Kirkens eldste fest
Påsken er kirkens eldste fest. I Det nye testamente finner vi riktignok bare svake spor etter den, men alt i det annet århundre ble den betraktet som en arv fra den apostoliske tradisjon. Påsken var årets liturgiske sentrum.
I Jerusalem – hvor man kunne la de liturgiske handlinger utspille seg på de steder der Jesus hadde tilbragt sine siste timer – ble liturgien en illustrert gjengivelse av Jesu lidelseshistorie. På rett sted og til rett tid leste man bruddstykker av beretningen om Jesu siste dager, og om Hans lidelse og Hans død, slik at det dannet en sammenhengende beretning. At folk var grepet fremgår av samtidige beretninger. Under langfredagens liturgi jamret og gråt menigheten, man insisterte på medlevelse og medlidelse, og først etter denne sorg og jammer feiret man oppstandelsesfesten.
I vest, først og fremst i Roma, har man aldri villet akseptere denne adskillelse av lidelse og oppstandelse. De var ett, to sider av samme frelsesdrama. Kirken i Jerusalem understreket ofringen av påskelammet, Kristi død og la hovedvekten på fredag. I Roma ble hovedvekten lagt på søndag. Det var den dagen man feiret påske. Det var til slutt Romas syn som seiret, men elementer fra den østlige liturgi har trengt inn og har holdt seg, f.eks. korshyldningen.
Vår liturgi har beholdt mye av det billedrike, realistiske preg, men samtidig er helhetssynet beholdt. Oppstandelsen er ikke helt fraværende fra langfredagsliturgien, der vi hyller det seirende kors, og i prefasjonen påskedag heter det: "... på denne dag – da Kristus vårt påskelam er ofret – Han som ved sin død gjorde vår død til intet og ved sin oppstandelse gav oss livet tilbake."
Opprinnelig begynte påskefesten langfredag og ble avsluttet med påskedag. Første del av festen var preget av bot, annen del av jubel. Hovedfesten ble feiret påskenatt og betegnet vendepunktet – fra sorg til glede. Påskemorgens messe var innledningen til en femti dager lang festtid: påsketiden. Etter hvert begynte man også å legge mer vekt på forberedelsen til festen, dermed fikk man fastetiden. Fra påsketiden sprer årets liturgi seg som ringer i vannet.
Den illustrerte liturgi
Den umiddelbare forberedelse til påskefeiringen er den stille uke, som begynner med palmesøndag. Da innledes den historiske beretning om vår Herres siste dager. Da begynner også det vi kan kalle den "illustrerte liturgi". Messen innledes med en prosesjon til minne om Jesu inntog i Jerusalem. Det var et seiersinntog der mengden hilste Ham som Messias, Guds utvalgte. Før sin lidelse og død gjør Jesus en profetisk handling som varsler Hans seier, og vi hyller Ham som Messias, Han som kommer i Herrens navn. Den uke vi da går inn i, står i korsets tegn. Selve messen er konsentrert om Kristi lidelse. Vi hører lesningen om Herrens lidende tjener, og den 22. salme – "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg" – blir sunget. Men samtidig minner de røde messeklær om martyriets seier.
De tre følgende dager i den stille uke konsentrerer oppmerksomheten om Kristus og Hans lidelse. Lesningenen i dagene før skjærtorsdag er hentet fra Jesaja, og handler om Herrens tjener, mens evangeliene beretter om hendelsene umiddelbart før påske: Jesus blir salvet til sin gravferd, Judas forbereder sitt forræderi. Alt er preget av bot og sorg, fastetidens fiolett blir enda dypere disse dagene.
Skjærtorsdag
Som en kontrast kommer skjærtorsdag, en festens dag. I tidebønnene tales også her om Herrens lidelse, men med fortrøstning: "Frivillig gav Herren sitt liv, og våre synder har Han båret." Denne dagen feires bare èn messe i hver kirke – en høytidelig aftenmesse til minne om nattverdens innstiftelse. Alle kirkens prester, kledd i hvitt, feirer messen, dette er begynnelsen til den egentlige påskefeiring.
Den oljevigselsmesse som feires i hver domkirke tidligere på skjærtorsdag – eller i ukens løp – hører ikke med til selve påskefesten, men har sammenheng med den. Da innvies og velsignes de oljer og den krisma som brukes til sakramentene dåp, konfirmasjon, prestevielse og sykesalving. Messen feires av biskopen med assistanse av så mange prester som mulig fra bispedømmet. Pave Paul VI har villet gjøre oljevigselsmessen til en prestedømmets fest. Alle tekstene taler om Kristus som Guds salvede, og om Hans folk som et kongelig folk av prester.
