To av De nitten Algerie-martyrene
De to første av denne gruppen på nitten som led martyrdøden, var br. Henrik Vergès FMS og sr. Helena Saint-Raymond PSA. De ble dermed de to første martyrene i Algerie i moderne tid.
Den salige Henrik Vergès (fr: Henri; kat: Enric Vergés) ble født den 15. juli 1930 i den lille landsbyen Matemale ved Perpignan i Capcir, den øvre dalen av elven Aude på 1500 meters høyde i de østre Pyreneene. Matemale ligger i departementet Pyrénées-Orientales og bispedømmet Perpignan i regionen Occitanie i Sør-Frankrike, i nærheten av Andorra og den spanske grensen. Han var fransk katalaner, som de spanske katalanerne kaller «nord-katalaner», og hans foreldre Joseph Vergès og Matilde Bournet snakket katalansk. Han var den eldste av seks søsken i en beskjeden familie, han hadde to brødre og tre søstre.
Han fulgte ofte sin far for å gjete besetningen på fellesbeitet i fjellene. Ved en av disse anledningene, da han var ti år gammel, spurte faren Henrik: «Hva tenker du på hele dagen?» På den måten lærte han å grunne over Gud gjennom naturens skjønnhet. Hans far ble valgt til borgermester i byen. Hans mor var en hjemmets kvinne som var svært oppmerksom på sine fattige naboers behov. Fra sin oppvekst tok Henrik med seg sansen for arbeid, et enkelt liv, rettferdighet, oppgivelse og deling med andre.
I en alder av tolv år begynte han sitt liv i legbrorkongregasjonen «Marist-skolebrødrene» (Institutum Fratrum Maristarum a Scholis – FMS) i 1942, midt under Andre verdenskrig. Faktisk hadde en av ordensbrødrene, da de reiste gjennom dalene på jakt etter mulige kandidater til et konsekrert liv, notert seg hans gode egenskaper. Han gjennomførte første del av sitt juniorat i kongregasjonens skole i Espirá de l’Agly (kat: Espirà de l'Aglí) nær Perpignan i departementet Pyrénées-Orientales, ikke langt hjemmefra. Adskillelsen ble sterkere da han flyttet med kommuniteten til Saint-Paul-Trois-Châteaux i departementet Drôme i regionen Auvergne-Rhône-Alpes i Sør-Frankrike. Da faren så hans tårer, beordret han ham til å holde ut. Under krigen var livet vanskelig for alle, og de overordnede hadde problemer med å skaffe mat til sine elever. Henrik trådte selv som femtenåring i 1945 inn i kongregasjonens novisiat i Saint-Paul-Trois-Châteaux, i et land som var befridd, men økonomisk svekket.
Han avla sine første løfter i 1946 med ordensnavnet Marie-Rodriguès. Kort etter ble han sendt til sitt år i skolastikatet ved seminaret Notre-Dame de l’Hermitage i kommunen Saint-Chamond i departementet Loire i regionen Auvergne-Rhône-Alpes, i et hus som ble bygd av den hellige p. Marcellinus Champagnat (1789-1840), grunnleggeren av Marist-skolebrødrene. Der studerte han til sin eksamen som grunnskolelærer, som han tok i Nîmes i departementet Gard i regionen Occitanie i 1947. Henrik begynte sitt apostolat som lærerbror i oktober 1947 i Saint Genes-d’Olt i departementet Aveyron i regionen Occitanie, sytten år gammel.
Men kombinasjonen av arbeid, studier og maristisk nøysomhet i matveien førte til at han fikk helseproblemer, og fra 1950 måtte han tilbringe to år på et sanatorium i Osséja i departementet Pyrénées-Orientales, i nærheten av sitt hjemsted. Der feiret han sin tyvende fødselsdag, og det var en tid som fikk ham til å modnes enda mer i det religiøse liv og til å reflektere over eksistensens skjørhet. Samtidig fortsatte han med stort mot sine studier.
