Kristus lærer oss ikke så veldig mye direkte om samfunnsmesig orden og organisering. Vi kan lett tenke oss at Kirkens lære kun rettet seg til individene, og deres livsførsel, og lot spørsmål om samfunnet helt ligge. Slik ville kristendommen være en rent individuell åndelig lære, og overlate samfunnsspørsmål til staten, byen, organisasjonene eller familien. Vi ser imidlertid allerede fra urkirkens tid at dette ikke er tilfelle. Kirken viser tidlig en interesse for samfunnet den befinner seg i og utvikler tidlig en forståelse av betydningen av samfunnsmessig orden.
Historisk tilbakeblikk
Det kan være flere mulige forklaringer på denne interessen fra Kirkens side. For det første må vi huske at Kirken i dens første 300 leveår var en organisasjon som var utsatt for stadige forfølgelser og utfordringer. En slik tilstand fører trolig til at behovet for intern organisering ble større. Vi ser at Kirken tidlig blir utpreget rettslig organisert med hierarkiske strukturer og fast og forutsigbar orden. Kirken er et eget samfunn, societas, med en nødvendig indre orden, kanskje særlig for å sikre seg nettop mot de ytre truslene. For eksempel måtte det finnes regler om hva man skal gjøre med de kristne som lot seg tvinge av myndighetene til å ofre røkelse foran statuen av Jupiter, slik statens lov påbød. Skulle disse ekskluderes fra Kirken, fordi de ikke hadde hengitt seg til martyriet? Slike og andre forhold krevde en utpreget organisatorisk refleksjon og rettslig bearbeidelse omkring det kirkelige fellesskapet og dets medlemmer.
Dette ledet til en erkjennelse av at de ytre, samfunnsmessige betingelsene for Kirken på forskjellige måter er meget viktige. Dette ble igjen aktualisert da det vestromerske imperiet brøt sammen fra 300-tallet. Romerriket var blitt delt i en østlig og en vestlig del omkring 330, og hovedstaden og det økonomiske og politiske tyngdepunktet var etterhvert flyttet til Konstantinopel. Kirken var da blitt akseptert av den romerske staten, og var ikke i en truet posisjon, slik som tidligere. Den romerske staten hadde spredd seg over hele Europa, og alle imperiets institusjoner og hovedsteder i vesteuropa brøt sammen i løpet av 400-tallet. Århundrene fra ca 300 til ca 800 var i vesteuropa preget av uroligheter, politisk ustabilitet, invasjoner, pest, kriger og lav befolkningsvekst. Kirkens organisasjon brøt imidlertid ikke sammen slik som den romerske staten. Derimot ble Kirken værende igjen ute i de nære og fjerne provinsene der den hadde fått fotfeste, mens det tidligere så mektige statsapparatet forsvant. Dette gjør på en måte Kirken til et spesielt vitne til et meget urolig og ustabilt samfunn.
Også i denne tiden utvikler kirkens intellektuelle synspunkter om stat og samfunnsorganisering, og ikke bare om frelsesmysteriene, liturgien og det åndelige liv. Augustin er kanskje den mest relevante, som skrev om Gudsstaten i første halvdel av 400-tallet, mens invasjonene raste. Det er kanskje viktig å understreke at denne refleksjonen ikke først og fremst var fremtidsrettet, ("slik skal vi bygge samfunnet inn i den lysende fremtiden"), men snarere analyser av og kommentarer til samtidige og fortidige styresett og samfunnsforhold, og dessuten med betydelige teologiske over- og undertoner. (Den programmatiske og fremtidsrettede samfunnsteorien kommer særlig fra 1500-tallet og fremover.) Kirken dannet seg på denne måten en oppfatning av hvor viktig det er for mennesket at samfunnet består og ikke bryter sammen. Kirken har i sin "hukommelse" erfart at samfunnet innimellom bryter helt sammen. Kirken har nok også observert at når samfunnets orden forsvinner, så svikter også menneskets indre moralske orden lettere.
