Den hellige Cormac av Durrow (~500-575)

Den hellige Cormac Ua Liatháin (Corbmac) [Liathain, Liathan] ble født rundt år 500 eller like etter i Irland. Han kom fra en aristokratisk familie og var i slekt med en av kongefamiliene i Munster sør i landet. Hans slektstavle angis i The (Great) Book of Lecan (irsk: Leabhar (Mór) Leacain): Han var sønn av Dima (Díoma), sønn av Coman, sønn av Cudumaig, sønn av Congal, sønn av Cairbre, sønn av Sionach, sønn av Eochaidh Liathain. Eochaidh Liathain eller Liathenach var en høvding i Munster, nedstammet i sjette ledd fra Oilill Olum, konge av Munster i år 234. Eochaidh Liathain levde midt på 300-tallet og ga navn til territoriet til Uí Liatháin sørvest i grevskapet Cork i provinsen Munster. Derfor kalles han vanligvis Cormac Ua Liatháin.

Om hans tidlige karriere finnes få eller ingen opplysninger, men helt fra ungdommen ser han ut til å ha slått inn på et religiøst liv. Han var en disippel av den store hellige Kolumba av Iona (Colum Cille) (ca 521-97). Cormac beskrives som en «lysende mann» og en «hellig grunnlegger» av et kloster. Første gang vi hører om ham, var i Kolumbas grunnleggelse i Durrow (Dearmagh, Dermaigh, Dearmhagh) («eikemarken») noen kilometer fra byen Tullamore i baroniet Ballycowan i grevskapet Offaly (Uíbh Fháilí; tidligere King’s County) i provinsen Leinster øst i Irland, det mest berømte av Kolumbas klostre i Irland. Durrow var en berømt skole, både mens Kolumba levde og i flere århundrer etter hans død. Klosteret ble berømt for det keltiske artisteriet i dets illuminerte manuskripter.

Klosteret i Durrow ble grunnlagt av Kolumba, som også grunnla 26 andre klostre før han var 25 år gammel, inkludert klosteret Kells. Han skal ha grunnlagt det i 553 eller rundt 556 og ledet det til 563, da han tok med seg tolv ledsagere og dro til Skottland, hvor de slo seg ned på øya Iona. Andre kilder sier at han kom tilbake til Irland rundt 585, blant annet for å grunnlegge dette klosteret. Han utnevnte i alle fall den svært aktverdige munken Cormac Ua Liatháin til sin etterfølger. Men på grunn av rivalisering mellom de nordlige og sørlige klanene, spesielt i grenselandet, fant Cormac det umulig å holde på embetet som prior. Derfor flyktet han fra klosteret og overlot ledelsen til Kolumbas hellige fetter Lasrén av Iona (d. 605), senere abbed på Iona, som var akseptabel for begge sider og ledet klosteret med bemerkelsesverdig suksess.

Det er ikke bevart noen biografi om Cormac, men han er en viktig skikkelse i den hellige Adomnán av Ionas (Adhamhnán) (ca 624-704) biografi om Kolumba. Sammen med tre andre «hellige grunnleggere av klostre» besøkte han Kolumba på øya «Hinba», nemlig de hellige Comgall av Bangor (ca 516-ca 602) [Comgall moccu Araidi], Canice av Aghaboe (516-ca 600) [Cainnech moccu Dalonn] og Brendan Sjøfareren (av Clonfert) (484-577) (Adomnán, Vita Columbae, 3.17).

Cormac huskes best for sin rolle som sjøfarer, «en hellig mann som med store anstrengelser og ikke mindre enn tre ganger søkte å finne en ørken i havet, men uten å finne noen» (Adomnán, Vita Columbae, 1.6) Hans første sjøreise ble en fiasko, og etter et mislykket forsøk på å finne et fjernt land i Atlanterhavet ble han tvunget til å returnere til hjemlandet. Adomnán gir oss en lang beretning om hans andre og tredje reise. Han hevder at han nådde Orknøyene og at han ble berget fra mange farer gjennom Kolumbas forbønn og bønnene fra kommuniteten på Iona. Men Cormac fant aldri det landet han lette etter, trolig den hellige Brendan Sjøfarerens (ca 486-577) «forjettede land».

På Adomnáns tid er det sannsynlig at noen av de irske munkenes bosetninger i Atlanterhavet (Færøyene og Island), som geografen Dícuil forteller om tidlig på 800-tallet, allerede var blitt etablert. Adomnán kan derfor ha hatt god grunn til å tro at ingen av øyene som var oppdaget i Atlanterhavet, var bebodd. Cormac seilte ut fra Eirros Domno (Erris) i den nordvestlige delen av grevskapet Mayo, som ble betraktet som den vestligste kanten av den kjente verden. Adomnán forteller:

«Han hadde seilt langt fra land over det grenseløse havet, da Kolumba, som da var i Drum Alban, anbefalte ham på denne måten overfor høvdingen på Orknøyene i nærvær av kong Brude: ‘Noen av våre brødre har nylig satt seil for å finne en ørken i det ufremkommelige havet; skulle de etter mange vandringer komme til Orknøyene, gi denne høvdingen, hvis gisler er i dine hender, ordre om å sørge for at det ikke skjer dem noe’. Den hellige tok disse forhåndsreglene fordi han visste at etter noen måneder, ville Cormac komme til Orknøyene. Og dette skjedde, og Cormac kan takke denne anbefalingen i rette tid fra vår helgen for at han unnslapp en truende død.