Han avla sine evige løfter den 26. august 1952, 22 år gammel. Etter å ha bedt sine overordnede om et ekstra år med utdannelse fordi han ville bli kjent med det spanske språket og kvalifisere seg til å undervise spesielt i matematikk, ble han sendt til instituttet Saint-Louis i Le Cheylard i departementet Ardèche i regionen Auvergne-Rhône-Alpes. Deretter underviste han novisene i Aubenas i departementet Ardèche og i Bordeaux i departementet Gironde i regionen Nouvelle-Aquitaine til 1956. Fra 1958 til 1966 tjente han som assisterende novisemester i Notre-Dame de Lacabane i Corrèze i departementet av samme navn i Nouvelle-Aquitaine.
Deretter var han superior for Marist-skolebrødrene i Bourg-de-Péage i departementet Drôme i regionen Auvergne-Rhône-Alpes og i Ganges i departementet Hérault i regionen Occitanie. Han var delegat fra provinsen sørvest til maristenes generalkapittel XVI i 1967-68. Deretter studerte han arabisk i to år, for i lang tid hadde han ønsket å dra til misjonen. Hans overordnede var klar over dette ønsket, men han aksepterte med lydighet de vervene som krevde hans tilstedeværelse i Frankrike. Med en bondes målbevissthet fortsatte han sine studier til han i 1968 avsluttet dem med en lisensiatgrad i filosofi i Montpellier i departementet Hérault.
Han prøvde å studere arabisk under sine ferier hos familien, og den 6. august 1969, festen for Herrens forklarelse, kom han til Algerie og kollegiet Saint-Bonaventure i arbeiderbydelen Belcourt i Alger. Hans apostoliske liv i dette landet hadde tre faser. Først underviste han i ett år i arabisk litteratur på Saint-Bonaventure, før han ble kollegiets direktør fra 1970 til 1976. Der ble han verdsatt for evnen til å involvere studenter, alle muslimer, deres familier og lærere. I 1975 begynte han å reflektere over en ny utdanningsplan for kollegiet, som var nødvendig etter Algeries uavhengighet fra Frankrike. Men hans planer ble aldri satt ut i livet på grunn av at skolene i 1976 ble tvangsnasjonalisert av den algeriske regjeringen under president Boumedienne. Da kunne han ikke lenger som utlending drive en skole. Han søkte forgjeves om algerisk statsborgerskap. De fire marist-skolebrødrene i Saint-Bonaventure måtte da bryte opp sin kommunitet.
Deretter underviste han fra 1976 til 1988 ved gymnaset i Sour-El-Ghozlane i den algeriske provinsen Bouïra, 120 kilometer sør for Alger. Der var han hovedsakelig professor i matematikk, men på slutten var han professor i fransk. Hvert år måtte han få sin kontrakt fornyet av utdanningsdepartementet. Han var nå den eneste marist-skolebroren igjen i Algerie. Han levde enkelt, i fem år også alene, uten noen maristiske ledsagere, i kontakt med folket i en liten og kald leilighet uten innlagt vann, i sympati med naboene, og han knyttet et nettverk av vennskap med sine muslimske kolleger på gymnaset. Etter fem år sluttet en medbror seg til ham, br. Marco Ayuso. Han ble pensjonert i 1988.
I september samme år, under et åpent opprør fra de unge for å knuse åket under landets eneste parti, ba Henriks biskop ham om å gjenopplive biblioteket til De hvite fedre (Pères Blancs) i gaten Ben Cheneb i bydelen Kasbah i Alger, som ble erkebispedømmets bibliotek. I seks år var han ansvarlig for dette biblioteket, i begynnelsen hjulpet av br. Jesús Marcos FSM, br. Michel Voute FSM, som kom tre år senere, og flere ordenssøstre, fremst av dem sr. Paul-Hélène Saint-Raymond. Han brukte all sin katalanske dynamikk, sin glødende tro på ungdommen, sin rike pedagogiske erfaring, sin kjærlighet til den arabiske kulturen og sitt adopterte land til å forme det nye stedet for sitt apostolat, et vakkert og innbydende ungdomshus, et effektivt arbeidsredskap, et rom for dialog og frihet. Det ble besøkt av over tusen unge, både menn og kvinner, som leste og arbeidet der. Alle visste at de kunne stole på ham. Denne stillingen hadde han til sin død.
