Guds eksistens (gudsbevisene)

I. Innledning

I et tidligere foredrag har jeg redegjort for forholdet mellom tro og fornuft. (Lar seg med fordel lese før man starter med gudsbevisene.) I dag skal vi si noen ord om de såkalte gudsbevisene. Nå er jeg ikke så naiv å tro at de av dere som har hatt alvorlig tvil om hvorvidt Gud eksisterer, etter foredraget blir gudstroende. Gudsbevisene krever fordypelse og tidkrevende gjennomtenkning. Et foredrag som dette vil neppe utrette mer enn å gi råstoffet til tanker dere selv befatter dere med.

II. Forutsetningene for gudsbevisene.

Er det mulig filosofisk å bevise Guds eksistens? Det finnes de som ikke har noe å innvende mot selve bevisførselen, men finner selve utgangspunktet selvmotsigende: Vår begrensede tanke kan aldri nå den uendelige, ubegrensede Gud. Mellom ham og oss finnes ingen proporsjoner. Mellom det endelige og uendelige gaper et sluk vi med vår tanke aldri makter bygge bro over. Jeg vil søke å imøtegå denne innvending, påvise at vi tross vår begrensning kan bygge bro over slukten.

La oss først som i foredraget tro og fornuft gjøre oppmerksom på at det i gudsbevisene ikke dreier seg om å forstå og fatte hele Guds vesen. Det er bare Gud som helt ut fatter Gud. I bevisførselen har vi bare satt oss som mål å komme frem til en meget enkel og ufullkommen idé om Gud - nemlig hans eksistens, hans væren, det at han er. De uendelige dybder i Gud kan ingen av oss lodde. Som endelige, begrensede vesener kan vi aldri med fornuften fatte hva han er i hele hans fylde. Det kan bare Gud selv fortelle oss gjennom den kristne åpenbaring. Med fornuften skal vi foreløpig kun ta mål av oss til å finne ut at han er, at han eksisterer - altså en almenreligiøs sannhet kristendommen deler med andre religioner.

En analogi fra vårt daglige liv: Jeg går bortover gaten en tåket kveld. I en sidegate ser jeg noe levende som beveger seg. Mer kan jeg ikke si om denne gjenstanden. Jeg har altså i min forstand fattet, abstrahert, formet begrepet «levende vesen». Det er altså bare noe av tingens vesen jeg har registrert. En av de tilstedeværende - han som har gått sammen med meg denne kvelden - går helt bort til det levende vesen og finner ut at det er en såret hund. Min venn har altså tilegnet seg et mer fullkomment begrep om gjenstandens vesen enn jeg. Han tilkaller en dyrlege, som røntgenfotograferer den sårede hunden. På skjermen ser han hele dyrets ben-, nerve- og fordøyelsessystem. Slik får dyrlegen et enda mer utvidet begrep om det levende vesen han har foran seg. -Når det altså gjelder å begripe, oppfatte en ting, kan en begynne med en meget enkel idé og så ved videre iakttagelse utvikle og fullkommengjøre den i det uendelige. - Når vi beskjeftiger oss med gudsbevisene, pretenderer vi kun å komme frem til den enkleste av alle idéer - at Gud er til, at han eksisterer.

Men har vi dermed løst vanskeligheten med et endelige og det uendelige? Nei, for spørsmålet står fortsatt ubesvart. Hvordan kan vi mennesker, som er endelige vesener, oppfatte et uendelig vesen - selv om det bare dreier seg om dette vesens eksistens? En brobygging over sluket er tross innvendingen mulig, fordi vi rutter over et indre verktøy som bærer preg av noe uendelig og ubegrenset og dermed gjør det mulig for oss å nå frem til eksistensen av den uendelige Gud.

1. Vår abstraherende forstand

Det første verktøy inni oss som inkluderer en uendelighetsdimensjon er vår abstraherende forstand. Vi mennesker (neppe dyrene) har på grunn av vår åndelige sjel evne til å abstrahere bort fra tingene individuelle egenskaper og oppdage det de har felles. En slik abstrahering kan skje trinnvis:

En naturvitenskapsmann abstraherer fra de individuelle egenskaper. Han skriver en avhandling om reven, og mener ikke den store reven han skjøt i fjor, og heller ikke den lille han så gå over isen i dag. Han skriver om reven i sin alminnelighet - abstraherer altså fra individuelle egenskaper, skriver bare om det alle rever har felles.

