Den hellige Askholios (gr: Ἀσχόλιος eller Ἀχόλιος, Akholios; lat: Ascholius) levde på 300-tallet i Romerriket. Han kom fra Kappadokia i Lilleasia og skal ha levd som eremitt før han i 379 ble utnevnt til biskop av Thessaloníki i det nåværende Hellas av den hellige pave Damasus I (366-84), biskop av Roma, i et forsøk på å bevare den romerske innflytelsen over området stilt overfor den ekspansjonspolitikken som ble ført av biskopen av Konstantinopel (fra 330 erkebiskop, fra 451 patriark). Han etterfulgte en viss Paulinos (Παυλῖνος).
I sine første århundrer var bispesetet Thessaloníki underordnet patriarken av Roma, og det steg til å bli erkebispesete for Østre Illyricum (Illyricum orientale), som omfattet Makedonia og Dakia. Romersk kontroll og bruken av latin som liturgisk språk, fortsatte helt til rundt 733, da setet ble overført til patriarken av Konstantinopels jurisdiksjon. Under Konstantinopel ble det redusert i status til et «enkelt» metropolittsete med fem til tolv suffraganseter, selv om metropolittene også fortsatte å bruke tittelen erkebiskop.
Samme år som Askholios ble biskop av Thessaloníki, overtok keiser Theodosios I den store (379-95) til keiser i Østromerriket. I en kort periode var han keiser i både øst og vest (394-95), og det var den siste gangen riket var samlet. På den tiden var arianismen utbredt i den østlige delen av imperiet, mens Vesten hadde forblitt tro mot læren fra Nikea. Theodosios var født i Hispania og var selv en nikensk kristen. I 380 ble keiseren døpt av Askholios i Thessaloníki under en alvorlig sykdom. På den tiden var det vanlig at kristne ventet med å la seg døpe til de begynte å dra på årene eller ble syke, ettersom det ennå ikke fantes noe skriftemål som kunne tilgi syndene man hadde begått etter dåpen. Av forståelige grunner ønsket de å dø mest mulig syndfrie, og i dåpen blir alle synder visket bort.
Etter at kristenforfølgeren keiser Valens døde i 378, vendte freden tilbake til Kirken. Men mye gjenoppbygging var nødvendig, spesielt i selve Konstantinopel. I mer enn tretti år hadde hovedstaden vært dominert av arianere, slik at de ortodokse ikke en gang hadde noen kirke. Nabobiskopene sendte i år 379 bud etter den hellige Gregor av Nazianz den yngre (329-ca 390) for å gjenreise byens kristne fellesskap. Han gikk til slutt med på det, selv om denne lærde og kontemplative mannen fant intrigene og volden i Konstantinopel ytterst frastøtende. Han hadde tilnavnet Theologos, «Teologen», det vil si den som har innsikt i troen og forståelse av Kristi guddom. Gjennom hans dyktige og grundige lære spredte hans ry seg, og hans tilhørerskare økte. Arianere og apollinaristene angrep ham gjennom sladder, fornærmelser og vold, men han fortsatte å forkynne troen og doktrinene fra Nikea.
En gang biskop Gregor var syk, kom en viss Maximos kynikeren (gr: Μάξιμος ο Κυνικός) til Konstantinopel. Han kom fra Alexandria og var opprinnelig en kristnet filosof av den kyniske skole (som la vekt på askese og frihet fra verdslige skikker). Han hadde skrevet et verk til forsvar for den ortodokse tro (De Fide), som ble rost i et brev rundt 371 av den hellige Athanasius av Alexandria (ca 296-373) og av den hellige Hieronymus (ca 342-420). Han ble i 374 pisket og forvist på grunn av sin ortodoksi i forfølgelsen under keiser Valens og den arianske patriark Lucius av Alexandria. Han fikk vende tilbake etter keiser Valens’ død. Gregor hadde tatt imot ham med de største æresbevisninger og lovpriste ham (Lovtale 25), men han skulle snart bli dypt skuffet over ham.
Om den etterfølgende utviklingen utelukkende skyldtes Maximos’ ambisjoner eller om han var et redskap for andre, er uklart. I alle fall benyttet han seg av Gregors sykdom, og støttet av noen egyptiske geistlige sendt av patriark Peter II av Alexandria (373-79), ble Maximos i ly av nattemørket vigslet til erkebiskop av Konstantinopel i Gregors sted, ettersom dennes valg ikke var fullstendig kanonisk. Men nyheten spredte seg raskt, og alle skyndte seg til kirken. Maximos og hans konsekratorer ble drevet ut av katedralen.