Samfunnet og individets moral
Bare i vår egen tid kan vi se flere eksempler på dette. Fra kriminologien finnes et visstnok klassisk eksempel på at noen hver av oss kan begå alvorlige forbrytelser, bare visse ytre betingelser er tilstede: Under de såkalte "politiløse dagene" i København under annen verdenskrig (politiet var ute av spill ca en uke, og annen ordensmakt fantes ikke), viste det seg at et svært representativt utsnitt av bybefolkningen ga seg hen til tyveri fra butikker ol. Dette skjedde fordi samfunnets ordensmakt og normale kontrollmekanismer var fraværende. Vi så det samme i kjølvannet av orkanen Katrina som rammet New Orleans i 2005. Da politiet sto uten muligheter for å forhindre plyndrerier fra butikker, viste det seg at mennesker fra alle samfunnslag gjorde seg til tyver, og ikke bare av nødvendig proviant (som kan være lovlig), men også av luksusvarer. Liknende eksempler finner man i krigssituasjoner, der ellers lovlydige og moralske personer får seg til å begå de hesligste overgrep. Alt dette viser oss noe om et komplekst samspill mellom vår individuelle moral og religion og de ytre, samfunnsmessige forholdene. Jeg tror dette samspillet er med på å forklare den samfunnsinteressen vi finner i Kirkens lære og refleksjon, og da særlig i sosiallæren fra slutten av 1800-tallet.
Subsidiaritet
Det prinsippet som kanskje tydeligst særpreger Kirkens sosiallære, er prinsippet om subsidiaritet. Prinsippet innebærer flere ting. For det første et krav eller en anbefaling om at samfunnet må organiseres slik at det legger til rette for at individenes egne organisatoriske og aktive initiativ får et fritt og vidt spillerom. Begrepet stammer fra det latinske subsidium, som betyr hjelp eller assistanse. På norsk kjenner vi til subsidier i landbruket. Dette er penger som landbukerne mottar av staten, som økonomisk hjelp til driften. Sosiallæren understreker subsidiaritet som en forpliktelse for samfunnet eller staten til å hjelpe og legge til rette for at menneskene selv kan slutte seg sammen i frivillige og spontane foreninger, for å dyrke særskilte interesser, karitativt arbeid, rekreasjon, sport, kulturelle aktiviteter og politisk virksomhet. Begrunnelsen for prinsippet ligger i menneskets verdighet. Mennesket er gitt forskjellige evner, interesser, lidenskaper og behov, og derfor må det være muligheter for fritt å slutte seg sammen med andre for å dyrke disse sidene av personligheten.
Prinsippet har imidlertid også en annen side. I tillegg til at staten positivt bør legge til rette for frie, private sammenslutninger og initiativ, bør staten holde seg fra å gripe inn i de "små" samfunnene for å dekke behov som individene selv kan sørge for, gjennom egen aktivitet. Dette betyr at statens inngrep og handlinger overfor individene, bare er berettiget når individene ikke selv klarer å løse et problem eller dekke et behov. Slik kan man si at staten er subsidiær til det sivile og lokale samfunnets egne organisasjoner. I den forstand betyr subsidiær at staten kommer i annen rekke, etter noe som er viktigere og mer autentisk.
Den allmektige staten
Hvis vi forsøker å se på den samfunnsmessige konteksten som dette prinsippet er formulert innefor, er det nærliggende å se hen til kommunismen og andre politiske retninger som tillegger staten og andre offentlige organisasjoner en sterk betydning. Da Rerum Novarum ble forfattet i 1893, var den radikale arbeiderbevegesen på sterk fremmarsj. Vi må huske at Kirken ikke var motstander av arbeidernes rettigheter, herunder organisasjonsrett og streikerett, men naturlig nok motstander av kommunismens ateisme og "statalisme". Det er dette siste punktet som berøres når Kirken fremhever subsidiaritetsprinsippet. Statalismen som ble utviklet i Sovjet innebar at staten var den eneste legitime organisasjonen i samfunnet. Ville man starte en butikk, et korps eller en syklubb, ville man risikere å støte på vanskeligheter. Organisasjoner som ikke var statlige eller statlig kontrollert, ble oppfattet som undergravende for statens sikkerhet og var forbudt. Det kan for så vidt ligge gode intensjoner bak et slikt system. I sosialismen ønsker man å overlate de fleste oppgaver til staten, for å sikre at alle i landet blir behandlet så likt som mulig. Ved at staten, som en uavhengig tredjepart, tar seg av organiseringen av ulike fordelingsprosesser, velferdssystemer, kulturelle aktiviteter ol., sikrer man at tilbudet blir opprettholdt selv om det ikke er tilstrekkelig mange som bor i området til å betale fullt for tjenesten, man sikrer et stabilt tilbud til borgerne og man sikrer at borgere opplever en økonomisk likhet på tvers av geografiske og sosiale skiller.
