De 85 salige martyrer fra England, Skottland og Wales (d. 1584-1679)

Disse åttifem martyrene led martyrdøden for sin katolske tro under ulike protestantiske forfølgelser av katolikker mellom 1584 og 1679. De ble arrestert, torturert, stilt for retten og henrettet for forræderi fordi de forbrøt seg mot lover som var vedtatt under kong Henrik VIII (1509-47) og dronning Elisabeth I (1558-1603), og som fortsatt var i kraft eller ble ratifisert under senere konger, Jakob I (1603-25), Karl I (1625-49) og Karl II (1660-85), samt under Commonwealth, Oliver Cromwells republikk (1649-60). Disse lovene gjaldt vanligvis kongelig overhøyhet over Kirken, forbud mot prestestudier utenlands og mot pastoralt arbeid og lesing av messer, eller forbud for legfolk mot å hjelpe eller huse prester i England og Wales.

Gruppen heter offisielt «Åttifem salige martyrer fra England, Skottland og Wales», men dette er ikke 100% riktig, ettersom en av martyrene var irsk. Ellers var det åtti engelske, tre walisiske og en skotsk. De var født på ulike steder, men mer enn halvparten kom fra Nord-England: Yorkshire, Lancashire, Durham, Cumbria og Northumberland. Gruppen består av 63 prester, hvorav 55 var seminarprester utdannet på kontinentet i Europa og åtte ordensprester (fem fransiskanere, to jesuitter og en dominikaner), og 22 legfolk av alle slag, fra adelsfolk til tjenere. Noen av prestene reiste mye rundt over hele landet og utøvde sin tjeneste, mens andre bare arbeidet i ett eller to områder.

De 85 martyrene er:

56 sekularprester:

Alexander Crow, Anthony Page, Christopher Robinson, Christopher Wharton, Edmund Duke, Edmund Sykes, Edward Bamber, Edward Burden, Edward Osbaldeston, Edward Thwing, Francis Ingleby, George Beesley, George Douglas, George Haydock, George Nichols, Hugh Taylor, John Adams, John Fingley, John Hambley, John Hogg, John Lowe, John Sandys, John Sugar, John Talbot, John Thules, Joseph Lambton, Matthew Flathers, Montford Scott, Nicholas Garlick, Nicholas Postgate, Nicholas Woodfen, Peter Snow, Richard Hill, Richard Holiday, Richard Sergeant, Richard Simpson, Richard Yaxley, Robert Dibdale, Robert Drury, Robert Ludlam, Robert Sutton, Robert Thorpe, Roger Cadwallador, Stephen Rowsham, Thomas Atkinson, Thomas Hunt, Thurstan Hunt, Thomas Palaster, Thomas Pilcher, Thomas Pormont, Thomas Sprott, Thomas Whitaker, William Davies, William Southerne, William Spenser og William Thomson

4 fransiskanere:

Charles Meehan, Henry Heath, John Woodcock og Thomas Bullaker

2 jesuitter:

Robert Middleton og Roger Filcock

1 dominikaner:

Robert Nutter

22 legmenn:

Arthur Bell, Alexander Blake, George Errington, Henry Webley, Humphrey Pritchard, John Bretton, John Norton, Marmaduke Bowes, Nicholas Horner, Ralph Grimston, Richard Flower, Robert Bickerdike, Robert Grissold, Robert Hardesty, Roger Wrenno, Thomas Belson, Thomas Watkinson, William Carter, William Gibson, William Knight, William Lampley og William Pike

Kronologisk strekker gruppen seg fra boktrykkeren William Carter i London som ble henrettet i Tyburn utenfor London (nå på hjørnet av Hyde Park) den 12. januar 1584, til den irske fransiskaneren Charles Meehan som ble henrettet i Ruthin i Wales den 12. august 1679. Den eldste var den 82-årige Nicholas Postgate, mens den yngste var den 22-årige Richard Lloyd

Gruppen består av menn i alle aldre. Noen av prestene var unge menn i tyveårene, nettopp vendt tilbake til England etter å ha blitt presteviet på kontinentet og arrestert nesten umiddelbart etter ankomst. George Haydock fra Lancashire ble for eksempel tatt i London tre uker etter at han hadde dratt fra det engelske seminaret i Reims i Frankrike, hvor kollegiet i Douai midlertidig var flyttet mellom 1578 og 1593. Han ble henrettet i Tyburn i 1584 etter to år i fengsel. Joseph Lambton fra Yorkshire, ordinert i Roma med dispensasjon siden han fortsatt var under den kanoniske lavalder og arrestert i Newcastle upon Tyne så å si straks etter ankomst til England, var bare 24 år gammel da han ble henrettet der i 1592 og var trolig den yngste av alle prestemartyrene.

