I. Innledning
Kristne utenfor den katolske leir blir lett noe forbauset når de erfarer at vi i den katolske Kirke innrømmer fornuften en relativ stor plass i religiøse spørsmål. Vi som mottok vår religiøse undervisning i et protestantisk miljø, fikk det inn med skjeer at kristendom ikke hadde noe med forstandens naturlige erkjennelse å gjøre - utelukkende med hjertets erfaring.
Jevnaldrende venner - som ville omvende oss som etter hvert fikk barnetroen noe på avstand - avla vitnesbyrd om sine egne religiøse opplevelser, og oppfordret oss i Kierkegårds ånd til å kaste oss ut på de sytti tusen favners dyp, våge det dristige spranget ut i troens uendelige hav. Gjorde vi det, ville vi få erfare at kristendommen er sann. I dag, som gammel mann, tenker jeg med beundring på mine kristne ungdomsvenner, som misjonerte så ivrig på denne måten. Flere av dem led under sarkastiske bemerkninger fra jevnaldrende, som selvfølgelig visste så mye bedre enn de hva som var sant og riktig. I mellomkrigstiden var det den beinharde materialisme som rådet grunnen.
II. Religiøse følelser
1. Gud gir og Gud tar
Jeg vil på ingen måte benekte verdien av religiøse erfaringer. Vi har en egen del innen katolsk teologi som befatter seg med kristen mystikk, som jo nettopp har den religiøse erfaring på høyeste plan som forskningsobjekt. Men det er også katolsk oppfatning at Gud ikke nødvendigvis gir alle mennesker slike religiøse gunstbevis. Jeg antar det har levd millioner av kristne som helt fra barnsben av har utfoldet varm fromhet - uten noensinne å ha hatt religiøse opplevelser. Dessuten - adskillige religionspsykologer advarer mot "innbilte" opplevelser, fremfor alt mot religiøs massesuggesjon. Arten av religiøse følelser kan også i en viss grad være avhengig av ens kroppsbygning. En tettpakket, korthalset pykniker er mer kroppslig disponert for " sjelelige rystelser" enn en oppløpen, hengslet asteniker - hvis religiøse utvikling oftest forløper mer harmonisk og i langsommere tempo. Mange kristne føler lite eller intet når de fordyper seg i bønnen. Troen bygger mer på en indre bevissthet, som alltid er der. Møtet mellom Gud og oss er i sitt innerste vesen rent åndelig. Guds ånd og vår ånd omfavner hverandre. Men det som er rent åndelig kan ikke uten videre registreres av sanser og nerver, som jo våre følelser er avhengig av.
Hvis møtet mellom Gud og oss i enkelte tilfeller eller over lengere perioder også oppleves rent fysisk, skyldes det at Gud i sin godhet lar den åndelige glede gli over på det legemlige plan. Dette skjer særlig hos begeistrede, men umodne nyomvendte. Om dem sier Paulus: «Men hos dere, brødre, kunne jeg ikke regne med noen åndelig innstilling; jeg måtte tale til dere som til mennesker av kjøtt og blod alene, betrakte dere som småbarn, når det gjaldt livet i Kristus. Det var melk jeg ga dere å drikke, ikke fast føde; det kunne dere ikke tåle. Og det tåler dere fremdeles ikke (1 Kor 3,1- 2). Sterke følelser under bønnen behøver derfor ikke å være tegn på større fromhet enn å mangle dem. Det kan tvert om forholde seg slik som Paulus er inne på - at Gud gir de usikre nybegynnere rikelig med «religiøs barnemelk» for at de skal holde ut og ikke vende tilbake til det liv de tidligere førte.
Det som vanligvis skjer i bønnelivet er at de sterke, sanselige opplevelser avtar og med tiden blir mer åndeliggjort. Dette er en heldig utvikling, for faren ved de mer sanselige religiøse følelser er at man identifiserer dem med Gud selv, at man tror at disse følelsene er Gud. Da kommer man ikke videre i sitt åndelige liv. Man ber for «å ha det godt med Gud» - ikke for å elske og forherlige ham.
2. Følelser sjelden transportable
Religiøse følelser er egnet til å styrke egen tro, men duger ikke til å overbevise andre om kristendommens sannhet. Følelser er ifølge sin natur subjektive og kan ikke uten videre overføres på andre. Faren ligger også snublende nær at kristne miljøer, som setter religiøse opplevelser som kriterium for sann omvendelse, utøver et slags «følelsestyranni» på andre. De krever nærmest at alle skal finne veien til Gud på nøyaktig samme måte som de selv. Dermed glemmer de at den uendelig fullkomne Gud kan føre menneskene på vidt forskjellige veier frem til full overgivelse.