En matematiker går et stykke videre på abstraksjonens vei. Han abstraherer ikke bare fra individuelle egenskaper, men også fra tingenes kvaliteter. For hans matematiske ligning er det uinteressant om han operer med rever eller katter. Etter regneoperasjonen kan han anvende den på rever, katter, griser, høns. Ligningens riktighet er uavhengig av kvaliteten.

En filosof, som befatter seg med metafysikk, når abstraksjonens ytterste grense. Han abstraherer fra individuelle egenarter som naturvitenskapen, fra kvaliteten som matematikken, men også fra kvantiteten. Han abstraherer altså fra alt som kan være forskjellig og når frem til det alle ting har felles - VÆREN.

For selv om tingene kan være vidt forskjellige både hva individuelle egenskaper, kvalitet og kvantitet angår, så har de alle det til felles at de ER, at de har VÆREN. Dermed har forstanden abstrahert seg frem til alle tings dypeste virkelighet, noe alle ting har felles - det at de er.

Forstanden undersøker så tingenes væren og konkluderer med at den er kontingent, dvs. «tilfeldig» og «avhengig» (og blandet med intethet). -Et av gudsbevisene består nå i dette å vise at de «endelige» tingene på grunn av deres kontingente væren ikke kan eksistere av seg selv, men må ha årsaken til sin eksistens i en væren som er av seg selv, som har det å eksistere som en del av sitt vesen. Men det turde være innlysende at hvis forstanden ikke hadde hatt denne evnen til abstraksjon, ville denne heller aldri maktet å komme frem til bevisets utgangspunkt, nemlig den kontingente væren, og ville av samme grunn heller ikke klart å gjennomføre hele beviset. Fordi nå vår abstraksjonsevne hjelper oss til å komme frem til den uendelige absolutte væren, har denne evnen noe absolutt i seg. Det var det jeg ville frem til. Her ligger altså løsningen på problemet hvordan vi som endelige vesener kan nå den uendelige Gud - tvers over «værensslukten» som skiller.

2. Kausal tenkning

Men det er også andre egenskaper ved oss mennesker som tyder på at vi har noe absolutt og ubegrenset innebygget i vårt vesen: Vi tenker kausalt - årsaksmessig. Vi stiller spørsmål som «hvorfor», «hvorfra», hvortil». Vi stiller dem særlig når det gjelder egen person. -Men vi leter jo bare etter noe vi har mistet, eller noe vi på forhånd vet eksisterer. Leter vi etter gull, vet vi på forhånd at gull eksisterer. Vi søker altså å sette oss selv og alle ting inn i et visst årsaksystem, hvor vi til slutt finner frem til den siste årsak - Gud, fordi denne årsakssammenheng var forstandens eiendom før vi bevisst begynte å lete etter den. -Vår kausale tenkning er altså et verktøy inni oss som bærer preg av noe uendelig, absolutt.

3. Idealiseringsevnen

En tredje evne jeg vil nevne er idealiseringsinstinktet. Erfaringen viser at intet menneske kan slå seg helt til ro ved oppnåelsen av endelige goder. En keiser Nero kaster et trett blikk ut over menneskene, prakten, nytelsen, skjønnheten som omgir ham og stønner sitt uhyggelige: «Jeg kjeder meg!» Intet jordisk gode kan over tid tilfredsstille vår lengsel etter lykke, heller ikke summen av alle goder, fordi vår lengsel til syvende og sist er rettet mot DET UENDELIG GODE. Intet kan overdøve den røst fra sjelens bunnløse avgrunn som roper etter å bli fylt med den uendelige Gud. For tredje gang finner vi noe uendelig i vårt menneskelige vesen - en uendelig avgrunn som bare kan fylles av den uendelig Gud. Vi har hittil funnet ur at tre iboende evner: abstraksjonsfunksjonen, kausal tenkning, og idealiseringsevnen har et snev av det Absolutte i seg og gjør oss slik i stand til å nå frem til den absolutte Gud.

