Denne presentasjonen er en utvidet og revidert utgave av en tilsvarende presentasjon fra august 2000. Den eldre artikkelen bygget på den nye «Generelle orientering om det Romerske Missale» som Pavestolen approberte og offentliggjorde i 2000. Da missalet ble offentliggjort og ble tilgjengelig i april 2002, viste det seg at den generelle orientering trykket der var blitt endret i forhold til 2000-versjonen. Dette har nødvendiggjort noen små revisjoner av vår presentasjon.
Den nye «Generelle orientering om det Romerske Missale» (GORM) heter på latin «Institution Generalis Missalis Romani» (IGMR), bygger i høy grad på en omfattende presentasjon av dokumentet fra den amerikanske katolske bispekonferanse, på egne sammenligninger av de latinske tekster for den nye og den gamle tekst, på studier av en fullstendig engelsk studieoversettelse av IRMR fra juli 2000. Det dreier seg om et meget omfattende materiale. Den følgende presentasjon er ufullstendig: Det utvalg og den vektlegging som her er foretatt, står helt for min regning. Det gjelder også de uoffisielle oversettelser av den IGMR til norsk som er foretatt.
En rekke endringer er foretatt i IGMR i forhold til GORM. Men den eneste som rent umiddelbart vil bli lagt merke til av mange messedeltagere, er at det nå er foreskrevet at man skal reise seg tidligere enn før under messens offertorie-ledd. Det er også en rekke nye minnedager i kirkekalenderen, og dette vil nok også endel legge merke til. Mer om de forskjellige endringer lenger ut i artikkelen.
Bakgrunn
Etter Det 2. Vatikankonsil (1962-1965) begynte umiddelbart arbeidet med en omgripende gjennomarbeidelse av den messe som inntil da hadde vært den nesten enerådende i den katolske kirkes latinske ritus i hundrevis av år. Denne liturgi er i sine hovedtrekk godt over tusen år gammel, og fikk etter Tridentinerkonsilet på 1500-tallet en langt fastere form enn den hadde tidligere, som siden da kun gjennomgikk mindre revisjoner og endringer. Denne messeliturgi går under tilnavnet «Den tridentinske messe».
Reformarbeidet etter konsilet gikk relativt raskt, og den såkalte Paul VIs messe kunne innføres allerede mot slutten av 1969. Denne messe står i samme sterke tradisjon som den tridentinske messe; til tross for en rekke iøynefallende endringer, dreide det seg ikke om noe grunnleggende nytt og annerledes. I 1969 kom et nytt «Missale Romanum», og det tok ikke mange årene før det var oversatt til et stort antall språk. I 1975 kom det fra Roma en lett revidert utgave av missalet, «Editio Typica altera», og det er denne utgave som ligger til grunn for det norske missale som ble godkjent til bruk i 1982.
Etter 25 år uten revisjoner, er en tredje utgave av «Missale Romanum» kommet. Den nye «Generelle orientering» (på latin: Institutio Generalis Missalis Romani, IGMR) ble promulgert og offentliggjort den 28. juli 2000 og utgitt som særtrykk, nesten to år før missalet kom, i mars 2002. Da viste det seg at det i mellomtiden var foretatt noen mindre justeringer av IGMR i forhold til 2000-utgivelsen.
Selv om den nye tekst (IGMR) er vesentlig omarbeidet i forhold til den gamle (GORM/69), og inneholder en rekke forandringer, er ingen av dem av en slik art at man trenger å frykte at den norske Messeboken nå blir foreldet og ubrukelig. Det eneste som blir nødvendig, blir en særlig oversettelse av IGMR, og at man gjennom opplysning av prester og liturgikomitéer sørger for at de få virkelige forandringer blir gjort kjent og innøvd/iverksatt.
IGMR står i direkte kontinuitet med Vatikankonsilets Liturgikonstitusjon (Sacrosanctum Concilium), og med GORM/69 og GORM/75. Inkorporert i IGMR er også det vesentligste av senere liturgiske instruksjoner fra Roma, som f.eks. Gudstjenestekongregasjonens instruksjon Inaestimabile donum (1980), det nye ceremoniale for biskoper (Caeremoniale episcoporum, 1985), Gudstjenestekongregasjonens instruksjon Varietates legitimae (1994), Instruksjonen Ecclesiæ de mysterio om visse spørsmål vedrørende ikke-ordinertes samarbeid med prester (1997), og Pave Johannes Paul IIs skriv Dies Domini (1998). Det er også opplagt at man har følt et sterkt behov for å tydeliggjøre visse bestemmelser på områder der det i endel land har skjedd avvik eller utglidninger.
