Den hellige Elifius (Eliphius, Eliphus, Elif, Eliph, Eliphe, Elofius, Elofus, Elofe, Eloff, Alofus, Alophus, Alophe; fr: Éliphe, Élophe, Éloffe) skal ha blitt født en gang på begynnelsen av 300-tallet i Irland eller Skottland. Men dette er feil av noen moderne forskere og gjentatt spesielt på nettsteder. Men ingenting i teksten støtter denne hypotesen (hans navn er også tysk).
En annen versjon sier at han ble født i nærheten av Toul i departementet Meurthe-et-Moselle i regionen Lorraine i det nordøstre Frankrike og var sønn av grev Bactius (Baccius) og hans hustru Lientrudis (Lientrude, Litrude). Hans eldre bror var den hellige Eucharius av Liverdun og hans søstre var de hellige Menna av Poussay (fr: Menne), Susanna av Blois (fr: Suzanne) og Libaria av Grand (fr: Libaire). En senere biografi om Menna legger til enda to søstre: de hellige Oda av Parey (fr: Ode) og Gentrudis av Hagnéville (fr: Gontrude). Uansett hvor han kom fra bestemte han seg i alle fall for å tjene Kristus i fattigdom, og han ble vigslet til diakon.
Etter den salige keiser Konstantin I den store (306-37; enekeiser fra 324) var alle romerske keisere kristne, bare Konstantins nevø Julian (361-63), det siste skuddet på hans familie, holdt fast ved sin hang til overtro, som bare ble styrket av hans hemmelige omgang med hedenske filosofer. Derfor falt han tilbake i hedenskap og fikk tilnavnet Apostata, «den frafalne». Han satte seg fore å bringe dyrkingen av de gamle gudene tilbake, og han ødela alt det gode som Konstantin hadde grunnlagt til gunst for Jesu religion. Julian forsøkte å ødelegge det fundamentale grunnlaget for kristendommen. Han utelukket kristne fra skolene, fjernet dem fra statlige embeter og tvang dem til og med til å gjenoppbygge de hedenske templene.
I forfølgelsene under keiser Julian den Frafalne i Lorraine ble Elifius arrestert og kastet i et mørkt fengsel, hvor 33 andre kristne allerede vansmektet. Men Elifius var standhaftig i bønn og sang med stor glede hellige salmer, og ved midnatt løste engler fangenes lenker og på mirakuløst vis ble fengselsdørene åpnet. Elifius flyktet sammen med sine ledsagere, men glødende av lengsel etter martyriet bega han seg til byen Grandis (nå Grand), hvor keiser Julian hadde sin hoffleir. Der oppmuntret han de kristne til standhaftighet og utholdenhet i troen, deretter dro han over elven Vair og inn i et avgudstempel, hvor han forkynte evangeliet for de forsamlede hedningene. Ved hans dristige forkynnelse omvendte 620 menn seg til Kristus sammen med sine familier, og de ble døpt samme dag.
Diakon Elifius ble gravlagt i Solimariaca eller Solicia, siden Soulosse og nå landsbyen Soulosse-sous-Saint-Élophe i departementet Vosges i regionen Lorraine. Dette var en viktig handelsstasjon godt etablert langs den romerske hovedveien fra Lyon til Trier, noen kilometer før byen Toul (Tullum Leucorum, de oppidum Leuques). Et kapell som kalles Sainte-Epéothe, Sainte-Épéotte, Sainte-Épéiotte eller Sainte-Epaïotte, ble bygd på 1400- eller 1500-tallet på det stedet hvor Elifius led martyrdøden. Kapellet ble bygd i nærheten av en elveslyng i Vair og er ganske beskjedent. Titularhelgenen for kapellet hadde vært en tjenestejente for Elifius.
