Ordene tro og viten anvender vi i mange ulike sammenhenger og med mange ulike betydninger. Stort sett har vi ingen spesiell grunn til å reflektere over hva de betyr. Men iblant får vi anledning til å fundere nærmere på saken. For eksempel når noen utfordrer oss og sier: «Jeg vet at du er troende, men jeg for min del synes det er bedre å holde seg til det man virkelig vet.» Den som uttrykker seg slik, går ut ifra at tro er en – svakere og mer usikker – form for viten. Tenker man etter, viser det seg imidlertid at et slikt syn ikke holder.
Hva er tro?
Det finnes mange misforståelser rundt ordet tro. En mindre begavet teologistudent skal på en eksamen ha svart at troen er en nådegave som gjør at man stoler på slikt man ellers ville ha betraktet som usant. Heller ikke den forklaringen er spesielt vellykket. Men hva menes da med tro, og hvordan ser forholdet mellom tro og viten ut?
Innledningsvis kan man skille mellom tro i betydningen troshandling (handlingen å tro) og tro i betydningen trosinnhold (hva man tror). Teologene pleier å anvende uttrykket fides qua som betegnelse for troshandlingen, mens fides quae betegner innholdet i troen.
Man kan senere gå videre til ytterligere presiseringer ved å skille mellom tre ulike typer troshandlinger. Da blir man klar over at vi mennesker kan tro på tre ulike måter. Hverken mer eller mindre. Alle tre typene troshandlinger forekommer både i profan og religiøs tro. Hva som skiller religiøs tro fra profan tro er derfor ikke i første omgang selve handlingen å tro, men snarere innholdet i troen, altså hva man tror.
Den første typen troshandling kalles kognitiv. Enklest beskriver man den som «tro at». Når man tror at noe er på en bestemt måte, da har man en kognitiv form for tro. Min tro på at klokken er halv syv på kvelden når jeg skriver denne teksten, er et eksempel på kognitiv tro. Den kognitive troen innbærer at man holder noe for sant: Jeg tror at det er sant at klokken er halv syv på kvelden.
Den andre typen trohandling kalles for fiduciell. Den fiducielle troen er det vi i dagligtale kaller tillit, som når vi har tillit til en god venn. Den fiducielle troen uttrykker vi når vi sier til noen: «Jeg stoler på deg». Om den kognitive troen er en «tro at», så er den fiduciale troen en «tro på». Forskjellen mellom dem blir klar dersom man tenker på hvordan tilliten til en venn er noe mye mer enn bare det å være overbevist om at visse påstander om ens venn er sanne.
Det tredje typen troshandling kalles testimoniell. Det er den form for tro som baserer seg på informasjon vi får av andre. Dette er sannsynligvis den aller vanligste formen for tro overhodet. En veldig stor del av det vi kaller kunnskap, er ikke annet enn testimoniell tro. Få av oss har svømt rundt Gotland og selv sett at Gotland faktisk er en øy. Vi tror det rett og slett fordi andre har fortalt oss det.
Religiøs tro
Begrepsøvelsen over kan virke både tørr og irreleveant med hensyn til spørsmålet om hva religøs tro er. Men ved nærmere ettersyn gir den verdifull hjelp når man vil begripe hva som menes med religiøs tro. Faktum er at vi møter alle disse ulike formene for tro hver gang vi leser trosbekjennelsen i messen. Og en klassisk teolog som Thomas Aquinas (1225–1274) beskriver i sin Summa theologiae den kristne troen på akkurat denne måten.
Thomas Aquinas begynner med det han kaller credere Deum. Med det mener han troen på at Gud finnes og at Gud har visse egenskaper (god, vis, allmektig etc.). Her har vi med den kognitive formen for tro å gjøre. Men ifølge Thomas er den kognitive troen bare et delaspekt av kristen tro.
Derfor går han videre til det han kaller credere in Deum. Med det menes troen som en personlig relasjon av tillit og kjærlighet til Gud, den såkalte fiducielle troen. Thomas beskriver denne formen for tro som «en levende tro gjennomsyret av kjærlighet» og han mener at den er det mest sentrale aspektet ved den kristne tro. Han betrakter den som en nådegave fra Gud og regner den blant de såkalte teologale dydene.
Til slutt finnes, ifølge Thomas Aquinas, også tro i form av credere Deo. Med det menes at å tro er når Gud åpenbarer noe for menneskene. Vi har da med den testimonielle troen å gjøre, der man stoler på det man har hørt fra en annen: f.eks. når vi tror på Jesu undervisning om Faderens kjærlighet til menneskene.
Tro og viten
Refleksjonen over de ulike formene for tro kan også være til hjelp når man vurderer forholdet mellom tro og viten. I begynnelsen av denne artikkelen var vi inne på at tro iblant sees som en svak form for viten. Men ingen av de former for tro som inngår i den religiøse troen, kjennetegnes av noen særskilt svakhet eller usikkerhet. Tro og viten er istedet relatert til hverandre på et helt annet vis.
Til nå har vi fokusert på spørsmålet om hva tro er. For å vise hvordan tro og viten forholder seg til hverandre burde vi nå på tilsvarende måte gå igjennom hva som menes med viten. Men ettersom det er betydelig mer komplisert å forklare hva viten er enn å forklare hva tro er, nøyer jeg meg her med å gi et vink om hvordan spørsmålet kan løses.
Det finnes ingen allment akseptert teori om hva viten eller kunnskap er. Men helt siden antikken og frem til våre dager har det vært en svært vanlig oppfatning at den som har kunnskap, i det minste må tro noe og ha gode grunner for sin tro. Dessuten må det man tror også være sant. Altså: For å ha kunnskap om at Gotland er en øy, må jeg tro at Gotland er en øy, jeg må ha gode grunner for min tro på at Gotland er en øy, dessuten må det faktisk være sant at Gotland er en øy. Når alle disse tre krav er oppfylt, har jeg kunnskap om at Gotland er en øy.
Det finnes her mange spørsmål å fundere videre på, men en viktig konklusjon er at tro ikke er en svak form for viten. Tro er heller ikke motstykket til viten. Tvert imot, den som ikke tror noe, kan heller ikke vite noe. Av den grunn er hele forestillingen om at tro og viten er hverandres motstykker, svært problematisk.
Så er det en annen sak at folk kan tro på slikt som ikke er sant og dermed komme i konflikt med velbegrunnet vitende. Men problemet ligger da ikke i at det skulle være feil å tro på noe. Problemet ligger i stedet i at man tror på feil ting og av dårlige grunner.