Omfang og inndeling
IGMR er med sine 399 punkter mer omfangsrik enn GORM/69, som hadde 340 punkter. Inndelingen er omtrent den samme. Men et kapittel med helt nytt materiale om «tillempninger som underligger biskopenes og bispekonferansenes kompetanse» er kommet til. Dessuten er den teologiske innledning omarbeidet. Noen av av de øvrige kapitler er endret slik at strukturen blir klarere. Det er også tilkommet en samlet gjennomgang av «fordeling av oppgaver, og forberedelser til feiringen». Rubrikker om én og samme ting som kunne være spredt på forskjellige steder i GORM/69 eller i selve missalet, nå er mer oversiktlig samlet.
Endringer og klargjøringer vedrørende messefeiringen
Vi skal nå gå inn på noen av de substansielle endringer og klargjøringer i IGMR i forhold til GORM/69. Her nevnes bare noen få av endringene og klargjøringene.
– Stillhet før messen i kirken, i sakristiet og i sekretariet
Avsnittet om sakral stillhet er blitt utvidet; man har funnet det påkrevet å minne om noe som burde være en selvfølge (nr. 45).
Også før selve feiringen, er det prisverdig med stillhet i kirken, sakristiet, sekretariet og tilstøtende områder, slik at alle på from og passende måte kan forberede seg i det indre på de hellige handlinger som skal finne sted.
Teksten nevner «sekretariet» (secretarium), et ord vi ikke kjenner på norsk. Et katolsk leksikon oppgir ordene secretarium og diaconicum som eldre synonymer til sakristi, men skal IGMR-teksten gi noe mening, må man forestille seg at det siktes til et rom som i noen men ikke alle kirker er adskilt fra sakristiet (utstyrsrom?, omkledningsrom?, rom med kontorfunksjoner?). I alle tilfeller forstår vi IGMR 45 slik at det skal herske stillhet i de rom der den umiddelbare forberedelse av merssen foretas eller hvorfra lyder ellers kunne høres inn i kirkerommet.
– Lektor kan delta i inngangsprosesjonen
Det fremgår av IGMR at lektoren, det vil si den som leser lesningene (unntatt evangelielesningen, som er forbeholdt prest eller diakon), kan delta i inngangsprosesjonen, bøye seg for alteret likesom de geistlige og ministrantene, og delta i messen fra en plass i koret (nn. 194, 195, 120).
– Liturgisk drakt for assisterende legfolk
I de aller fleste menigheter har de assisterende ministranter alltid vært kledt i en egen liturgisk drakt. Ministranter har tradisjonelt fotsid talar (som regel rød eller sort) og surplice/korskjorte (hvit kortere drakt over talaren), eller alba. Derimot er det langt sjeldnere å se lektorer eller kommunionshjelpere i egne drakter. I IGMR går man inn på at legfolk som assisterer ved messen kan ha en distinkt påkledning (nr. 339):
Akolytter, lektorer og andre assisterende legfolk kan bære alba, eller annen drakt som er lovformelig godkjent for den aktuelle region av Bispekonferansen.
Dette kan sammenlignes med IGMR nr. 336, der det heter at alba er den drakt som er felles for både de ordinerte og de instituerte ikke-ordinerte som gjør tjeneste. Men her må man være klar over at akolytter (ministranter) og lektorer kan være både instituerte og ikke-instituerte (jfr. kirkeloven, CIC kanr. 230 § 1 og 2), og at de som er instituerte, i praksis er seminarister. Alba-regelen binder således kun de instituerte (prestekandidatene), selv om IGMR nr. 339 altså åpner for at også de øvrige (lektorer, ministranter, ekstraordinære kommunionshjelpere, kantorer ...) også kan ikledes alba. IGMR nr. 336 nevner også «annen drakt» som alternativ til alba, og en sammenligning med den liturgiske bok Caeremoniale Episcoporum (Liberia Editrice Vaticana, 1995) godtgjør at denne drakt godt kan være talar med surplice/korskjorte (CB 125), altså også for f.eks. ikke-instituerte lektorer. IGMR nr. 119 er en slags parallell til CB 125, og her nevnes ikke surplice/korskjorte spesielt blant de drakter som legfolk kan bære. Men det er en fotnote (note 96) til et punkt i vatikandokument fra 1997 (Ecclesiæ de mysterio, 15. august 1997, Art. 6) der det blant annet heter at ikke-ordinerte troende ikke har lov til å benytte de drakter som er reservert for prester og diakoner, nemlig stola, messehagel eller dalmatika. Verken alba eller talar + surplice/korskjorte er altså ikke reservert for geistligheten.