Denne frekke handlingen skapte en voldsom indignasjon i folket, hvor Gregor var populær. Maximos trakk seg tilbake til Thessaloníki for å legge sin sak frem for keiser Theodosius I. Han fikk en kjølig mottakelse av keiseren, som overlot saken til den høyt respekterte biskop Askholios, og ga ham i oppdrag å orientere pave Damasus. To brev fra Damasus ba ham om å bruke sin innflytelse for å sikre at en person som bekjente den ortodokse tro, ble konsekrert til biskop av Konstantinopel. Maximos vendte tilbake til Alexandria og krevde at patriark Peter skulle hjelpe ham med å bli gjeninnsatt i Konstantinopel. Peter appellerte til prefekten, som drev Maximos ut av Egypt. Både Gregor av Nazianz (379-381) og Maximos (380) står på listen over biskoper, erkebiskoper og patriarker av Konstantinopel som nummer 34 og 35.
Den 27. februar 380 utstedte vestkeiserne Gratian (375-83) og Valentinian II (375-92) og østkeiseren Theodosios I ediktet av Thessaloníki (også kjent som Cunctos populos), som anerkjente nikensk kristendom, som romersk statsreligion:
IMPPP. GR(ATI)ANUS, VAL(ENTINI)ANUS ET THE(O)D(OSIUS) AAA. EDICTUM AD POPULUM VRB(IS) CONSTANTINOP(OLITANAE).
Cunctos pópulos, quos cleméntiæ nostræ regit temperaméntum, in tali vólumus religióne versári, quam divínum Petrum apóstolum tradidísse Románis relígio usque ad nunc ab ipso insinuáta declárat quamque pontifícem Damásum sequi claret et Petrum Aleksandríæ epíscopum virum apostólicæ sanctitátis, hoc est, ut secúndum apostólicam disciplínam evangelicámque doctrínam patris et fílii et spíritus sancti unam deitátem sub pari maiestáte et sub pia trinitáte credámus. Hanc legem sequéntes Christianórum catholicórum nomen iubémus amplécti, relíquos vero dementes vesanósque iudicántes hærétici dogmátis infámiam sustínere ‘nec conciliábula eorum ecclesiárum nomen accípere’, divína primum vindicta, post étiam motus nostri, quem ex cælésti árbitro sumpsérimus, ultióne plecténdos.
DAT. III Kal. Mar. THESSAL(ONICAE) GR(ATI)ANO A. V ET THEOD(OSIO) A. I CONSS.
KEISERNE GRATIAN, VALENTINIAN OG THEODOSIUS AUGUSTI, EDIKT TIL FOLKET I KONSTANTINOPEL.
Det er vår vilje at alle de ulike nasjoner som er underlagt vår nåde og måtehold, må fortsette å bekjenne den religion som ble mottatt av romerne fra den guddommelige apostelen Peter, som den har blitt bevart av trofast tradisjon, og som nå bekjennes av pave Damasus og av Peter, biskop av Alexandria, en mann av apostolisk hellighet. I henhold til den apostoliske lære og evangeliets doktrine, la oss tro på den ene guddom av Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, av samme majestet og i en hellig Treenighet. Vi befaler dem som følger denne lov å ta navnet katolske kristne. Men når det gjelder de andre, siden de etter vår oppfatning er tåpelige galninger, forordner vi at de skal være stemplet med det skjendige navnet heretikere, og skal ikke tillate seg å gi til sine samlingssteder navnet kirker. De vil først lide straffen ved den guddommelige fordømmelse og dernest straffen ved vår myndighet som vi samsvar med Himmelens vilje vil bestemme oss for å ilegge.
GITT I THESSALONÍKI PÅ DEN TREDJE DAG FØR DEN FØRSTE DAG I MARS, UNDER DET FEMTE KONSULAT AV GRATIAN AUGUSTUS OG FØRSTE AV THEODOSIUS AUGUSTUS
Den offentlige kulten for de romerske gudene ble avskaffet, og etter anmodning fra de kristne senatorene, støttet av pave Damasus, ga Gratian tillatelse til at seiersalteret ble fjernet fra senatshuset, og han ga avkall på tittelen Pontifex Maximus (som ble overtatt av paven).