Oppfordringen til å kaste seg ut på de berømmelige sytti tusen favners dyp gjelder heller ikke ubetinget: Å treffe et slikt valg kan være riktig når man befinner seg i troens grenseland og ikke lenger har alvorlige innvendinger mot kristendommen. Den samme totalovergivelse ville være uriktig for en person som har de største intellektuelle vanskeligheter med å akseptere kristen dogmatikk. I slike tilfeller ville en betingelsesløs kapitulasjon være direkte uredelig og innebære voldtekt nettopp på den samvittighet de kristne verdsetter så høyt.
Tanker som disse er ingen trussel mot misjonering i sin alminnelighet. Vi skal forkynne kristendommen i hele dens fylde - både her hjemme og på misjonsmarkene. Vi skal strø de kristne såkorn i sinnene og be om at de faller i god jord, slår rot og spirer. Vi skal ved et liv i ubetinget kjærlighet overbevise om sannheten i vårt budskap.
III. Fornuftens plass i beskrivende teologi
En slik fremgangsmåte betyr ikke nødvendigvis at vi sjalter ut fornuften i vår misjonering blant ikke-troende medmennesker. Det er viktig at vi møter dem på det plan vi har felles, og det er fornuften. Følelser og opplevelser kan ikke overflyttes fra oss til andre, men våre tanker er transportable, de har vi felles, de kan vi formidle.
1. Fornuftens grenser i religiøse saker
Vi skal nå gjøre et forsøk på å risse opp de grenser fornuften må bevege seg innenfor når den nærmer seg kristendommen.
Vi kan starte negativt med å fastslå at vår forstand aldri kan komme frem til eller bevise sannheten i de kristne mysterier Aldri vil f. eks. fornuften kunne lete seg frem til mysterier som den hellige Treenighet, Guds Sønns menneskevordelse, Kristi sanne nærvær i den hellige eukaristi, Kristi soningsdød for oss osv. Her dreier det seg om religiøse sannheter som går langt over vår fornuft. Hverken her eller i det neste liv vil vi kunne legge frem fornuftige argumenter som viser at vi har full innsikt i disse mysteriene. Aldri noensinne vil vi kunne si: "Jo, nå skjønner jeg at det må være én Gud i tre personer", eller: «Jo, nå endelig går korsets mysterium opp for meg.» Her har Paulus så inderlig rett når han taler om korsets «dårskap» (1 Kor 1,18). Nei, slike mysterier vil alltid være gåtefulle hemmeligheter for oss. Gud kan under bønn og stille ettertanke løfte litt på det sløret som dekker disse sannheter for oss, men vil aldri fjerne det helt - hverken her eller i evigheten. Bare Gud forstår fullt ut Gud.
Selv om filosofien aldri kan bevise de kristne sannheter, kan den allikevel komme positivt til nytte når disse sannheter skal beskrives. Her tjener filosofien som "ancilla theologiae", som teologiens tjenestepike. Den skal hjelpe teologien med å finne de riktige uttrykk, anvende de riktige begreper, formulere dekkende definisjoner. La oss finne et eksempel: Den kristne åpenbaring lærer at det eksisterer én Gud i tre personer: Gud Fader, Gud Sønn, Gud hellige Ånd. Filosofien kommer så teologien til hjelp når dogmet skal defineres nøyere: Den redegjør for begrepene: person, natur, substans. Den forklarer forholdet mellom Far og Sønn som relasjoner og redegjør for relasjonsbegrepet. Slik blir filosofien et nyttig redskap i teologiens hender - et egnet middel til å forklare hva dogmet dreier seg om, fremfor alt hva dogmet ikke dreier seg om. Teologien kan nå med filosofiens hjelp si: "Det er tre personer i guddommen. Disse tre personer har alle den samme guddommelige natur. Mellom de tre personer består relasjoner. - Med fare for å trette dere må jeg her atter en gang føye til: Selve mysteriet kan filosofien aldri lodde dybden i. Den makter aldri å forklare hvorledes det er mulig at tre personer har en og samme guddommelige natur. Filosofien kan bare beskrive, aldri forklare Kirkens dogmer.
