Den salige Konstantius Servoli av Fabriano (~1410-1481)

Den salige Konstantius Servoli (it: Costanzo) [noen kilder kaller ham Bernocchi] ble født rundt 1410 i Fabriano i regionen Marche i Midt-Italia. Hans far var Bernardo Servoli fra beskjedne sosiale kår. Konstantius var svært from som barn, og en gang overtalte han foreldrene til å be sammen med ham for helbredelsen av sin dødssyke søster, og hun ble øyeblikkelig helbredet.

Som 15-åring sluttet han seg til dominikanerordenen (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i klosteret Santa Lucia. Han ble trolig ikledd drakten av den salige Laurentius av Ripafratta, en reformator og dyktig bibelforsker og lærer for den salige Fra Angelico, som på den tiden var prior for dette huset av streng observans. Som lærere hadde han den hellige Antoninus av Firenze og den salige Konradin av Brescia. Han var en dyktig student og skrev en kommentar til Aristoteles. Etter sin prestevielse ble han sendt for å undervise på ulike skoler i Italia.

Han ble utnevnt til prior for dominikanerklosteret San Marco i Firenze, hvor han klarte å gjennomføre en fullstendig reform. Som forkynner i Firenze ble han kjent for profetiens nådegave. Han var prior i Fabriano i 1440 og 1467. Han ble i 1445 prior i Perugia, hvor han levde et strengt botsliv. Han gjenoppbygde også klosteret i Ascoli Piceno i Marche, hvor han var prior i 1459 og 1470, og der bodde han deretter frem til sin død, til tross for at folket i Fabriano tryglet ham om å komme hjem.

Han tilskrives også mirakuløse helbredende evner og en fremragende hellig barndom, men dette kan skyldes lokale forsøk på å beholde ham, og derfor eventuelt hans relikvier, i en bestemt by. Hans hellighet synes å være kombinert med et noe depressivt temperament, og han tvilte konstant på om hans handlinger gledet Gud. I tillegg til det vanlige officiet resiterte han officiet for de døde hver dag. Han skal også ha hatt «tårenes nådegave». Han forutså mange av de fryktelige tingene som skulle ramme Italia de neste få årene. Han forutsa plyndringen av Fabriano, som skjedde i 1517. Da Antoninus døde, så han hans sjel stige opp til himmelen, en visjon som ble tatt med i helligkåringsprosessen.

Han døde den 24. februar 1481 i Ascoli Piceno og fikk en offentlig begravelse i kirken S. Peter Martyr på byrådets regning, som betraktet hans død som en «offentlig ulykke». Etter at dominikanerne ble fordrevet fra det klosteret hvor han var gravlagt, ble hans grav glemt i lang tid. Da ble relikviene overlevert til kamaldulensermunker i et kloster i nærheten, hvor de fortsatt befinner seg. Hans hode befinner seg i katedralen i Fabriano.

Han ble saligkåret den 22. september 1821 ved at hans kult ble stadfestet av pave Pius VII (1800-23). [Kildene Attwater/Cumming og Benedictines skriver feilaktig at det skjedde i 1811.] Hans minnedag er 25. februar.