Kirken fremhever at en slik statalisme står i fare for å kvele menneskets initiativ, tiltaksglede, kreativitet, talenter og spontanitet. Disse egenskapene er gaver fra Gud, som mennesket må ha mulighet til å realisere i samfunn med andre. Sosiallæren presenterer en samfunnsmodell som er bygget nedenfra, fra det sivile og lokale samfunnet, og ikke ovenfra av en stat. Kirken er i sitt samfunnssyn mer opptatt av å la menneskets tiltakslyst og initiativ virkeliggjøres i små og tette organisasjoner, enn å dyrke frem en stor og mektig stat med et stort budsjett, horder av velvillige tjeesteytere og standardiserte filialer over hele territoriet. Staten fremtrer i sosiallæren mer som en ydmyk hjelper som har å vente med luen i hånden inntil den blir påkalt av borgerne selv. Samtidig har staten en permanent oppgave i å legge til rette for frivillige organisasjoner og bistå disse, uten ambisjoner eller baktanker om å kolonisere dem inn i statens byråkrati. Slik er staten både subsidiær og subsidierende.
Et mer pluralistisk samfunn
Subsidiaritetsprinsippet leder antakelig også til et mer pluralistisk samfunn. I hvertafall i den forstand at samfunnet vil by på en stor grad av sosial variasjon og rikdom, gjennom ulike grupper, foreninger og organisasjoner, samt lokale geografiske variasjoner mellom byer og steder. Mange vil si at den trygge staten med sine nasjonalt standardiserte ordninger og institusjoner, kan skape et ensartet og ensformig samfunn. Uansett hvor man reiser i landet, vil man finne de samme kontorene, teatrene, foreningene og butikkene. I ytterste konsekvens står man i fare for å utrydde kulturell, sosial og lokal særegenhet. Kirken vil nok si at en slik ensformighet er i strid med Guds vilje med menneskets individuelle kreativitet og talenter. Vi husker at Jesus fortalte om tjenerne som fikk utdelt talenter (som var en myntenhet) av sin herre. Han som bare gjemte dem unna, og ikke forsøkte å bruke dem til noe godt, han ble minst aktet av sin herre. Subsidiaritetsprinsippet tar nettop utgangspunkt i dette menneskesynet; at det er godt for mennesket å oppdage og virkeliggjøre sine evner i frivillig og spontant samfunn med andre. Slik dannes det sivile samfunns ulike organisasjoner, som er viktigere enheter enn de som kommer ovenfra, så som kommunen, staten og EU. Bare ved å legge til rette for en slik spontanitet vil en virkelig pluralitet og sosial rikdom kunne vokse frem i samfunnet.
Staten - en ung samfunnsform
Som vi nevnte i innledningen, har Kirken gjennom hele sin historie sett den avgjørende betydningen samfunnet har for menneskets liv. Vi må huske at staten som samfunnsform er relativt ung. Den demokratiske rettsstaten teller ca 200 år, og vår norske velferdsstat kan vi si ble til i sin fulle monn etter annen verdenskrig. Spontane sivile organisasjoner er derimot enheter som har en meget lengre historie. Hva er Benedikts første samling av munker, enn nettopp en sivil og spontan organisasjon "nedenfra"? Vi finner samme former i laugsvesenet, bystatene, korporasjoner, forbund, universiteter ol. fra høymiddelalderen. Kanskje har Kirken gjennom historien sett stater og imperier reise seg og falle, med de voldelige og tragiske konsekvenser det medfører, mens de mindre og tettere foreningene har vist seg å bidra mer positivt og langvarig i samfunnslivet. Kanskje er det derfor Kirken i sin sosiallære maner til en viss avmålt entusiasme overfor staten som eksklusiv ivaretager av alt det felles beste, og anbefaler at det private og frivillige initiativ danner grunnlaget for samfunnets organisering og for ivaretakelsen og realiseringen av det felles beste.