I den andre enden av skalaen var Thomas Atkinson rundt sytti år gammel da han ble henrettet i York i 1616 etter rundt 28 år i misjonen. Og så var det den største veteranen av dem alle, Nicholas Postgate, som krysset åsene og dalene i sitt hjemlige Yorkshire i nesten femti år inntil han til slutt ble arrestert i kjølvannet av Titus Oates’ fiktive Papistkomplott og henrettet i York i 1679, 82 år gammel.

Blant de 22 legmennene var det også både unge menn og menn godt oppe i årene. Robert Bickerdike, «en ungdom av fornem familie», ble arrestert i York etter at han var blitt sett i selskap med den hellige John Boste, som selv led martyrdøden senere, og henrettet der i 1586. Richard Lloyd alias Flower, en waliser fra Anglesey, beskrevet som en som hjalp prester, var bare rundt 22 år gammel da han ble arrestert i London i Armada-året 1588 og henrettet i Tyburn kort etter. Thomas Belson, som kom fra en landeierfamilie fra Buckinghamshire, var rundt 24 år gammel da han ble henrettet i Oxford i 1589, og William Knight, en bonde fra Yorkshire, var rundt 23 da han ble drept i York i 1596.

Men det var også eldre martyrer. Nicholas Horner, sanctissimus senex («en svært hellig gammel mann»), og kjent som «Father Horner» på grunn av sin alder, var en skredder fra Yorkshire som kom til London for å få medisinsk behandling for benet, men ble snart arrestert og satt i Newgate-fengselet. Her ble benet verre og måtte amputeres. Han gjennomled datidens primitive kirurgi med stor styrke, mediterte over Kristi lidelse og trøstet av en prest, den salige John Hewett, som selv senere led martyrdøden. Han ble løslatt fra fengselet men ble snart arrestert igjen og henrettet i Smithfield i 1590.

Thomas Watkinson, en eldre landeier og enkemann fra Yorkshire, en «faderlig gammel mann», ble henrettet i York i 1591 sammen med presten Robert Thorpe, som han ble dømt for å ha gitt husly til. John Bretton, en annen landeier fra Yorkshire, ble sagt å være «den mest perverse og obsternasige recusant». Han måtte forlate hjemmet og leve som flyktning i seksten år for å unngå arrestasjon. Han ble bøtelagt mange ganger for å være recusant og mye av hans eiendom ble beslaglagt. Til slutt ble han arrestert og henrettet i York i 1598, rundt sytti år gammel.

Vi kan sjelden være sikre på martyrenes eksakte alder ettersom deres fødselsdato vanligvis ikke er nedtegnet, men når man går gjennom listen over de 85 kan vi med temmelig stor nøyaktighet identifisere omkring 25 som var under eller rundt 30 år gamle, rundt 23 andre som var i trettiårene, rundt 16 i førtiårene, en som var 52 (Arthur Bell) og trolig rundt syv mellom seksti og åtti. Vi har ingen klare indikasjoner på alderen til de resterende tretten. Flertallet var altså relativt unge eller i sin beste alder, men myndighetene viste ingen respekt for alder, og de eldre ble også tatt når forfølgerne slo til.

Martyrenes sosiale status var svært variert. Blant dem var høyt utdannede menn, velstående landeier og sønner fra rike familier, men det var også håndverkere, vanlige ufaglærte arbeidere og tjenere. Mange av prestene kom fra velstående landsens familier, for eksempel var Richard Sergeant fra «en gentlemans familie i Gloucestershire». Francis Inglebys hjem var Ripley Castle i Yorkshire, i familiens eie siden 1300-tallet, noe den fortsatt er. Antony Page var «født i en gentlemans familie» i Middlesex. Men de kom også fra den selveiende bondeklassen (landsens familier som var rangert under lavadelen): John Fingley og Matthew Flathers var for eksempel mest sannsynlig fra denne klassen, og Roger Cadwalladors far er beskrevet som «en selveiende bonde og en velstående mann».