Etter noen måneder, mens helgenen var på Hy [Iona], ble Cormacs navn nevnt i hans nærvær av noen personer som snakket sammen og nevnte at det ennå ikke var kjent om Cormacs sjøreise hadde vært vellykket eller ikke. Da den hellige hørte Cormacs navn bli nevnt, sa han: ‘Dere vil se at Cormac som dere snakker om, kommer hit i dag’. Etter rundt en time ankom Cormac virkelig og gikk til kapellet, hvor alle uttrykte sin beundring og takket Gud for at han hadde vendt trygt tilbake.»

I et gammelt irsk dikt er det en dialog mellom Kolumba og Cormac på Hy, antakelig etter at Cormac hadde vendt tilbake fra en sjøreise, trolig hans tredje, som varte i to år og en måned. Det forteller også at Cormac hadde lengtet etter å ende sine dager i det fjerne landet han hadde lett så lenge etter. Men Kolumba elsket klosteret i Durrow like høyt som sitt eget Derry, og mens han var på Iona, viste han en ivrig interesse for alt som angikk det. Han anmodet Cormac innstendig at hans siste dager måtte leves i Durrow, hvor hans slektninger i Clann Colman skulle beskytte ham. Han la til at «bedre å dø i uplettede Erin [Irland] enn å leve for alltid i Alba [Skottland]». Det er trolig at Cormac føyde seg etter Kolumbas anmodning og returnerte til Durrow, hvor han ifølge tradisjonen tilbrakte sine siste dager som munk.

Cormac Ua Liatháin døde trolig rundt 575, selv om noen kilder sier at det skjedde nærmere århundreskiftet. På Ellanmore Island i sognet North Knapdaill i prostiet Kintyre sto en gammel kirke viet til St. Charmaig eller Cormac, som det fortsatt eksisterer ruiner av. Der viser man også frem M’Cormac’s grave, men selv om han kan ha bodd der, er det lite trolig at han døde der.

En historie forteller at Cormac sikret seg en relikvie til Durrow ved å skjære av Kolumbas lillefinger mens helgenen ennå levde! Dette førte angivelig til an avtale om at Uí Liatháin skulle betale skatt til helgenen fra Iona, og noen forskere mener at dette kan være reflektert i en mulig duplisering av Kolumbas kult i Cloyne, hovedkirken for Uí Liatháin, i person av den hellige Colman av Cloyne. Et annet resultat av Cormacs smakløse fremgangsmåte skal ha vært en profeti fra Kolumba om at Cormac ville bli spist av ulver. En historie som overlevde lokalt inntil den ble nedtegnet i 1838, beskriver hvordan Cormac ble revet i filler av disse dyrene etter en flukt gjennom grevskapet Offaly.

I tillegg til flere kilder i Offaly ga Cormac navn til kirken Ceall Chormaic (nå Frankford) i sognet og baroniet Ballyboy. Også oppkalt etter ham er Tobercormick i sognet Ballymorin i grevskapet Westmeath og Kilcormick (Ecclesia Sancti Cormaci) i baroniet Ballaghkeen i grevskapet Wexford, hvor det var en St Cormac’s well og en pattern ble holdt den 22. juni, dagen etter helgenens festdag. Pattern er et irsk uttrykk som betyr fromme aktiviteter på en helgens festdag – ordet menes å ha utgått fra ordet patron som i patron saint (skytshelgen). Mulige skotsk dedikasjoner til helgenen har også blitt identifisert.

Fortsatt eksisterer et fragment av The Crozier of Durrow («hyrdestaven fra Durrow»), som betraktes som den eldste relikvien av sitt slag som er bevart. Man mener at den har tilhørt grunnleggeren av Durrow, den store Kolumba, og at han ga den til sin disippel Cormac.

Cormacs minnedag er 21. juni ifølge martyrologiene fra Tallacht og Donegal. Han nevnes også samme dag i den hellige Oengus Culdeus’ Félire. 12. desember nevnes også som minnedag. Han kan lett blandes sammen med den hellige Cormac av Cashel (d. 908), noe som gjør at noen kilder feilaktig gir ham 14. september som minnedag. Den mest kjente nålevende Cormac i kirkelige kretser er uten tvil den forrige erkebiskopen av Westminster i London, kardinal Cormac Murphy-O’Connor.