2. Filosofien som redskap for teologien godtas også av protestanter
Den katolske kirke har her vært utsatt for mye urettferdig og misvisende kritikk. Luther sier i en av sine bordtaler: «Dere (motstandere) vil forsøke å fatte Gud med spekulasjoner. Men det kommer det ikke noe ut av. Isteden fatter dere bare den avskyelige djevel, som også vil være gud» (I, 257). En kjent luthersk teolog skriver i samme ånd: «Når katolske skolastikere har villet utforske Guds evige vesen, kartlegge hans egenskaper osv., er det nettopp dette reformatoren ser som menneskedyrkelse. Det er nemlig ikke annet enn ren og skjær formastelse av det syndige menneske å ville forske ut den hellige Gud. Gud kjenner vi bare i hans frelsende åpenbaring i Jesus Kristus». Luther var dårlig bevandret i thomistisk filosofi (han forveksler en skoleretning innen teologien, nominalismen, med katolsk teologi), og det gjelder vel stort sett for lutherske teologer generelt.
Filosofien, brukt i den katolske Kirke, har ikke til hensikt å «forske ut» Gud eller «fatte» Gud. Mysteriene i Guds avgrunnsdype vesen forblir like hemmelighetsfulle for oss med eller uten filosofi. Våre fornuftige spekulasjoner har kun den lille og meget beskjedne oppgave å gi dogmene en klar og stringent formulering. På denne måten blir de beskyttet mot misforståelser fra vranglærere og skånet for grove forenklinger og platt vulgarisering fra liberale teologer, som har vært uforsiktig nok til å kaste alle klare formuleringer her overbord.
Jeg synes dessuten det ligger noe visst selvmotsigende i denne kritikken fra protestantisk hold. For skal man kaste filosofien som beskrivende hjelpemiddel overbord - som mange protestanter krever - da må det skje gjennomført og konsekvent. - Men nå er det jo en kjensgjerning at f. eks. den lutherske kirke har tros- og bekjennelsesskrifter de er forpliktet på. Blant disse skrifter er de tre oldkirkelige symboler (Symbolum Apostolicum, Symbolum Orientale (Nicaenum), Symbolum Athanasianum). Av disse tre trosbekjennelser er særlig de to siste fulle av spekulative tanker, som de aldri ville ha kunnet formulert uten filosofien som hjelpemiddel. Her benytter konsilsfedrene - som forfattet dem - begreper fra den aristoteliske og platonske filosofi som «person», «substans», «vesenslik», osv. - begreper som man i denne sammenheng bare kan forstå den fulle betydning av ved et studium av Platon og Aristoteles. Det samme gjelder også for de lutherske bekjennelsesskrifter. De benytter seg også av filosofiske begreper fra Aristoteles og Platon for å beskrive teologiske sannheter. Man kunne altså med en viss rett hevde at lutherske teologer sager av den gren de sitter på når de ønsker skilsmisse mellom teologi og filosofi.
3. Også Bibelen anvender filosofiske begreper
Teologer behøver ikke være strengere i sitt avkall på menneskelige hjelpemidler enn Bibelen selv. Nå lar det seg imidlertid påvise at både apostelen Johannes og Paulus benytter seg av datidens filosofiske begreper for å gi de abstrakte trossannheter klare konturer. Tenk bare på prologen i Johannes-evangeliet: «I opphavet var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» - Johannes bruker for uttrykket «ord» det greske «logos». Den som uten forkunnskaper leser Bibelen i dag og plutselig støter på dette uttrykket «ordet» (logos), vil vel umiddelbart ha vanskelig for å forstå at det her dreier seg om Guds Sønn, som i opphavet var hos Gud (Fader). Men de jødisk- kristne lesere Johannes skriver for i sin tid, var godt kjent med logosbegrepet. Det var blitt brukt av filosofer som Heraklit, Stoa, Platon. Vi finner begrepet hos essenerne og hos den gresktalende, jødiske religionsfilosof Philo. Den siste brukte «Logos» som betegnelse på et skapt mellomvesen mellom Gud og verden. - Johannes tar nå opp det samme filosofiske uttrykk og legger et nytt kristent innhold i det: Logos blir i hans evangelium Guds Sønn som har vært hos Faderen fra evighet.