De profesjonelle klasser og handelsmenn var også representert: Thomas Bullakers far var lege og Arthur Bells far advokat; John Thules og Thomas Whitaker var sønner av lærere, John Lowes far var en skredder som også solgte tøy (mercator scissor) i London og Edmund Sykes’ far en rik tøyhandler i Leeds. Lenger ned på den sosiale skalaen kom Robert Sutton, sønn av en snekker, og Alexander Crow. Han hadde arbeidet som skomaker i York og deretter som portner og assisterende kokk på seminaret i Douai før han begynte prestestudiene der.

Alle prestene hadde selvfølgelig gjennomgått de vanlige kirkelige studiene i et av de engelske seminarene utenlands, i Douai, Roma, Valladolid eller Sevilla. Flere av dem hadde også grader fra engelske universiteter før de dro utenlands til seminarene, vanligvis tatt mens de fortsatt tilhørte den etablerte kirken. Ti med graden BA (Bachelor of Arts) finnes i universitetsregistrene: ni i Oxford (Richard Sergeant, John Sandys, Thomas Pilcher, Robert Sutton, Edward Burden, George Nichols, William Spenser, Christopher Wharton og Matthew Flathers), og en i Cambridge (Henry Heath). I Oxford var det også fem som tok graden MA (Master of Arts) (Pilcher, Sutton, Burden, Spenser og Wharton), og fire av disse var Fellows ved sine kollegier (Pilcher ved Balliol, Burden ved Corpus Christi, Spenser og Wharton ved Trinity).

Minst åtte til studerte ved universitetene uten å ta grader: fem i Oxford (Francis Ingleby, Stephen Rowsham, Nicholas Garlick, Robert Ludlam og John Sugar), og tre i Cambridge (John Fingley, Montford Scott og Thomas Pormont). Man må huske at fra The Act of Supremacy av 1559 ble supremati-eden, som anerkjente monarken som overhode for så vel kirken som staten, avkrevd alle som tok eksamen ved universitetene. Katolikker kunne for sin samvittighetsskyld ikke avlegge en slik ed, og derfor ble mange nektet en grad selv om de hadde fullført de påkrevde studiene. Det kan nevnes at tre av de overnevnte var presteviet i den etablerte kirken (Sutton, Sugar og Heath). I tillegg må vi nevne John Adams, som ikke opptrer i universitetsregistrene.

Blant legmartyrene var også mange fra velstående landeierfamilier, for det meste i Nord-England: John Bretton, Ralph Grimston, John Norton og John Talbot var velstående landeiere; Marmaduke Bowes beskrives som «en velstående gentleman»; Thomas Watkinson etterlot eiendom til Den katolske kirke «inntil den tid da Gud måtte restaurere den katolske religion»; William Knight var en rik forpakter. Alle disse var fra Yorkshire og de fleste skulle miste det meste av sin formue og land gjennom bøter og konfiskasjoner etter straffelovene. George Errington kom fra en landbesittende familie i Northumberland og Master of Arts fra universitetet i Oxford. Thomas Belson kom fra en velstående landeierfamilie i Buckinghamshire og hadde trolig også studert ved universitetet i Oxford.

Lenger ned på den sosiale stigen var William Carter, en boktrykker fra London, han kunne trolig ha vært ganske velstående hvis han ikke kontinuerlig var sjikanert av myndighetene og fengslet for å ha sirkulert katolske bøker. Det er litt vanskelig å plassere Robert Bickerdike: han ble sagt å være «en ungdom av fornem familie», men han var lærling (vi vet ikke i hvilket fag) i York da han ble arrestert. Andre legmartyrer igjen hadde en enda mer beskjeden status i samfunnet. Noen var håndverkere eller handelsmenn av ulikt slag. William Lampley var hanskemaker i Gloucester, Nicholas Horner skredder i Yorkshire, William Pike snekker i Dorset og Roger Wrenno vever i Lancashire. Andre igjen var vanlige arbeidere: Humphrey Pritchard fra Wales var tjener i et vertshus i Oxford, Alexander Blake en stallknekt i et vertshus i London, William Gibson var tjener for en kvinne i Yorkshire og Robert Grissold var gårdsarbeider i Warwickshire.

