Den hellige Barlaam (ru: Varlaam; Варлаам) levde på 1000-tallet i Kiev i Russland, i dag hovedstaden Kyjiv i Ukraina. Han var sønn av den fremstående bojaren (adelsmann) Jan Vysjatititsj, en berømt militær kommandant som var kjent for sin fromhet og tjente storfyrst Izjaslav I (1054-73; 76-78). Fra sin ungdom lengtet han etter det monastiske liv, og han besøkte ofte Huleklosteret i Kiev.
Huleklosteret ble grunnlagt i 1051 av den hellige Antonios Petsjerskij (983-1073). Klosteret ligger på en bratt skråning på vestbredden av elven Dnjepr sør for dagens bysentrum, og består av et forgrenet system av huler og underjordiske kirker. Klosteret består av to områder. Den eldste delen kalles nå «Nedre lavra» eller «De fjerne hulene». Da Antonios i 1057 trakk seg tilbake til en nærliggende hule hvor han gravde seg en ny celle, ble dette starten på «Øvre lavra» eller «De nære hulene» (ru: Blizjnie pesjtsjery), som også kalles St. Antonios-hulene. De fjerne hulene kalles også St. Theodosios-hulene etter klosterets andre hegumen, den hellige Theodosios Petsjerskij (ca 1008-74). I 1926 stengte sovjetregjeringen Huleklosteret, og først i 1992 vendte de ortodokse munkene tilbake.
Antonios aksepterte til slutt den fromme unggutten som var så fast bestemt på å bli munk, og han ba sin disippel, den hellige Nikon (d. 1088), som var prest, om å gi ham tonsuren. Men Barlaams far prøvde å tvinge ham hjem med makt, og da det ikke nyttet, beklaget han seg til storfyrsten. Izjaslav ble rasende, ettersom Nikon også hadde gitt tonsuren til en annen av storfyrstens favoritter, den hellige Efraim av Pereslavl (d. 1098), som var skattmester og forvalter av husholdningssaker ved storfyrstens hoff.
Den rasende fyrsten forlangte at de to kom tilbake, og han truet med å ødelegge Huleklosteret. Men Nikon svarte: «Gjør med meg hva du vil, men jeg kan ikke ta soldater bort fra himlenes konge». Antonios fant det da best å forlate klosteret sammen med brødrene og bestemte seg for å dra til et annet sted. Imidlertid fryktet fyrst Izjaslav Guds vrede, så han fulgte rådet fra sin hustru, den fromme Maria Kasimirovna, og trakk sine tropper tilbake i vanære. Dermed kunne Antonios og brødrene vende tilbake til klosteret. Barlaams far ble også til slutt overbevist om at hans sønn aldri ville vende tilbake til verden, så han ga opp å prøve å få ham hjem.
Antonios fulgte strengt og kompromissløst eksemplet til sin navnebror i Egypt, og da kommuniteten vokste og ble for stor for ham, forlot han den for å søke større ensomhet et annet sted. Han overlot ledelsen av klosteret til Barlaam, som ble klosterets første hegumen (abbed), og selv gravde han seg en ny hule og gjemte seg i den. Dette ble starten på «Øvre lavra» eller «De nære hulene» (ru: Blizjnie pesjtsjery), som også kalles St. Antonios-hulene, for også der begynte munker å slå seg ned rundt ham. Med Antonios' tillatelse bygde Barlaam i 1058 en trekirke viet til Guds Mors Innsovning, etter at storfyrst Izjaslav hadde gitt dem land på høyden over hulene.
Storfyrst Izjaslav grunnla i 1063 klosteret St. Demetrios (Dimitrijev) ved byporten i Kiev, og han insisterte på at Barlaam skulle lede det som. hegumen. Brødrene ba da Antonios om å utpeke en ny abbed, og til brødrenes allmenne tilfredshet ble den saktmodige og ydmyke Theodosios valgt til ny hegumen. Da hadde antallet munker allerede nådd hundre.
Barlaam dro to ganger på valfart til de hellige steder i Jerusalem og Konstantinopel. Etter at han vendte tilbake fra sin andre reise, var han så utslitt at han ikke rakk å komme helt tilbake til Kiev, men døde i 1073 i klosteret Det hellige fjell i Vladimir i Volhynia. I henhold til eget ønske ble han gravlagt i De nære hulene i Huleklosteret i Kiev.
Hans minnedag er 19. november. I tillegg feires han den 28. september, som er synaxis (= fellesfest) for de hellige fra «De nære hulene» i Huleklosteret i Kiev. I tillegg feirer Den ortodokse kirke på andre søndag i fastetiden en «Synaxis for alle de monastiske fedre i Huleklosteret».