III. Gudsbevisene

1. Kontingensbeviset

Kontingensbeviset er det mest overbevisende for filosofisk skolerte personer. Jeg skal forsøke å legge det frem så enkelt som mulig.

A. Erfaring av kontingens

Vi starter med en erfaring vi alle gjør daglig: Tingene i den verden vi lever, er ikke nødvendige. Det vil si: de er, de eksisterer, men de eksisterer ikke med vesensnødvendighet. De må ikke være til. De kunne like godt ikke være til. Med andre ord: de er «tilfeldige» eller «kontingente», som vi sier i filosofien. -Vi kan logisk bevise at alle ting i omverdenen er «tilfeldige», at de med andre ord like godt kunne ikke eksistere.

For det første, fordi de er avhengige. Vi kan jo bare betrakte vår egen person for å bli klar over det. Rent fysisk er vår persons eksistens avhengig av luften vi innånder og næringen vi tar til oss og verden vi lever i. Vårt åndsliv er avhengig av idéene vi henter fra omgivelsene utenfor oss selv og alle de tanker og impulser vi har mottatt fra tidligere generasjoner. -Ikke bare vi selv, også tingene utenfor oss er avhengige i sin væren. Dyrene ernærer seg av plantene, plantenes eksistens er betinget av de anorganiske stoffer, disse igjen av kjemiske stoffer o. s. v. . Slik blir hele universet en infiltrasjon av enkeltting som innbyrdes er avhengig av hverandre.

For det annet, fordi tingene i sin eksistens er foranderlige. De veksler i sin måte å være på. I det ene øyeblikk har det nøyaktig denne individualitet, i neste øyeblikk har det opphørt å være det var og fått en ny individualitet - en ny væren. -Vi opplever vår egen person stående i en stadig veksel og forandring. Vi tar opp stoffer og skiller dem ut igjen, vi vokser, blir unge, blir gamle og dør. Vi lærer nye ting og glemmer det vi har lært tidligere. Ikke to sekunder i mitt liv har jeg den samme individualitet. -Det samme gjelder tingene utenfor meg selv: Levende vesener fødes og dør, anorganiske stoffer oppløses og gir materiale for nye sammensetninger. Overalt i vår omverden opplever vi stadig forandring.

B. Årsakssetningen

Før vi går videre i bevisførselen, vil vi kort analysere et prinsipp som er grunnleggende for kontingensbeviset: Vi tar for oss årsakssetningen. I naturvitenskapen sier den at samme årsak alltid må ha samme virkning, slik at alle naturfenomener danner et lovbundet hele.

I filosofien er årsakssetningen et prinsipp som uttaler at «det kontingente værende er forårsaket» (I forvekslingen av disse to årsaksforståelser ligger kimen til en av uoverensstemmelsene i radiosamtalen om Guds eksistens mellom den engelske filosof Peter Russel og jesuittpateren C. F. Copleston). På norsk taler vi om prinsippet: «den tilstrekkelige grunn».

C. Å slutte fra tingenes kontingens til Guds eksistens

Det burde være selvinnlysende at mennesket og dets omverden - som står i avhengighetens og forandringens tegn - som er kontingente - ikke kan ha årsaken til sin eksistens i seg selv. Annerledes uttrykt: Det hører ikke med til disse tings vesen at de er til. Hadde det hørt med til disse tings vesen å eksistere, kunne de ikke være avhengige og heller ikke foranderlige.

NB! Når jeg taler om tingenes vesen, skal jeg for klarhets skyld, utdype begrepet: Tar vi for oss en trekant, vet vi at vinklenes sum er 180 grader. Om det er en stor eller liten, spiss eller likesidet treakant, spiller i denne henseende ingen rolle. Summen av vinklene blir alltid den samme, fordi dette hører med til trekantens vesen.

Nå kan vi tenke oss et NOE som har dette å være som en del av sitt vesen. Det å eksistere ville da være like vesensnødvendig for dette NOE som det er vesensnødvendig for trekanten å ha tre vinkler hvis sum er 180 grader. Et slikt tenkt NOE måtte da være uavhengig av alt annet og uforanderlig. -Vi derimot (og universet for øvrig) har ikke det å eksistere som en del av vårt vesen - nettopp fordi vi er avhengige og foranderlige. Hvis tingene vi er avhengige av forsvant, ville vi opphøre å være til.

