Den hellige Antonios Petsjerskij (983-1073)

Den hellige Antonios Petsjerskij (lat: Antonius; ru: Antonij; Антоний Печерский) ble født som Antipas (ru: Antipa; Aнтипa) i 983 i Ljubetsj ved Tsjernigov i Russland, i dag Tsjernihiv i Ukraina. Han var svært gudfryktig som barn, og tidlig i livet eksperimenterte han med å leve som eneboer etter mønster av de egyptiske ørkenfedrene, men han innså fort at man må ha opplæring i dette livet som i alle andre. Derfor dro han omkring år 1028 på pilegrimsreise til Athosfjellet i Hellas, hvor han ble eremitt tilknyttet klosteret Esfigmenou (gr: Εσφιγμενου). Der levde han i en avsondret hule med utsikt over havet, og den vises fortsatt frem til besøkende. Etter noen år mottok han den monastiske tonsuren og byttet da navn til Antonios til ære for den store hellige egyptiske ørkenfaderen Antonius den Store.

På Athosfjellet gledet den unge munken Gud på alle måter i sine åndelige kamper på veien til et dydig liv. Han utmerket seg spesielt for sin ydmykhet og lydighet, slik at alle munkene gledet seg over å se hans hellige liv. Hegumenen (abbeden) Theoktistos (Theoctistus) så en stor fremtidig munk i Antonios, og etter noen år på Athosfjellet påbød abbeden rundt 1011 at han dro tilbake til hjemlandet, som først nylig hadde begynt sin omvendelse til kristendommen.

Antonios gjorde som han fikk beskjed om og vendte tilbake til Kievriket, hvor han grunnla flere klostre etter gresk modell etter ordre fra lokale fyrster. Men i disse klostrene fant han ikke tilstrekkelig fred og ensomhet etter strengheten på Athos. Men så kom han i 1013 til en skogkledd klippe ved elven Dnjepr (ukr: Dnipro).ved Kiev (i dag Kyjiv i Ukraina), og dette skogkledde området nær landsbyen Berestovo minnet ham om hans elskede Athos. Der fant han en hule på fire meter som var blitt gravd ut av den hellige presten Hilarion, som senere ble metropolitt av Kiev (1051-53). I denne hulen begynte Antonios et liv i bønn, faste, våking og fysisk arbeid.

Men i 1015 ble hans fredfylte askese avbrutt av den hellige storfyrst Vladimir Is (ca 956-1015) død og den etterfølgende krigen om storfyrsttronen i Kiev mellom Vladimirs sønner Jaroslav I den Vise (Mudrij) (1019-54) og Svjatopolk (1015-19), og Antonios vendte tilbake til Athosfjellet. Da konflikten endte med Jaroslavs seier i 1019, sendte abbeden Antonios tilbake til Kiev med den profetien at mange munker ville slutte seg til ham der.

De hellige Antonios og Theodosios Petsjerskij

Antonios vendte tilbake til sin hule, hvor han ble velkjent i området for sin strenge askese. Hver andre eller tredje dag spiste han bare litt tørt rugbrød og litt vann. Noen ganger spiste han ikke på en hel uke. Hans ry spredte seg ut over Kiev, og mennesker begynte å komme for å rådføre seg med ham og få hans velsignelse. Noen av disse besøkerne spurte til og med om å få lov til å slå seg ned sammen med ham, og etter hvert aksepterte Antonios noen få av dem. Den første var den hellige munken Nikon (d. 1088), som var prest, og den andre var den hellige Theodosios, som mottok tonsuren av Nikon i klosteret i 1032. Etter en tid var det andre aspiranter som gravde huler for seg selv og noen større som tjente som kapell og spiserom. Etter at Antonios hadde instruert dem i hvordan de skulle følge Kristus, fikk han Nikon til å gi dem tonsuren. Da tolv disipler hadde samlet seg rundt Antonios, gravde brødrene en stor hule og bygde en kirke og celler for munkene inne i den.

Til forskjell fra andre abbeder på den tiden aksepterte Antonios alle som viste de rette anlegg, rik eller fattig, frie menn eller livegne, med det resultat at kommuniteten vokste ut over sine huler. Storfyrste etter Jaroslav den Vise (1019-54) ble hans eldste sønn med prinsesse Ingegerd, kjent som den hellige Anna av Holmgard (av Novgorod) (1001-50), Izjaslav I (1054-73; 76-78). Storfyrst Izjaslav tilbød seg å gi dem land på høyden over hulene, og her bygde munkene en liten trekirke viet den allerhelligste Guds Mors innsovning og et kloster av tre. Dette var begynnelsen på det første rent russiske klosteret, etablert for russiske munker av russere, Huleklosteret i Kiev (Petsjersk Lavra), som fremdeles eksisterer. Klosteret ble mer fast etablert av Theodosios, Antonios' samtidige og etterfølger som abbed, men Antonios regnes som det russiske munkevesenets far. Deres tilnavn Petsjerskij betyr «av Hulene».

