I. Mennesket en tilgitt synder
Kristus kom til verden for å forsone menneskene med Gud. For at forliket skulle fullbyrdes, måtte vår skyld fjernes, tilintetgjøres. Det gjorde Kristus ved sitt liv, sin død og oppstandelse.
I dåpens sakrament får det enkelte menneske del i den nåde Kristus fortjente for oss: Arvesynden og - hvis det dreier seg om en voksendåp - også personlige synder blir fjernet. Det som videre eller samtidig skjer, er at den hellige Treenighet tar bolig i oss. Vi får del i det guddommelige liv. Derfor blir vi også Guds barn og arvinger til himlenes rike.
Det er en ufattelig skatt som blir skjenket oss i dåpens sakrament. Men denne skatten blir tilsmusset av våre daglige synder, som selv helgener ikke kan unngå. Vi minnes hva Johannes skriver i sitt første brev: «Dersom dere sier at vi ikke har noen synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten bor ikke i oss» (1 Joh 1,8-10). Det står også i vår makt å begå synder som er så alvorlige at dåpens skjønne klenodium går helt tapt. Vi har da gjort synder som «fører til døden» som Johannes uttrykker det (1 Joh. 5,16). Gudslivet i oss dør, vi skusler bort barnekåret og arveretten. Vi mister bryllupsklærne, som er en nødvendig betingelse for å tilhøre Guds rike. (Mt 22,11-14) Det innebærer at man ikke lenger er et levende lem på Kristi legeme som er Kirken. Man setter seg selv utenfor det kirkelige fellesskap. Det er ikke en straffende Gud som fratar synderen alle disse skjønnheter som blir gitt i dåpen. Det er synderen selv som ved å vende seg helt bort fra Gud og hans hellige vilje, «sparker» gudslivet og den indre kirkelige tilhørighet ut av sjel, sinn og kropp.
Spørsmålet som nå melder seg, er om synderen må forbli i sin synd. Av egen kraft har han ingen mulighet til å komme ut av den syndige tilstand. For synden - enten den er liten eller stor - medfører en uendelig skyld siden den er et brudd på Guds uendelige hellige vilje. Og vi mennesker , som er så endelige i alt vi er og gjør, kan ikke sone for en uendelig skyld. Bare Kristus - som har en menneskelig natur sammen og forenet med en guddommelig natur, som altså i sin persons vesen er uendelig - kunne gjøre det. Han har sonet for all verdens synd.
Men den tilgivelse og forsoning han objektivt har fortjent for hvert menneske på denne jord, må subjektivt tas imot av hver enkelt en av oss. Det kan skje ved at vi angrer våre synder oppriktig. Det er for så vidt nok når det gjelder de små synder. Det kan også skje ved at vi angrer og mottar botens sakrament (skriftemålets sakrament). Dreier det seg om alvorlige synder, er anger, skriftemål og mottagelsen av absolusjonen - alt innenfor rammen av botens sakrament - en betingelse for å få tilgivelse, vel å merke for katolikker.
II. Bibelsk begrunnelse for skriftemålet
1. Nøkkelfullmakten
Finnes det noe i Bibelen som begrunner botens sakrament? Jo, Kristus har gitt Kirken det vi kaller nøkkelfullmakten. Til Peter sier Jesus blant annet: «[...] Deg vil jeg gi nøklene til himlenes rike; det du binder på jorden, skal være bundet i himlene, og det du løser på jorden, skal være løst i himlene (Mt 16,19). Den samme fullmakt til «å binde og løse» gir han til det samlede apostelkollegiet (Mt 18,18). Vi forstår skriftstedene slik: Dersom dere utelukker noen fra det kirkelige fellesskapet, skal de også være utelukket fra fellesskapet med Gud. Hvis dere gjenopptar noen i det kirkelige fellesskapet, vil Gud også gjenoppta dem i fellesskapet med seg.