– Lesningsboken kan ikke benyttes som om den var en evangeliebok
En evangeliebok er en bok der man kun finner evangelielseninger, og ikke de øvrige lesningstekster. Evangelieboken - dersom det er en annen bok enn lesningsboken - kan bæres i inngangsprosesjonen og så eventuelt plasseres på alteret, eller den kan være plassert på alteret fra før (IGMR nr. 117):
På alteret kan man plassere, dersom den ikke bæres inn i inngangsprosesjonen, evangelieboken, som er distinkt fra boken med de andre lesningene.
I Norge har vi ingen særskilt evangeliebok, og IGMR avskjærer oss fra muligheten til å betrakte vår lesningsbok som evangeliebok og bære det i prosesjon/plassere det på alteret. For å forstå bakgrunnen, må man huske at lesningene - i alle fall ikke dem fra GT - ikke tilhører Den nye pakt. IGMR vil at vi skasl skjelne tydelig liturgisk også med bruk av bøkene mellom Den gamle pakt og den omtale av Jesu budskap vi finner i brevene på den ene side, og på den annen side Jesu evangelium som forkynnes av prest eller diakon.
Når evangelieboken bæres inn i prosesjon, er det faktisk ikke obligatorisk at den så plasseres eller legges på alteret. Ordlyden om dette i IGMR nr. 122 er at det er prisverdig om evangelieboken plasseres på alteret. Noen alternativ plassering er ikke beskrevet, men man kan også hente inspirasjon fra den romerske bruk om av og til plassere evangelieboken oppslått på en lesepult stilt opp på en fremskutt plass i midtgangen i skipet. Også IGMR nr. 173 uttrykker seg på samme måte - at det er prisverdig om evangelieboken plasseres på alteret, av diakonen dersom det er en diakon som har båret den inn i prosesjon. Det skal skje rett før diakonen kysser alteret, samtidig med presten.
– Om å knele for tabernakelet
I den gamle messeboken stod det (GORM nr. 233:)
Dersom et tabernakel med alterets sakrament befinner seg i koret, bøyer man ... kne før og etter messen, og hver gang man passerer sakramentet.
Dette er nå endret. IGMR nr. 274:
Dersom tabernakelet med alterets sakrament befinner seg i koret, kneler presten, diakonen og de andre ministre når de kommer frem til alteret eller når de forlater det, men ikke i løpet av selve messefeiringen.
Ordet "ministre" må sies å dekke alle som kommer med i prosesjonen og tar plass i koret eller har oppgaver der, altså også ministrantene og blant annet lektorene såfremt de sitter der. Nr. 274 sier også at de som bærer prosesjonskorset eller lysene skal bøye hodet i stedet for å knele.
Imidlertid gjelder ikke forenklingen for alle. For nr. 274 fortsetter:
Ellers skal alle som passerer foran det allerhelligste sakrament bøye kne, såfremt de ikke tar del i en prosesjon.
Det betyr for eksempel at dersom f.eks. kirkekoret i prosesjon skifter plassering, skal de ikke knele for tabernakelet, mens kirkemedlemmer som hjelper til med kollekten derimot skal knele hvis de krysser foran sakramentet.
Ønsker man at ministranter skal opptre med reverens når de under sin messetjeneste passerer tabernakelet, kan det gjøres ved at de bøyer hodet. Men etter konsekrasjonen er det naturlig at de nøyer seg med å rette sin reverens mot alteret - da er jo Kristi Legeme og Blod der.
GORM nr. 84 sa: "Når celebranten og assistentene er kommet frem til alteret, hilser de dette ærbødig, det vil si med en dyp bøyning fremover, eller hvis der er et tabernakel med sakramentet, med en knebøyning." Men IGMR nr. 122 har endret dette punktet slik at bare kroppsbøyningen er nevnt. Dermed er det ikke lenger slik at knebøyningen trer i stedet for kroppsbøyningen - begge deler (kneling for tabernakelet, deretter bøyning for alteret).
– Bøye hodet
Ifølge IGMR nr. 275, skal man bøye (inklinere) hodet når de tre personer i guddommen nevnes, ved Jesu navn, ved Jomfru Marias navn, og ved navnet til den helgen man eventuelt feirer. Det gis ingen avgrensninger om når dette gjøres (også under hymner, antifoner, lesninger, prekenen, bønner ...?). Heller ikke er det avgrenset hvem som skal bøye hodet - det kan synes som om hele forsamlingen skal gjøre det. Når IGMR 42 kommer med den formaning at når det gjelder kroppsholdning og gester skal man være mer oppmerksom på det som er fastlagt i IGMR og ved tradisjonell praksis, kan det være at man også har hatt i tankene inklinasjonen av hodet ved disse navn.
