musikk/sang), og om det er mulig å forbedre slike forhold. Jeg tenker særlig på perforerte tak/veggflater og gulvtepper, som absorberer lyd. Mange kirkerom er akustisk ned-dempet allerede før de fylles av en forsamling. Resultat: Man hører bare seg selv når en skal synge. Sangkoret sliter. Det flotteste orgel klinger likevel tørt og sprikende Det som både skulle høyne opplevelsen ved å være i kirken, og bidra til fellesskapsfølelse, stopper momentant, fordi rommet er "dødt." Det er neppe slike rom vi ønsker. Ved bevisst planlegging kan slikt forebygges.
Det behøver ikke nødvendigvis være noe motsetningsforhold mellom "tale-akustikk" og "musikk-akustikk". Eventuelle problemer i etterklangsrike kirke knytter seg som regel til kvaliteten på høyttaleranlegget, og til hvordan dette brukes.