Om dåpens sakrament leser vi i Kompendiet til Den katolske kirkes katekisme (nr. 321-336):
321. Hvilke sakramenter står til tjeneste for fellesskapet og sendelsen?
To sakramenter, ordinasjonen og ekteskapet, meddeler en spesiell nåde for en særlig sendelse i Kirken og tjener til å bygge opp Guds folk. De har fremfor alt det kirkelige fellesskapet og andres frelse for øyet.
Ordinasjonens sakrament
322. Hva er ordinasjonens sakrament?
Ordinasjonen er sakramentet som fører til at sendelsen Kristus betrodde sine apostler, fortsetter i Kirken inntil tidenes ende.
323. Hvorfor kalles dette sakramentet ordinasjon (ordo)?
Ordo betegner et kirkelig fellesskap som en blir innlemmet i gjennom en spesiell vielse (ordinasjon). Ved en særlig gave fra den Hellige Ånd gir dette sakramentet de ordinerte en hellig fullmakt til å tjene Guds folk i Kristi navn, med Hans autoritet.
324. Hvilken stilling har ordinasjonens sakrament i den guddommelige frelsesplan?
Et forvarsel om dette sakramentet er levittenes tjeneste i Det gamle testamente, så vel som Arons prestedømme og innsettelsen av de sytti «eldste» (4 Mos 11, 25). Disse forvarslene finner sin fullbyrdelse i Kristus Jesus. Gjennom sitt offer på korset er Han den eneste «midler mellom Gud og mennesker» (1 Tim 2, 5) og den eneste «yppersteprest ifølge Melkisedeks orden» (Hebr 5, 10). Kristi ene prestedømme blir gjort nærværende gjennom det ministerielle (tjenende) prestedømme.
325. Hvor mange trinn består ordinasjonens sakrament av?
Det består av tre trinn, som er uerstattelige i Kirkens organiske struktur: episkopat, presbyterat og diakonat.
326. Hvilken virkning har bispeordinasjonen?
Ved bispevielsen meddeles fylden av ordinasjonens sakrament. Den gjør biskopen til en rettmessig etterfølger av apostlene og innlemmer ham i bispekollegiet, hvor han med paven og de andre biskopene har omsorg for alle kirkene, og gir ham embetene til å undervise, hellige og lede.
327. Hva er biskopens oppgave i lokalkirken som er betrodd ham?
Biskopen som er blitt betrodd en lokalkirke, er det synlige prinsipp og fundamentet for denne Kirkens enhet. For den fyller han som Kristi stedfortreder hyrdeembetet, med hjelp fra sine prester og diakoner.
328. Hvilken virkning har prestevigselen?
Åndens salving setter et uutslettelig åndelig segl på presten. Det gjør ham likedannet med Kristus, presten, og gjør ham i stand til å handle i Kristi, hodets, navn. Som medarbeider i den episkopale stand er han viet til å forkynne evangeliet og feire gudstjenesten, fremfor alt eukaristien. Ut fra den får han kraft til å tjene og til å være de troendes hyrde.
329. Hvordan utøver presten sitt embete?
Selv om presten er viet til en verdensomspennende sendelse, utøver han sitt embete i en lokalkirke i et sakramentalt brorskap med andre prester. Disse utgjør presbyteriet, og bærer i fellesskap med biskopen, og i avhengighet av ham, ansvaret for lokalkirken.
330. Hvilken virkning har diakonordinasjonen?
Diakonen blir likedannet med Kristus, alles tjener. Han blir viet til tjeneste i Kirken, og denne utøver han under sin biskops autoritet ved Ordets, liturgiens, sjelesorgens og nestekjærlighetens tjeneste.
331. Hvordan blir ordinasjonens sakrament feiret?
I alle tre trinn meddeles ordinasjonens sakrament ved biskopens håndspåleggelse på ordinandens hode etterfulgt av en høytidelig vigselsbønn. I denne ber biskopen Gud for ordinanden om en særlig utgytelse av den Hellige Ånd, og at de Åndens gaver han trenger med henblikk på hans tjeneste, må gis ham.
332. Hvem kan meddele dette sakramentet?
Fordi de er apostlenes etterfølgere, tilkommer det de gyldig ordinerte biskoper å meddele de tre trinn i ordinasjonens sakrament.
333. Hvem kan motta dette sakramentet?
Den hellige ordinasjon kan bare en døpt mann motta på gyldig vis: Kirken anser seg bundet av dette valget som Herren selv har gjort. Ingen kan kreve å motta ordinasjonens sakrament, men må anses som skikket for embetet av Kirkens autoriteter.
334. Av hvem som mottar ordinasjonens sakrament forlanges det sølibat?
For episkopatet kreves det alltid sølibat. I den latinske kirke blir ordinasjonen til prest vanligvis bare meddelt troende menn som lever i sølibat, og har vilje til å overholde det «for himlenes rikes skyld» (Matt 19,12). I østkirkene er det ikke tillatt å gifte seg etter å ha mottatt ordinasjonen. Til det permanente diakonat kan også allerede gifte menn bli ordinert.