4. Også kirkefedrene benytter filosofien som redskap
Filosofien, benyttet som redskap for teologien, er ikke en middelaldersk oppfinnelse. Vi finner prinsippet anvendt i Bibelen, senere også hos kirkefedrene i Oldkirken. (Det er verd å legge merke til dette, siden reformatorene så det som sin oppgave å bygge bro fra sin tid - over den «mørke» middelalder - til Ur- og Oldkirken.)
Vi må være klar over hvilke veldige oppgaver den unge kirke stod overfor. I de første århundre utgjorde den en ubetydelig minoritet i det hedenske, romerske verdensrike. Men den misjonerte ikke kun blant ulærde barbarer. Den stod dels overfor høyt utviklede folkeslag, som hadde skapt geniale verk på litteraturens, kunstens og filosofiens område. Etter hvert som kristendommen ble kjent blant disse høyt kultiverte hedninger, kunne det ikke utebli at de kristne dogmer ble utsatt for en trommeild av spissfindige innvendinger og skarpskodde motargumenter fra dyptpløyende tenkere.- Da fostret Kirken en rekke apologeter og antiheretikere, som bekjempet de hedenske filosofer med deres egne våpen - fornuften. Resultatet ble at en rekke høyt kultiverte hedninger gikk over til kristendommen, fordi de oppdaget at deres egne filosofiske systemer ikke kunne gi tilfredsstillende svar på livets viktigste spørsmål. I kristendommen fant de den visdom de gjennom hele sitt liv hadde søkt og lengtet etter.
Det skjedde ikke her en hellenisering av kristendommen, som den tyske teolog og kirkehistoriker Harnack og flere andre hevder. De begrunnet denne påstand med at det kristne innhold hos disse apologeter var tynt. Her må det påpekes at de skrev mot romerske keisere og filosofer, som de måtte møte på hjemmebane for i det hele tatt å bli forstått. Så her ligger årsaken til at de forsvarte det genuine i kristendommen med filosofiske argumenter. Men i tillegg til disse apologetiske skrifter forfattet de også antiheretiske bøker med dyptpløyende og utelukkende religiøst innhold. Enkelte filosofer, som gikk over til kristendommen, beholdt også etter sin konversjon enkelte bruddstykker av sin tidligere filosofi, men ga dem kristent innhold, slik - som tidligere nevnt - også evangelisten Johannes gjorde.
Etterhvert som stadig flere fra den høyere klasse gikk over fra hedendom til kristendom, steg behovet for gedigne lærerkrefter. Det ble dannet to teologiske skoler: en i Alexandria og en i Antiokia. Begge skoler ga filosofiundervisning før selve teologistudiet. Begge skoler benyttet seg av filosofien kun som redskap for å beskytte de kristne trossannheter mot hedningenes angrep. I Alexandria støttet man seg til den platonske filosofi, i Antiokia til den aristoteliske.
5. Filosofi og teologi i middelalderen
I middelalderen ble denne linje videreført og fant sitt høydepunkt i verkene til dominikanermunken Thomas Aquinas. Det etter datidens oppfatning originale ved Thomas var at han forlot den teologisk filosofiske linje som gikk fra Platon over den teologiske skole i Alexandria til Augustinus og frem til den tidlige middelalder - og isteden videreførte den linje som går fra Aristoteles til den teologiske skole i Antiokia. I den aristoteliske filosofi - som han selv videreutviklet - fant han et utmerket verktøy til å få teoligien ned på jorden igjen. Hittil hadde man lagt for stor vekt på kristendommens rent åndelige og abstrakte innhold - noe som skyldtes påvirkningen fra Platon. Han beveger seg jo mer i den overjordiske idéverden enn i den forgjengelige verden. Ved å benytte seg av den mer jordnære Aristoteles, fikk Thomas sin samtid til å rette søkelyset mot en kristen sannhet som var kommet i bakleksen, nemlig den at «Ordet ble menneske av kjøtt og blod og oppslo sin bolig blant oss.» - altså en konkret og jordnær sannhet. Dette dogmet ble fundamentet som hele hans «Summa theologica» bygget på. I dette gigantiske verk - hvor teologi og filosofi, himmel og jord, natur og nåde møtes i en enestående harmoni - har mange sett en parallell til middelalderens gotiske katedraler, hvor et mangfold av himmelstrebende buer, søyler og pilarer skaper byggverkets idémessige enhet.
