| 294 |
Den salige Gabinus Olaso Zabala (sp: Gabino) ble født den 18. februar 1869 i Abadiano i provinsen Vizcaya i regionen Baskerland (País Vasco/Euskadi) i Spania. Han ble augustiner (Ordo Sancti Augustini – OSA) og ble presteviet i 1893. Året etter ble han sendt til Filippinene. Der var han i tillegg til å være misjonær også professor ved Vigam teologiske seminar.
Han vendte tilbake til Spania i 1900 og utøvde sitt apostolat med undervisning på skoler i Llanes, Tapia og Ceuta. I 1933 ble han utnevnt til superior for pleiehjemmet i Caudete i provinsen Albacete i regionen Castilla-La Mancha, hvor han ble rammet av den religiøse forfølgelsen som brøt ut etter starten på Den spanske borgerkrig i juli 1936. Den 23. juli ble han arrestert sammen med andre munker og brakt til byens fengsel.
Den 5. august 1936 ble den 67-årige Gabinus henrettet nær Fuente la Higuera i provinsen og regionen Valencia. Hans fiender sa at han tilga sine bødler og døde med ropet: «Leve Kristus Kongen!» (¡Viva Cristo Rey!)
Den 1. juni 2007 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente Gabinus' og hans medbrødres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». De ble saligkåret den 28. oktober 2007 i Roma av pave Benedikt XVI i gruppen «498 salige martyrer fra Den spanske Borgerkrig». Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Under saligkåringsmessen ble det opplyst at paven har bestemt at minnedagen for de 498 martyrene skal være 6. november.
I forbindelse med saligkåringen ble det et visst oppstuss rundt Gabinus på grunn av hans tid på Filippinene (1894-1900). For to år etter at han ankom, brøt det i 1896 ut en antikolonial revolusjon på Filippinene. Samme år deltok p. Gabinus i torturen av den filippinske presten Mariano Dacanay, som var mistenkt for å nære sympatier for de anti-spanske revolusjonære. Ifølge p. Dacanays skriftlige forklaring oppmuntret først p. Olaso og en håndfull andre augustinere fangevokterne som utførte torturen, og deretter skal p. Olaso selv ha sparket p. Dacanay i hodet så hardt at han ble halvt bevisstløs.
Historikere generelt betrakter p. Dacanays vitnemål som troverdig, og postulatoren i augustinernes saligkåringssak, p. Fernando Rojo, ser heller ingen grunn til å betvile hans påstander. Selvsagt må p. Olasos handlinger forstås i forhold til den tiden han levde, ettersom slutten på 1890-tallet var en svært voldelig epoke på Filippinene. Protestene mot det spanske herredømmet hadde ofte en anti-klerikal snert, siden mange misjonærer arbeidet svært tett sammen med de koloniale styrkene. I 1898 ble p. Olaso selv og andre misjonærer fengslet av nasjonalistiske opprørere og kraftig banket opp, ikke som hevn for torturen av p. Dacanay, men simpelthen fordi det var det de revolusjonære ofte gjorde med spanske prester. De holdt ham fengslet i halvannet år, men de kan ikke ha betraktet ham som en av de fremste skurkene, ettersom de slapp ham fri igjen.
I forbindelse med saligkåringen hevdet noen at Kirken sender ut et dobbelt budskap ved å saligkåre en tidligere torturist samtidig som den offisielle katolske læren klart fordømmer tortur. Men dette kan bunne i en misforståelse av hva en saligkåring eller helligkåring egentlig er. Å erklære noen en helgen har i katolsk teologi aldri betydd at han eller hun har levd et perfekt liv. Dette poenget gjelder spesielt martyrer, for Kirken tror at selv store syndere blir frelst ved å utgyde sitt blod for troen. Så i prinsippet vil oppdagelsen av at en martyr har skjeletter i skapet, ikke bidra til å svekke verdien av hans eller hennes offer.
P. Olaso er knapt nok den første martyren med en brokete fortid. For å ta et nylig eksempel ble den hellige Markus Ji Tianxiang (1834-1900), som ble drept under det kinesiske bokseropprøret, helligkåret i 2000 til tross for at han var avhengig av opium og stengt ute fra sakramentene av sin sogneprest i nesten tretti år. Ifølge hans biografi ga dette ham bare ett valg: «Skal jeg noen sinne komme til himmelen, må jeg lide martyrdøden».
På samme måte ble den salige p. Johannes Maria Gallot (fr: Jean-Marie) (1747-94) henrettet under Den franske revolusjon og saligkåret i 1955 av den ærverdige pave Pius XII (1939-58). Tidlig på 1980-tallet gravde den franske pressen frem dokumenter som tydeligvis viste at p. Gallot hadde tilhørt en frimurerlosje i Laval, i strid med den kirkelige disiplin som forbyr katolikker å være frimurere. Vatikanet sendte da ut en erklæring som sa at uansett om p. Gallot hadde vært frimurer (noe som ennå ikke er bevist), ville dette ha blitt vasket bort sammen med eventuelle andre synder fra hans fortid da han ble en helt for sin tro og bekjente den frimodig selv om det kostet ham hans liv.
Med denne teologien i minne er det ingen tvil om p. Olasos hellighet.