Fastetiden er den tiden mange foretrekker å skrifte - helst like før påske. Men la oss bare se sannheten i øynene. For mange er skriftemålet blitt et nødvendig onde, for andre et mareritt, for atter andre noe de ganske enkelt kutter ut.
Hvorfor denne evige fokusering på synd, spør mange. Skulle ikke et kristenliv heller være fylt med lys og smittende glede? Hvorfor denne nitriste stirring mot mørkets avgrunner i oss selv? Uten tvil har man i tidligere tider vært for opptatt av de negative sider ved menneskelivet. Vi gjør så visst ingen fremgang i vårt fromhetsliv ved dagstøtt å syte og klage over egen elendighet. Det kan lett føre til at vi blir «syndesvimmel». Den stadige surring rundt begåtte synder gjør at vi dratter ned i den samme gjørmen vi nyss reiste oss opp av. Det er det blendende lyset fra den oppstandne Kristus vi skal rette blikket mot. Det er det som trekker oss oppover mot det gode, gir oss vekst i kristen fullkommenhet.
Hva så med nattesiden i vårt liv, skal vi la den ligge helt upåaktet? Skal vi stryke ut alle de ordene i Bibelen som taler om synd? Gjør vi det, mister kristendommen enhver mening. Det er jo nettopp derfor Kristus kom til vår jord - for å fri oss fra synd og å gi oss det evige liv i eie, allerede her og nå. Hvilket uhyggelig fenomen synden er i Guds øyne, forstår vi først når vi retter blikket mot den korsfestede. Nettopp fordi vi higer etter lyset må vi også - om enn i begrenset målestokk - befatte oss med det som hindrer oss i å nå det - nemlig våre synder.
En navneveksel
I tidligere tider talte vi kun om skriftemålets sakrament. I dag skriver vi botens sakrament. Det nye navnet er bedre enn det gamle. For dette nådemiddel er kun et ledd i en rekke handlinger vi sammenfatter i begrepet bot.
Nå er det med dette ordet som med synd. Ingen av dem klinger liflig i nordiske ører. Her på berget forbinder vi gjerne bot med straff. Vi får parkeringsbot. Vi havner i botsfengslet. Vi knytter neven og sier at dét skal du bøte for.
I bibelsk og teologik språkbruk har ordet bot en helt annen valør. Det står for omvendelse - fra noe trist til noe lyst. Det hviler ikke noe dystert over det bibelske botsbegrepet. Det stemmer helle sinnet til glede. Vi vender oss bort fra syndens mørke og til det guddommelige lys. Det er et privilegium å få gjøre bot, for initiativtakeren er Gud selv. Uten hans nåde ville ingen makte denne helomvendingen. Det gikk et brus av glede over det gamle Israel når en botsbølge skyllet over landet. Det var jo et tegn på at Herren var med sitt folk.
Vi gjør bot
Bot kan vi gjøre på så mangt et vis: Vi intensiverer bønnelivet. Vi leser daglig i Bibelen. Vi fordyper oss i en from bok. Vi går helt konkret inn for nestekjærligheten. Vi forsoner oss med dem vi er kommet på kant med. Vi sparer penger ved å gi avkall på mer eller mindre unyttige ting og gir beløpet til Caritas Norge. Alle disse handlinger dreper synden og dens vanedannende følger i oss. Når is kommer i varme smelter den. Høydepunktet i rekken av botshandlinger er feiringen av botens sakrament. Når det gjelder våre små, daglige synder er vi ikke forpliktet til å skrifte dem, men all erfaring viser at det er sunt for vår åndelige helse. Når det gjelder alvorlige synder, er skriftemålet den eneste vei å gå. Når i en nødssituasjon flere mennesker får syndsforlatelse (absolusjon) samtidig - vi taler her om en generalabsolusjon -er vedkommende forpliktet til å bekjenne de alvorlige synder helt personlig til en prest, så snart nødssituasjonen er over.