– Syndsbekjennelsen
Det understrekes at den absolusjonsbønn som følger etter messens innledende syndsbekjennelse ikke kan regnes som lik den absolusjon som gis under skriftemålets sakrament (nr. 51).
– Lesningene og responsoriesalmen
IGMR finner det nødsaget å minne om at utenom-bibelske lesninger ikke må erstatte de foreskrevne lesninger (nn. 357, 57). Det samme gjelder også for responsoriesalmen (n 57):
Det er ikke tillatt å la lesningene eller responsoriesalmen, som inneholder Guds ord, bli erstattet med andre, ikke-bibelske, tekster.
– Velsignelse før evangelielesningen
Likesom diakonen ber om prestens velsignelse før evangelielesningen, skal en prest som forkynner Evangeliet i en bispemesse be om biskopens velsignelse. Men en prest skal ikke be om slik velsignelse fra hovedcelebranten dersom denne er en annen prest (nr. 212).
– Biskopen etter evangelielesningen
Biskopen har nå anledning til å velsigne folket med Evangelieboken etter at Evangeliet er forkynt (nr. 175).
– Prekenen
Det fremheves at prekenen skal holdes av biskopen, en prest, eller en diakon - men aldri av en leg person (nr. 66). Denne presiseringen om ikke-geistlige, som man ellers kjenner fra annen kirkelig lovgivning (f.eks. kirkelovens kan. 767 § 1), var ikke med i GORM/69.
– Kalkvelum ikke lenger obligatorisk
I GORM ble kalkvelum beskrevet som obligatorisk, likeså at det må være hvitt (nr. 80):
Kalken skal være dekket med et velum, som alltid skal være hvitt.
Men i IGMR er dette ikke lenger obligatorisk, og det trenger heller ikke å være hvitt (nr. 118):
Kalken kan prisverdig være dekket med et velum, som enten kan være i dagens farge eller hvit.
– Endring vedrørende når man reiser seg under offertoriet
Det er liten tvil om at den endring som mest umiddelbart angår de messebesøkende, er at man nå skal reise seg på et annet punkt under offertoriet. Man reiser seg nå til prestens ord etter gaveforberedelsene: «La oss be til Gud, den allmektige ...» (nr. 42). Tidligere het det at man skulle reise seg til offergavebønnen, altså litt senere.
I Norge har det over årene i de fleste menigheter festet seg en feilaktig sedvane med det at man sitter også under denne bønnen, og først reiser seg til prefasjonen. Hos oss blir altså justeringen i praksis noe større enn i mange andre land.
– Diakonen under forvandlingen
Under den Eukaristiske bønn skal diakonen «som en regel» knele fra epiklesen frem til elevasjonen av kalken (nr. 179), det vil si, til etter at presten har løftet opp kalken med Kristi blod.
– Kneling under den eukaristiske bønn
En annen justering kan komme overraskende på mange, fordi norsk sedvane faktisk har vært en annen enn det GORM/69 foreskriver. Det gjelder knelingen under den eukaristiske bønn. IGMR beholder forsåvidt gammel lovgivning (stå-knele-stå) men i en tilføyelse heter det at der det er blitt sedvane å knele under hele den eukaristiske bønn, skal denne sedvane beholdes.
Både GORM/69 og den nye IGMR foreskriver at man står under den eukaristiske bønn, med unntak av under selve forvandlingen. I Norge har det vært en sedvane at folk kneler, og det fåtall «liturgirettslig opplyste», eller innvandrede fra land der instruksjonene er blitt fulgt, har fått skjeve blikk og av og til kritikk - helt uberettiget. Antagelig er det bare i USA at bispekonferansen benyttet den anledning den hadde iflg. GORM/69 nr. 21 til formelt å bestemme at det kneles fra etter Sanctus frem til slutten av den eukaristiske bønn.
IGMR har noen interessante endringer her. Når det gjelder unntak fra grunnregelen at det skal kneles til selve forvandlingen, er det tilføyd «helsemessige årsaker» (nr. 42) - tidligere gjaldt unntakene kun manglende plass eller stor trengsel. Det er tilføyd at dem som ikke kan knele, skal bøye seg dypt idet presten kneler etter konsekrasjonen.
Med hensyn til bestemmelsen om kneling under konsekrasjonen, har det rådet en viss usikkerhet hvor konsekrasjonsleddet faktisk begynner. Liturgiske hefter utgitt av Vatikanets trykkeri har angitt at kneling er foreskrevet fra prestens innledning til selve den sakramentale formel (forvandlingsordene), det vil si, anvist at det kneles fra ordene:
(I. Eukaristiske bønn:) Dagen før han led...