Minst syv av disse legmennene var gift, ganske trolig flere. Vi hører om William Carters hustru Jane, som døde i 1582, to år før mannens martyrium, åpenbart i temmelig trange kår. Marmaduke Bowes hadde en katolsk lærer for sine barn – hans eldste sønn og arving var elleve år gammel da faren led martyrdøden. Thomas Watkinson var en eldre enkemann med familie da han ble arrestert. John Bretton og hans hustru Frances hadde fire sønner, hvorav to ble prester, og en datter. Ralph Grimston hadde også familie, «diverse sønner» hvorav «to eller tre» dro utenlands, trolig for å få utdannelse. John Nortons hustru Margaret var gravid da han ble henrettet, hun ble anklaget og dømt sammen med ham, men senere benådet. Om John Talbot vet vi bare at hans hustrus navn var Anne og at han ikke hadde noen mannlig arving da han døde. William Pike var også trolig gift: Ved hans rettssak ble det foreslått at han skulle tilpasse seg den etablerte kirken «for å redde livet og for sin families skyld».

Alle legmennene led martyrdøden fordi de var tett involvert med prestene og hjalp dem på en eller annen måte i deres tjeneste. Uten slike legmenns samarbeid og assistanse kunne prestene ganske enkelt ikke fungere, Mange, spesielt de velstående, «mottok» prestene, for å bruke den offisielle juridiske terminologien. De ga dem husly i sine hjem og sørget for at de hadde en base som de kunne operere fra og hvor de i relativ trygghet kunne samle de troende til messer og sakramentene. Disse stedene var de «trygge husene» som gjorde at datidens katolske undergrunnskirke var i stand til å overleve.

For eksempel Marmaduke Bowes i Yorkshire, selv i den tiden da han ytre sett hadde tilpasset seg den etablerte kirken, viste gjestfrihet til prester og «åpnet sine dører rundhåndet for dem». Padley Hall i Derbyshire, hjemmet til familien Fitzherbert, ga ly til mange prester, blant dem Nicholas Garlick og Robert Ludlam, som ble arrestert der sammen med eieren, John Fitzherbert, og henrettet i Derby i 1588. Fitzherbert selv ble fengslet, først i Derby og deretter i London, hvor han døde i fengsel i 1590. Thomas Belsons familiehjem i Buckinghamshire ble beskrevet av Sir Francis Knollys, et medlem av geheimerådet, som et «gjemmested for forræderske jesuitter», og han foreslo at «de som bodde der», det vil si martyrens far og bror, «burde fjernes».

Thomas Watkinsons hus i Yorkshire var alltid åpent for prester og på skafottet erklærte han at hvis han hadde fått leve lenger, ville han ha «mottatt mer og oftere» enn han hadde gjort. Ralph Grimston ble anklaget i York for å ha gitt husly til prester, først i 1593 og endelig i 1598, da han ble arrestert sammen med presten Peter Snow. Begge ble henrettet. Han menes å ha vært den «Grimston, gentleman» som mottok den hellige Edmund Campion under dennes reise i Nord-England i 1581.

John Norton og hans hustru ble arrestert i grevskapet Durham i 1600 sammen med presten Thomas Palaster, som de hadde gitt husly til, og John Talbot, som også var i huset. Alle tre ble henrettet i Durham kort etter. Ulike familier ga ly til Nicholas Postgate i de femti årene han tjenestegjorde i Yorkshire. Først bodde han hos familien Hungate i West Riding inntil Lady Hungate døde i 1642, deretter hos Lady Dunbar i East Riding inntil hun døde tre år senere, så hos andre familier inntil han til slutt bosatte seg alene i en liten hytte på heiene nær Whitby.

Andre legmenn hjalp prestene på ulike måter. George Errington fra Northumberland er et bemerkelsesverdig eksempel. Han gjorde det til sin livsoppgave å gi assistanse til prester og prestestudenter. Fra rundt 1580 tjente han som kurér basert ved munningen av elva Tyne. Derfra fulgte han unge menn til de katolske seminarene på kontinentet, brakte brev frem og tilbake, møtte prestene da de vendte tilbake til England etter prestevielsen og sørget for at de ble trygt fulgt til sine bestemmelsessteder. Han var bare litt over førti år gammel da han ble henrettet i York i 1596.