Ved aftenmessen, til minne om nattverdens innstiftelse, er den første lesning om jødenes påskemåltid den natt de drog ut fra Egypt. Jesu og disiplenes påskemåltid var til minne om dette, men måltidet fikk en ny betydning – det viser annen lesning, som er den eldste beretning om innstiftelsen av nattverden. Evangeliet derimot handler overraskende nok ikke om dette. Det er fra Johannesevangeliet: beretningen om fotvaskingen. Jesus har villet forbinde dette minnemåltid med et håndgripelig tegn på tjenersinn.
Det jødiske påskemåltid – den nye pakts måltid
Etter prekenen kan man ha fotvasking i kirken. Denne handling sier bedre enn mange ord at prestedømmet er tjeneste. Ved skjærtorsdagens eukaristiske feiring er vi med ved selve innstiftelsen av sakramentet. Det jødiske påskemåltid til minne om utfrielsen fra Egypt blir til den nye pakts måltid. Under tegn av brød og vin, forvandlet til Hans legeme og blod, innstifter Han minnet om det offer Han dagen etter skulle frembære på korset. Jødene spiste sitt påskemåltid stående, med sko på føttene og stav i hånd, i det øyeblikk de skulle dra ut fra Egypt (exodus: utgang) – Jesus og disiplene spiser sitt påskemåltid like før Jesu "utgang".
Etter aftenmessen blir de innviede hostier ført i høytidelig prosesjon til et sidealter eller sidekapell. Deretter en kort stunds tilbedelse, mens man synger den gamle hymnen "Adoro te devote". Så blir hovedalteret avkledd. Tilbedelsen kan fortsette til henimot midnatt (tidligere hele natten) – som et uttrykk for viljen til å våke med Kristus i Hans dødsangst. Mange steder leses også Jesu avskjedstale til disiplene – man vil motta Hans siste ord.
Langfredag
Langfredag er helt viet til minnet om Kristi lidelse, og tidebønnene får et mørkere preg med salmer som den lidende Kristus kunne si frem: "Herre, straff meg ikke i din vrede..." Langfredag er en fastens og botens dag, og mange gamle botsøvelser vitner om de kristnes ønske om å følge Jesus denne dagen.
Kirkerommet bærer også preg av sorg. Altrene er nakne, der er hverken lys eller blomster. Døren til tabernaklet står åpen - det er tomt, Kristus er ikke blant oss som vanlig. Gudstjenesten som finner sted om ettermiddagen er konsentrert om Herrens lidelse. Tidligere la man mer vekt på sorgen over Kristi død, og presten bar sorte messeklær som ved dødsmesser. Idag er de skiftet ut med røde: Kristi lidelse og død inneholder allerede seier, og Den hellige ånd er en frukt av korset.
Liturgien er egenartet: den eldste liturgi vi har bevart. Den er i tre deler, og første del har samme oppbygning som den jødiske synagoge-gudstjeneste, med skriftlesninger (som avsluttes med lidelseshistorien etter Johannes) og de store forbønner, der man har bestrebet seg på ikke å glemme noen.
Korshyldningen
Gudstjenestens annen del er korshyldningen: Korset blir holdt frem for menigheten som oppfordres til å tilbe. En prest synger de såkalte "impropier" (bebreidelser). Gud går her i rette med sitt folk. Forbildet til en slik "rettergang" finnes i Det gamle testamente. Parallellføringen er klar: mellom Det gamle testamente – det Gud gjorde for sitt folk – og Det nye – det folket, ja, vi alle, gjør mot Gud i Kristi skikkelse. Fra korset taler Han: "Hør mitt folk, hva har jeg gjort mot deg? Med hva har jeg bedrøvet deg? Svar du meg!" Så regner Han opp velgjerningene mot Israels folk - og folkets svar på dem. Menigheten svarer med et tilrop som både er en hyllest og en bønn om nåde. Det synges først på gresk, så på norsk: "Hellige, Gud. Hellige, sterke. Hellige, udødelige, miskunn deg over oss!" – Deretter går alle frem, bøyer kne for korset og kysser det. Under denne seremonien synges en korshymne fra omkring år 600: "Crux fidelis" – "Kors, du sterke."
Gudstjenestens tredje del innledes med Fadervår. Siden dette er den dag da Kristi korsoffer finner sted, kan denne gudstjenesten umulig feires som en messe, derfor brukes hostier som er innviet dagen for. Under kommunionen synges den 22. salme, som Jesus selv siterte da Han hang på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" – Etter slutningsbønnen og en bønn over folket forlater man kirken i stillhet.
