Jesu siste reise til Jerusalem var både fullbyrdelsen av hans livsverk (Joh 19,30) og en reise til hans himmelske Far (Luk 9,51; Joh 17,13). Igjen og igjen sier Jesus til dem som vil være hans disipler at de må følge ham, bære sitt eget kors og miste sitt eget liv.
Vi vet fra evangeliene at Jesu disipler slet med dette, at de av og til sviktet, at de til og med forrådte ham, forlot ham, fornektet ham og gjemte seg i frykt. Vi som er hans disipler i dag, kan gjøre det samme.
Ved inngangen til Den stille uke inviterer Kirken oss igjen: ”La oss gå opp til Jerusalem” med en fornyet forpliktelse til å være Jesu disipler. La oss gå inn i denne uken med ønsket om å være trofaste. La oss ikke bare ledsage Jesus, men høre hans historie, hans handlemåte og hans skjebne som vår egen.
La Kristi Jesu sinnelag prege deres ferd (Fil 2,6)
Det er bare med Kristi sinnelag vi virkelig kan gå inn i påskemysteriet, som vi feirer denne uken og er kalt til å leve i våre liv. Bare med Kristi sinnelag kan vi akseptere korsets ytterste ydmykelse og holde ut skammen og nederlaget det representerer. Bare med Kristi sinnelag kan vi se korset som en vei til liv, i Guds visdom.
Paulus’ ord til filipperne i den andre lesningen i messen Palmesøndag (Fil 2,6–11) forteller oss nøyaktig hva dette ”sinnelaget” er. Først og fremst er det viljen til å gi avkall på oss selv. Jesus ”oppgav alt sitt eget”, han ”tømte seg selv,” som det står på gresk – tømte seg for den herligheten som var hans i himmelen, som tilhørte ham som Gud. Han gav avkall på det for å kunne bli en av oss – lik oss i alle sider av vår menneskelige eksistens unntatt i synd (Heb 4,15). Han ble fristet, men ikke overvunnet, og viste oss hvordan vi skal holde ut i fristelse (Matt 4,1–11, evangeliet for første søndag i fastetiden). Fordi han personlig opplevde kampen, er han – som vi hører i det avsnittet fra Hebreerbrevet som leses på Langfredag – i ”stand til å føle med våre jordiske skrøpeligheter” (Heb 4,15).
Da han ”tømte seg selv” for å bli en av oss, gikk Jesus inn i en status som var betydelig lavere enn den som var hans i den himmelske herlighet. Det var den laveste av alle, statusen som tjener eller slave (Fil 2,7). Det er dette som er hans lydighet mot sin himmelske Far (Fil 2,8; Heb 5,7–9). Det er dette som er hans tjeneste for Gud og for sine medmennesker.
Hvis vi vil ha Kristi sinnelag, må vi også være villige til å tømme oss for hva det nå enn er vi klamrer oss til – vanligvis vårt ego, vårt eget selv. Vi må være villige til å tømme oss slik at det blir rom for Gud, og også en plass for andre og en bevissthet om hva de trenger. Vi må være villige til å bli Guds tjener – som vil hører det beskrevet i lesningene fra profeten Jesaja denne uken. Vi må være villige til å bli andres tjener, særlig i de simpleste gjøremål, som for eksempel fotvaskingen – temaet i evangeliet for Skjærtorsdag (Joh 13,1–15).
Når vi følger Jesus disse siste dagene i hans liv, la oss vende blikket innover og se hva vi trenger å tømmes for hvis vi skal ha Kristi sinnelag i tanker, ord og gjerninger. La oss så vende blikket mot Jesus som har uttømt seg selv for oss, og hos ham finne den hjelp og den nåde vi trenger for å realisere dette.
Tjeneren Gud støtter
Gjennom hele Den stille uke unntatt Skjærtorsdag er første lesning hentet fra de fire tjenersangene hos profeten Jesaja (Jes 42,1–7; 49,1–6; 50,4–9a; 52,13–53,12). Denne tjenerens identitet er ukjent og har blitt tolket på ulike måter, som en bestemt person – kanskje profeten selv – eller som det troende folket som helhet.
Som en jødisk mann vil Jesus ha kjent disse bibeltekstene, studert dem og bedt dem. Han ville ha hørt dem som Guds ord til ham personlig, og hørt i dem ikke bare kallet til å være tjener, men en beskrivelse av hva det å være tjener ville innebære. Gjennom profetens ord lærte Jesus hva han måtte være og gjøre som tjener. Det vil vi også om vi lytter nøye til dem.