Br. Henrik Vergès var aktiv i bønnegruppen Ribât es-Salâm («Fredslenke») for kristne og muslimer, som besto av ordensmenn og -kvinner som ønsket å utdype sin åndelige forbindelse med islam og som regelmessig samlet seg i Tibhirine. I minst seks måneder var han klar over risikoen han levde under. «Det var ingen hemmelighet i familien at Henrik ble truet med døden», minnes hans bror Pierre, som var en tidligere arbeiderprest som ble en kommunalt ansatt i Matemale. Men Henriks svar var: «Denne risikoen er en del av kontrakten». Hans siste store glede var da han trosset erkebispedømmets forbud og den 1. mai 1994 dro til trappistmunkene i Tibhirine, og spesielt til sin venn, den salige prior Kristian Chergé, som han snakket med i to timer og sa: «Det blir ikke lenge (…) mitt testament ligger klart på mitt bord». Dette ble bekreftet åtte dager senere.
Den salige Helena Saint-Raymond (fr: Hélène) ble født den 24. januar 1927 i Paris i departementet av samme navn i regionen Île-de-France i Frankrike. Hun var den åttende av ti barn i en sammenknyttet og dypt troende familie. Hun gjennomførte sin videregående skolegang på Lycée Fénelon i Latinerkvarteret i Paris. Etter å ha studert på kollegiet Sainte-Marie i Neuilly, tok hun en lisensiatgrad ved fakultetet for fysikk og kjemi på universitetet Sorbonne i Paris og tok eksamen som ingeniør. På Sorbonne var hun med i Centre Richelieu, et senter for katolske studenter skapt av Abbé Charles. Der var hun i en alder av tyve år president for gruppene av katolske realfagsstudenter. I 1948 ble hun valgt til president for den franske føderasjonen av katolske studenter. Hun ble president for Richelieu-senteret etter en kvinne som senere ble ordenssøster i kongregasjonen «Små søstre av Jomfru Marias Opptagelse» (Petites Sœurs de l’Assomption – PSA) og som inviterte henne til å ikle seg drakten i 1949. Dette var en kongregasjon som var grunnlagt i 1865 av assumpsjonistpateren Étienne Pernet AA og spesielt viet til hjelp til de fattige.
Slik møtte hun kongregasjonen, og hun følte selv et kall til ordenslivet. Det skjedde samtidig som hennes yngre bror Andrés prestekall modnet. Foreldrene støttet sønnens valg, mens de var mer reserverte til datterens. De to søsknene foretok da en pilegrimsreise til Det hellige land, og da de kom tilbake, var Helena mer bestemt enn noensinne. Men først arbeidet hun i to år som laboratorieingeniør ved Institut Français du Pétrol i Rueil-Malmaison i departementet Hauts-de-Seine i regionen Île-de-France i de vestlige forstedene til Paris. Før hun endelig valgte ordenslivet, ønsket hun også å arbeide på en fabrikk for å oppleve hardheten i arbeidsforholdene i en kartongfabrikk i Bagnolet i departementet Seine-Saint-Denis i regionen Île-de-France, en av de østlige forstedene til Paris. Hennes bror trådte inn i et seminar og ble senere presteviet.
Deretter trådte hun den 4. januar 1952 inn i kongregasjonen for å tjene de fattige. I løpet av de ulike stadiene av formasjon i Moderhuset i Paris tok hun ordensnavnet sr. Paulus Helena (fr: Paul-Hélène) til ære for den hellige apostelen Paulus. En kilde kaller henne Paule-Hélène, altså den feminine formen Paula Helena. Den 29. juli 1954 avla hun sine første løfter. Fra 1954 til 1957 arbeidet hun som hjemmehjelp hos noen arbeiderfamilier i Creil i departementet Oise i regionen Hauts-de-France. Vi har vitnesbyrd fra en smittefarlig pasient som sr. Paul-Hélène var hos i et år som hjemmehjelp mens de fire barna måtte omplasseres. Denne Madame J. beholdt kontakten så lenge Helena levde. Etter dette begynte hun å studere for å bli sykepleier. Hun arbeidet deretter i rundt tre år som sykepleier i fattige arbeiderklassestrøk i utkanten av Rouen i departementet Seine-Maritime i regionen Normandie. Hun avla sine evige løfter i 1960.