(II. Eukaristiske bønn:) Da han frivillig...
(III. Eukaristiske bønn:) For i den natt...
(IV. Eukaristiske bønn:) Timen var kommet...
I andre land har man valgt å foreskrive knelingen fra et litt tidligere punkt, fra epiklese-leddet, det vil si det ledd da presten strekker hendene ut over offergavene og nedber Den Hellige Ånd over dem (i I. Eukaristiske bønn kommer ikke dette helt klart frem i teksten):
(I.:) Vi ber deg, Gud: Velsign denne gave...
(II.:) Helliggjør disse gaver ved din Ånds livgivende kraft...
(III.:) Helliggjør ved din Ånd disse gaver...
(IV.:) Så ber vi deg, Herre: La denne din Hellige Ånd...
En sammenligning av to punkter av IGMR gjør det nå mulig å fastslå hva som er «riktig svar» hva angår når man skal begynne å knele. Som nevnt ovenfor, foreskrives det i nr. 179 at diakonen skal knele fra epiklesen. Dette må da regnes som en indikasjon også for legfolkets kneling. Dette blir da også et passende tidspunkt å ringe med en liten bjelle (campanula), slik som angitt i IGMR nr. 150:
litt før konsekrasjonen kan en ministrant ringe med en liten bjelle som et tegn til folket.
I avsnittet om bispekonferansenes rett til å tilpasse kroppsholdninger til den lokale egenart, er det i IGMR tilføyd at dette skal skje «etter lovens normer». Uten at det fremkommer direkte, er det mulig å anta at tilføyelsen innebærer en korreks til de biskoper som har påberopt seg lokale forhold for å avskaffe eller rett og slett forby enhver kneling under Den eukaristiske bønn. Det er i dette avsnittet nemlig også tilkommet en helt ny setning der det heter (nr. 43) at
der det er sedvane at folket forblir knelende fra slutten av Sanctus til Den eukaristiske bønns avslutning, og før kommunionen når presten sier Se Guds Lam skal denne skikk prisverdig beholdes.
Dette innebærer at IGMR aktivt støtter den sedvane som finnes i Norge, og som høsten 1999 (30 år etter at missalet ble rettskraftig liturgisk lov, jfr. kirkeloven, kan. 26) ble til lovlig sedvane. Men endringen i IGMR opphever forsåvidt ikke samtidig det lovlige ved å stå frem til epiklesen, knele til forvandlingen, og så reise seg igjen.
(Sammenligner man den katolske salmebok «Lov Herren», som kom i juni 2000, med IGMR, ser man at anvisningene der allerede få måneder etter at salmeboken utkom, dessverre er blitt foreldet på to punkter. «Lov Herren»s gjennomgang av messens faste ledd [s. I-XIV] inneholder de første klare skriftlige anvisninger om når man står, sitter og kneler som er utgitt på norsk etter 1970, og de var etter vårt skjønn hundre prosent korrekte da «Lov Herren» ble utgitt. Men i og med den nye IGMR, kommer anvisningen «stående» på s. VII på feil sted: Man skal stå fra «La oss be til Gud den allmektige...». Anvisningene på s. IX, og oppsettet av de eukaristiske bønner, burde også vært litt justert.)
– Fredshilsenen
Prestene minnes om at de etter «Herrens fred være med dere» kun utveksler fredshilsen med personer i alterrommet, og altså ikke skal forlate koret for å utveksle hilsenen (nr. 154). Når folk utveksler hilsenen seg i mellom, kan de si: «Herrens fred være alltid med deg». Svaret er: «Amen» (nr. 154). (Altså ikke: «Og med din Ånd».)
– Agnus Dei og andre foreskrevne hymner
I IGMR, nr. 366, heter det:
Det er ikke tillatt å erstatte med annet de hymner som finnes i Messens Ordo, som f.eks. Agnus Dei.
– Ecce Agnus Dei (Se Guds Lam)
Presten har nå anledning til å løfte hostien over kalken ved «Se Guds Lam...», altså vise frem begge nattverdselementer. Tidligere kunne han bare holde den over patenaen. Men han skal ikke løfte kun hostien (dvs. uten verken patena eller kalk). (nr. 243, 157.)
Om kneling gjentar vi fra IGMR nr. 42:
der det er sedvane at folket forblir knelende fra slutten av Sanctus til Den eukaristiske bønns avslutning, og før kommunionen når presten sier Se Guds Lam skal denne skikk prisverdig beholdes.