Påskeaften er det hverken eukaristi eller ordets gudstjeneste, bare tidebønner, konsentrert om tanken på Kristus i graven, det mysterium vi bekjenner i den apostoliske trosbekjennelse: "Jeg tror på Jesus Kristus, vår Herre... som fòr ned til dødsriket." Dette hører til kjernen i påskemysteriet. Kristi nedfart til dødsriket viser også storheten i Hans seier: Det er fra avgrunnens dyp Han stiger opp til livet. Samtidig er den begynnelsen på denne seier: Kristus Herren steg ned til dem som ventet Ham for å forkynne dem at befrielsen var nær. Nedfarten til dødsriket er utgangspunktet for den store bevegelse som fører Kristus gjennom oppstandelsen inn i himmelfartens herlighet. Kirkene er fremdeles tomme og nakne, med åpne tabernakler som tegn på Kristi fravær, men tidebønnene uttrykker håp og fortrøstning.
Påskenatt
Paskenatt er de kristnes hellige natt: en natt som går fra stummende mørke til strålende lys. Menigheten kommer til en mørk og stille kirke. Utenfor eller bak i kirken slås ild på gammeldags vis (Kristus står opp fra graven). Ilden vigsles og påskelyset tennes: Kristi, den oppstandnes, lys spre hjertets og sjelens mørke! Så går prosesjonen - prestene kledd i hvitt - med lyset frem mot alteret. Tre ganger stanser den, han som bærer lyset, synger: "Lumen Christi", og menigheten svarer: "Deo gratias." Etter hvert får alle tent sine lys: den viede ild når alle.
Etter at prosesjonen er kommet frem i koret, synges den store påskelovsang, "Exultet" – "Nu fryde seg himlens engleskare..." Her prises denne hellige natt da alt ble forandret: "For denne natts hellighet jager skylden bort, renser for synd, gir uskyld tilbake til falne og glede til dem som sørger..." Deretter følger lesninger fra Det gamle testamente, etter hver lesning synges et responsorium og presten ber en bønn. Etter siste bønn tennes alterlysene, og man synger Gloria. Deretter følger kirkebønnen og en lesning fra Det nye testamente: om dåpen og det nye liv (Rom. 6,3–11). Så lyder igjen Alleluja, for første gang siden fastetidens begynnelse. Evangeliet er naturligvis om Jesu oppstandelse og blir etterfulgt av en kort preken.
Påskenatts liturgi avsluttes så med feiringen av påskesakramentene: dåpen der man dør med Kristus for å leve det nye liv med Ham, konfirmasjonen som merker de kristne med Kristi innsegl og gir dem Den hellige ånd, eukaristien der disiplene ved å ta del i det hellige måltid gjenkjenner Kristus idet Han bryter brødet for dem. Påskenatt gir en forsmak på det himmelske Jerusalems glede, derfor gjenlyder den av ropet "Alleluja". Under dåpsliturgien synges Allehelgenslitaniet, der man ber om alle helgeners forbønn og om den treenige Guds miskunn. Dåpsliturgien munner ut i en fornyelse av dåpspakten, årets alvorligste og høytideligste øyeblikk, er det blitt sagt. Til slutt feires eukaristiens liturgi på vanlig måte, men med enda større glede enn ellers.
Påskedag
Påskedag er festenes fest og Herrens dag fremfor noen: Den dag da Jesus viste seg som seierherre over døden og synden, den dag da Han gav seg til kjenne for disiplene på veien til Emmaus ved å bryte brødet for dem, den dag da Han gav sine disipler Den hellige ånd til å forlate synder og sendte dem ut som sine vitner.
Liturgi – ikke teater
Påskeliturgien er billedrik og dramatisk, mer enn en gang nærmer den seg kirkespillet, men det er alltid liturgi og ikke teater. Hvis liturgien virkelig forener oss med Kristus, er det fordi den klarer å oppheve det skille på nesten to tusen år som i vårt daglige liv ville være en uoverstigelig hindring. Disse tre dagenes gudstjenester danner èn storartet eukaristifeiring med to poler, og hvor alle sider ved messen åpenbarer seg etter tur. I skjærtorsdagens messe ser vi nattverden gi opphavet til korset. I påskanattsmessen er korsets seier årsak til nattverden, men denne gang i oppstandelsens blendende lys! "Salige natt, som knytter det jordiske til det himmelske, det menneskelige til det guddommelige."