Vi gransker samvittigheten
Tiden er kommet til å skrifte. Vi ber Gud om arbeidslys. Da ser vi så mye bedre hva som skjuler seg i vårt indre av egoisme og smålighet. Noen benytter seg av et skriftespeil. (Det består av en rekke spørsmål som vi skal stille oss selv.) I den katolske kirkes Bønnebok finner vi et på sidene 633-636. Det er både nøkternt og godt.
Og allikevel - mange føler seg overkjørt og lite truffet av alle disse spørsmålene. Det foretrekker heller et fast skjema som for eksempel: 1) Mine synder mot Gud - lunkenhet i bønnelivet osv. 2) Mine synder mot meg selv - overdrivelse i mat og drikke osv. 3) Mine synder mot nesten - sladder, bakvaskelse osv. Skjemaet halter teologisk siden alle våre synder også er synder mot Gud. Men er ét forstått, er det fullt brukbart. -Barn takler samvittighetsransakelsen lekende lett når de holder seg til skjemaet: Hjemme, skole, fritid.
Fortsatt er det de som holder seg til skjemaet de ti bud. Men få er de som husker innhold og rekkefølge i dag. Pugg på skolen er jo en vederstyggelighet!?
Mange kaster alle skjemaer til side. De vet så tindrende klart hvor skoen trykker. Så er det de som - tross alle hjelpemidler - har de største vanskeligheter med ransakningen. De skal vi stifte nærmere bekjentskap med under avsnittet «Vi bekjenner våre synder».
Vi angrer
Når vi er blitt klar over hva galt vi har gjort, angrer vi våre synder. Det er en typisk botsakt. Vi erkjenner at vi har handlet mot Guds vilje. Vi sier til Gud at det gjør oss ondt at vi har såret hans kjærlighet og lønnet hans godhet med utakknemlighet. Så følger helomvendingen: Vi distanserer oss fra det vi har gjort galt, og sier til Gud at vi vil gjøre hva vi kan for å unngå de samme synder i fremtiden.
Det ligger nærmest i kortene at en slik anger ikke nødvendigvis går hånd i hånd med tilsvarende følelser. Det er forstandens erkjennelse og viljens distansering som teller for Gud. Det er skjønt når erkjennelse og følelser løper side om side. Men av erfaring vet vi at det stikk motsatte kan skje. «Angerens tårer» er tørre. Følelsene henger ved synden, mens forstanden innser at handlingen er gal. Hvis vi da lytter mer til følelsene enn til forstanden, er vi ille ute. På sikt havner vi i moralsk forvirring, og skriftemålet blir umulig, fordi angeren - som er en helt nødvendig betingelse for en gyldig feiring av botens sakrament - uteblir. Mon tro om ikke også dette er et dilemma vi møter hyppigst på våre breddegrader. Hvem har ikke hørt hjertesukket: «Jeg bare føler at dette er det eneste riktige. Jeg kan ikke angre.»
Løsningen på problemet måtte være å ta det opp til diskusjon, veie standpunktene opp mot hverandre, analysere deres følger. Veiledende kan også lignelsen om de to sønnene være, som faren bad om å arbeide i vinmarken (Matt 21,28). Det er den første sønnen som interesserer oss i denne sammenheng. Først svare han tvert nei. Etter å ha tenkt seg om, gikk han allikevel. Hans følelser hang ved synden - være ulydig mot faren og kose seg hjemme. Hans forstand innså at faren hadde rett, og han fulgte sin innsikt. I motsatt fall ville han ha angret. Det er ikke tvil om at Jesus hadde sympati for denne karen.
Vi bekjenner våre synder
Nå er tiden inne for å bekjenne våre skrøpeligheter. Vi skrifter våre synder til Gud «gjennom prestens øre». Vi mottar syndsforlatelsen fra Gud «gjennom prestens munn». Presten er kun et skrøpelig redskap. I morgen skrifter han de samme synder som vi bekjenner i dag. Ingen behøver å skamme seg for å knele for et redskap, selv om det er aldri så personlig.