I Norge har det mange steder vært sedvane at folket kneler allerede fra Se Guds Lam, og helt frem til kommunion. I GORM stod det intet om kneling før kommunion, slik at det å forbli stående var normen. Nå er det norm her i Norge (på grunn av vår sedvane, som bare delvis strider mot IGMRs anbefaling) å stå under Guds Lam (Agnus Dei), men deretter knele - til Se Guds Lam og frem til man går frem til kommunion.
IGMR har i nr. 42 har i forhold til GORM enda en tilføyelse om kneling:
– Kommunionshjelpere
De legfolk som er utnevnt til kommunionshjelpere, skal ikke helt eller delvis tre i stedet for kirkens ordinære kommunionshjelpere, dvs. prester og diakoner. Det heter i IGMR, nr. 162:
Ved utdelingen av Kommunionen kan andre prester som skulle være til stede assistere den celebrerende prest. Dersom slike prester ikke er for hånden, og det er et i sannhet høyt antall kommunikanter, kan presten tilkalle ekstraordinære kommunionshjelpere for å assistere ham, det vil si formelt innsatte akolytter eller også noen av de troende som er blitt utnevnt i henhold til den foreskrevne ritus.
Ekstraordinære kommunionshjelpere skal ikke komme frem til alteret før presten har kommunisert (de skal altså ikke kommunisere på koncelebranters vis), og de skal ikke selv ta fra alteret, men alltid motta fra presten, de hellige kar med det hellige sakrament de skal hjelpe med å dele ut (nr. 162). Bare presten skal fordele hostier fra ciboriet til mindre skåler.
Ordlyden i punktet taler etter det vi kan forstå om det å komme bort til selve alteret - etter vårt skjønn innebærer det ikke et forbud mot å komme frem og inn i korrommet, der også ministrantene er.
– Kommunion under begge skikkelser
Avsnittet som beskriver under hvilke omstendigheter det er tillatt å gi kommunion under begge skikkelser, er sterkt omarbeidet.
Den gamle GORM oppførte i listeform de tilfeller, fjorten i alt, der det ville være tillatt å dele ut nattverd under begge skikkelser (GORM nr. 241). Tilleggsbestemmelsen om at bispekonferansene kan fastlegge kriterier for når biskopene kan tillate kommunion også under andre omstendigheter, avgrenser denne adgang bl.a. med at «man skal unnlate å gi kommunionen med kalken når der er et stort antall kommunikanter», og at «de forsamlinger som får slike tillatelser, skal være vel avgrenset, homogene og preget av orden».
I IGMR er de fjorten punkter bortfalt, men i og med at det henvises til ritualbøkene, er disse tilfeller likevel fortsatt tillatte for kommunion under begge skikkelser. Nå heter det (IGMR, nr. 283):
Kommunion under begge skikkelser kan tillates i de følgende tilfeller, i tillegg til dem som er oppgitt i ritualbøkene:
- For prester som ikke er i stand til å celebrere eller koncelebrere;
- for diakoner og for andre som utfører en oppgave under messen;
- for kommunitetsmedlemmer ved deres konventualmesser eller ved det som noen steder kalles deres «kommunitetsmesse», for seminarister, og for alle som holder retrett eller som deltar på et åndelig møte eller et pastoralmøte.
Bispedømmets biskop kan fastsette bestemmelser for utdelingen av Kommunion under begge skikkelser for sitt eget bispedømme, og disse må følges også i kirker knyttet til ordensinstitutter og i feriringer i mindre grupper. Bispedømmets biskop har anledning til å tillate utdeling av Kommunion under begge skikkelser når det synes passende for den prest som har fått hyrdeansvar for et gitt fellesskap, på den betingelse av at de troende er blitt godt instruert, og at det ikke består noen fare for at sakramentet kan profaneres, eller at riten blir vanskelig å gjennomføre på grunn av kommunikantenes antall eller av andre grunner.
Når det imidlertid gjelder de måter som den hellige Kommunion utdeles under begge skikkelser til de troende, kan bispekonferansen utarbeide normer, med den Apostoliske Stols særskilte recognitio.
Selv om bestemmelsene er radikalt omarbeidet i sin form, fremstår de i sum verken som utvidende eller vesentlig innsnevrende.
– Tildekking av de hellige kar hvis purifikasjon etter messen
Hvis de hellige kar skal purifiseres umiddelbart etter messen, skal de tildekkes og etterlates på et korporale, enten på alteret eller på et sidebord (kredensbordet), heter det i IGMR nr. 163. I disse tilfeller kan det kanskje (for kredensbordet:) være nødvendig med et ekstra korporale, og kalkvelum og ekstra duker for tildekking av ciborier.
