I. Innledning
Kjære venner, la meg først få lov til å takke for innbydelsen til å holde dette foredraget om Luther sett med en katolikks øyne. Jeg forstår det slik at jeg ikke bare skal komme inn på Luthers lære, men også hans person. Jeg skal etter evne søke å løse denne oppgaven.
Forberedelsene til dette foredraget har endret mitt forhold til Luthers person: Jeg har aldri tidligere hatt noe direkte imot ham, men heller aldri følt noe nevneverdig for ham. Det var først under utarbeidelsen av dette foredraget jeg opplevde at han vokste for mitt indre blikk, at han var et religiøst geni og en ildsjel av et kristenmenneske. Dette skyldtes ikke minst min lesning av katolsk Lutherbiografi. I forbindelse med det 500 års jubileum for reformatorens fødsel som vi feirer i år skal det være utkommet ca. tusen Lutherbøker. Ca. trehundre av disse skal være skrevet av katolske teologer og kirkehistorikere. Kun få av disse har jeg fått tid til å lese grundig. Allikevel nok til å registrere det veldige klimaskiftet som har funnet sted på katolsk hold i synet på Luther. Ganske betegnende for denne nye holdning fikk jeg oppleve da jeg ringte til den landsbyen i Tyskland hvor jeg var prest i to år før jeg ble forflyttet til Norge. Jeg ba den kvinnelige menighetsarbeider på den andre siden av tråden om å sende meg noen katolske Lutherbøker. Hun svarte litt ironisk lattermild: «Å, pater, vi vet hverken ut eller inn. Nå vil våre katolske prester kåre Luther til helgen. Slik har stemningen overfor reformatoren ikke vært tidligere, og det skal vi ikke bare undre oss over. I mer enn fire hundre år var økumeniske forbindelser mellom katolikker og lutheranere nærmest bannlyst. Forholdet mellom konfesjonene kunne best sammenlignes med to rivaliserende fotballag, som ikke bare hadde satt seg fore å skyte flest mulig mål, men også tok sikte på å høvle flest mulig skinnben kraftig til blods. Paven ble av lutherske kristne betegnet som Antikrist. Luther ble på katolsk hold utskjelt som en degenerert munk, som ved sin «revolusjon» sviktet moderkirken storlig og gjorde seg skyldig i det styggeste kjetteri.
II. Lutherforskningens historie
1. Protestantisk Lutherforskning
Det protestantiske Lutherbillede har stadig skiftet i århundrenes løp. Det kan ha så mange grunner: Luther var ingen teologisk systematiker som Calvin. Han har ikke etterlatt seg en samlet og klart definert fremstilling av sin tro. Dertil var han for eksistensielt opptatt av den situasjon han befant seg i for øyeblikket. Han så det som sin første oppgave ved skrift og forkynnelse å komme folks religiøse behov i møte samt å nedkjempe fienden når og hvor han dukket opp. Så følsom, impulsiv og dypt engasjert som Luther nå engang var, kunne det ikke utebli at den eldre Luther til sine tider motsa den yngre Luther. Så var det ganske naturlig at protestantiske Lutherforfattere i århundrenes løp gjorde seg til talsmann for nettopp de sidene ved reformatoren som korresponderte med tidens retningsgivende teologi og fromhetsliv. Slik kan vi forstå den bemerkning, som den protestantiske kirkehistoriker Heinrich Bøhmer lot falle, der han sier at det finnes like mange «Lutherer» som det er blitt skrevet Lutherbøker.
2. Katolsk Lutherforskning
Mens altså det protestantiske Lutherbilledet har vært rikt variabelt opp gjennom tidene, har den katolske Lutherforståelse vært bemerkelsesverdig uforanderlig like til midten av forrige århundre.
A. Cochläus-tradisjonen
Dette skyldes vel først og fremst boken som den tysk-katolske teologen Cochläus skrev i 1549, tre år etter reformatorens død. Den kom ut under tittelen «Kommentarer til gjerningene og skriftene til Martin Luther». Hans svært så ensidige og fordømmende fremstilling av Luthers liv og lære skulle komme til å prege det katolske syn på reformatoren i tre, ja i visse kretser opp til fire hundre år. I Cochläus verk fremstilles Luther som en notorisk heretiker, som ved sitt kjetteri har styrtet mange mennesker i fortapelsens avgrunn. Han skildres som en tilintetgjører av kirkens enhet, en demagog som fra bondekrigens dager har bragt elendighet og nød over Tyskland og hele kristenheten. Cochläus står helt og holdent i en angreps- forsvarsposisjon overfor Luther. I kampens hete har han hverken vilje eller overskudd til å se det berettigede i Luthers kritikk av kirken, øyner heller ikke et fnugg av sannhet i hans lære.
I begynnelsen av 1800-tallet bragte den katolske teologen Adam Møhler, lysere toner inn i den katolske sørgemarsj. Han roste Luthers kraftfulle fromhet, og innrømmet at hans tankerikdom hadde kunnet komme kirken til gode hvis ikke Luthers hovmod og demagogi hadde splittet kirkens enhet.
Jesuittpateren Hartmann Grisar skrev i 1911 et trebinds verk om Luther. Også her klinger lysere toner, som bryter med Cochläus-tradisjonen. Også han skildrer de gode sider ved reformatoren, og fjerner legendariske fordommer, som har fått slå rot på begge sider av konfesjonsgrensen. Ellers er hans verk ensidig psykologiserende. Heller ikke Grisar har fattet de religiøse dimensjoner ved Luthers person.