2. Innsettelsen
Forsoningens sakrament ble innsatt etter Jesu død og oppstandelse (Joh. 20,19-24): Herren viser seg for apostlene 1. påskedag:
Han ønsker dem et hjertelig shalom - fred. (Det er jo også det vi ønsker oss når vi går til skrifte.)
Han bebuder at han vil bemyndige dem med et oppdrag: «Som Faderen har sendt meg, sender (også) jeg dere». (Faderen har sendt sin Sønn til jorden for at han skal tilgi synder. Nå vil Sønnen sende apostlene i samme oppdrag.)
Han ber apostlene om å «motta den hellige Ånd» (for å bli styrket til dette oppdraget).
Så følger selve bemyndigelsen: «Dersom dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Dersom dere holder syndene fast for noen er de fastholdt».
Vi mener at dette og en rekke andre bibelord peker i den retning at vi skal skrifte våre synder. Når vi i følgende ser nærmere på dette, holder vi oss i første instans til apostlene. I urkirken - i apostlenes levetid - var det mange hedninger som kom til troen og lot seg døpe. I dåpen ble all synd og skyld tilintetgjort. -Så går det noen år, og de får rikelig tid til å feile både i stort og smått. De oppsøker en apostel og ber ham forlate dem deres synder. Apostelen er mer enn villig, men han står overfor et dilemma: Vel vet han at han har fått fullmakt av Kristus til å tilgi synder, men samtidig er han klar over at han også har fått fullmakt av Kristus til «å holde syndene fast», altså ikke tilgi dem. Hvordan kan han vite hvilke av disse alternativer, disse to muligheter han skal velge? Det kan han bare hvis disse kristne søstre og brødre skrifter for ham. Det er ut fra skriftemålet at apostelen kan vite om han skal tilgi eller fastholde - altså i siste tilfelle ikke tilgi.
Ikke så å forstå at det finnes synder som er så forferdelige at de ikke kan tilgis. Alt som blir sagt i et skriftemål, kan tilgis. Guds barmhjertighet er uendelig. Han er villig til å tilgi alt. Men hvorfor er da skriftemålet nødvendig for at apostelen skal vite hva han skal velge - tilgi eller ikke tilgi? Jo, det er skriftemålet som sådant som røper om pønitenten - altså den skriftende - er disponert for å motta syndenes forlatelse. Hvis den skriftende ikke viser det ringeste tegn til anger over det han har gjort, eller hvis han ikke er villig til å gjøre godt igjen den skaden han har forårsaket på kropp og sinn til et medmenneske, eller hvis pønitenten ikke har det ringeste forsett om å gjøre hva han kan for å unngå disse syndene i fremtiden, kan apostelen ikke gi absolusjon (syndsforlatelse). Det ville bare være å leke utilbørlig med et hellig sakrament. «Absolusjonen» ville være ugyldig.
3. Nøkkelfullmakten videreføres gjennom den apostoliske suksesjon
Hva har nå urkirkens botspraksis å gjøre med oss som pynter oss med kristennavnet i dag? Vi kan kanskje gå med på alt som hittil er sagt i dette innlegget, men - vil noen innvende - denne fullmakten til å tilgi eller fastholde synder ble gitt til apostlene og opphører ved den siste apostels død. Så vi konfronteres med spørsmålet: Hvilken betydning har dette for oss i dag - ut over den rent historiske interesse? Her berører vi et emne hvor vi i den økumeniske samtale kan være ganske hårsåre. Jeg tenker nå på temaet «det prestelige embete», og her hersker fortsatt betydelig uenighet mellom konfesjonene. Dette emne kan vi ikke ta opp i sin fulle bredde i kveld. Det ville føre for langt. Hovedsaken må jo være at både lutheranere og katolikker tror at nøkkelfullmakten eksisterer i Kirken - også i dag. For oss katolikker kommer her det vi kaller den apostoliske suksesjon sterkt inn i billedet: at den fullmakt til å tilgi synder, som Jesus ga til apostlene - ved håndspåleggelsen ble videreført til Kirkens biskoper og fra dem til neste generasjon av biskoper og slik fremover til vår tid, og fra biskopene «ut til siden» til oss prester.