Dette gjelder altså ikke når purifikasjonen skjer under messen, for eksempel før slutningsbønnen.
– Missalets plassering ved messe uten menighet
I GORM het det i avsnittet om messe uten menighet, nr. 212:
Kalken gjøres i stand før messen enten på kredensbordet nær alteret eller på selve alteret. Missalet legges på alterets venstre side.
Dette er nå endret. Missalets plassering nevnes ikke, noe som implisitt betyr at presten nå også kan sette missalet foran seg (men antagelig ikke til høyre, for der er det opptatt ...)
De nødvendige kar gjøres i stand før messen enten på kredensbordet, eller på alteret på høyre side.
Nye minnedager innført
Den reviderte utgaven av det romerske missale har også innført 11 nye valgfrie minnedager i kirkeåret.
- 3. januar: Jesu hellige navn (Jesu navnefest)
- 8. februar: Den hellige Josefina Bakhita (1869–1947)
- 13. mai: Den salige Jomfru Maria av Fatima
- 21. mai: Den hellige Kristoffer Magallánes og hans ledsagere
- 22. mai: Den hellige Rita av Cascia (ca. 1381–1457)
- 9. juli: Den hellige Augustin Zhao Rong og hans ledsagere
- 20. juli: Den hellige Apollinaris av Ravenna
- 24. juli: Den hellige Charbel Makhlouf (1828–1878)
- 9. august: Den hellige Teresa Benedikta av Korset [Edith Stein] (1891–1942)
- 12. september: Den salige Jomfru Marias hellige navn (Marias navnefest)
- 25. november: Den hellige Katarina av Alexandria
I juni 2002 innførte Paven dessuten den 23. september som obligatorisk årlig minnedag for den hellige Pio av Pietrelcina (1887–1968).
Med det nye missalet ble dessuten minnedagen for den hellige Johanna Fransiska av Chantal flyttet fra den 12. desember til den 12. august.
I forhold til den norske messebok som allerede er i bruk, kommer disse tolv i tillegg til de fem valgfrie og tre obligatoriske minnedagene som er blitt innført i perioden siden forrige missalerevisjon (1975), og som allerede er kjent og innarbeidet.
Endringer og klargjøringer vedrørende ting
– Alteret slik at det er egnet til feiring vendt mot folket
Selv om det er anledning for presten både å feire messen vendt mot folket, eller vendt mot det liturgiske Øst, uttrykker IGMR en preferanse (nr. 299 - ordene bak komma er nye):
Hovedalteret skal være frittstående så man lett kan gå rundt det og feire messen vendt mot folket, noe som er å foretrekke der det er mulig [... quod expedit ubicumque possibile sit].
– Ikke blomster på alteret
Alteret må gjerne utsmykkes med blomster, men med moderasjon, og blomstene plasseres rundt det (nr. 305):
Blomsterarrangementene skal alltid være moderate, og være plassert rundt alteret heller enn på det.
I samme punkt fremgår det at man ikke skal dekorere under fastetiden, med unntak av 4. Søndag i Fastetiden (Søndag Laetare) og de høytider og fester som faller i perioden.
Av selve missalet, den latinske utgavens side 299, nr. 5, fremgår det at man dessuten kan blomsterpynte ved alteret - med moderasjon - på Skjærtorsdag. Dette er nytt i forhold til forrige utgave av missalet.
– Alterkorset
Der GORM/69 kun taler om alterkors eller prosesjonskors, spesifiserer IGMR at dette kors skal være et krusifiks, «et kors med den korsfestede Kristus på» (nr. 308, 122).
– Stolene i koret
IGMR gjentar den tidligere formulering om at den beste plassering av celebrantens stol er øverst i koret, men tilføyer blant unntakene fra denne regel de tilfeller der «tabernakelet er plassert medialt bak alteret» (nr. 310).
– Tabernakelets plassering
Byggekomiteer og liturgikomiteer vil merke at de senere tiårs presiseringer om at tabernakelet skal ha en fremtredende plass i kirken, og gjerne i koret, er kommet inn med full tyngde i IGMR. GORM/69 hadde en formulering som mange steder førte til den feiloppfatning at tabernakelet ikke hørte hjemme i koret (alterrommet), og det har ført til de underligste plasseringer av dette som skulle være kirkerommets hjerte og kraftsentrum.