Vi mennesker (og hele universet), som består kun av kontingente ting, må ha årsaken til vår væren i et NOE som er totalt uavhengig og uforanderlig, som har det å være som en del av sitt vesen. Gangen i argumentasjonen er som følger: Når vi iakttar tingene i og rundt oss, og ser at de ikke eksisterer med vesensnødvendighet, at de med andre ord kunne like godt ikke eksistere, da melder seg umiddelbart et spørsmål for vår forstand. Hva er så grunnen til at de allikevel eksisterer? Alle ting krever en årsak. Men når de ikke har årsaken til sin væren i seg selv, hvor ligger så årsaken til deres væren? Den kan kun være et NOE som har det å eksistere som en del av sin natur. Dette NOE - som eksisterer med vesensnødvendighet, som er totalt uavhengig av alt utenfor seg selv, som er uforanderlig, som aldri ble til eller opphører å eksistere, som hviler helt og holdent i seg selv kaller vi på norsk Gud.

D. Å misforstå kontingensbeviset

Tillat meg å korrigere en utbredt misforståelse. Man må ikke tyde kontingensbeviset dit hen at vi følger en lang rekke av årsaker og virkninger for så til slutt å si: «Denne rekken kan ikke være uendelig, altså må vi postulere en førsteårsak, som vi kaller Gud». En slik «bevisførsel» tilfredsstiller ikke. For rekken av årsaker og virkninger kan fra et filosofisk synspunkt utmerket godt være uendelig (selv om Einstein har bevist det motsatte). Men nå er jo saken den at selv om rekken av årsaker og virkninger var uendelig, så har man ikke løst gudsproblemet av den grunn. Problemet er bare blitt forlenget i tid og utstrekning. Spørsmålet står fortsatt åpent: Hva er det som gjør at denne «uendelige» rekken eksisterer? Det hele har alltid samme natur som sine deler. Eller som Copleston sier i den tidligere nevnte samtale med Russel: Hvis man legger en uendelig lang rekke sjokoladestykker etter hverandre, er hele rekken fortsatt bare sjokolade. Det samme gjelder også for vårt tilfelle: Hvis vi tenker oss en uendelig lang rekke av ting hvor hver enkelt gjenstand er kontingent, da gjelder det også for hele rekken - den har en kontingent, dvs. avhengig og foranderlig væren - kan altså ikke ha årsaken til sin eksistens av seg selv. Hele denne kontingente rekken har som årsak til sin eksistens et vesen som har det å eksistere som en del av sin natur, som eksisterer med vesensnødvendighet - Gud.

Dermed er vi kommet frem til en absolutt realitet, som er av en helt annen vesensart enn tingene vi erfarer i og om oss. For disse siste er kontingente - avhengige og foranderlige. De oppstår og opphører i tiden, står altså under forgjengelighetens og foranderlighetens lov. Mens den realitet som holder dem i eksistens i seg selv er uavhengig og uforanderlig. Denne realitet er den personlige Gud.

2. Trinnbeviset (lykkebeviset)

Vi går over til lykkebeviset: Vi finner hos alle mennesker - mer og mindre utpreget - en medfødt streben etter noe uendelig, en streben som ikke kan finne sin tilfredsstillelse eller falle til ro i endelige og begrensede ting. Det dreier seg om et tvingende instinkt eller dynamisk kraft som er begrunnet i vår åndelige natur, som er målrettet mot DET ABSOLUTTE.

A. Mot den absolutte Sannhet

Vi finner denne streben i menneskets søken etter sannhet. Hva er det som inspirerer vitenskapsmannen som time etter time står bøyet over mikroskopet og betrakter tingenes minste bestandeler? Hvilke impulser er det som får oppdagelsesreisende til å begi seg inn i en ukjent og farefull verden, som kan få døden til følge? Hva får hundrevis av unge menn til å melde seg frivillig til romfart, på tross av farene som truer i verdensrommet? Hva er det som får enkeltmennesker til å åpne seg for alle kulturlivets impulser, så de oppflammet av hektisk vitebegjær kaster seg over litteraturen, filosofien, religionen, vitenskapen og til sine tider raser av utålmodighet, fordi de ikke kan fordøye alt på et øyeblikk? Ligger ikke grunnen i dette at hvert menneske har en iboende drift i seg som ikke kan tilfredsstilles helt av det som er delvist sant, men først kan falle til hvile når den har erkjent den siste årsak til alle andre sannheter - en realitet hvis objektive sannhet er uendelig, absolutt.