III. Botens sakrament i forandringens tegn
Når alt dette er sagt, må det føyes til at botens sakrament har gjennomgått store ytre forandringer i århundrenes løp, uten at de vesentlige elementer gikk tapt. Også her må jeg fatte meg i korthet.
Når det gjelder ur- og oldkirkens praksis har den kirkehistoriske forskning ikke kommet til full klarhet. Men så mye vet vi at bare tre arter av alvorlige synder måtte skriftes: Det var frafall fra troen, mord og ekteskapsbrudd. Disse syndene måtte man skrifte, og man måtte skrifte dem for biskopen. Men absolusjonen (syndsforlatelsen) lot vente på seg - ofte over lengre tid etter skriftemålet. Først måtte pønitenten utføre en streng, offentlig bot, som kunne vare flere år. Når så boten var sonet, vendte han tilbake til biskopen og fikk da og da først absolusjonen. Absolusjonen hadde to virkninger: Man ble gjenopptatt i det kirkelige fellesskap, som man ved sin synd hadde satt seg utenfor, og man ble gjenopptatt i fellesskapet med Gud.
Denne rigide botspraksis var kanskje mer nødvendig i ur-og oldkirken enn nå. Det var jo så mye om å gjøre i denne første ekspansive misjonstid at Kristi brud - Kirken - fremstod for hedningene i sin skjønneste skrud - «uten noen flekk eller rynke» (Ef 5,27). Derfor denne rigide og avskrekkende botspraksis. -Men med de irske vandremunkene og misjonærene, som kom til kontinentet fra «St. Patricks grønne ø» på sekshundretallet, fulgte en ny botspraksis.
Skriftemålets hemmelighet ble ivaretatt (ingen offentlig bot). Sakramentet fikk en hel og holden privat karakter. Etter skriftemålet fikk pønitenten straks absolusjon. Den pålagte bot, som nå var langt mildere, ble i all hemmelighet utført etter at man hadde mottatt absolusjonen. Man kunne nå skrifte for en vanlig prest.
Denne botspraksis har i alt vesentlig holdt seg opp til vår tid.
IV. Skriftemålet i praksis
La oss for klarhetens skyld illustrere det hele med et eksempel. Der har vi en Ola Nordmann som vil gå til skrifte:
Ola er klar over at han er forpliktet til å skrifte bare en gang i året dersom han har begått alvorlige synder. Men Ola er en from kar og har satt seg fore å skrifte tre ganger årlig - før de store høytider.
Denne gang har han ikke begått noen alvorlige synder, men han vil allikevel skrifte de såkalte «venielle» eller «dagligdagse» synder, fordi han vet det fremmer hans kristenliv. Det er alltid sunt for sjel og sinn å sette en sluttstrek under det moralske regnskap, og det er livgivende å møte Jesus i botens sakrament. - Tiden er nå kommet til å forberede seg.
Han finner et ensomt sted i leiligheten hvor han bor, og ber den hellige Ånd opplyse hans sinn, så han kan se både hva som har vært positivt og negativt i hans liv siden han skriftet sist.
Etter bønnen til den hellige Ånd om lys, tar han til å ransake samvittigheten. Han bruker ikke lang tid til det - kanskje en fem til ti minutter. Han vet jo at han ikke er noen regnemaskin og at skriftemålets frukter ikke er avhengig av hvor mange synder han husker. Det er det botferdige sinnelag i møte med den barmhjertige Gud som betyr mest. Det vet han.
Når Ola har funnet ut hva som var negativt i hans liv, tar han seg god tid til å angre og gjøre gode forsetter. Han angrer, fordi han ved sin synd har krenket den allgode Gud, som gikk i døden for hans skyld. Han setter seg fore å kjempe mot sine syndige tilbøyeligheter etter beste evne. Men noe løfte om bedring gir han ikke, gjør bare et oppriktig forsett om å unngå de samme synder i fremtiden. Det holder.