Bollandistene sier at Elifius ikke ble dømt til døden av Julian, men av en av hans favoritter, general Sallust. Dette høres logisk ut, ettersom Julian aldri kom til Gallia som keiser. Den høyden hvor han ble gravlagt, fikk navnet Mont-Eliph etter ham og ærer fortsatt hans minne. Ved hans grav skjedde det mange mirakler. Elifius er skytshelgen for det franske bispedømmet Saint-Dié i departementet Vosges, og kirkene i blant annet Rampillon og Saint-Éliphe er viet til ham.
Relikviene ble oppbevart under høyalteret til 1789. Da ble kirken restaurert, og i 1791 ble relikviene bisatt under det første alteret på evangeliesiden. I 1986 ble det kjøpt en statue fra 1100-tallet, som trolig stammet fra Spania. Han regnes som andre skytshelgen for Groß-St. Martin. En tradisjon sier at hans martyrium skjedde i Köln, og denne gjentas i den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum. En kult for helgenen ser ut til å være organisert, og det er sannsynligvis derfra det har kommet en feilaktig lokalisering i martyrologiet. I den nyeste utgaven (2004) er dette forlatt, for der står det:
In agro Tullénsi Gálliae, sancti Elíphii, qui martýrii corónam accepísse tráditur
I territoriet til Toul i Gallia, den hellige Elifius, som mottok martyrkronen
Noen kilder sier at han led martyrdøden sammen med sin bror Eucharius og de to søstrene Libaria og Susanna ved halshogging i Toul i 362 under keiser Julian. Libaria og Susanna ble gravlagt i Grand i Bassigny. Deres søster Menna døde en naturlig død i 395. I tillegg lever i Toul også minnet om de to martyrene Oda og Gentrudis. Ifølge den legendariske overleveringen tilhørte de også Elifius’ familie og de led martyrdøden i den samme forfølgelsen som ham.
Elifius var den første martyren i Lorraine og en av de eldste kjente personene i regionens religiøse historie. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 16. oktober, og den 21. juni feires translasjonen av hans relikvier til Köln. På grunn av dødsmåten bærer han på bilder ofte sitt hode i hendene. Han feires i bispedømmet Saint-Dié og i bispedømmet Nancy-Toul før 1955.
Alle de syv hellige søsknene har sin fest i oktober: Menna blir æret i Poussay den 3. oktober, Gentrudis i Hagnéville den 6. oktober, Libaria i Grand den 8. oktober, Oda i Saint-Ouen-lès-Parey den 9. oktober, Susanna i Pagus Bleonensis (nå Blois) i Champagne den 11. oktober, Elifius i Soulosse den 16. oktober og Eucharius i Liverdun den 22. oktober. Selv hodebæring var smittsom, ettersom både Elifius, Eucharius og Libaria etter halshoggingen bar sine hoder til de stedene de hadde valgt for sin begravelse.
I Soulosse-sous-Saint-Élophe var martyren gjenstand for en valfart som fortsatt var svært populær På 1800-tallet. Stedet ble vandalisert minst to ganger, i 1587 av protestanter og i 1633 av svenskene, men hver gang ble relikviene bevart. Kirken har fortsatt en gammel sarkofag som man mener var hans grav, og en æret statue dateres til 1500-tallet. Man dro til St Elifius for å kurere feber, men spesielt gikt og nyregrus.
I bispedømmet Chartres ga han navn til landsbyen Saint-Éliph i kantonen La Loupe. Der kan man se en hodebærer-statue fra 1600-tallet av malt og forgylt stukkatur, integrert i barokkalteret. Den nærliggende kirken i Vaupillon var en gang viet til ham. Igjen forteller ingen gamle dokument oss hvordan denne martyren fra Lorraine kan bli hedret på grensen til grevskapet Perche.
Kilder: Benedictines, Bunson, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Bautz, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, de.wikipedia.org, celt-saints, zeno.org, heiligen-3s.nl, catholique-vosges.fr, patrimoine-de-lorraine.blogspot.com, introibo.fr, nominis.cef.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 3. september 2014