B. Mot det absolutte Gode

Ved siden av denne søken etter Sannheten finner vi i hvert menneske en streben etter det absolutte Gode (her forstått som verdi). Visstnok kan denne trangen komme på avveie. Men selv et utsvevende liv bærer vitnesbyrd om at mennesket har en ubendig trang til å gripe etter en grenseløs lykke, bare med den forskjell at trangen da har tatt gal retning - mot et kvasigode. Mennesket tror da feilaktig å kunne finne det absolutte Gode, den høyeste lykke i det rent materielle: rikdom, makt, sansenes frie spill. Men når disse ting avslører seg i sin tomme intethet, følger automatisk skuffelse og lede.

Den sanne lykkesøker vil ikke absoluttgjøre delgoder (guddommeliggjøre timelige ting). Han vil stadig gripe etter høyere verdier; frem for alt vil han søke sin lykke i åndelige verdier som tilegnelse av moralske dyder, kjærlighet til nesten og samfunnet, kunst, filosofi, religion o. s. v. .Men nettopp disse edle lykkejegere vil høste den erfaring at målet - det absolutte Gode - er uoppnåelig i dette liv. De opplever en bunnløs avgrunn i sjelen, som de kunne kaste en hel verden ned i, uten å kunne fylle den.

Tenk deg at du forbinder ungdommens gratie med den modne alders verdighet, at du eier geni og sjelsadel, og at alle ærer deg og gleder seg over din fremgang. Føy så til dette alt som et menneske kan ønske seg av nytelse og skjønnhet, og tenk at du kunne nyte alt dette i fred i all evighet uten frykt for å miste det. Var du da nådd frem til ditt hjertes lengsel? Nei, lengselen ville kanskje hvile i noen uker eller måneder. Men snart ville leden melde seg, og som havets bølger hever seg i stormen, våkner det i deg ønske etter ønske, drøm etter drøm. For intet endelig og begrenset vesen kan i det lange løp tilfredsstille oss helt. Intet kan overdøve den røst som fra din sjels bunnløse avgrunn roper etter det uendelige.

D. Vår streben etter det absolutte må ha et tilsvarende mål

Med det vi hittil har sagt har vi kun behandlet den ene halvdel av lykkebeviset. Foreløpig har vi bare slått fast at menneskene har en iboende higen etter det absolutte Sanne og det absolutte Gode. Nå melder neste spørsmål seg: Kan vi ta denne streben som et bevis på at det virkelig eksister en slik uendelig Sannhet og Godhet som sjelen lengter etter?

Vi må distingvere: Hvis denne lengsel etter det absolutte var tanker vi selv hadde formet og følelser vi selv hadde oppvekket i oss, da kunne de sikkert vært rettet mot noe uvirkelig. For våre tanker er ofte bare drømmer, og våre lengsler er ikke sjelden rettet mot noe uvirkelig. Men lengselen etter det absolutte ligger uendelig mye dypere i oss enn de idealer vi selv har formet. Lengselen etter det absolutte hører med til den menneskelige natur. Pascal sier at den finnes selv hos de som går og henger seg. Den er urkraften og urdriften i vår natur. Den virker før vi har bevissthet om den.

Dermed konfronteres vi med det helt avgjørende spørsmål: Kan det være mulig at vår menneskelige natur eier en drift uten tilsvarende mål? Vi ser jo hvordan alle andre drifter har sitt mål: sulten forutsetter næring; tørsten forutsetter vann: seksualdriften forutsetter seksualpartner; fuglene flyver mot Syden, fordi sydens land eksisterer. Hvis driften etter det absolutte ikke beveget seg mot et reelt mål, ville denne driften være den eneste i universet som var «målløs» og derfor absurd. Dermed peker alt hen mot at vår iboende naturdrift etter det absolutte sanne og gode er rettet mot en realitet som virkelig eksisterer. Denne absolutte Sannhet og dette uendelige Gode som vår sjel streber etter, kaller vi Gud.

