25. juni 2004 døde professor Carl Fr. Wisløff.
Det siste halve århundre har ingen i Norge sterkere enn ham målbåret en intellektuell og innsiktsfull teologisk begrunnet motstand mot katolisismen. Ja, han var ikke bare imot katolisisme, men også imot enhver økumenikk som inkluderte oss katolikker.
Derfor ville det kanskje vært mest nærliggende å trekke et lettelsens sukk når han endelig er borte. Men slikt sier man ikke offentlig. Når jeg likevel velger å si noe offentlig nå etter hans død, henger det sammen med at fenomenet Wisløff og katolisismen er adskillig mer sammensatt enn antydet ovenfor - som så mye annet!
Wisløff ble student i 1927, ordinert til luthersk prest i 1932 og dr.theol. i 1958. Han var rektor for det praktisk-teologiske seminar (dvs. for den avsluttende pastorale opplæring) ved Menighetsfakultetet (MF) 1947-61 og professor i kirkehistorie ved MF 1961-75. Wisløff skrev en uoverskuelig mengde avhandlinger, bøker og artikler. Han holdt en enda mer uoverskulig mengde taler og foredrag. For mange var han en av tidens store åndshøvdinger, for andre en reaksjonær polemiker av klasse. Helt sikkert var han lærd, formell, teologisk konservativ, lavkirkelig, pietistisk, roseniansk og kjempende for det han trodde på. Fra min studietid på MF (1972-78) husker jeg ham ikke bare som professoren med til dels stappfulle auditorier, men også som den siste professor vi reiste oss for når han trådte inn i auditoriet. Han anvendte gjerne latinske formuleringer, men visste at latin krever skolering. Derfor sies det at han i sin tid støttet forslaget om å sløyfe latin for teologene fremfor å gi dem et kortkurs. For skulle man velge mellom nesten noe og absolutt ingen ting, kunne man like godt velge ingen ting!
Men for å begynne med økumenikken, så var Wisløff ikke antiøkumenisk. Dog gikk hans økumeniske engasjementer i helt andre retninger enn mot katolikkene og var f.eks. knyttet til International Fellowship of Evangelical Students og i nyere tid til bibeloversettelse til norsk sammen med den lavkirkelige Arthur Berg og den antikatolske pinsevenn Thoralf Gilbrant. Alle lutheranere som hevet sin røst for tilnærming til katolikkene, måtte regne med å bli kraftig imøtegått av Wisløff. Og verst gikk det nok ut over konservative lutheranere som mente at det var mulig å nærme seg katolikkene i synet på nattverden, f.eks. ved at denne på en måte må forstås som offer.
Ja messeofferet var det mest permanent gjennomgangstema i hans antikatolisisme. Arbeidet med doktoravhandlingen Nattverd og messe (Luthers oppgjør med katolsk messeforståelse) fra 1957 satte uslettelige (og jeg vil si helt programmerende) spor i Wisløff. Selv leste jeg avhandlingen alt som gymnasiast - uten å forstå så mye mer enn at den katolske messe det var fæle greier det.
Det kan også settes opp en lang liste over andre alvorlige innvendinger han hadde mot katolsk teologi, omtrent alt hentet fra de historiske kontroverser mellom katolisisme og protestantisme.
Heller ikke Annet Vatikankonsil hadde Wisløff så mye til overs for. Det forandret intet ved katolisismens alvorlige teologiske feilgrep. I tillegg til fornyelse i en del ytre forhold åpnet det for liberal teologi, og var det noe Wisløff virkelig reagerte på, så må det ha vært liberal teologi. Norsk katolisisme stilte her sikkert i en av de verste klasser. Jeg skrev i 1984 en artikkel i Luthersk Kirketidende om den nye katolske kirkerett. Kort etter brukte Wisløff i et avisinnlegg artikkelen som belegg for at katolikkene fremdeles driver med avlat.
Jeg måtte mange ganger spørre meg, skjuler det seg noe annet bak disse ekstremt markante standpunkter? Spørsmålene ble bare forsterket ved at det hele tiden skinte gjennom at Wisløff ikke bare var antikatolsk, men også måtte ha stor interesse for alt det katolske i fortiden, men enda mer i nåtiden, og at denne interessen syntes å gå langt ut over behovet for å finne antikatolske argumenter. Så var han da også en stor kjenner av vår kirke, men hele tiden som utenforstående iakttager, med den styrke og svakhet det innebærer.
Men først en liten omvei. Wisløff var en eminent foreleser. Han gjorde hva en god kirkehistoriker bør gjøre, han fylte sine forelesninger med anekdoter som gav kjøtt og blod til de mer harde fakta. Og anekdoter og formuleringer som kastet mørkt lys over fortidens katolske kirkefyrster, sparte han over hodet ikke på. Men oppe i alt dette viste han også en redelighet til å trekke frem andre sider ved en person. Om den senere biskop Torleiv Olavsson av Bergen (1451-55) hadde Wisløff i sin Norsk Kirkehistorie I generelt lite godt å si. Han var prost ved Apostelkirken i Bergen og ... ble sendt til Uppsala for å bli erkebiskop. Her ble han jaget bort av Engelbrekt Engelbrektsson, men etter denne uheldige episode ble han gjort til biskop i Viborg, senere i Bergen. Der hadde det lenge vært et spent forhold med de tyske hanseater og høvedsmannen på festningen, Olav Nilsson. Det endte katastrofalt med 60 nordmenn drept og store materielle ødeleggelser. Wisløff beretter: Den 1. september 1455 gjorde tyskerne et overraskende kupp. Olav Nilsson måtte flykte inn i Munkeliv kloster, men tyskerne stormet klosteret. Biskop Torleiv stillet seg ved alteret i fullt skrud med hostien i sin hånd og ville verge Olav Nilssons lille sønn, men tyskerne slo ihjel både biskopen og barnet. Olav Nilsson hadde søkt tilflukt i kirkens tårn, men han ble røket ut og deretter slått ihjel. Munkeliv kloster brant ned. - Biskop Torleiv hadde nok vært mer av en embetsjeger enn en kirkens mann burde være, men han døde som en mann.