B. Joseph Lortz og hans elever
Det egentlige gjennombrudd i katolsk Lutherforskning kom først ved kirkehistorikeren Joseph Lortz. Han skrev under siste verdenskrig et verk om reformasjonen i Tyskland, som fant gjenklang både hos katolikker og protestanter i Mellom-Europa. Det bidrog til et økumenisk klimaskifte, som har vart ved til denne dag, ja, faktisk vokst fra år til år. Det nye ved Joseph Lortz verk er ikke bare innholdet, men like mye tonen det er skrevet i. Hans motto er «å si sannheten med kjærlighet». Den hatefulle stil, som hittil hadde rådet på begge sider av konfesjonsgrensen, er her forsvunnet. Invektivene er borte. Dogmatisk er han kompromissløs. Men kjærligheten åpner hans blikk, gir ham en riktig forståelse for Luthers religiøse anliggende. En likevektig ærlighet nøder ham til å vedgå den skyld den katolske kirke bærer for kirkesplittelsen på 1500 tallet. Siden den tid har hans elever fortsatt i samme ånd som mesteren. En av disse er Erwin Iserloh, som i dag gjelder for å være den mest dyptpløyende katolske Lutherforsker. Han har høstet stor anerkjennelse, ikke minst blant protestanter.
Blant mange andre katolske forskere bør særlig nevnes Otto Hermann Pesch, som langt på vei hever seg over den konfesjonelle fagdiskusjon, og ser det religiøst allmenngyldige i Luthers teologi.
III. Katolsk syn på Luthers person i dag
Protestanter og katolikker fører i dag en dialog med hverandre i kjærlighet. Det katolske fotfolk, som fortsatt er noe akterutseilt, hevder med litt fleip at katolske teologer i sin vilje til å forstå Luther, «Forstår ham ihjel».
En evangelisk kirkehistoriker, Erwin Mühlhaupt, skrev i slutten av femtiårene at Lortz verk, «Reformasjonen i Tyskland», måtte taes imot med glede fra protestantisk hold. Men samtidig ber han sine lutherske trosbrødre være klar over at denne nye katolske forståelse for Luther ikke er representativ for den katolske kirke i sin alminnelighet. På pavelig hold sporer vi ikke noe av denne nye ånd. Denne kritiske bemerkning kunne ingen katolsk teolog imøtegå den gang. I dag kan de det.
1. Katolsk syndsbekjennelse
Vi fikk den joviale, økumeniske pave Johannes XXIII, som i begynnelsen av sekstiårene sammenkalte Det 2. Vatikankonsil. Under dette kirkemøtet bredte det økumeniske tøværet seg fra Mellom-Europa til det store flertall av den katolske kirkes biskoper. Den nye økumeniske ånd fikk sitt nedslag i Dekretet om økumenismen. I dette dokument fra det 2. Vatikankonsil blir katolikker oppfordret til «i glede å erkjenne og verdsette de ekte kristne skatter, som stammer fra den felles (kristne) arv, som finnes hos våre atskilte brødre. Vi skal heller ikke se bort fra at alt det som den Hellige Ånds nåde virker i våre adskilte brødres hjerter, også kan bidra til vår oppbyggelse».
Dekretet innrømmer også at skylden for kirkesplittelsen er jevnt fordelt på begge parter. Dermed innrømmes at også den katolske kirke er skyld i det som skjedde på 1500-tallet. Det samlende episkopat med paven i spissen uttrykker seg altså i tråd med Joseph Lortz når han i et av sine foredrag sier: «Reformasjonen er et katolsk anliggende for så vidt som den katolske kirke var en medvirkende årsak til og var medskyldig i at reformasjonen fant sted. Vi må erkjenne vår skyld, og vi er kalt til å ta Luthers rikdommer med oss hjem, inn i den katolske kirke». Denne katolske skyldsbekjennelse er blitt gjentatt flere ganger fra høyst kirkelig hold. Ved åpningen av det 2. Vatikankonsils 2. sesjon bad Paul VI alle sine protestantiske brødre om tilgivelse for den skyld den katolske kirke måtte ha i kirkesplittelsen. Da kardinal Willibrands representerte paven ved Det Lutherske Verdensforbunds femte generalforsamling i Evian 1970, sa han blant annet: «Hvem kan i dag benekte at Martin Luther var en dypt religiøs personlighet, og at han ærlig og hengivent utforsket evangeliets budskap? Hvem kan benekte at han - på tross av at han betød en trussel mot den romersk katolske kirke og den apostoliske stol -, --- bevarte en bemerkelsesverdig stor del av den gamle katolske trosskatt. Ja, har ikke det 2. Vatikankonsil selv oppfylt krav som blant annet ble satt frem av Martin Luther, og som gjør at enkelte sider ved den kristne tro og det kristne liv nå kommer bedre til uttrykk. Å få si dette - på tross av alle ulikheter - er en grunn til glede og håp. »
2. Luthersk syndsbekjennelse
Den lutherske generalforsamling svarte på kardinal Willibrands hilsen med følgende ord: «Med største oppmerksomhet har vi lyttet til hans (Willibrands) ytringer om Martin Luthers teologi og person. Vi er klar over hvor betydningsfullt det er at en representant for den romersk katolske kirke ved denne minneverdige sammenkomst gjør deg til talsmann for en mer rettferdig bedømmelse av reformatoren og reformasjonen. Vi er overbevist om at en slik kirkelig tilegnelse av de resultater som moderne katolske Luther- og reformasjonsforskere har gjort, betyr en stadig dypere og mer vidtrekkende forståelse mellom våre kirker. ----. I lydighet mot sannhetens og kjærlighetens bud vil også vi, som lutherske kristne og menigheter, være beredt til å innrømme at reformatorens dom over datidens romersk katolske kirke og teologi ikke var fri for polemisk forvrengning, som har hatt sine ettervirkninger like til denne dag. Vi beklager oppriktig at våre romersk katolske brødre ved slike polemiske fremstillinger er blitt krenket eller misforstått. Vi minnes med takknemlighet den skyldbekjennelse pave VI avla ved åpningen av Vatikankonsilets 2. sesjon, der han ber om tilgivelse for alle krenkelser, som har skjedd fra den romersk katolske kirkes side. I samsvar med Herrens bønn ber også vi - sammen med alle kristne - om tilgivelse. La oss fra nå av være innstilt på å møte hverandre med oppriktig kjærlighet».
