Hopp til hovedinnhold

Blant prinsippene i sosiallæren finner vi prinsippet om det felles beste. Som de andre permanente prinsippene vi tidligere har sett på, solidaritet og subsidiaritet, er prinsippet om det felles beste en grunnholdning som springer ut av menneskets verdighet, slik vi er skapt i guds bilde med fornuft og frihet. På en annen måte enn subsidiaritet og solidaritet, er det felles beste et prinsipp av mer generell karakter. Man kan si det hviler over all virkelig politiske og sosiale handlinger og må fastholdes som det primære mål for all samfunnsmessig aktivitet. Man kan si prinsippet virker som et modererende kontrollspørsmål, etter et politisk resonnement eller en argumentasjon; vil en slik eller slik løsning tjene det felles beste, eller vil særinteresser og grupper begunstiges på bekostning av fellesskapet? Vil noe gjøre at alle på en eller annen måte er tjent med det, eller gjør prosjektet at det skapes mer splid enn vennskap mellom menneskene. Et politisk prosjekt kan ha et rettferdig innhold isolert sett, være motivert av solidaritet og peke i retning av fred og utvikling, men etter sosiallæren vil man likevel etterprøve enhver politisk ytring med spørsmålet; vil dette virkeliggjøre det felles beste?

Artikkelen er hentet fra Credimus, nr. 4/2007. Forfatter er Erlend Dahl.

Publisert 22. juni 2009 | Oppdatert 22. juni 2009

Vi kan begynne med det som gjelder generelt for de permanente prinsippene i sosiallæren; de er ment som rettesnorer for vurdering av og deltagelse i politisk og samfunnsmessig aktivitet, de må alltid betraktes som en helhet og som gjensidig forbundet og de bygger på grunnleggende moralske krav som forplikter alle mennesker, (ikke bare kristne). Denne siste betydningen, har sitt grunnlag i at Kirken mener at sosiallærens prinsipper følger av den naturlige rett, dvs. moralske normer som er gyldige for alle og tilgjengelige for alle, til alle tider ved hjelp av fornuften. Prinsippene i sosiallæren er derfor ikke noe som bare kan erkjennes gjennom troen på den oppstandne Kristus. Alle mennesker av god vilje vil kunne erkjenne den naturlige lovs innhold.

Som ofte med vanskelige begreper, blir man nødt til å velge ut noen poenger og belyse dem.

For det første er det ikke lett å si mye generelt om hva som i en gitt situasjon er den løsningen som tjener det felles beste. Dersom man er tre personer på tur i skogen, er det fort gjort at en av dem er sterkere til bens enn de andre. Den sterkere ønsker å nå et bestemt mål høyt der oppe, mens de andre vil neppe klare turen og er fornøyd med den kortere ruten. Det er duket for splid og trette i dette vesle vandrende samfunnet. Dersom den sterkeste tvinger gjennom sitt ønske, vil kanskje de to svakere klare turen, men få en negativ erfaring og et blodslit. Dersom de svakere får sin forenklede spasertur oppfylt, vil nok den sterke personen murre irritert. Prinsippet om det felles beste, gir altså anvisning på den løsningen der alle får sine respektive ønsker oppfylt så nær som mulig. I denne forstand innebærer prinsippet at alle må moderere og justere på sine ønsker, slik at alle medlemmene i samfunnet blir så fornøyde som de kan under de rådende omstendigheter. Prinsippet krever at man setter kreftene inn på å nå frem til det som er godt for andre, og ikke bare for en selv. Slik sett er prinsippet en rettesnor for oss alle som enkeltpersoner.

I lys av slike grunnerfaringer tilsier sosiallæren at ønsket om å nå det felles beste for en gruppe mennesker er selve årsaken til at man organiserer seg i et samfunn og utpeker noen til å styre og noen til å administrere. Myndighetene har ingen annen grunn til å eksistere enn ved at de sørger for fellesskapets beste. Her ser vi at det felles beste blir årsaken til og målet for politisk aktivitet. All politisk aktivitet skal være innrettet på å fremme det felles beste.