De hellige Antonios og Theodosios Petsjerskij

Det nye klosteret nøt storfyrstens gunst helt fra starten, selv om det kunne oppstå problemer. Izjaslav ble rasende da Nikon ga tonsuren til to av storfyrstens favoritter, den hellige Barlaam (d. ca 1073), som var sønn av den fremstående bojaren (adelsmann) og militære kommandanten Jan Vysjatititsj, og den hellige Efraim av Pereslavl (d. 1098), som var skattmester og forvalter av husholdningssaker ved storfyrstens hoff. Den rasende fyrsten forlangte at de to kom tilbake, og han truet med å ødelegge Huleklosteret. Men Nikon svarte: «Gjør med meg hva du vil, men jeg kan ikke ta soldater bort fra himlenes konge». Antonios fant det da best å forlate klosteret sammen med brødrene og bestemte seg for å dra til et annet sted. Imidlertid fryktet fyrst Izjaslav Guds vrede, så han fulgte rådet fra sin hustru, den fromme Maria Kasimirovna, og trakk sine tropper tilbake i vanære. Dermed kunne Antonios og brødrene vende tilbake til klosteret.

Antonios fulgte strengt og kompromissløst eksemplet til sin navnebror i Egypt, og da kommuniteten vokste og ble for stor for ham, forlot han den for å søke større ensomhet et annet sted. Han overlot ledelsen av klosteret til Barlaam, som ble klosterets første hegumen (abbed), og selv gravde han seg en ny hule og gjemte seg i den. Dette ble starten på «Øvre lavra» eller «De nære hulene» (ru: Blizjnie pesjtsjery), som også kalles St. Antonios-hulene, for også der begynte munker å slå seg ned rundt ham.

Storfyrst Izjaslav grunnla i 1063 klosteret St. Demetrios (Dimitrijev) ved byporten i Kiev, og han insisterte på at Barlaam skulle lede det som. hegumen. Brødrene ba da Antonios om å utpeke en ny abbed, og til brødrenes allmenne tilfredshet ble den saktmodige og ydmyke Theodosios valgt til ny hegumen. Da hadde antallet munker allerede nådd hundre. Theodosios fortsatte å konsultere Antonios når det gjaldt ledelsen av klosteret, og etter hvert som klosteret vokste, gjorde Antonios' ry det samme.

Men Antonios ble forstyrret av ny strid blant stormennene i Kiev. Da Izjaslav og hans brødre sto overfor et folkelig opprør som involverte kumanene, gikk de til Antonios for å få hans velsignelse. Men den fikk de ikke. Antonios forutsa at de på grunn av sine synder ville bli beseiret, og at brødrene ville bli gravlagt i en kirke de ville bygge. Kort etter dro Izjaslav på grunn av opprøret. Han mistenkte Antonios for å sympatisere med opprørerne, så han avtalte å forvise munken når han kom tilbake. Men før han rakk å gjøre det, sørget Izjaslavs bror Svjatoslav for at Antonios i 1069 i hemmelighet ble brakt til Tsjernigov. Han gravde seg en ny hule på fjellet Boldin nær Tsjernigov. Klosteret Jeletskij der sies å være bygd på stedet for Antonios' hule.

Med tiden ble storfyrst Izjaslav igjen forsonet med Antonios og ba ham om å komme tilbake til Kiev. I 1072 vendte han tilbake til Petsjersk Lavra. Han og Theodosios bestemte seg da for å bygge en større steinkirke for å få plass til det stadig voksende antallet munker. Men Antonios fikk aldri se kirken ferdig. Kort etter at han hadde velsignet fundamentene til den nye kirken, døde han i sin hule i Huleklosteret den 10. juli 1073 i en alder av nitti år. Han hadde da på forhånd fått vite sin dødsdag, og kort før sin død kalte han brødrene sammen og trøstet dem foran det som skulle skje. Han ba også om at hans jordiske rester måtte gjemmes bort for godt, og munkene gjorde som han sa. Det guddommelige forsyn har sett til at Antonios' relikvier har forblitt skjult.

Antonios' minnedag er dødsdagen 10. juli etter den julianske kalenderen, som tilsvarer 23. juli etter den gregorianske. I tillegg feires han den 28. september, som er synaxis (= fellesfest) for de hellige fra «De nære hulene» i Huleklosteret i Kiev. I tillegg feirer Den ortodokse kirke på andre søndag i fastetiden en «Synaxis for alle de monastiske fedre i Huleklosteret». I kunsten er han kledd i munkedrakt, noen ganger med en abbeds paterissa (stav). Verken han eller Theodosios står i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2001).