Hva forteller disse tekstene oss? For det første at tjeneren er kalt av Gud (42,6), kalt personlig ved navn (49,1) og betrodd en misjon (49,6; 42.1.6–7). Er det slik vi ser på oss selv? Husk, det er ikke vi som avgjør om vi er kalt eller ikke. Det er Gud som kaller oss, vår rolle er å svare. Ingen tid egner seg bedre til å reflektere over vårt kall enn denne uken når vi så oppmerksomt følger Jesus opp til Jerusalem og forbereder oss til å fornye våre egne dåpsløfter påskenatt.
Vi lærer at Gud taler personlig til tjeneren: ”Hver morgen vekker han mitt øre, så jeg kan høre …” (Jes 50,4–5). Er ikke dette en vakker beskrivelse av lectio divina – i bønn å lese og lytte til Skriften som Guds ord til meg personlig? Å lytte slik er nødvendig om vi skal bli den Gud kaller oss til å være. Er lectio noe du praktiserer i ditt liv?
Disse tekstene forteller oss også at Gud har utøst sin Ånd over tjeneren (Jes 42,1) – og over oss. Vi tror at vi har mottatt Den Hellige Ånd i dåpen og konfirmasjonen – men hva betyr dette for oss? Gjør det virkelig en forskjell i våre liv? Den oppstandne Jesus snakket om Den Hellige Ånd som ”kraft fra det høye”(Luk 24,49). Er det dette Den Hellige Ånd er for oss? Hvis ikke, må vi se på nytt på den gaven vi har mottatt, og oppdage dens potensial. Det er Ånden som gir kraft til tjeneren i Jesajas tekster, som gjorde Jesus fra Nasaret og de første disiplene i stand til å utføre det oppdrag de hadde fått – og slik skal det være for oss.
Fra disse tekstene lærer vi også hva som er vårt oppdrag: Vi skal være lys (Jes 42,6; 49,6); vi skal bringe helbredelse og helhet (42,7;53,5); vi skal bringe frihet til de undertrykte (42,7); vi skal bringe rettferdighet til dem som lider urett (42,1). Som tjeneren kommer vi til tider til å oppleve motløshet (49,4) og motstand (53,3). Men vi lærer samtidig fra disse tekstene hva som skal være vår holdning når vi møter dette (50,5–6; 53,7). Tjenerens lidelse, Jesu lidelse, var forløsende – og det kan vår egen lidelse også være hvis vi tar i mot den og bærer den med tillit til den Gud som skaper nytt og herlig liv ut av skam, ydmykelse og død.
Jeg setter min lit til deg, Herre
Det er bare om vi har en dyp tillit til Gud at vi, som Jesus, fritt kan begi oss til Jerusalem og frivillig overgi oss til Gud uansett hvilken situasjon som venter oss. Det er en reise vi må foreta mange ganger i løpet av livet – kanskje til og med daglig, helt til vår siste reise bringer oss hjem til Faderen.
Det er bare om vi har en dyp tillit, vi kan tro at Gud på en eller annen måte vil skape liv ut av en fryktelig død, og herlighet ut av skam og ydmykelse – selv om vi nå ikke vet hvordan og det kan virke som om Gud har forlatt oss.
Den beste hjelpen til å utvikle en tillitsholdning, kan vi finne i Salmene. Merk at det finnes uttrykk for tillit i hver eneste responsoriesalme i Den stille uke, selv når salmisten beskriver intens personlig lidelse (se for eksempel responsoriesalmene til Palmesøndag og Langfredag). Det er nettopp ved å uttrykke tillit til Gud at en tillitsholdning blir formet og opprettholdt. Slik var det for Jesus – som evangeliene forteller bad Salme 22 og salme 31 selv da han hang på korset (se Matt 27,46; Luk 23,46). Slik kan det bli for oss hvis vi gjør disse Guds ord til våre egne i bønn. De er virkelig bønner for reisen til Jerusalem, bønner for vår reise til Faderen.
Les og hør
Denne stille uke, les og hør skriftene, ikke bare som noe som handler om Jesu reise, men som handler om din egen. Hør ditt eget kall til å være tjener; hør oppdraget du er gitt. La tillit til Gud slå rot i deg slik at den kan holde deg oppe i tider med nedslåtthet og lidelse. Hold blikket festet på Jesus, som har gått foran oss og som leder oss hjem til Faderen – og som allerede nå deler med oss den herlighet som er hans.