Men hva skal jeg bekjenne for Gud? Hvordan skal jeg skrifte? For mange er dette blitt et krisespørsmål. Det er nå for det første dette med den globale skyld. Stikkordene er her: Fattigdom i den tredje verden, hungersnød, sosial urettferdighet, de mektiges overgrep mot småkårsfolk, forsøpling av jorden. Tross den lammende følelsen av egen avmakt har vi en dulgt bevisshet om selv å være en aldri så liten maske i onde makters versdensomspennende nettverk. Det ulmer en skyldfølelse i oss, som vi ikke får satt ord på verken privat eller i skriftestolen.
Så en annen vanskelighet som har tatt til i styrke i de siste tiårene: Etter det II. Vatikankonsil ble det utgitt en rekke bøker og hefter som skulle fortelle oss hvordan vi skulle skrifte. Vi skulle gå dypere til verks - ikke bare skrifte gjerningen som sådan, men også nevne de underliggende motiver for våre feilskjær. All denne litteratur var vel ment. Men den startet en psykologiserting av botens sakrament som ikke var heldig. Denne utvikling ble ytterligere fremskyldet av den ros leger og psykologer ga det katolske skriftemålet: Det skulle være så sunt for den mentale helse å snakke ut om tingene. Psykologiseringsprosessen fikk nok et pådriv ved all den psykologiske informasjon av god og dårlig kvalitet som strømmer mot oss fra mediene. Alt dette har ført til en uheldig aksentforskyvning: Det viktigste ved botens sakrament ble selve skriftingen. Jo dypere man analyserte sine skjulte motiver, jo mere man brettet ut sitt indre, jo større frukter forventet man å høste. Som en følge av dette ble prestens rolle som sakramentsforvalter nedtrappet, og hans rolle som dialogpartner opptrappet. Han skulle følge med ned på dypet og helst si det forløsende ord. Resultatet av en slik verdiforskyvning lot ikke vente på seg. Den ble én av flere grunner som førte til at mange sluttet å skrifte. Over lengre tid ble det for slitsomt og opprivende å skrifte «fint», og prestens forløsende trylleord uteble. Hva var så vitsen med å fortsette?
Det finnes en vei tilbake: Skriftemålet må først og fremst bli forstått som en del av et sakrament, hvor Gud frifinner den skyldige og gir ham/henne del i sitt eget liv. Om vi så opplever dette sakramentet som en psykologisk hjelp, er det vel og bra. Hvis ikke, er det i denne sammenheng av mindre betydning.
Når vi forbereder oss på å feire dette sakrament, gjør vi klokt i å klamre oss til ordet tegn. Hvert sakrament har en aura av tegn over seg - også botens sakrament. Når vi nøkternt og enkelt bekjenner våre daglige og dagligdagse synder, er denne bekjennelsen kun et tegn på en dypereliggende synd vi aldri - ikke en gang tilnærmelsesvis - kan sette ord på. Vår stotrende, ubehjelpelige bekjennelse er bare et tegn på en dypereliggende skyld - bevissheten om at det er noe i selve vår grunnholdning til Gud som svikter, og det gjør den hos oss alle. Ingen av oss makter å uttrykke denne grunnskyld med ord. Men vi må skrifte den til Gud gjennom tegnet, altså ved vår ytterst enkle bekjennelse av små og alvorligfe synder, som er symptomer på denne grunnskyld.
Samvittighetsransakelsen kan derfor kortes ned til minutter. Heller bruke mer tid på å oppvekke lengsel etter det velsignede møte med Kristus i absolusjonen. Det er da vi feirer botens sakrament dypt og personlig.
Den andre del av det sakramentale tegn setter presten når han som representant for Kirken formidler syndsforlatelsen. Den samtale han fører med den skriftende før absolusjonen står i tegnets tjeneste. Hans primære oppgave består i å lede den skriftende hen til Guds miskunn. Det er fremfor alt her vi skal lytte til ham. Om han gir råd som viser at han har misforstått vår situasjon, er det av mindre betydning, og vi behøver ikke å følge dem.
I tilknytning til botens sakrament, eller helt atskilt fra dette, kan vi benytte oss av presten som sjelesørger. Viktig er det da å være klar over to ting: Sjelesorgen som sådan er ikke den del av det sakramentale tegn. For det andre: Presten er verken psykolog eller psykiater. Han skal hjelpe oss som Guds tjener til å se vårt liv under Guds synsvinkel.