IV. Katolsk syn på Luthers lære i dag
Vel, dette var litt stoff hentet fra katolske teologers nye Lutherforståelse i sin alminnelighet. Jeg skal nå i annen del av dette foredraget forsøke å vise litt mer konkret på hvilke områder katolske teologer i dag har nyoppdaget de positive sider ved reformatorens lære og revidert tidligere negative oppfatninger. Det sier seg selv at min fremstilling må bli svært summarisk og ufullstendig. Det er blitt skrevet dusinvis av bøker om hvert enkelt ledd i Luthers teologiske utvikling. Ennå eksisterer det mange uklarheter. Kildematerialet er enormt. Forskningen er langt fra nådd til veis ende. Våre teologer beskjeftiger seg mest med den unge Luther. De søker å kartlegge hans teologiske utvikling frem til begynnelsen av 1520 årene. Siden Luther ubestridelig hadde en katolsk bakgrunn, føler våre teologer seg mest kompetent til å utforske denne perioden av has liv.
1. Den kirkepolitiske situasjon
La meg først få komme inn på nyere katolsk vurdering av den kirkepolitiske situasjon Luther vokste opp i. I tidligere tider har man hatt en tendens til å lukke øynene for eller delvis unnskylde det forfall som den gang rådde i det kirkelige liv. I dag stikker vi selverkjennelsens kniv så dypt inn i eget kjød at mange synes vi går for vidt. Kritikken gjelder selvfølgelig ikke ur- og oldkirkens katolisisme, heller ikke høymiddelalderens fromhetsliv. Det er på 14- og 1500-tallet at forfallet setter inn.
A. Renessansen og pavestaten
Det var den tid renessansen med sine humanistiske idealer, sitt svermeri for antikkens kunst, kultur og livsstil gjorde sitt inntog i Europa. Tross alle positive sider var den i høy grad med på å verdsliggjøre det kirkelige liv. Gud var ikke lenger tilværelsens selvskrevne midtpunkt. Han ble i folks bevissthet skjøvet ut i periferien. Mennesket tok Guds plass. De intellektuelle svermet for gresk kunst og kultur. Vel og bra! Men gjenopplevelsen av antikkens livsstil førte også umoral, griskhet og maktbrynde med seg. Kirkens første tanke var «å døpe» renessansen, gi den en kristen retning. Det lyktes dårlig. Det motsatte skjedde. Renessansen verdsliggjorde kirken. Den romerske kurie med sine prakt- og fornøyelsessyke kardinaler ble forvandlet til et fyrstelig hoff. Den rekrutterte sine medlemmer fra en dekadent, men søkkrik adel, som ved sine stillinger i Vatikanstaten så sin sjanse til å grafse til seg nye rikdommer. Det var disse tvers igjennom ukristelige kardinaler som valgte en ny pave når den gamle døde. Resultatet måtte bli deretter. De mest bisarre mennesketyper kom på Peters stol. Vi behøver bare å tenke på den psykopatiske pave Aleksander VI med alle sine uektefødte sønner.
Særlig minnes vi den lettlivede pave Leo X, som var pave da Luther skrev sine teser mot avlatshandelen. Seksuelle utskeielser gjorde han seg ikke skyldig i. Det er hans ubeskrivelige ansvarsløshet for kirkens og kristendommens sak vi bebreider ham. All hans tid og interesse dreide seg om kunst, teater, jakt, politikk og kostbare fornøyelser.
Da ryktet om Luthers protesthandlinger nådde paven, avfeide han det hele som uinteressant munkekrangel nord for Alpene. Pavehoffet hadde et enormt pengebehov for å kunne finansiere sitt luksuriøse fornøyelsesliv og bygge sine rike palasser. Paven og hans hoff søkte å fylle kassen ved å selge «fete» embeter, la seg betale for dispenser og drive avlatshandel.
B. Biskopene
Paven fikk inndrevet sine skatter gjennom de lokale biskoper i de europeiske land. Biskopene i sin tur opptrådte mange steder mer som politiske fyrster enn kristne hyrder for sin hjord. De etterliknet sitt overhode i Rom både i ånd og levned. De inndrev ikke bare de pavelige skatter, men også enorme summer til bekostning av eget liv i overdådig luksus og uavbrudte feider med politiske myndigheter. Kirkefolket stønnet under denne dobbelte beskatning.