335. Hvilke virkninger har ordinasjonens sakrament?
Gjennom dette sakramentet blir den Hellige Ånd utgytt på en særlig måte: Alt etter hvilket trinn i ordinasjonen det dreier seg om, blir den ordinerte likedannet med Kristus i hans tredelte embete som prest, profet og konge. Vigselen setter et uutslettelig åndelig preg og kan derfor ikke gjentas eller meddeles for en begrenset periode.
336. Med hvilken autoritet utøves det ministerielle prestedømme?
Under utøvelsen av sitt hellige tjenesteembete taler og handler den ordinerte prest ikke ut fra sin egen autoritet, og ikke engang på grunnlag av et oppdrag eller en delegering fra fellesskapet, men i Kristi, hodets, person og i Kirkens navn. Derfor skiller det ministerielle prestedømme seg i vesen, og ikke bare i grad, fra de troendes allmenne prestedømme, som det er innstiftet av Kristus for å tjene.
Den store katolske katekismen skriver ganske mye om ordinasjonen og oppsummerer det slik:
1590. Den hellige Paulus sier til sin disippel Timoteus: "Derfor legger jeg deg nå på hjerte å vekke kraftig til live den Guds nådegave som gjennom min håndspåleggelse er nedlagt i deg" (2 Tim 1, 6), og: "Det er et sant ord, at den som ønsker å bli biskop i kirken, han streber etter en god gjerning" (1 Tim 3, 1). Til Titus sier han: "Når jeg lot deg bli igjen på Kreta, var det for at du skulle ta deg av alt det som ennå ikke var bragt i orden, og sørge for å innsette presbytere i hver by" (Tit 1, 5).
1591. Hele Kirken er et folk av prester. I kraft av dåpen har alle troende del i Kristi prestedømme. Denne delaktigheten kalles "de troendes allmenne prestedømme". På grunnlag av dette prestedømme og for å tjene det finnes det en annen delaktighet i Kristi sendelse, nemlig den tjeneste som meddeles ved ordinasjonssakramentet, og som har til oppgave å tjene i fellesskapets midte, i Kristi, i hodets, navn og i Hans person.
1592. Det tjenende eller ministerielle prestedømme er vesensforskjellig fra de troendes allmenne prestedømme fordi det meddeler en hellige makt til å tjene de troende. De ordinerte tjenere utøver sin tjeneste for Guds folk ved undervisning (munus docendi), ved gudstjeneste (munus liturgicum) og ved pastoralt lederskap (munus regendi).
1593. Helt fra begynnelsen av er den ordinerte tjeneste blitt meddelt og utøvet på tre trinn: episkopatet, presbyteratet og diakonatet. De tjenester som meddeles ved ordinasjonen, er uerstattelige i Kirkens organiske struktur: uten biskop, presbytere og diakoner kan det ikke være tale om noen Kirke.
1594. Biskopen mottar ordinasjonssakramentets fylde. Den innlemmer ham i bispekollegiet og gjør ham til synlig overhode for den lokalkirke som blir ham betrodd. Biskopene, som apostlenes etterfølgere og medlemmer av kollegiet, har del i hele Kirkens apostoliske ansvar og sendelse under pavens myndighet, St. Peters etterfølger.
1595. Presbyterne er forenet med biskopene i presteverdighet, samtidig som de er avhengige av dem i utøvelsen av sin pastorale gjerning; de er kalt til å være forstandige medarbeidere for biskopene; de omgir biskopen som hans presbyterium, og sammen med ham bærer de ansvaret for lokalkirken. De mottar fra biskopen ansvaret for et sogn eller en bestemt kirkelig gjerning.
1596. Diakonene er tjenere som blir ordinert til tjenesteoppgaver i Kirken; de mottar ikke det ministerielle prestedømme, men ordinasjonen gir dem viktige oppgaver i Ordets tjeneste, i gudstjenesten, i pastoralt lederskap og i barmhjertighetstjeneste, alle oppgaver de skal fylle under biskopens pastorale myndighet.
1597. Ordinasjonens sakrament meddeles ved håndspåleggelse, etterfulgt av en høytidelig vigselsbønn hvor Gud blir bedt om å gi ordinanden de Helligåndens gaver han trenger for å utføre sin tjeneste. Ordinasjonen setter et uutslettelig sakramentalt preg.
1598. Kirken meddeler ordinasjonens sakrament bare til døpte menn (viris) som er blitt funnet skikket til embedet. Det tilkommer den kirkelige myndighet å ha ansvar og rett til å kalle noen til å bli ordinert.
1599. I den latinske Kirke blir ordinasjonen til prest vanligvis bare meddelt kandidater som av fri vilje er beredt til å leve i sølibat, og som offentlig sier seg villige til å overholde det av kjærlighet til Guds rike og av kjærlighet til å tjene sine medmennesker.
1600. Det tilkommer biskopene å meddele de tre trinn i ordinasjonens sakrament.