Sitat fra GORM/69 (nr. 276):
Det anbefales sterkt at det hellige Sakrament oppbevares i et sidekapell, som egner seg til de troendes private tilbedelse og bønn. Hvis dette ikke er mulig, skal Sakramentet settes på et alter, eller utenfor et alter i en del av kirken som er spesielt verdig og vakkert utsmykket.
Men i IGMR heter det (nr. 315):
Tabernakelet skal plasseres, etter den lokale biskops vurdering:
- enten i alterrommet, skilt fra celebrasjonsalteret, i den mest passende form og det mest passende sted, og det er ikke utelukket at det kan være på et eldre alter som ikke lenger brukes til messefeiring,
- eller også i et annet kapell som egner seg til de troendes tilbedelse og private bønn, og som er henger organisk sammen med kirken og er fremstående for de troende».
I og med at det vektlegges dobbelt opp (for det nevnes også innledningsvis, i nr. 314), er betydningen om at tabernakelet fremfor alt skal plasseres på en måte som er nobel, verdig, fremtredende, pent utsmykket og egnet for tilbedelse, ikke til å misforstå, og kan ikke underordnes andre hensyn. I motsetning til i GORM/69, er plasseringen av tabernakelet i alterrommet den foretrukne. Det synes samtidig som om Den latinske utformingen av enten/eller-formuleringen (aut i stedet for vel) utelukker alternative plasseringer av tabernakelet f.eks. på steder i kirken som verken er i koret eller et sidekapell godt synlig fra kirkebenkene.
– Sakrarium
IGMR pålegger at kirkene skal ha et såkalt «sakrarium» i sakristiet (nr. 334), en utslagsvask for vann som er brukt ved skylling av de hellige kar og av det lintøy som kan ha kommet i kontakt med Kristi legeme eller blod. Poenget med slike spesielle vasker er at avløpet ikke går i den alminnelige avløp (kloakken), men ned i innviet jord. Den forrige GORM nevnte sakrariet også, men mer i forbifarten. Dette har muligens bidratt til at man ved mange nybygde kirker har unnlatt å ta med sakrariet, - og i noen andre kirker forsvant de ved renovasjon.
Tilpasninger og inkulturasjon
Et nytt, niende, kapittel gir en oversikt over de tilpasninger som det tilkommer biskoper og bispekonferanser å foreta. Kapittelet oppsummerer hvilke omstendigheter som gjør tilpasninger og inkulturasjon berettiget, og understreker samtidig at det samtidig har en egenverdi at messen beholder en «over-regional» karakter (nr. 397). Kapittelet avslutter (nr. 399):
Slik må det Romerske Missale, skjønt i et mangfold av språk og i en viss variasjon hva angår skikker, bevares som et middel for å beholde den Romerske Ritus' integritet og enhet som dens mest fremtredende kjennetegn.
Noe som ikke er forandret
I noen år har det på noen hold vært spekulert om den nye GORM og det nye missale ville inneholde visse andre endringer også. Det var endel liturger som blant annet håpet at Fredshilsenen skulle flyttes til et annet sted i messen (enten til Syndsbekjennelsen, eller til Offertoriet). Det er heller ikke innført flere prestelige knefall – noen mente at presten nå skulle knele både før og etter elevasjonene av Kristi Legeme og Blod (altså sammenlagt fire ganger under den eukaristiske bønn, i motsetning til to). Ingen av disse endringene er skjedd.
I USA var det mange som ønsket at man i GORM skulle tillate at folket holdt hverandre i hendene under «Fader Vår». Det er ikke skjedd – og GORM inkluderer heller ikke noen åpning for at folket inntar «orante»-stilling (hendene utstrakt under bønnen, den holdning prestene inntar under «Fader Vår»).
Rettskraft
Den nye IGMR/GORM ble rettskraftig da det nye Missale Romanum ble det, i april 2002. Missalet som sådan ble faktisk approbert av Pave Johannes Paul II allerede den 11. januar 2000.
Dette missalet vil neppe bli oversatt til norsk - å utgi et nytt norsk missale ville være et meget stort løft, og de fleste forandringer i missalets hoveddel vil dreie seg om de nye helgenfester som er kommet til. Det som angår de nye fester og minnedager, kan antagelig med letthet innarbeides i et eget hefte som ledsager det eksisterende missalet.
En lignende utgivelse av en norsk oversettelse av IGMR ville antagelig også møte det oppdateringsbehov man har i Norge - uten altså å måtte gi seg i kast med en helt ny utgave av hele missalet.
Den nye IGMR/GORM blir oversatt til en rekke språk, og oversettelsene skal godkjennes av Roma. Men de nye bestemmelser har allerede rettskraft, altså helt uavhengig av når oversettelsene til de respektive språk er klare.