Han hadde også mange moderne og påfallende positive pavehistorier på lur som han ved passende anledninger trakk frem og brukte som argument og eksempel i en eller annen sammenheng.
Mens jeg studerte i Roma (1992-95), bad jeg om å få møte min gamle lærer for å få høre litt om forholdene der da han arbeidet i Vatikanbibilioteket med sin doktoravhandling. Etter litt nøling idet han ville vite hva hensikten med besøket var, og etter at rammebetingelsene var klare, ønsket han meg velkommen.
Besøket viste seg å bli meget hjertelig og engasjerende. Og jeg tror ikke det gikk mer enn et par minutter før Wisløff selv tydeligvis hadde satt strek over alle rammebetingelser og beveget seg dypt inn i teologien.
Da jeg antydet at det noen ganger kunne se ut som om det var mindre avstand mellom progressive/liberale katolikker og protestanter og tilsvarende mellom mer klassiske teologer på begge sider, enn det var på tvers av disse grenser internt i kirkesamfunnene, kom det så wisløffsk som det kunne: Det er som om jeg skulle ha sagt det selv. Og så fortsatte han: Jeg har ofte sagt det, at det eksisterer en dyp, dyp kløft mellom våre kirkesamfunn. Men det er mulig å rope over denne kløften, og så kjenne stemmene igjen.
Slikt virker knapt oppbyggelig - medmindre man ser det i Wisløffs kirkelige fugleperspektiv. For han holdt frem: Men å diskutere med visse av vår kirkes teologer i dag, det er som å rope i ørkenen. (Navn skal ikke nevnes her.)
Og så bare økte engasjementet, ikke over kirkestrid, men over alt det fascinerende han hadde opplevd. Roma var en by han elsket. Han hadde vært der mange ganger og håpet virkelig å komme tilbake dit. På spørsmål om hvorfor han på 50-tallet med så stor iver hadde oppsøkt benediktinernes San Anselmo på Aventinerhøyden, kom svaret kjapt: Fordi han hadde vært så enormt opptatt av den liturgiske fornyelsen som utgikk derfra. Deretter fôr Wisløff til en bokhylle for å finne frem liturgihefter fra en rekke helgenkåringsmesser på Petersplassen hvor det viste seg at han hadde vært til stede.
Litt senere kom det frem at var det en teolog i Den katolske kirke i dag som han virkelig satte høyt, så var det kardinal Joseph Ratzinger. Da jeg ved en senere anledning gav ham en større artikkel av Ratzinger om kvinneprestproblematikken (der Ratzinger også vektlegger at hans standpunkt er ikke-protestantisk), kvitterte Wisløff med takknemlighet og et lite sukk om at dette er noe vi alle strever med.
Langt senere var han igjen takknemlig for å få den norske oversettelse av de nye eukaristibønner.
Det kan med letthet settes opp en lang liste over hjerte- og kampsaker fra Wisløffs senere år der han på offisielt katolsk hold lett ikke bare kunne kjenne igjen stemmen, men ofte også argumenter og konklusjon, ja, der Vatikanet mer enn noen andre kjempet for hans anliggender. På tilsvarende hold i Den norske kirke og ved MF så det for ham heller svart ut. Jeg tenker på moralske spørsmål, misjon, bibeltroskap og respekt for det hellige. Mange katolikker beklager deres egen kirkes offisielle vei, uten at det endrer så mye på realitetene. Alt dette visste Wisløff utmerket godt. Man kan bare lure på hvilke bevisste og underbevisste følelser det forhold må ha fremkalt at Den katolske kirke med alle dens historiske feilskjær, i hvert fall på offisielt hold møtte tidens utfordringer mer i Wisløffs ånd enn den kirke som ble født av reformasjonstidens oppdagede sannheter.
Noe Wisløff-disippel ble jeg aldri. Men min fascinasjon for mannen økte med årene. Han kjempet som en ekte israelitt (Joh 1, 48) for det han var historisk og personlig overbevist om. Formuleringene kunne være så skarpe at den tilfeldige tilhører mistet Wisløffs eget perspektiv. Katolikkene oppdaget selvfølgelig aldri hans innerste beundring for noe av det kanskje vesentligste og egentligste i katolisismen. Utviklingen i Den norske kirke har de siste 20-30 gått slik at Wisløffs åndelige prosjekt (om man kan bruke det uttrykk) i dag i det store og hele ligger i grus - selv om mange enkeltpersoner er ham takknemlig for deres vei til Gud.
Å si at Carl Fr. Wisløff lengtet etter Den katolske kirke, ville ikke bare være dumt, men fremfor alt uforskammet og helt ukorrekt. Samtidig er det med undring jeg ser tilbake på denne mann. Noe av det han utvilsomt beundret mest og sterkest kunne identifisere seg med befant seg i et for ham på forhånd helt lukket land. Samtidig fortvilte han over utviklingen i hans egen kirke og måtte på mange måter se sine protestantiske idealer plassert på et meget fjernt historisk mørkeloft.
Wisløff ville kanskje betakket seg for den følgende bønn, men likevel ber jeg: Herre, gi ham den evige hvile. Og la det evige lys skinne for ham.