Da reformasjonen ble innført i de fleste nordeuropeiske land, gikk det hardt ut over den thomistiske tenkning, som vi vanligvis kaller skolastikken. Filosofien skulle være bannlyst fra teoligien. Luther lærte at forstanden etter syndefallet er blitt totalt formørket, så den ikke kan brukes som «teologiens tjenestepike». Fornuften kan bare krype langs jorden og fortelle oss hvordan vi skal leve ærbart i dette forgjengelige liv, hvordan vi skal regjere, husholde og bygge, men om Gud kan den ikke fortelle oss noe (Tischreden V, 5245, s. 115). At den spekulative tenkning ble bannlyst fra protestantisk kristendom på denne tid, ser jeg som et av de største feilgrep dens representanter har begått. Hvor hjelpeløs og ubeskyttet står ikke protestantisk teologi mange ganger når ateister, agnostikere, naturvitenskapsmenn og liberalteologer retter sitt skarpe skyts mot den. Hvor mange er det ikke her i Nord-Europa som har falt fra sin barnetro, fordi de i voksen alder har funnet den uforenelig med fornuften og som derfor av samvittighetsgrunner har sett seg nødsaget til å forlate den. Hvor mange tvilende mennesker kunne man ikke ha hjulpet hvis man hadde kommet dem i møte med noen klare definisjoner og distinksjoner hentet fra det «filosofiske redskap». På katolsk hold har vi ført den filosofiske linje fra ur-og oldkirken videre opp til vår tid. Den aristotelisk-thomistiske filosofi har funnet sin videreutvikling i nythomismen. Det er franskmennene Etienne Gilson og Jacques Maritain som i første rekke har bidratt til å gjøre thomistiske idéer aktuelle i vår tid.
6. «Philosophia perennis»
Filosofi i katolsk regi er ikke dogmatisk og eksklusivt knyttet til den aristotelisk-thomistiske filosofi. Den tar gjerne opp elementer fra andre filosofiske systemer som eksistensialismen, personalismen etc. Slik kan vi kalle den «Philosophia perennis» (den evigvarende filosofi), fordi den i sin totusenårige tradisjon, kontinuerlig har hevdet sin eksistens og stadig har fått innpodet nye grener på sin opprinnelige stamme.
Dessverre degenererte skolastikken i senmiddelalderen til intellektuelt flisespikkeri (Jfr. Holberg: Erasmus Montanus), noe som i Norden har vært til skade for skolastikkens renommé -generelt sett. Søkende tenkere vil skjære gjennom utartingen og finne veien til skolastikkens og nythomismens sunne varianter.
Lutherske teologer trykket for årtier tilbake filosofen E. Kant til sitt bryst. Dermed avskar de seg muligheten til enhver form for metafysikk. Det strir både mot Bibelens ord (Jfr. Rom 1,19-21) og bondens og fiskerens og den vanlige mann i gatas sunne fornuft.
IV. Fornuften beviser enkelte kristne sannheter
Jeg har hittil behandlet filosofien som «ancilla theologiae» - teologiens tjenestepike. I et historisk overblikk har jeg søkt å vise at filosofien er blitt brukt av Bibelen, kirkefedrene, middelalderens skolastikk, like opp til vår tids nythomisme som et redskap til å gi de kristne trossannheter klare og konsise formuleringer. Jeg har også - like til kjedsommelighet -poengtert at når det dreier seg om kristne mysterier som Treenigheten, nattverden, Kristi menneskevordelse osv., kan filosofien ikke bevise noe, bare tre støttende til med filosofiske begreper, som beskriver sannhetene -ikke beviser dem.
Nå hegner kristendommen om sannheter som også finnes i andre religioner - utenfor den kristne åpenbaring. De er ikke mysterier i teologisk forstand, lar seg derfor bevise filosofisk eller historisk. Det er sannheter som Guds eksistens, sjelens udødelighet, undrenes mulighet, Bibelens historiske sannhet osv.