C. Den lavere klerus
Den lavere klerus tok farve av den høyere. Det ble innbringende å ha et embete. Det var stillingens avkastning det kom an på. Den prestelige tjeneste kom hos mange i annen rekke. De verdslige fordeler ved å være prest gjorde at mange ble ordinert som aldri skulle ha vært det.
D. Det katolske folk
Når dette er sagt bør det i rettferdighetens navn tilføyes at det på tross av disse bedrøvelige tilstander var en gedigen religiøs substans tilbake i det kristne Europa. Vakre kirkebygg ble reist. Et stort antall karitative stiftelser så dagens lys. Omsorgen for de fattige, syke og foreldreløse vokste i omfang. Sakramentmottagelsen økte. Kirkelige broderskap ble grunnet. Bønnelivet hos mange opplevde en fornyelse. Det var på denne tid Thomas av Kempens «Kristi etterfølgelse» ble skrevet. Ved siden av de uverdige geistlige arbeidet et langt større antall trofaste biskoper og prester. Også ordenslivet stod i fornyelsens tegn. Når den gamle Luther flere årtier etter reformasjonen med massive overdrivelser og grove skjellsord betegnet hele den katolske kirke som Antikrist og djevelens barn, har dette lite med sannheten å gjøre. Dessverre er det en kirkehistorisk kjensgjerning at man i protestantiske land like ned til vår tid har latt denne - man kaller det på katolsk hold - Lutherlegende forbli eneste orienteringskilde om den katolske kirkes liv og lære i middelalderen.
2. Rop om reform
Allikevel var tilstandene så alvorlige at det i hele kristenheten lød et rop om reform på hode og lemmer. Hos de fromme, dypt religiøse, gjaldt kravet indre fornyelse av folk og klerus. Hos de mer militante var kampen mot Roms skattepress det utslagsgivende. Man ventet på den sterke personlighet som kunne lede reformbevegelsen. Det ble i Tyskland augustinermunken Martin Luther - i begynnelsen meget mot hans egen vilje. Det hører med til kristenhetens store tragedier at reformen utviklet seg til en revolusjon, som skapte religiøst kaos, knuste mange kristne verdier og i lang tid fremover skapte kirkelige tilstander i de protestantiske områder av Tyskland, som fullt ut kunne måle seg med forfallsfenomenene i den kirken de forlot. At reformbevegelsen ikke ble en kirkelig fornyelse men et radikalt brudd med den katolske kirke, må vi som tilhører denne kirken ta en stor del av skylden for. Derfor også de skyldsbekjennelser som jeg tidligere har referert til i dette foredraget. For saken er jo den: Hvis det kirkelige forfall ikke hadde vært så stort, fremfor alt: hvis pave og biskoper hadde vært mer engasjert i hyrdeembetet enn verdslige ting, ville de vært langt mer lydhøre overfor kristenhetens rop om reform, og - ikke minst - de ville ha forstått det dype alvor i Martin Luthers protest, kommet ham i møte, og slik forhindret en kirkesplittelse.
3. Den unge Luther
Det er klart at den unge Luther, som alle andre fromme kristne på den tid tok kraftig anstøt av det menneskelige, alt for menneskelige i kirken. Men vi har sikre bevis for at det ikke var av den grunn at han brøt med kirken. Det var på det indre, sjelelige plan hans reformbevegelse har sine dypeste røtter.
A. Rettferdighetslæren
Nøkkelordet her er «rettferdiggjørelse», et lite kjent ord i dag utenfor teologenes rekker, allemannseie den gang. Jeg skal først få komme inn på nyere katolsk forskning om bakgrunnen for Luthers kamp om rettferdiggjørlesen. Hva som ligger i dette begrepet vil da også bli klarere etterhvert.
Vi starter med Luthers Gudsbillede. Reformatoren hadde i unge år en skremmende, ja jeg våger å si - grusom - forestilling om hvem Gud er: Han er den skjulte, uberegnelige Allhersker, den strenge dommer hvis vrede hviler over den fortapte menneskehet, ja over hele den syndefulle verden. Når Luther leste om Guds rettferdighet i Det nye testamente, forstod han den alltid som den knusende, straffende rettferdighet. Så gjaldt det for Luther å tilfredsstille denne krevende, dømmende rettferdige Gud. Det lyktes ham aldri. Jo mer han anstrengte seg for å være god, for å blidgjøre Guds uendelige majestet, jo sterkere opplevde han sin egen tilkortkommenhet, sitt indre åndelige begjær, kjødets opprør mot Gud.
Årsak: Klosterlivet?
Tidligere katolsk Lutherforskning har ensidig tolket Luthers kamp som anfektelser mot den kjønnslige renhet. Nyere katolsk forskning har avvist dette som lettkjøpt polemikk. Luther har som eldre mann skrevet at han aldri hadde vanskeligheter med sitt kjønnsliv i unge år. Det er på det indre plan han fører kampen. Det er her han opplever «kjødets» begjær etter å handle mot Guds vilje. Den unge Luthers fortvilete hjertesukk lyder: «Hva skal jeg gjøre for å finne en nådig Gud?» Tre ganger stod han ansiktet til ansikt med døden. Siste gang - da lynet slo ned like i nærheten av ham - lovet han i dypeste angst: «Hellige Anna, jeg går i kloster. » Luther begynte sitt klosterliv på gale premisser. Han går i kloster først og fremst for sin egen skyld, for å finne en nådig Gud, for å frelse sin egen sjel. Det riktige motivet er å leve etter ordensløftene for Guds skyld, for å tjene ham og nesten. Luthers brennende ønske var å løse et personlig problem, finne en nådig Gud. I augustinerklosteret i Erfurt søkte han ved et strengt asketisk liv å finne den etterlengtede fred. Men heller ikke her fant han en nådig Gud. Han gjorde botsøvelser, som ingen ordensregel foreskrev. Han skriftet hyppig sine synder, men fant ikke fred i sjelen. Da han skulle lese sin første hellige messe som nyordinert prest, følte han en ubendig trang til å flykte fra alteret for å slippe å stå overfor Guds uendelige, fryktinngydende majestet.