Derfor angår prinsippet betingelsene for å virke som tjenestemann eller -kvinne for det offentlige. For slik tjeneste, innebærer prinsippet at disse vervene skal arbeide for fellesskapets interesse, ikke for sin egeninteresse. Prinsippet om det felles beste understreker dette ansvaret for alle som er ansatt og virker for de offentlige myndighetene.

Ansvaret for det felles beste hviler forpliktende på staten. På dette punktet ser vi at Kirken gjennom sosiallæren tar et ganske klart standpunkt for en nokså utstrakt offentlig intervensjon i samfunnet. Det er statens primære oppgave å sørge for det felles beste, herunder en forsvarlig sikring av menneskerettighetene. Dette innebærer også forhold som utdanning, helse, husvære og kulturell utfoldelse.

Vi kan også peke på at det felles beste er ikke samme som det optimale for alle. Bakgrunnen for dette er at mennesker etter syndefallet befinner seg i en verden som er preget av synd, vanskeligheter, svakhet og fysisk og mental ulikhet. Det er egentlig umulig å opprette et perfekt og optimalt samfunn på jorden. Det er nettopp et slikt samfunn vi er lovet av Gud i hans rike. Vi må derfor finne oss i at samfunnet på jorden aldri blir perfekt eller at man alltid kan få sine maksimale ønsker oppfylt. Som på skogsturen ovenfor blir vi nødt til å fire på kravene.

Prinsippet om det felles beste har også en viktig betydning for det internasjonale samfunnet. Maktbegjær og ekspansjonsbehov er en klassisk kilde til ufred mellom stater. Slike impulser har alltid sitt utgangspunkt i egeninteresse og reellt sett en avvisning av tanken om det felles beste. En slik holdning møter vi perfeksjonert i 1600-tallets absolutisme og merkantilisme, der enhver stat er suveren i alle henseender, og ubundet av alle normer, med mindre staten selv av egen vilje erklærer seg bundet. Statens oppgave er kun å arbeide for sin egen utvikling og interesse, være seg innen handel, industri, erobringer eller krigføring.

Statssuvereniteten er et emne som har gjennomgått en viktig utvikling på 1900-tallet. Vi kan fra 2. verdenskrig se en tiltakende vilje til å etablere en rettslig og politisk orden mellom alle stater, særlig gjennom opprettelsen av Forente Nasjoner. Bestrebelsene tar utgangspunkt i at fredlig utvikling er betinget av at statene følger mål som tjener verdens felles beste, og ikke bare egne interesser. Kirkens ser på dette som en meget positiv tendens i tråd med prinsippet om det felles beste.

Vi møter prinsippet om det felles beste også som en begrensning i utfoldelsen av menneskerettighetene. Kirken har alltid fastholdt at visse grunnleggende rettigheter i samfunnet finnes for den enkelte og må respekteres av alle. Samtidig har Kirken tatt til orde for at utfoldelsen av de enkelte rettighetene må skje for å tilgodese det felles beste, ikke for å styrke seg som individ i forhold til fellesskapet.

Det må understrekes at prinsippet om det felles beste ikke betyr at alle ønsker og motiver som kun gjelder en gruppe eller en spesiell interesse er gale. Her må vi nettopp se hen til prinsippet om subsidiaritet som blant annet tar til orde for menneskenes vilje og rett til å organisere seg i foreninger og organisasjoner for å ivareta sine egne interesser og behov. Sammenhengen mellom de to prinsippene på dette punkt ligger i at retten til å organisere seg og realisere sitt liv på egenhånd gjelder bare så langt dette tjener det felles beste. Der det primære nivået (familien, kommunen) ikke klarer å realisere det felles beste, vil det være grunn til at et høyere nivå (staten, folketrygden) griper inn.

Vi har her sett på noen sider av prinsippet om det felles beste. Vi har sett at prinsippet ofte virker modererende for virkeliggjørelsen av de øvrige prinsippene og for menneskerettighetene. Prinsippet er dypeste sett basert på vår tro om at vi alle er blitt til en familie i Jesus, og at vi skal gjøre mot andre det vi vil at andre skal gjøre mot oss.