1. Fordelene med disse bevisene
Det har store fordeler å kunne føre slike bevis for visse universelle sannheter i den kristne religion. De muliggjør en meningsfull dialog med religiøst indifferente personer. Blant disse er nemlig de færreste mottagelig for lange skildringer om hva en selv har følt og opplevd. Kontakten med ikke- kristne personer blir lettere etablert når man appelerer til sjelens edleste redskap - forstanden. Man møter ikke-kristne på hjemmebane når man f. eks. sier: «Bibelen sier at det finnes en Gud, men du tror jo ikke på det som står i Bibelen». Vel, så la oss foreløpig diskutere saken ut fra helt naturlige forutsetninger. Jeg hevder at vi også med vår fornuft kan bevise Guds eksistens». Neste skritt blir å føre bevis for at evangeliene er autentiske og troverdige - slik at vi kan anta at alt som står i dem er historisk sant. Så står igjen å undersøke hva evangeliene forteller. Vi peker på at undrene, som de beretter om, er sikre bevis på at Kristus er sann Gud, og at vi derfor er nødt til å godta alt han sier oss. Gud kan ikke lyve. Siste ledd i bevisførselen blir så å peke på at Kristus har grunnlagt en kirke, som han har testamentert alle sine ord til, slik at alle som hører Kirken (i viktige ting), hører ham selv. Det eneste fornuftige blir da å godta alt Kirken lærer oss - også de sannheter som går over all forstand, fordi det er Kristus som taler til oss gjennom Kirken. Vi skal i to etterfølgende foredrag se litt nærmere på noen av disse bevisene.
2. Bevisenes begrensning
Kan vi i det hele tatt tale om beviser på filosofiens og historiens områder? Er det ikke bare i matematikken vi kan tale om stringent bevisførsel? La oss gjerne innrømme at det kun er matematikken som gir bevis som er helt uangripelige. Med matematisk sikkerhet kan vi aldri bevise åndelige sannheter. I Europas åndshistorie har det tross moderne tiders naturvitenskapelige dominans vært en allment anerkjent praksis å tale om historiske og filosofiske bevis. De gir oss ikke matematikkens uangripelige sikkerhet, men kan i visse tilfeller by på en sannsynlighetsgrad som ligger tett opp til absolutt sikkerhet. Det som blir igjen etter slike bevis kan vi kalle en «ufornuftig tvil».
Jeg skal ta et eksempel fra hverdagen som kan tjene som eksempel på «ufornuftig tvil». Jeg har tenkt meg en tur til Oslo. Jeg går ned på stasjonen og spør stasjonsmesteren hvor Oslotoget står. Han peker på det. Litt senere retter jeg samme spørsmål til en betjent, og han peker på samme toget. Da er det bare en ufornuftig tvil som gjør meg usikker om toget går til Oslo eller Mosjøen.
Det er en slik ufornuftig tvil som blir igjen etter en rekke filosofiske bevis av ovennevnte karakter. Men en slik ufornuftig tvil kan bli den siste «redningsplanke» for dem som under ingen omstendigheter vil bøye seg for eksistensen av en rekke åndelige sannheter, som får avgjørende konsekvenser for deres moralske liv.
Nå vil noen innvende at man umulig kan bli overbevist om almenreligiøse sannheter som Guds eksistens osv. bare ved hjelp av fornuften. Hvor kommer så Guds nåde inn i billedet? Er ikke slike bevis tross alt formastelig menneskeverk, hovmodige forsøk på å gjøre Gud arbeidsløs og nåden unødvendig? Nei, nåden er også nødvendig på dette området. Uten Guds hjelpende nåde ville man aldri for alvor orke å gi seg i kast med disse problemene. Uten nåden ville man heller ikke ha tålmodighet og mot nok til å følge bevisførselen til dens siste konklusjon. Uten nåden ville man heller ikke ha kraft nok til å overvinne sin ufornuftige tvil og ta konsekvensene av sin overbevisning.
Det er heller ikke likegyldig med hvilket sinnelag vi nærmer oss de åndelige sannheter. Gud gir ikke erkjennelsens nådegave til dem som nærmer seg spørsmålet om hans eksistens med lett henslengt arroganse. Hvis en person har - i hvert fall - en svak anelse om at Gud er til, bør han søke å finne en løsning på gudsspørsmålet med en ganske annen ærbødig holdning enn f. eks. den en skolegutt inntar når han skal bevise den pytagoreiske læresetning. For mellom en skolegutt og en trekant består ikke noe avhengighetsforhold, men mellom gudssøkeren og den uendelige Gud, som han søker, består en hundreprosent eksistensiell avhengighet - så sant Gud eksisterer. Søkeren vil derfor uten vanskelighet forstå at hvis Gud er til, vil han bare røpe sin eksistens for ham under den forutsetning at han oppgir alt åndshovmot og nærmer seg problemet med ærefrykt.
Dermed tror jeg vi har vært inne på de viktigste sider av problemet tro og fornuft i sin alminnelighet. Nå skulle tiden være inne å ta for oss noen av bevisene i konkret form. Det skal vi gjøre i de to neste foredragene.