Den salige Benincasa ble født på 1100-tallet i Italia. Han ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret Den hellige Treenighet (Santissima Trinità) i La Cava dei Tirreni ved Salerno i Sør-Italia. Da den salige abbed Falko døde i 1170, ble Benincasa den 30. januar 1171 valgt til hans etterfølger og ble den åttende abbed av La Cava.
I 1172 hjalp han kong Vilhelm II den gode (Guglielmo il Buono) av Napoli (1166-89), som var blitt syk i Salerno. Som takk ga kongen i 1176 kongregasjonen det nye klosteret Monreale på Sicilia, som han nettopp hadde bygd. Benincasa sendte hundre munker fra La Cava for å bemanne klosteret. To år senere la abbeden ut på en båtreise for å besøke datterklosteret, noe som viser dets betydning. I den anledning satte kong Vilhelm II kongregasjonen under sin beskyttelse, spesielt klosteret i La Cava, og han ga abbeden fullmakt til å skape vasaller.
Med et charter datert den 8. november 1181 ga kong Baldvin IV av Jerusalem (1174–85) skipene fra La Cava rett til å anløpe havnene i Levanten, og de fikk fulle eksport- og importrettigheter uten noen form for toll. I 1182 avgjorde kong Vilhelm til klosterets fordel i kontroversen med biskop Nikolas av Salerno om eiendomsretten til havnen i Vietri. Etter at motpave Innocent (III) (1179-80) var avsatt og skismaet fra 1159 endelig var leget, dømte pave Alexander III (1159-81) ham til å sperres inne på livstid i klosteret i La Cava for å gjøre bot. Abbed Benincasa tok i mot ham, og der døde han på et ukjent tidspunkt.
Biskopene ønsket munker fra La Cava i sine bispedømmer på grunn av alt det gode de gjorde, så pavene ga abbedene i La Cave åndelig autonomi, slik at deres jurisdiksjon omfattet land og kirker som var donert til dem, og abbedene var ansvarlige bare overfor paven.
Benincasa døde den 10. januar 1194 og ble gravlagt i klosterkirkens krypt, som besto av grotten «Arsicia», som ble brukt av den første abbeden Alferius. Han ble gravlagt ved siden av Alferius. Den 20. oktober 1675 ble hans relikvier overført sammen med relikviene av de andre hellige og salige abbedene fra La Cava til kapellet for «Santi Padri». Han ble saligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 16. mai 1928 (gruppen «Simeon og syv ledsagere, abbeder av La Cava») av pave Pius XI (1922-39). Hans minnedag er dødsdagen 10. januar.
Sammen med ham ble abbedene Simeon (1124-40), Falko (1141-46), Marinus (1146-70), Peter II (1195-1208), Balsamus (1208-1232), Leonard (1232-55) og Leo II (1268-95) saligkåret. Den 21. desember 1893 ble de fire første abbedene av La Cava helligkåret av pave Leo XIII (1878-1903): Alferius (ca 1011-50), Leo I (1050-79), Peter I (1079-1123) og Constabilis (1122-24).
Klosteret La Cava besto uten avbrudd i 850 år, fra 1011 til 1861, da det ble offisielt stanset av den italienske regjeringen. Imidlertid var det alltid munker som bodde der, som sang officiet og førte et monastisk liv, og klosteret eksisterer fortsatt.