Den eldre Luther har gitt en rystende beskrivelse av å være knust av Guds allmakt. Han skriver: «Disse pinslene var så store og infernalske at ingen kunne uttrykke det, ingen penn skrive det ned -- Der kommer Gud forferdelig rasende og sammen med ham hele skapningen. Da finnes det ingen flukt, ingen indre eller ytre trøst. Man er kun omgitt av anklage. Da sier mennesket gråtende: Jeg er forkastet for dine øyne. --I et slikt øyeblikk kan ikke sjelen tro at den noensinne vil bli frelst. »
La det straks være sagt: Dette skremmende Gudsbillede har intet til felles med Det nye testamentes barmhjertige Far, og det er adskillige hakk verre enn den gammeltestamentlige Jahve. Spørsmålet blir nå: Hvor hentet Luther sin rystende gudsforestilling fra?
Ikke fra augustinerklosteret i Erfurt! Det er litt av en tragedie for katolsk ordensvesen at protestanter - som ikke av erfaring vet bedre - henter sine idéer om katolsk klosterliv fra Luthers skildringer som eldre menneske. I sine frodige bordtaler taler han om sin åndelige nød fra den gang som om den var allmenngyldig, som om alle de øvrige klosterbrødre led like mye under Guds straffende dom som han selv gjorde. Så var ikke tilfelle! Selvfølgelig visste de også - som alle andre kristne - at de var syndere, men i anger og botens sakrament fant de den barmhjertige Gud.
Staupitz, som den gang var klosterets prior, bad den angerfylte Luther søke frelsen i Jesu naglemerker, som er Guds rettferdighet for oss. Luther fulgte ikke rådet og var fortsatt like fortvilet. Så måtte vi atter spørre: Hvor finner vi opphavet til Luthers skrekkbillede av en Gud?
Årsak: Syk på sinnet?
Tidligere katolske Lutherforskere mente at årsaken var å finne i at Luther var syk på sinnet. En dansk psykiater, som konverterte før krigen, stilte i sin Lutherbiografi diagnosen «manisk depressiv». I dag vil ingen hevde noe slikt, Luthers enorme arbeidsinnsats ville aldri vært mulig hvis han var syk på sinnet. Vi spør videre: Kan hans strenge oppdragelse i barnehjemmet og på skolen ha vært en medvirkende årsak til Luthers Gudsforestilling?
Luther selv har ymtet noe i den retning på sine eldre dager. Han beretter hvordan han fikk korporlig avstraffelse ved hver minste anledning. Nå fikk sikkert hans jevnaldrende kamerater like mye juling uten at det skadet så mye. Men Luthers finstrengede sinn kan ha tatt visse skader av den strenge tukt. Vi som arbeider i sjelesorgen vet at en som har hatt en kaldfisk av en far, har vanskelig for å finne den barmhjertige Far i himmelen. Allikevel ville det være alt for lettvint å føre Luthers triste Gudsidéer alene tilbake på oppdragelsen.
Årsak: Sjelens mørke natt?
Den franske religionsfilosof, Jaques Maritain, mener at Luther i sine klosterår vandret gjennom det mystikerne kaller sjelens mørke natt. Den hellige Theresa av Avila og Johannes av korset har skildret de lidelsene sjelen må gå gjennom under denne forferdelige natt, før lyset bryter frem, og sjelen er som badet i Gud. Disse skildringer fra store mystikere har felles trekk med de beskrivelser Luther gir av sine mørke stunder. Maritain bebreider Luther lett for at han ikke holdt ut i prøvelsen, at han ikke tålmodig og ydmykt ventet til lyset splittet mørket. Når vi kjenner litt til Luthers voldsomme temperament, faller denne kritikk til jorden. Finnes det andre forklaringer på Luthers gudsforestillinger?
Årsak: Urolig samtid?
Vi kunne nevne hans urolige samtid: Svartedauden hadde herjet Europa. Blodige kriger hadde skapt redsel i sinnene. Tyrkerne rykket stadig nærmere på sine erobringstokter. Djevletroen florerte til det groteske. Heksevanviddet red europeiske land som en mare. Alt dette var egnet til å mane frem billedet av en straffende, lunefull Gud, som det gjaldt å blidgjøre med gode gjerninger. Et studium av datidens religiøse liv viser oss ganske riktig at slike trekk ved gudstroen er til stede. Uten tvil stod Gud for mange mennesker som den skrekkinngydende hevner. Men dette gudsbilledet var langt fra allmenngyldig. Når den eldre Luther skriver at katolikker på hans tid levde i panisk angst for Gud, skyldes dette erindringssvikt og massiv overdrivelse. Vi finner mangfoldige andakter og fromhetsøvelser fra den tid som røper troen på en barmhjertig Gud, som frelser oss ved Jesu Kristi død og oppstandelse.
Årsak: Datidens teologiske tenkning?
Nei, Luthers strenge Gudsbillede har nok i stor utstrekning sin årsak i en avsporet teologi på 1500-tallet, som egentlig ikke var katolsk.
