| Den hellige Germana Cousin (1579-1601) |
Den hellige Germana Cousin (fr: Germaine) ble født i 1579 på en gård i landsbyen Pibrac ved Toulouse i Frankrike. Hun var datter av den fattige bonden og landarbeideren Laurent Cousin og hans hustru Marie Laroche. Men Germanas mor døde før den lille jenta knapt var ute av vuggen. Fra fødselen var hun et sykelig barn, hun led av skrofulose (lymfekjerteltuberkulose) og hennes høyre hånd var kraftløs og deformert.
Hun bodde hjemme, men ble forsømt av sin far og behandlet med stor råskap av sin stemor Hortense, som hadde giftet seg med enkemannen Laurent. Han hadde en svak karakter og lot som han ikke så at datteren fikk så lite mat at hun hadde lært å krabbe for å komme seg bort til hundens matskål. Etter at Hortense fikk egne barn, holdt hun Germana borte fra hennes friskere halvbrødre og -søstre. Hun ble foret med skyller, sov i stallen eller i et skap under trappen og fra niårsalderen ble hun daglig sendt ut for å se etter sauene.
Germana tilbrakte sitt korte liv på markene, hvor hun lærte å kommunisere med Gud i bønn. Ingenting kunne holde henne borte fra messen. Hvis hun hørte kirkeklokken mens hun var ute på markene, pleide hun å plante hyrdestaven og håndteinen i bakken, overlate flokken til sin skytsengel og skynde seg av sted til kirken. Det hendte aldri når hun kom tilbake at hun fant at en sau hadde rotet seg bort eller falt som offer for ulvene som lurte i den nærliggende skogen i Boucône og hele tiden var på jakt etter forvillede sauer. Hun gikk til kommunion så ofte hun kunne, og hennes inderlighet ble lenge husket i landsbyen. En gang skal hun også ha krysset den ville elven Courbet for å komme til kirken – det ble sagt at hun gikk på vannet eller at det delte seg som Rødehavet for Moses.
Naboene lo imidlertid først av hennes religiøse fromhet og kalte henne «den lille skinnhellige». Men Germana tok alt i beste mening og var alltid villig til å låne en hånd til alle. Hun ble kjent for sin omsorg for små barn, som hun samlet rundt seg og ga enkel religiøs undervisning, og for dem som var enda fattigere enn henne selv. Selv den sparsomme maten hun fikk, klarte hun å dele med tiggere. Men også dette ga grunn til klager. En vinterdag truet hennes stemor henne med en stokk og anklaget henne for å ha tatt et brød for å gi til en tigger, og at hun gjemte det i forkleet sitt. Da Germana åpnet forkleet, var det imidlertid fullt av vårblomster. Hun sa: «Ta imot disse blomstene, mor. Gud sender dem til deg som et tegn på sin tilgivelse». Vitnene til denne hendelsen, Pierre Pailles og Jeanne Salaires, avla senere vitnesbyrd under ed om den.
Da dette ble kjent, begynte folk å skifte mening om henne – ja til og med faren og stemoren angret og ville tillate at hun tok sin rettmessige plass i familien. Men Germana valgte å fortsette sitt liv som før. Men det varte ikke lenge, for ikke lenge etter, den 15. juni 1601, ble hun funnet død på sin halmmadrass under trappen i en alder av bare 22 år. Ifølge tradisjonen reiste to munker fra Toulouse den natten og stanset ved en slottsruin da de hørte englesang. De så en lyssøyle som steg opp til himmelen fra en bygning i det fjerne. De så himmelske skikkelser stige ned til bygningen, og senere steg de opp igjen sammen med en annen skikkelse. Da de nådde Pibrac neste morgen, spurte de om noen hadde dødd siste natt, og da fikk de høre om den lille hyrdinnens død.
Germana ble gravlagt overfor prekestolen i kirken i Pibrac. I 1644 døde en fjern slektning ved navn Edualde, og de to kirkegårdsarbeiderne Gaillard Barous og Nicholas Case skulle gjøre klar en ny grav ved siden av Germanas. Da de løftet bort steinen som dekket hennes grav, fant de til sin forskrekkelse at hennes legeme var like friskt, 43 år etter hennes død. Hun ble identifisert av den forkrøplede armen. Et redskap som den ene mannen mistet, traff Germanas nese slik at den blødde kraftig. Kjolen og blomsterkransen på hodet hennes var også som nye. Etter at legemet var utstilt i ett år for venerasjon, ble det lagt i en blykiste som ble plassert i sakristiet. 16 år senere var det fortsatt bøyelig og godt bevart. Det skal ha skjedd mirakler ved hennes grav fra 1644, og alltid siden har den vært et valfartsmål. Hvert år arrangeres det den 15. juni en valfart til kirken i Pibrac, hvor hennes relikvier fortsatt oppbevares.
Det oppsto et ønske om at hennes kult måtte formaliseres og en prosess ble innledet i 1700, men på grunn av Den franske revolusjon og andre hindre trakk prosessen ut. I 1793 ble hennes kiste vanhelliget av en revolusjonær blikkenslager ved navn Toulza, som sammen med tre sammensvorne tok ut hennes levninger og gravla dem i sakristiet, og de kastet kalk og vann på dem. Etter revolusjonen ble graven åpnet, og det viste seg at kalken hadde gjort sin virkning og at bare skjelettet var tilbake. I dag oppbevares de gjenværende relikviene inne i en voksfigur som forestiller Germana.
Germana skal ha blitt påkalt med suksess i 1813 av pave Pius VII (1801-23) og i 1849 av den salige pave Pius IX (1846-78). Saligkåringsprosessen ble gjenopptatt i 1850. Det ble dokumentert mer enn 400 mirakler, og tretti anbefalingsbrev fra erkebiskoper og biskoper i Frankrike gjorde at hun til slutt ble saligkåret den 7. mai 1854 (dokumentet (Breve) var datert 1. juli 1853) og helligkåret den 29. juni 1867 av pave Pius IX. Hennes minnedag er 15. juni.
Germana fremstilles som hyrdinne med en sau, håndteine eller rokk og oftest med roser i forkleet. Hennes ensomme død avbildes også. Hendelser som ligner på den med blomstene, fortelles også om de hellige Elisabeth av Ungarn, Elisabeth av Portugal og Rosa av Viterbo. Hun kalles også Germana av Pibrac.