Den salige Edvard Josef Rosaz (1830-1903)

Den salige Edvard Josef Rosaz (it: Edoardo Giuseppe) ble født den 15. februar 1830 i Susa i provinsen Torino i regionen Piemonte i Nord-Italia. Susa var en fjellby av eldgammel opprinnelse, hovedstaden i dalen som forbinder Italia med Frankrike. Han var den syvende av de åtte barna til Romuald Rosaz og Maria Francesca Giuseppina Dupraz og han ble døpt dagen etter fødselen i den gamle katedralen San Giusto. Foreldrene hadde flyktet fra Termignon i Savoia under Den franske revolusjon og slått seg ned i Susa. På grunn av sin svake helse kunne Edvard ikke gå på den offentlige skolen, så han ble undervist av en privatlærer i hjemmet. En bror ble lege, mens en annen ble advokat.

I 1840 flyttet familien til Torino og Edvard ble invitert til klosterkollegiet Gianotti i Saluzzi, hvor han gjennomførte sine gymnasstudier og forberedte seg på sin første kommunion og fermingens sakrament, som han mottok den 17. juni 1840. I 1843 døde hans far ved å drukne seg i elven Po, og i 1844 døde en av hans brødre, Carlo Vittorio, på et mentalsykehus, noe som forårsaket et epileptisk anfall hos hans søster Clotilde. Som femtenåring flyttet han sammen med familien tilbake til Susa.

Edvard ble tidlig klar over sitt prestekall, og høsten 1847 begynte han prestestudiene ved seminaret i Susa. I juli 1851 flyttet han av helsemessige årsaker over til seminaret i Nizza (Nice). I denne tiden ble han tiltrukket av det fransiskanske ideal og trådte inn i fransiskanernes tredjeorden. Den fransiskanske tredjeordenen, som opprinnelig var kjent som Botsbrødre og -søstre, fikk senere navnet fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen» (Ordo Franciscanus Saecularis – OFS), og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol under dette offisielle navnet. Han ble presteviet den 10. juni 1854 i Nizza.

Deretter virket han i nesten et halvt århundre i Susa, hvor han ble utnevnt til kannik ved katedralen av biskop Antonio Odone, til tross for motstand fra bispedømmepresteskapet. Først tjenestegjorde han som predikant og skriftefar ved folkemisjoner, fra 1863 var han sjelesorger for innsatte i fengsler, fra 1866 til 1869 var han direktør for byens fengsel og fra 1869 til 1874 var han åndelig veileder for Josefssøstrene av Susa i deres hus i Oulx og Susa. Fra 1874 til 1878 ledet han presteseminaret i Susa.

Den 26. desember 1877 ble han utnevnt til biskop av Susa av den salige pave Pius IX (1846-78). Da han mottok denne kunngjøringen, ble han forskrekket og begynte å gråte. Umiddelbart skrev han et brev til kardinalstatssekretæren hvor han bønnfalt den Hellige Far om å befri ham fra dette embetet. Han anså seg som inkompetent og påpekte at han ikke hadde noen grad i kirkerett og teologi. Svaret var entydig: han måtte akseptere. Den 24. februar 1878 ble han bispeviet i katedralen San Giusto i Susa av erkebiskop Lorenzo Gastaldi av Torino, assistert av biskop Giuseppe Sciandra av Acqui og biskop Eugenio Galletti av Alba. I 1856 hadde han grunnlagt et asyl (tilfluktssted) for forlatte og risikoutsatte barn og unge. For å lede huset og sikre dets eksistens fant han først et par troende kvinner som var villige til å hjelpe. Deretter betrodde han hjemmet i 1872 til kongregasjonen «Døtre av Vår Frue av Barmhjertigheten» fra Savona.

Senere grunnla han et institutt med noen tidligere beboere på dette hjemmet, og det utviklet seg til søsterkongregasjonen «Tertiarsøstre av St. Frans», nå «Fransiskanske misjonssøstre av Susa» (Suore Francescane Missionarie di Susa). Han inspirerte den fransiskanske ånd og «alpine enkelhet» i det nestekjærlige arbeidet til disse søstrene, og han understreket betydningen av direkte omsorg for de fattige og trengende. Han ledet både bispedømmet og kongregasjonen til sin død, og den spredte seg i Italia og Sveits og derfra til Libya og Brasil, og i 1986 hadde den 40 hus med 240 søstre.

Biskop Rosaz var også skribent. Han skrev Instruksjoner for ordenssøstre (Instruzioni alle religiose, Torino 1887), en katekisme for ordenslivet (Catechismo della vita religiosa, Torino 1900) og noen andre asketiske verker. Fra 1897 ga han ut et ukeblad med tittelen Il Rocciamelone. Han bygde flere nye kirker i sitt bispedømme og lot andre grundig restaurere. Han vigslet kirken La chiesa del Suffragio (Forbønnskirken) i 1897. Han installerte en statue av Jomfru Maria på det 3538 meter høye Monte Rocciamelone, som allerede fra 1358 var et sted for Maria-andakt. Han sørget også for at ulike ordenssamfunn slo seg ned i bispedømmet Susa, som fransiskanerkonventualene, salesianerne og Misjonærene av Vår Frue av Salette, som var fordrevet fra Frankrike.

Edvard Rosaz var venn med flere salige og hellige fra denne tiden, som de hellige Johannes Maria Vianney, Josef Cafasso, Maria Josefa Rossello og Johannes Don Bosco. Han døde den 3. mai 1903 i Susa, 73 år gammel. Han ble gravlagt på den kommunale kirkegården, men den 7. mai 1919 ble hans jordiske rester overført til kirken i «Instituto Mons. Rosaz» i Susa, hvor de hviler i en marmorsarkofag.

Hans saligkåringsprosess ble introdusert den 26. juli 1953. Den 22. mars 1986 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 6. juli 1991 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 14. juli 1991 i Susa. Hans minnedag er dødsdagen 3. mai.