Den salige Laurentius av Ripafratta (~1373-1456)

Den salige Laurentius (it: Lorenzo) ble født den 23. mars 1373 (eller 1374) i Ripafratta nær Pisa i regionen Toscana i Midt-Italia. Lite er kjent om hans bakgrunn og tidlige liv.

1300-tallet var en vanskelig tid for Kirken. Pavedømmet var flyttet fra Roma til Avignon, hvor det levde i en tilstand som minnet om beleiring, og Det store skisma (1378-1417) i vesten førte til at det var to og opptil tre kandidater som samtidig betraktet seg som rettmessig pave. Det var ikke til å unngå at Kirkens ulike institusjoner ble lidende, og for de religiøse ordenene ble ubehaget forsterket, spesielt i Italia, av utbrudd av pest som desimerte deres kommuniteter.

Men til tross for forfallet var det tegn på reform. I den salige Raimund av Capua hadde dominikanerne funnet en sterk reformator som generalmagister, og en av dem som sammen med den salige Johannes Dominici støttet ham i hans arbeid, var Laurentius.

Laurentius begynte utdannelsen for å bli prest, og han var allerede diakon da han sluttet seg til dominikanerne (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i Pisa under Johannes Dominici. Han mottok drakten i 1396. Fra Pisa dro han til Cortona, hvor han gjennomførte novisiatet. Deretter var han en kort periode i Fabriano, men det meste av livet tilbrakte han i Pistoia. Etter at han hadde fullført studiene, forkynte han i noen år, selv om dette ikke var noe han hadde et spesielt talent for.

På den andre siden var han en dyktig bibelforsker og en god lærer, og han hadde akkurat den balansen av kvaliteter som trengtes for en prior eller novisemester i klosteret i Cortona. Han tjente i begge disse stillingene i flere perioder, og han insisterte på en rigorøs observans mens han anerkjente og gjorde bruk avtilpasningsmulighetene i ordenens konstitusjoner.

Mens han var novisemester i Cortona hadde han blant sine noviser den hellige Antoninus av Firenze og de salige Peter Cappucci av Tiferno og brødrene Fra Angelico (Johannes av Fiesole) og Fra Benedetto (Benedikt av Mugello). En av Laurentius' store bedrifter var at han oppmuntret Fra Angelico til å male med den begrunnelse at forkynnelse like godt kan gjøres gjennom bilder som gjennom det talte ord. Han sa til sin novise: «Selv den mest overtalende tunge blir stille i døden, men dine himmelske bilder vil fortsette å tale om religion og dyder gjennom århundrene».

Senere ble Laurentius gjort til generalvikar for de klostrene som hadde sluttet seg til reformen. Nesten med det samme kom er alvorlig utbrudd av pest i Pistoia og Fabriano, og hans administrative plikter måtte vente mens han vendte sin oppmerksomhet mot de sykes og deres familiers behov.

Laurentius døde den 27. september 1456 i Pistoia, 83 år gammel, og han ble sørget over vidt omkring. Kommunen ba om å få betale for begravelsen, og en praktfull marmorgrav ble bygd i Pistoia. En av hans tidligere noviser, Antoninus av Firenze, snakket om kraften i hans ord og eksempel, og han la til: «Jeg gråter også over mitt eget tap, for aldri mer skal jeg motta de ømme brevene hvor han pleide å ildne opp min glød i dette hyrdeembetets plikter».

Det ble meldt om mirakler ved Laurentius' grav i dominikanerkirken San Domenico i Pistoia, og han ble saligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 4. april 1851 av den salige pave Pius IX (1846-78). Hans minnedag er dødsdagen 27. september (26. og 28. september nevnes også).