Den hellige Hadrian av May og ledsagere (d. ~875)

Den hellige Hadrian (Adrian, Magirdle; lat: Hadrianus) levde på 800-tallet. Han var trolig en irsk misjonsbiskop i Nord-England og Skottland. Han beskrives i noen kilder som en mulig disippel av den hellige Acca av Hexham (ca 660-742), men Acca levde minst et århundre tidligere. Andre beskriver ham som biskop av Saint Andrew’s i Skottland. I virkeligheten ser navnet Hadrian ut til å være en korrumpering av det piktiske navnet Edarnon eller Ethernan. Hans identitet og tidlige historie er svært usikker. I noen kilder identifiseres han med den hellige Odhren fra Irland. Det heter at han ble født i Pannonia, muligens av kongelig blod. Han ble utnevnt til biskop av det lokale bispedømmet, men han gikk av for å dra til Skottland som misjonær. Men hans forbindelse til Ungarn ser ut til å være en myte.

Hadrian ser yt til å ha bygd en rekke klostre og eneboerceller på øya May i munningen til Forth-fjorden, rundt åtte kilometer fra det skotske fastlandet, og langs kysten av Fife, grevskapet nord for Forth-fjorden, hvor St. Andrews ligger. På grensen mellom Fife og Perthshire, grevskapet som ligger nordvest for Fife, finnes en gruppe stedsnavn som bevarer Hadrians minne. I sognet Dron finnes Exmagirdle (ecclesia Magirdle) med et kapell i ruiner. I Abernathy står det to store kors, hvorav det ene er kjent som Mugdrum Cross, trolig oppkalt etter Hadrian, og langs munningen av elven Tay i Flisk finnes en gruppe steiner som kalles St Muggin’s Seat.

På 800-tallet gjennomførte vikingene hyppige angrep langs kysten av Skottland, plyndret flere provinser og massakrerte store deler av befolkningen. Da klarte biskop Hadrian ofte å mildne deres raseri, og han presterte til og med å omvende flere av dem til kristendommen. Men under et spesielt voldsomt vikingangrep rundt 875 trakk Hadrian seg tilbake til øya May. Men danskene, som vikingene kalles på engelsk selv om de like gjerne kunne vært norske, invaderte øya og slaktet ned alle som bodde i klosteret, inkludert biskop Hadrian. Tradisjonen som gjengis i Aberdeen-breviaret, sier at antallet av Hadrians ledsagere var 6 600. Av dem kjenner vi navnene Stalbrand, Geodianus, Caius og Clodian, hvorav Stalbrand også skal ha vært biskop. Massakren skjedde under kong Konstantin I av Skottland (862-77).

Etter massakren lå øya May øde i flere århundrer. De samme vikingangrepene tvang også munkene på Lindisfarne til å forlate sitt kloster i 875. Lindisfarne (nå Holy Island) er en øy utenfor kysten av Northumbria i Nord-England som er landfast ved lavvann. I 1145 ga den hellige kong David I av Skottland (1124-53) øya May til benediktinerklosteret Reading i Berkshire i England, noe som gjorde at øya igjen ble et religiøst senter. De engelske munkene startet byggingen av et lite kloster av polert stein viet til Jomfru Maria, som inneholdt Hadrians skrin. Men øyas isolerte beliggenhet og harde klima gjorde at munkene til slutt ga opp og overførte May på en eller annen måte til biskopen av St Andrews i 1288. Munkene ble erstattet av kanniker fra St. Andrews.

Like etter brøt det i 1296 ut krig mellom Skottland og England på grunn av territoriale disputter langs grensen. Samtidig oppsto det en juridisk kamp mellom klosteret og biskopen om hvem som egentlig eide øya. Først ble klosteret stadfestet som den lovformelige eieren, men denne avgjørelsen ble omgjort i 1313, og øya ble erklært som en del av bispedømmet. Som en konsekvens av dette, angrep engelske styrker øya og jevnet klosteret med jorden. Etter dette ble øya et viktig symbol på skotsk nasjonal stolthet, og valfartene til May ble en viktig del av det religiøse liv for det skotske folket. Reformasjonen avskaffet den offentlige helgenkulten, og dermed ble det slutt på valfartene til øya. Den protestantiske biskopen av St. Andrews bestemte seg snart for å selge øya til private.

Hadrians minnedag er 4. mars og hans navn står i Martyrologium Romanum.