Den unge waliseren Richard Lloyd alias Flower kom til London og er beskrevet i et offisielt dokument fra den tiden som «den viktigste hjelperen til prester». Han ble dømt til døden sammen med mange andre i 1588, 22 år gammel, tiltalt for å ha «mottatt, trøstet, hjulpet og forsørget» en prest, p. William Horner alias Forrest.

Thomas Belson studerte i Douai og ble fengslet i Tower of London i ett år for å ha fraktet beskjeder fra England til katolikker utenlands. Han ble deportert, men han vendte snart tilbake og ble henrettet i Oxford i 1589 sammen med to prester og en annen legmann, bare rundt 24 år gammel.

William Pike, snekkeren fra Dorset, var blitt forsonet med Den katolske kirke av den salige martyrpresten Thomas Pilcher og ble en trofast disippel av ham. Da han ble tilbudt å redde livet på den betingelse at han tilpasset seg den etablerte kirken, nektet han og sa at han ikke var «blitt en sønn av Thomas Pilcher» for å gjøre noe slikt.

Robert Grissold, en tjener fra Warwickshire, var på lignende måte venn av en annen prest, John Sugar. Da de skulle henrettes sammen, gikk han gikk bak sleden som trakk John Sugar, og han ble rådet til å gå der det var minst søle. Men han erklærte: «Jeg har ikke fulgt ham så langt bare for å forlate ham nå på grunn av litt gjørme».

Roger Wrenno, en vever fra Lancashire, ble arrestert sammen med presten John Thules og delte fengsel og død med ham i Lancaster i 1916.

Det er ingen kvinner blant dem 85 martyrene, men det hersker ingen tvil om at kvinner også spilte en stor rolle i bevaringen av den katolske tro i England og Wales under forfølgelsene. Det er bare noen av navnene på hustruene til martyrene som er bevart: Jane Carter, Frances Bretton, Margaret Norton, Anne Talbot. Av de 360 martyrene som opprinnelig ble foreslått saligkåret i 1874 var bare fem kvinner, og av dem har tre blitt helligkåret (Margaret Clitherow, Margaret Ward og Anne Line) og en saligkåret (Margaret Pole). Ingen av de gjenstående 31 venerable er kvinner, mens det blant de 44 dilati er to: Eleanor Hunt og Margaret Wells (hustruen til den hellige Swithun Wells).

Kvinner var sannelig/virkelig nært forbundet med martyrene og hjalp dem på mange måter, men selv i de grusomme forfølgelsene på den tiden var det relativt få kvinner som ble henrettet på grunn av sin religion, selv om loven var den samme for både menn og kvinner. Kvinner ble ofte arrestert og tiltalt for å ha gitt husly til prester og hjulpet dem på andre måter, men noen ganger ble anklagen frafalt i det stille, eller selv om kvinnene ble stilt for retten og dømt til døden, ble de senere benådet og bare holdt fengslet eller til og med løslatt etter en stund.

Hustruen til Marmaduke Bowes ble brakt for The Council of the North i York sammen med ham i 1585 anklaget for å ha gitt husly til prester, men saken mot henne ble ikke fulgt opp. Frances Bretton igjen i Yorkshire ble dømt og bøtelagt sammen med mannen John en rekke ganger for ikke å ha deltatt i protestantiske gudstjenester. Til slutt tilpasset hun seg i 1601, men det synes som om dette bare var ytre sett, for hun ble senere igjen listet som recusant og bøtelagt.

Margaret Norton ble arrestert sammen med mannen John i Durham i 1600, fengslet og dømt til døden, selv om hun var gravid på den tiden; deretter ble hun satt fri og senere benådet.

Presten Christopher Wharton ble arrestert i huset til enken Eleanor Hunt i Ripley i Yorkshire i 1599, og hun ble tatt med ham, stilt for retten og dømt til døden. Hun ble imidlertid ikke henrettet, og hun synes å ha dødd i fengselet en gang i år 1600.