Så labber han av sted til kirken, som står åpen. Han kneler kanskje noen minutter foran Kristus i tabernakelet, går så og trykker på ringeapparatet, som er plassert like i nærheten av skriftestolen. Han venter litt og ser en prest komme inn i kirken gjennom sakristidøren. Presten går rett inn i det ene rommet av den todelte skriftestolen - uten først og ha sett eller hilst på Ola. (Anonymiteten er pønitentens privilegium.) Ola går inn i det andre rommet av skriftestolen. Han kneler ned på en benk. Gjennom gitteret kan han skimte prestens profil. Han forteller hvor lenge det er siden han skriftet sist og setter så i gang med selve skriftemålet. (Det har hendt tidligere at Ola har vært ganske langdryg i skriftestolen. For han har hatt store problemer i livet og spurt presten til råds etter eller i umiddelbar forbindelse med skriftemålet. Han husker at presten den gang tok seg god tid til å lytte. Selv sa skriftefaren lite, ga bare noen gode råd, som Ola kunne følge hvis han ville. Han husker at rådene hjalp litt, ikke mye.) Denne gang vil Ola fatte seg i korthet. Skriftemålet er unnagjort på noen minutter. Han avslutter med å si at han angrer og ber om en bot og syndsforlatelsen.
Presten sier noen ord - kanskje om Guds uendelige miskunn, som Ola vil få del i straks absolusjonen blir gitt.
Så gir han Ola en bot. Nei! denne gangen gjør presten noe Ola aldri har opplevd før. Han spør om ikke Ola selv kan finne en bot han syners passer. Ola har nettopp skriftet at han har vært treg til å besøke sin gamle, senile bestemor, som sitter i en rullestol på et sykehjem. Lynrapt farer det gjennom hodet hans at den beste boten ville være å besøke bestemoren i nærmeste fremtid. Presten godtar forslaget.
Så gir han absolusjonen.
Begge går ut av skriftestolen uten å hilse på hverandre. Ola kneler noen minutter i kirken for å takke Gud for møtet med ham i botens sakrament og for syndsforlatelsen. Han kjenner fred i sinnet og går lettet hjem.
Han er ikke det minste redd for at det han har sagt i skriftesolen skal komme videre. Han vet at taushetsløftet er absolutt, at presten heller vil la seg drepe enn å røpe skriftemålets hemmelighet.
V. Varianter
Slik foregår et skriftemål vanligvis. Men man kan også av gode grunner velge en annen form. Det er pønitenten som bestemmer det. Mange liker ikke skriftestolen. De vil heller skrifte på prestens kontor. Det er full anledning til det. En ungdom som sitter som passasjer i prestens bil på vei til en leir, kan plutselig si: «Du pater Per, jeg burde egentlig ha skriftet. Lar det seg gjøre?» Visst lar det seg gjøre!
VI. Den katolske skriftemålspraksis i krise
Det har gått radikalt tilbake med skriftemålspraksisen i Den katolske kirke de siste årtier. Det har forskjellige grunner som jeg har behandlet i artikkelen «Kors og glede – botens sakrament».
Desto gledeligere er det at skriftemålet opplever en renessanse i den lutherske kirke. Prester opplever stadig oftere at troende kristne henvender seg til dem for å skrifte og få syndenes forlatelse. Dette skyldes ikke en katoliserende tendens i tiden. Luther selv skriftet hele sitt liv og retter hårde ord mot dem som er så hovmodige at de ikke kan bekjenne sine synder for en Guds tjener.
For noen årtier siden mottok Den katolske kirke advarsler fra luthersk hold mot å neglisjere det personlige skriftemålet til fordel for den alminnelige syndsbekjennelsen.
I vår økumeniske tid hvor representanter fra de forskjellige kristne konfesjoner er gått inn i en dialog med hverandre, kan botens sakrament bli et emne for fruktbare samtaler.