Deretter ble Det andre økumeniske konsil avholdt i Konstantinopel fra mai til juli 381. Opprinnelig var det et østlig rikskonsil, hvor det deltok bare rundt 150 biskoper, alle østlige. Askholios var en av de biskopene som deltok på konsilet. Pave Damasus var ikke til stede, men da konsilbeslutningene senere ble forelagt ham, godkjente han dem, og konsilet ble dermed regnet som økumenisk. Gregor av Nazianz’ veltalende forkynnelse i Konstantinopel betydde mye for at arianismen igjen ble forkastet. Konsilet bekreftet vedtakene fra Nikea som autentisk kristen lære. Keiseren ba arianerne om å underkaste seg eller forsvinne. De fleste forsvant.
På konsilet ble læren om Treenigheten fastlagt for godt og konsilet vedtok en kraftig erklæring om Den Hellige Ånds guddom, rettet mot makedonianerne og pneumatomakerne (som avviste Den Hellige Ånds guddom). Konsilet fordømte også arianerne og semi-arianerne. På konsilet fikk trosbekjennelsen sin endelige form. Paven godtok også tilføyelsen til trosbekjennelsen fra Nikea om Den Hellige Ånd: «Herre og livgiver, som utgår fra Faderen, som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges, og som har talt ved profetene» (senere tilføyd i vest: Utgår fra Faderen og Sønnen) (Filioque). Dermed oppsto Symbolum Nicaeno-Constantinopolitanum (den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelsen), som vi fortsatt bruker.
Under konsilet ble Gregor av Nazianz utnevnt til erkebiskop av Konstantinopel av keiser Theodosios og innsatt i basilikaen Hagia Sofia. Men opposisjonen mot Gregor avtok ikke, og vanskelighetene ble så alvorlige, angrepene så sterke og intrigene så motbydelige at han ga opp etter få ukers forløp. Han trakk seg tilbake for fredens skyld, ettersom hans viktige arbeid med å gjenreise ortodoksien i hovedstaden nå var fullført, og keiseren gikk motvillig med på det. Gregor ble etterfulgt som erkebiskop av den hellige Nektarios (381-97) og deretter den hellige Johannes I Krysostomos (398-404).
Men Gregors avgang var ikke til Maximos’ fordel. For på konsilet ble hans krav på bispestolen i Konstantinopel enstemmig avvist. Den siste av konsilets fire kanoner erklærte:
«Hva angår Maximos ‘Kynikeren’ og den forvirring som takket være ham har oppstått i Konstantinopel, [erklærer vi] at Maximos aldri har vært, og heller ikke er, biskop, og at de han har ordinert til en hvilken som helst klerikal grad, ei heller er gyldig viet; alt som har vært foretatt i tilknytning til ham, eller som han selv har foretatt, er uten gyldighet».
(Oversatt av biskop John Willem Gran (1920-2008) i Kirkens Tro, St. Olav forlag 2011).
Maximos appellerte da til vestkirken. Høsten 381 ble det holdt en synode enten i Aquileia eller i Milano hvor den hellige Ambrosius’ presiderte, og den behandlet Maximos’ krav. De hadde bare hans egen fremstilling å holde seg til, og det var ingen spørsmål om at Gregors overføring til setet i Konstantinopel var ukanonisk, mens valget av Nektarios var åpent for alvorlig kritikk ettersom han var en udøpt legmann. Maximos viste også frem brev fra avdøde patriark Peter for å stadfeste sin påståtte kommunion med kirken i Alexandria, så de italienske biskopene ga støtte til Maximos og nektet å anerkjenne hverken Gregor eller Nektarios.
Et brev fra Ambrosius og hans bispebrødre til keiser Theodosios protesterte mot Nektarios handlinger ettersom han ikke var rettmessig biskop, ettersom bispestolen i Konstantinopel tilhørte Maximos: De krevde at han ble gjeninnsatt og at det ble innkalt et allment konsil av østlige og vestlige biskoper for å avgjøre de omstridte episkopatene i Konstantinopel og Antiokia som skulle avholdes i Roma. I 382 ble det holdt en provinsialsynode i Roma, som etter å ha mottatt mer nøyaktig informasjon, til slutt avviste Maximos’ krav.
Askholios døde i 383 eller 384 og ble etterfulgt som biskop av den hellige Anysios (lat: Anysius). De ortodokse ærer ham som helgen med minnedag 23. januar, men 30. desember nevnes også som minnedag.
Kilder: en.wikipedia.org, orthodoxwiki.org, zeno.org, omplos.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 21. august 2018