Matthew Flathers og en annen prest ble arrestert mens de gjemte seg i Upsall Castle i Yorkshire i 1607, sammen med en «gentlewoman» som tok seg av dem (vi kjenner ikke hennes navn), og hun ble også dømt til døden, men senere benådet.

I London ble fransiskaneren Thomas Bullaker arrestert i huset til Mrs Margaret Powell i 1642, og hun ble tatt, stilt for retten sammen med ham, satt i fengsel, etter Bullakers henrettelse ble hun også dømt til døden, benådet og til slutt løslatt fra fengselet.

Alle disse kvinnene og mange andre som ga husly til prester og hjalp dem på ulike måter under forfølgelsene, visste godt hvilken risiko de tok. Ifølge loven av 1585 var de innbefattet blant dem som «mottok, trøstet og forsørget» prester som loven talte om, og dermed var de skyldige i troskapsbrudd, som medførte dødsstraff. De var også i likhet med prestene og legmennene som led martyrdøden, villige til å ofre livet for sin samvittighets skyld.

Martyrene ble henrettet enkeltvis eller i små grupper (to, tre eller fire sammen), vanligvis der de ble arrestert: 20 i London, 25 i York, ni i Lancaster, syv i Durham, fire i Oxford, tre hver i Derby og Gloucester og de resterende fjorten i ulike byer.

Kronologisk kan martyrene deles i fire grupper:

1. De som ble drept under dronning Elisabeth I (1558-1603). Dette er det store flertallet, 68 av de 85, 48 prester og tyve legmenn, alle i de nitten årene mellom 1584 og dronningens død i 1603.
2. De som ble drept under kong Jakob I (1603-25): Syv seminarprester og to legmenn.
3. De som ble drept under Borgerkrigen (1642-48): Fire fransiskanske prester og to seminarprester.
4. De som ble drept under kong Karl II (1660-85) i kjølvannet av Oates-komplottet i 1678: Den eldre Yorkshire-presten Nicholas Postgate og den irske fransiskaneren Charles Meehan, begge i 1679.

Etter saligkåringen av 136 engelske martyrer i 1929 gjensto det 116 venerable fra den listen som kardinal Manning hadde oversendt Roma i 1874. De hadde blitt lagt til side for videre undersøkelser, og forskningen fortsatte. Den hellige Stol undersøkte nøye de mange søknadene og godkjente bare dem som led døden av religiøse mer enn politiske årsaker. I 1960 ble de engelske og walisiske biskopene enige om å konsentrere seg om de 84 på listen som det syntes å foreligge tilstrekkelig informasjon om og ikke noen alvorlige vanskeligheter. I oktober 1978 ble bevismaterialet og de historiske dokumentene overlevert til Helligkåringskongregasjonen i Roma.

Etter anmodning fra biskopene i Skottland i 1979 ble også skotten George Douglas tatt med i denne gruppen (han ble martyrdrept i York og tilhørte også dem som var blitt venerable i 1886). Materialet om disse 85 martyrene ble omhyggelig gransket av Helligkåringskongregasjonen, og konklusjonen var at det var bevist utover enhver tvil at alle 85 led martyrdøden for sin katolske tros skyld. Deres martyrium «av hat til troen» (in odium fidei) ble anerkjent den 10. november 1986 av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005).

Disse 85 martyrene ble saligkåret den 22. november 1987 av pave Johannes Paul II. De hadde først individuelle minnedager i ulike bispedømmer, men siden den nye kalenderen for England og Wales ble godkjent av Vatikanet i 2000, har de hellige og salige martyrene fra reformasjonsperioden vært feiret sammen den 4. mai som «The English Martyrs». Denne datoen faller sammen med den anglikanske Church of Englands feiring av «English Saints and Martyrs of the Reformation Era».

Ved saligkåringen i 1987 uttrykte dr. Runcie, erkebiskop av Canterbury, håp om at «disse saligkåringene virkelig vil tilskynde alle kristne i England, Wales og Skottland til å fortsette på veien av forsoning og gjenforening med større forståelse og effektivitet (...) I dag kan vi feire deres heroiske kristne vitnesbyrd og beklage den tidens intoleranse som skjemmet de kristne overbevisninger».

Kilder: Butler (XI), Holböck (2), AAS, Resch (B2), Index99, Verity - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. mai 1998