3. Det teleologiske beviset

Et tredje gudsbevis er det teleologiske. Det virker særlig overbevisende på mennesker som har et våkent blikk for naturens undre. Mange naturvitenskapsmenn er kommet frem til Guds eksistens nettopp ved å studere naturlovene og den vidunderlige ordning som hersker i makro- og mikrokosmos.

A. Alt i naturen streber mot et mål

Som første premisse i bevisførselen postulerer vi følgende: I naturen finner vi hos tingene en streben etter bestemte mål. Den tyske forfatter Driersch har lagt frem et veldig bevismateriale for at kjemiske og fysikalske krefter alene ikke er i stand til å forklare de innviklede prosesser til ting som lever. Hvis man betrakter veksten til den enkleste plante, får man umiddelbart inntrykk av at her står alt under ledelse av en idé, en samlet plan, som hver minste funksjon underordner seg. Uten å godta en slik plan kan man umulig gi en rimelig forklaring på hvorfor alle reaksjonene i planten forandrer seg straks de ytre omgivelser inntar en fiendtlig holdning - slik at planten allikevel når sitt mål, som er selvoppholdelse og utfoldelse av nytt liv.

Dette gjelder i enda høyere grad for mennesket: Det var en tid man betraktet hele mennesket som en organisme, som bestod bare av atomer. Enhver sykdom mente man derfor å kunne helbrede bare med bruk av kjemikalske medisiner. I vår tid har legevitenskapen oppdaget sjelen og vekselvirkningen mellom sjel og legeme. Man har oppdaget at det gis legemlige forstyrrelser som kan helbredes med psykoterapi, og sjelelige vanskeligheter som kan fjernes ved legemlig behandling. Dette peker hen mot et systematisk samarbeid mellom sjel og legeme. Men der hvor det gis samarbeid og systematikk, der finnes også plan og målsetning. Den menneskelige natur er i virkeligheten den mest målbevisste realitet vi kan tenke oss.

Enkelte vitenskapsmenn mener særlig å finne naturens målbevisste streben der hvor de enkelte ting benytter seg av fremmede gjenstander for å nå sitt mål. Man henviser f. eks. på den smarte måten fiolen sprer sine frø på. På hvert frø sitter en kjøttlignende tilvekst, som er livretten til visse maurarter. Maurene river denne kjøttlignende tilveksten - og dermed hele frøet - løs fra planten og sleper det med seg lange strekninger og bidrar slik til plantens formering. Her finner vi en målsetning - ikke bare innen plantens egen organisme, men også mellom dyr og plante. En lignende målbevisst plan finner vi hos mistelen. Den er en snylteplante som lever på nål- og løvtrær. Hvis den skal formere seg, må frøene på en eller annen måte greie å klore seg fast i grenene på andre trær. Det skjer på følgende måte: Frøet ligger gjemt i mistelbæret som er omgitt med et klebrig stoff. Når det faller ned, blir det hengende fast i den første og beste gren det kommer i berøring med. En del av disse bærene blir så slukt av misteltrosten, men går ufordøyet gjennom fuglens tarmer og havner sammen med ekskrementene på grenene til andre trær. Et slikt sinnrikt samspill mellom levende organismer kan umulig bero på et lunefullt tilfelle. Vi har her å gjøre med en sinnrike plan i naturen.

Eller hva skal vi si om oljebillen? Den er et typisk snylteinsekt, som vokser opp i bikubenes celler. For å komme dit, klatrer den unge larven opp på planter og legger seg på lur inne i blomsten. Når så en bie kommer på besøk for å suge honning, biter den seg lynraskt fast i pelsverket til insektet. Slik kommer den inn i bikuben, hvor den slipper taket og kan starte sin løpebane som snyltedyr. Mange av dere kan sikkert supplere disse eksemplene med andre og bedre. Overalt i naturen finner vi en ordnet plan. Noen har villet motbevise dette ved å henvise til tilsynelatende fornuftsstridige ting som skjer i naturen: som kosmiske forstyrrelser, jordskjelv, og alle de spirer i plante og dyreverdenen som går til spille. Men kan det ikke tenkes at det også her foreligger nyttehandlinger, som vår fornuft ennå ikke har oppdaget? Dessuten - når man peker på at naturen har slått feil, eller når man i slike tilfeller taler om en uorden i naturen, så røper man dermed en stilltiende overbevisning om at det - bortsett fra disse unntagelsene - hersker en ordnet plan i naturen. -Men selv om de tilfellene hvor «naturen slo feil» ikke var unntagelsene, men regelen, ville allikevel noen få tilfelle av iakttatte nyttehandlinger være nok til å overbevise oss om at det i en viss utstrekning finnes målbevisst streben i naturen, og mer behøver vi ikke å vite for bevisets videre gang.