Det blir vanskelig for meg å klargjøre dette. For i dette forum sitter ikke bare teologer, men - jeg hadde nær sagt - også normale folk, som ikke omgåes med teologiske faguttrykk til daglig. La oss si det litt forenklet slik: Hvis vi vil føle oss trygg på et menneske, må vi både vite hvem han er og registrere hans handlinger. Noe lignende gjelder for vårt forhold til Gud. Hvis vi vil føle oss trygg på Gud, må vi både vite hvem han er og se hans gjerninger for oss.
I høymiddelalderen - altså på 11-1200-tallet - var det særlig to teologer som fordypet seg i disse to sidene ved Gud. Thomas Aquinos skrev mye om Guds væren, hvem han er i seg selv. Duns Scotus beskjeftiget seg mer med Guds gjerninger, hva han gjør for oss.
Disse to teologer utfylte hverandre. Det som skjedde i senmiddelalderen og stadig mer jo nærmere vi kommer reformasjonen var at Thomas Aquinos værensteologi rykket i bakgrunnen, mens Duns Scotus lære om Guds handlinger ble temmelig enerådende. Hva Gud er i seg selv ble uinteressant.
Vi fikk en engelsk teolog innen denne retning, som het Wilhelm av Occam. Han grunnla en teologisk skoleretning vi kaller nominalismen. Han sier at vi med våre ufullstendige begreper ikke kan si det ringeste om Guds sanne vesen.
Resultatet av denne teologiske utvikling var at Gud forsvant ut i det store mørke. Han ble den skjulte Gud hvis vilje var uransakelig, den rene vilkårlighet. Vel lærer vi hans kjærlighet å kjenne i hans frelsesverk. Men hva Gud ut over dette er i seg selv, vet vi ikke. «Hvis Gud fant det for godt, kunne han sende de gode til helvete og ta de onde opp til seg i himmelen».
Det er denne helt igjennom ukatolske skoleteologi Luther studerte i sine klosterår. Den eldre Luther skriver at han den gang var Occamist. Thomas Aquinos har han bare kjent overfladisk. Det var Duns Scotus' voluntarisme og Occams nominalisme han ble kjent med. Når han senere som reformator skjeller ut skolastikken, er det denne filosofiske og teologiske skoleretning han uavbrutt har for øye. Og - for å holde oss til vårt emne - det er ikke minst denne avsporete teologi, sammen med de tidligere nevnte grunner, som forårsaket Luthers rystende Gudsforståelse. Det var denne uberegnelige, vilkårlige dommer han søkte å blidgjøre med gode gjerninger uten noensinne å lykkes.
Når vi følger denne gigantiske åndskamp på nært hold, kribler det i oss etter å gi Luther omtrent det samme veiledende råd som hans prior ga ham: Slapp av, stol ikke så mye på egne gjerninger. Ta din tilflukt til Guds uendelige barmhjertighet.
Men jeg er stygt bange for at Luther ville ha vendt det døve øret til oss, som han gjorde til sitt klosteroverhode den gang. Det lå vel i Guds forsyn at han måtte løpe linen helt ut. Vi kan bli irritert på den unge Martin. Samtidig må vi beundre ham. Tross alt var det en troens kamp han kjempet, og med hvilket heltemot holdt han ikke ut i prøvelsene. Det var i sjelens lønnkammer striden raste. Utad var han den fullkomne klosterbroder og prestestudent, som med de beste resultater fullførte sine studier. Hvem kan vel annet enn å bli glad i og beundre denne troens helt, som nektet å slippe taket på Gud selv om han trodde seg fordømt til helvetes evige pine. Det er denne kampen og den etterfølgende seier som får mange katolske forskere i dag til å kalle Luther for troens far.
Jeg har hittil brukt mye tid på å finne årsakene til Luthers skremmde Gudsbillede. For det er her vi finner forklaringen på hans vei mot en tilsynelatende ny forståelse av rettferdiggjørelsen og hans noe ensidige og eksklusive sentrering rundt denne trossannhet.
4. Tårnopplevelsen og dens følger for teologien
Så får han den berømmelige tårnopplevelsen i klosteret i Wittenberg, som dere alle kjenner så godt. Han leser i Romerbrevets 1. kapittel, 16-17 vers: «For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er Guds kraft som gir frelse til alle som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet, av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve av tro.»
A. Rettferdiggjort ved troen alene
Den bibelbeleste Luther må ha lest dette skriftstedet utallige ganger tidligere. Men da fikk det ham til å skjelve av angst. For straks han leste ordene «Guds rettferdighet», forstod han dem som Guds aktive, dømmende, straffende rettferdighet. Nå gikk det som et lynglimt opp for ham at noe annet er ment. Han forstod at Guds rettferdighet her står for tilgivende barmhjertighet, og at alle som tror, får del i denne tilgivende rettferdighet ved Jesus Kristus. Denne oppdagelsen forandrer hele hans liv. Han jubler av befriende glede. Slutt med det evinnelige selvplageriet, denne evige jakt etter gode gjerninger! Ingen blir rettferdiggjort for Gud ved en livslang opphopning av gode handlinger. Det er troen alene det kommer an på, troen på frelsen i Jesu Kristi Kors. Den som tror på den Korsfestede, står rettferdiggjort for Gud uten menneskelige gjerninger. For Luther er ikke dette først og fremst resultatet av teologisk tenkning, men av en voldsom subjektiv Gudsopplevelse. Denne opplevelsen skal fra nå av bestemme Luthers liv og lære. All hans bibeltolkning, hele hans kristendomsforståelse skal fra nå av kretse om rettferdiggjørelsen ved troen alene. I tidligere katolsk Lutherforskning har det vært harselert mye over denne - som man mente- ensidighet hos Luther.
