Lever vi i et stadig mer sekularisert samfunn? Eller har Gud tvert om gjort et comeback i den senere tid? Slike spørsmål kan naturligvis ikke besvares et enkelt ja eller nei.
Om man med sekularisering i første rekke mener en privatisering av den religiøse tro, kan det hevdes at sekulariseringsprosessen ser ut til å ha snudd i de senere år. I det minste i Sverige hvor det er lenge siden spørsmål rundt religiøs tro har tatt like mye plass i den offentlige debatt som nå. Fra å ha vært et strengt privat anliggende diskuteres religion nå daglig i massemedia. Men samtidig som interessen for troen har økt, har også en ny, mer aktiv form for ateisme trått frem.
Det siste tiåret har den nye ateismen vokst som et internasjonalt fenomen, særlig i den anglosaxiske verden. Bevegelsens mest kjente representanter i Sverige finnes i Förbundet Humanisterne, som med sin medialt begavede leder Christer Sturmark har lykkes i å få det svenske folk til å oppfatte ordet «humanist» som synonymt med «ateist». På forlaget Fri tanke utgis religionskritiske bøker, og representanter for bevegelsen medvirker flittig i media. Man har krevd forbud mot religiøst motivert omskjæring av smågutter, forbud mot konfesjonelle friskoler og innskrenkninger i tilbudet av religiøse programmer i radio og tv.
Men i den senere tid har Humanistene selv blitt rammet av kritikk. Mange misliker den ensidige og iblant intolerante form for religionskritikk som kommer fra deres hold. Det har gått så langt at noen medlemmer – i hovedsak medlemmer i deres ungdomsorganisasjon – har forlatt forbundet og startet den nye organisasjonen Förenade Humanister. I den nye organisasjonen vil man føre en mer godvillig og konstruktiv dialog med de troende. Barnet er fortsatt i startfasen og ennå gjenstår det å se hvordan det hele kommer til å utvikle seg.
Gammelt nytt
Den nye ateismen består av en ny bølge av av kritikk mot den religiøse troen, men de idéene man tar til orde for, er sjelden nye. I stor utstrekning bygger den kritikk som uttrykkes, på scientisme, altså på oppfatningen av at naturvitenskapen er den eneste sikre veien til kunnskap. På denne måten forsøker man å avvise religionens krav om å kunne si noe sant om virkeligheten. Slike resonnementer fantes allerede på midten av 1700-tallet hos franske opplysningsfilosofer som Julien LaMettrie og Denis Diderot. Men oppfatningen om at naturvitenskapen skulle kunne gi svar på alle slags spørsmål, er ikke bare kontroversiell, den er også selvmotsigende. Som mange allerede har påpekt, er scientismen selv ikke en naturvitenskapelig, men en filosofisk oppfatning som ikke kan bevises ved hjelp av naturvitenskapelige metoder.
Nyateistene kritiserer ofte den religiøse troen nettopp ved å hevde at troen ikke lar seg forene med vitenskapelig tenkning. Og visst finnes det eksempler på konflikter mellom religiøse og vitenskapelige oppfatninger. Slike konflikter gir anledning til å tenke gjennom spørsmålene enda grundigere, i håp om at man skal kunne løse dem. Men forekomsten av konflikter innebærer ikke at det finnes en permanent, gitt motsetning mellom religion og vitenskap. I så fall skulle det vel neppe eksistert så mange eksempler på ledende forskere blant de troende, som den katolske presten Georges Lemaitre, som lanserte Big Bang-teorien, munken Gregor Mendel, som grunnla genetikken, og den kristne biologen Francis Collins som ledet Hugo-prosjektet, kartleggingen av menneskeslektens DNA.
Intolerant gudstro?
Men det finnes nyateister som ikke tar utgangspunkt i naturvitenskap. Et eksempel er den franske filosofen Michel Onfray, som i sin Håndbok for ateister går til rasende angrep på både jødedom, kristendom og islam. Han betrakter alle monoteistiske religioner som menneskehetens svorne fiender, ettersom den som tror på én Gud ikke kan være tolerant overfor mennesker som ikke tror på den samme Gud, ifølge Onfray. Med en kombinasjon av psykologiske og historiske argumenter forsøker han å vise at monoteismen fremmer en bestialsk lengsel etter folkemord på dem som ikke ber til samme Gud som en selv. Onfray tar til orde for et militant ateistisk samfunn, der troende mennesker ikke har samme menneskerettigheter som andre medborgere. Å si at Onfrays kritikk bygger på et eksepsjonelt forvrengt bilde av troen, er bare fornavnet.
Blant de nye ateistene på den internasjonale arenaen fremstår den britiske evolusjonsbiologen Richard Dawkins som lederen. Dawkis besøkte Sverige forrige høst og fikk ganske stor oppmerksomhet i media. Han uttrykker seg ikke like ekstremt som Onfray, men selv Dawkis håper at den religiøse troen skal forsvinne fra jordens overflate. Han ble verdenskjent med sin populærvitenskapelige bok om det egoistiske genet (1976), og i 2006 utkom hans bestselger Illusjonen om Gud.
Det uttalte formålet med Illusjonen om Gud er å gjøre leseren til en ateist, og boken retter seg først og fremst til dem som har fått en religiøs oppdragelse men som i voksen alder vil forlate troen. Men går man boken etter i sømmene, oppdager man at argumentasjonen har mange brister. Foruten rene faktafeil gir boken en veldig ensidig beskrivelse av den religiøse troen ut fra dens verste sider. I tillegg holder ikke bokens avgjørende argument, det som går ut på at Gud sannsynligvis ikke finnes. Argumentet er et sirkelargument som forutsetter det det skulle bevise. Aller verst er bokens tredje kapittel der ulike argumenter for Gods eksistens diskuteres. Dawkins behersker ikke emnet og blander sammen argumentene og misforstår resonnementene. Den siste delen av boken handler om at religion kan misbrukes på mange vis. Da blir argumentene kvassere, og her viser Dawkins troens akilleshæl. For hvordan har det seg at religionen istedet for å skape godhet iblant leder til godhetens rake motsetning? Noen av eksemplene er sterke og stiller spørsmålet på spissen.
Lite dialog
Et avgjørende problem med Dawkins bok – foruten at hans argumenter mot Guds eksistens ikke holder – er at den deler verden opp i to helt adskilte leirer: gode, tolerante ateister som tenker vitenskapelig, og onde, intolerante troende som er irrasjonelle og motarbeider vitenskapen. Derved ødelegger Dawkins mulighetene for en fungerende dialog med sine meningsmotstandere, som opplever at han ikke engang forsøker å yte dem rettferdighet.
Dawkins kan gjennom å provosere få applaus fra egne tilhengere. Men den som vil reflektere rolig over saksargumenter og ønsker seg en konstruktiv dialog mellom ulike oppfatninger, får lete et annet sted. Og det er vel akkurat der problemet med nyateismen ligger, nemlig at man i altfor stor utstrekning vier seg til å overdrive og provosere i stedet for på seriøst vis å diskutere selve spørsmålene.