For å ta et eksempel: Hvis et jordskjelv slo en veldig revne i jorden, og det inne i denne revnen vokste opp en liljekonvall, skulle ikke det tilsynelatende meningsløse ved jordskjelvet kunne ta fra oss vår overbevisning om at i hvert fall liljekonvallen lever og vokser etter en ordnet plan.

Vi har hittil talt om en ordnende plan i naturen. Nå følger andre del av beviset: En slik planmessig streben etter et bestemt mål krever en ordnende intelligens, som leder tingene frem mot deres mål. I naturen foregår det samme som i arkitekturen. Stenene i en bygning har ikke i seg selv trangen og muligheten til å forene seg til et hus. De forbinder seg heller ikke rent tilfeldig. De blir murt inn i bygningen etter arkitektens forutgående idé og plan. De samme tanker gjelder i enda høyere grad i naturens synlige og usynlige verden: Naturens vidunderlige lovmessighet, dens planmessige utvikling kan ikke bero på en rekke blinde tilfeller. Tilfellet skaper kaos, aldri orden.

Ingen ville tro meg hvis jeg påstod at mitt lommeur var blitt til ved at jeg i tilstrekkelig lang tid hadde rystet skruer, tall, hjul og fjærer i min hule hånd. Vår sunne fornuft sier oss at en ordnende intelligens har - ut fra en forhåndsfattet plan - konstruert og laget uret. Det ville være enda mer vanvittig å hevde at det store sinnrike uret vi kaller verdensaltet, kan være et produkt av det blinde tilfellet. Også - ja, frem for alt - her kreves en intelligens, som med uendelig skarpsinn har unnfanget idéen, lagt den forutfattede planen, for så å sette den ut i livet. Denne superintelligens kaller vi Gud. Så ser vi da at også at naturen selv fører oss frem til Guds eksistens.

Det finnes en rekke andre gudsbevis som det ville føre for langt å redegjøre for. Enhver får gjøre seg sine egne tanker, kanskje lage seg sine egne bevis. Viktig er det at vi tenker i samsvar med Paulus, som refser hedningene, fordi de har byttet ut sann gudserkjennelse med avguder, og som begrunner denne refsen med at: «Det som kan erkjennes om Gud, ligger jo åpent for dem (hedningene); Gud selv har gjort det tilgjengelig for dem. Siden verden ble skapt, har hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddom, vært synlig for tanken gjennom hans verk. Altså har de ingen unnskyldning. Gud kjente de, og allikevel har de ikke æret ham eller takket ham som Gud ... » (Rom 2,19-30). Den katolske kirke, som i denne sak - her og flere andre steder - støtter seg til Bibelens ord, har på det 2. Vatikankonsil uttrykt seg slik: Kirkemøtet erklærer at «Gud som prinsipp og endemål for alle ting kan erkjennes med sikkerhet ut fra skaperverket ved den menneskelige fornufts naturlige lys».

Konsilet har med disse ord ikke villet uttale seg om hvilke gudsbevis som rangerer høyest eller lavest. Det har kun villet slå fast at vi med fornuftens naturlige lys ut fra skaperverket kan komme frem til sikker erkjennelse av at Gud er til, og at han er alle tings utspring og mål. Det er derfor helt opp til hver enkelt av oss hvilke bevis vi foretrekker eller forkaster. Det står oss også fritt å forme våre egne gudsbevis. Hovedsaken er at vi ikke skygger for fornuftens naturlige lys, men lar det skinne fritt, for da er det en sikker veiviser til Gud.