Vi gjør det ikke idag.
Det skapte adskillig oppstuss da den tidligere nevnte Joseph Lortz i sitt epokegjørende verk om reformasjonen i Tyskland for førti år siden slo fast: For det første at Luther her gjenoppdaget for eget vedkommende en sannhet som alltid har vært katolsk. Og for det annet at Luther i sin påfølgende kamp mot - en i hans område herskende skoleteologi - nedkjempet en lære som fravek fra oldkirkens og høymiddelalderens katolske og riktige forståelse av rettferdiggjørelsen.
Det hører med til en av den katolske kirkes store synder at den ikke den gang kom Luther i møte. Hvis pave og biskoper hadde vært mindre opptatt med verdslige gjøremål og mer konsentrert om sine hyrdeoppgaver, ville de for det første ha ledet datidens avsporede teologi inn i riktig retning, og for det annet, de ville ha kommet Luther imøte i gjenoppdagelsen av den katolske sannhet om veien til rettferdiggjørelsen. Luther hadde på den tid ikke til hensikt å bryte ned den katolske kirke.
Ett år etter at han skrev sine 95 teser mot avlaten, skriver han til pave Leo X: «Jeg kaster meg for deres hellighets føtter og overgir meg til deg med alt jeg er og har. La meg leve eller dø, godkjenn mitt verk eller forkast det etter ditt forgodtbefinnende. I din stemme vil jeg gjenkjenne Kristi stemme, som hersker og taler i deg. » Men da Rom forkastet hans lære, fordi teologene mye godt ikke forstod den, brøt Luther med kirken. Fra nå av og til sitt livs ende raser han mot paven; kaller ham Antikrist og skjøgen i Åpenbaringen. Vi forstår idag Luthers voldsomme reaksjon. Rettferdiggjørelse ved troen var for ham blitt kvintessensen av hele kristendommen. Da pavens utsendinger misforstod ham, forkastet hans lære, og paven lyste Luther i bann, ble det en samvittighetssak for reformatoren å bryte med kirkens læreembete og dermed med kirken selv. Hvilken tragedie i kirkens historie!
B. Også gjerninger
Men tilbake til Luthers hjertesak: rettferdiggjørelsen ved troen alene. Katolske Lutherforskere har tidligere vært opprørt over en slik læresetning. Men det beror mye godt på at de har misforstått ham og trukket denne setning ut av den store sammenheng. Spørsmålet fra disse tidligere Lutherforskere lød: Hva så med de gode gjerniger? Hvis de faller bort hva blir så igjen av det kristne liv, ja kristendommen som sådan? Vil ikke da det moralske forfall spre seg som en farsott? Uten tvil gjorde den også det i reformasjonens første år, fordi massene misforstod Luther dithen at nå var det ikke så viktig med budene lenger. Luther selv blev så deprimert over denne utvikling i den protestantiske leir at han et helt år ble arbeidsufør. At utviklingen kunne gå i denne retning, får oss til å stille et stort spørsmålstegn ved det pastoralt riktige i å utrope «troen alene» som valgspråk for en kristen reformbevegelse. Sannheten er jo den at ingen var mer opptatt med gjerningenes verdi og nødvendighet enn Martin Luther. Når vi er blitt rettferdiggjort ved troen, skal den levendegjøres i gode gjerninger, sier Luther. Det som er så viktig for Luther å slå fast er at selve troen helt og holdent er en nådegave fra Gud. Til den kan intet menneske gjøre seg fortjent. Ingen kan ved egne krefter forberede seg til rettferdiggjørelsen ved troen. Den beror helt og holdent på Guds barmhjertige nåde. Men er først troen gitt, er ingen passivitet tillatt. Troen skal utfolde seg dynamisk i et fromt liv, i kjærlighet til Gud og nesten. Ingen katolsk teolog ville i høymiddelalderen eller i dag - for den saks skyld - uttale seg annerledes. Dessverre var den skolastiske skoleteologi på Luthers tid av en annen mening. William av Occam var overbevist om at mennesket langt på vei ved egen kraft kunne rettferdiggjøres for Gud. Det var denne ukatolske teologi Luther nedkjempet. Det er i denne sammenheng også verd å nevne at datidens folkereligiøsitet med sine opphopninger av ytre fromhetsøvelser som valfarter, relikvienkult, multiplisering av privatmesser o. s. v. utfoldet seg på en måte somom mennesket kunne vinne frelse ved egne anstrengelser uten nåde.
Når dette er sagt, må det også tilføyes at det er visse sider ved Luthers lære om rettferdiggjørelsen katolske - ja, også protestantiske - teologer setter spørsmålstegn ved. Her er det fortsatt uklarheter som krever et videre studium.
C. Predestinasjon?
Et av de spørsmål vi stiller er om Luther lærer at den menneskelige vilje totalt utsjaltes i rettferdiggjørelsen. Kan vi ikke engang si ja til troens nådegave hvis Gud hjelper oss til dette jaordet? Kan vi ikke en gang si at Gud gjør oss ved sin nåde fri til å velge fritt å bli rettferdiggjort? Lærer Luther at hvert fnugg av menneskelig frihet elimineres i rettferdiggjørelsens prosess? Vi har uttalelser fra Luther som peker i den retning at mennesket er totalt ufritt overfor Gud. Han sammenlikner den menneskelige vilje med en hest, som må ha en rytter. «Hvis Gud rir den, går den dit Gud vil. Hvis Satan rir den, går den dit Satan vil. Det står ikke i den s (viljens) makt å velge den ene eller den andre. » Saken er jo den at hvis menneskets fri vilje helt skyves til side i rettferdiggjørelsen, må konsekvensen bli at Gud fra evighet av har utvalgt noen til å komme til troen og bli frelst, andre til ikke å komme troen og gå fortapt.
Luthers bok om «Den trellbundne vilje» kan peke i den retning at han gikk god for denne evige utvelgelse, for det vi kaller predestinasjonen. Følgende - ofte sitert - Lutheruttalelse peker i samme retning: «Å kunne tro at han (Gud) er barmhjertig, som bare fører noen til salighet og fordømmer mange, ja, å kunne tro at han (Gud) er barmhjertig, som med hensikt og uten at de kan endre det, gjør mennesker verdig til fordømmelse, det er det høyeste trinn på trosstigen. » Allikevel ser det ut til at forskerne har delte meninger om reformatorens innstilling til den menneskelige frihet overfor Gud. Den lutherske teolog Gerhard Ebeling er slett ikke overbevist om at Luther lærer menneskets totale ufrihet overfor nåden. Den kjente protestantiske Lutherforsker Karl Holl er av motsatt oppfatning. Han mener at Luther i sine romerbrevforelesninger lærte at Gud alene handler og at den menneskelige vilje er totalt ufri når Gud gir troens nådegave. Men disse forelesninger holdt Luther to år før han skrev sine teser mot avlaten, altså før reformasjonen tok til for alvor. På katolsk hold tviler forskerne på at Luther beholdt denne innstillingen gjennom hele sitt liv. Ellers hadde han vel ikke så ofte sitert Filip 2, 12: «Arbeid på din frelse med frykt og beven. » Vi samstemmer dessuten med den slutning den protestantiske teologiprofessor Hans Mulert gjør når han sier at: «det er et stort spørsmål om Luther lærer at Gud alene bestemmer alt», og så tilføyer at «hvis det faktisk er dette Luther hevder i sin bok om Den trellbundne vilje, da må vi ha lov til å spørre hvilken evangelisk kristen, ja i det hele tatt hvilken luthersk kirke virkelig trekker konsekvensene av dette. Men hvis vi ikke følger Luther i denne tanke, så spør våre katolske brødre selvfølgelig om kirkespaltingen var nødvendig, ja, i det hele tatt berettiget. »
5. Luthers avvikelser fra katolsk tro
Hva så med de øvrige områder innen kristendomsforståelsen hvor Luthers lære virkelig avviker fra den katolske? Jeg har idag med vilje konsentrert meg om de psykologiske og teologiske årsaker til Luthers lære om rettferdiggjørelsen. For det er her vi finner det norm - og retningsgivende i Luthers senere teologi. Luther var som besatt av tanken på å redde Guds allmakt ved å redusere den menneskelige innsats til et minimum. Når man - og særlig hvis årsaken er en subjektiv religiøs opplevelse - nagler blikket til ett bestemt punkt i troslæren, vil man lett miste sammenhengen med og kontrollen over helheten. Man blir selektiv. Det vil si; man forkaster alt som bare antydningsvist peker i motsatt retning. For Luther ble begrepet «menneskeverk» en vederstyggelighet. Dette uhyre måtte bekjempes overalt det dukket opp. Han ser menneskeverk i pavens og konsilets læreembete. Han ser menneskeverket i messeofferet, i fem av kirkens syv sakramenter. I læren om Maria er han - og det er protestanter flest ikke klar over - på linje med katolsk tro. Men han ser menneskeverk i påstanden om at hun kan gå i forbønn for oss.
6. Reformasjonens resultater
Luther har i en viss utstrekning vært til velsignelse for den katolske kirke. For det var hans protest som tvang kirken til - omenn alt for sent - å sammenkalle et kirkemøte, hvor det som hittil hadde vært uklart i katolsk teologi om nådelæren, ble klarlagt. Det skjedde under Tridentinerkonsilet (1545 - 1563). Allikevel vil de mest positivt innstilte Lutherforskere se på reformasjonen som en ulykke for kristenheten.
Erwin Iserloh er en av disse katolske teologer som «forstår Luther ihjel. » Allikevel åpner han første kapitel i sin Lutherbok med følgende passus: «Reformasjonen på 1500 tallet ble mislykket. For dens hensikt var å reformere den éne kirke, som var felles for alle. I stedet kom det til splittelse. Det innebar at kirken, som i sitt vesen er én, ble angrepet i sine grunnvoller. » At utviklingen gikk fra reformasjon - altså fornyelse - til kirkebrudd, skyldes ikke bare Luthers subjektive innstilling og voldsomme, uforsonlige temperament. Vi katolikker bærer minst like stor del av skylden.
7. Tilbake til Luther
Evangeliske teologer klager over at Luthers liv og lære fanger mindre interesse blant protestanter i dag enn tidligere. Katolske Lutherforskere ber sine evangeliske brødre vende tilbake til Luther, ta ham alvorlig. For langt utover den konfesjonelle diskusjon markerer han seg som en troens far, som med sitt profetiske budskap peker mot sentrum for all kristendomsforståelse, Jesus Kristus.