Men hun lengtet etter å arbeide i misjonen i Latin-Amerika og var fornøyd da hun i 1963 ble sendt til Algerie, som hadde blitt selvstendig året før. Hun bosatte seg kommuniteten i arbeiderbydelen Belcourt i Alger for å styrke det medisinsk-sosiale senteret som hennes kongregasjon drev i distriktet Sources i Algers forsteder. Der arbeidet hun sammen med fire søstre og noen frivillige som sjefsykepleier og sosial- og familiearbeider. Det var hun hjemmesykepleier, fordelte arbeidet i staben, utførte småkirurgi, behandlet sosiale problemer med pensjon eller trygd, og hun forsøkte å rehabilitere og utstyre funksjonshemmede. Senteret hadde også et eget privat apotek Men hun utførte sitt arbeid så energisk at hun mottok instruksjoner om å moderere seg for ikke å slite ut sine medsøstre. Erkebiskop Teissier sa at hun var en som «valgte hva hun ønsket å gjøre, og så gjorde det».
Hun ble værende i Algerie til 1974, da hun ble flyttet til nabolandet Tunis. Deretter flyttet hun i 1975 til Casablanca i Marokko, hvor hun var ansvarlig for en tjeneste med pleie av for tidlig fødte barn. Der var hun også spesielt oppmerksomme på dem som av politiske grunner levde under jorden. Hun ble værende i Marokko til 1984, da hun etter et par måneder i Moderhuset vendte tilbake til Algerie. Hun ble først sendt til en kommunitet i landsbyen Ksar el Boukhari, som ligger på de høye platåene 160 kilometer sør for Alger. Der arbeidet hun som helsesøster. Ved spesielle liturgiske høytider eller dåp og første kommunion, dro hun til trappistklosteret Vår Frue av Atlas i Tibhirine. Men situasjonen i Ksar el Boukhari var vanskelig og en kilde til spenning, og hennes virksomhet som sykepleier var begrenset som utlending, slik at hun må finne annet arbeid. I 1988 ble hun sendt til Alger og kommuniteten i Belcourt.
Tilbake i Alger arbeidet hun som sykepleier ved en skole. Hun var svært hjelpsom og viste en enorm sjenerøsitet, men hun hadde et sterkt temperament. Hennes frimodighet, åpenhjertighet og mangel på takt skapte vanskeligheter i hennes forhold til andre, og hennes bestemte karakter vanskeliggjorde noen ganger livet med de andre søstrene. Imidlertid fremmet hennes ydmykhet, broderlige ånd og evne til dialog forsoning. Hennes dype tro hjalp henne til å overvinne sin indre kamp. Hun var alltid svært trukket mot bønn, både individuell og i kommuniteten.
Da hun i september 1988 ble pensjonist og trakk seg tilbake fra medisinsk og sosialt arbeid, tenkte hun ikke et øyeblikk på å vende tilbake til Frankrike. I stedet begynte hun etter eget forslag som assistent for br. Henrik Vergès ved erkebispedømmets bibliotek, hvor hun var kjent for å ønske gymnasiaster og studenter velkommen til å lese og arbeide der. Hun hadde et veldig logisk sinn, en livlig intelligens og en skarp hukommelse, så hun fikk tilnavnet Madame Encyclopédie («Fru Leksikon»). Hun og br. Henrik sa: «Disse unge opplever vold overalt, på gaten og hjemme. Det er nødvendig at de her får opplevelsen av den mulige freden som de bærer i seg». Senteret utviklet seg, og to søstre ønsket hver uke hundre jenter, kvinner og barn velkommen for sying, strikking og veiledning. På den tiden dro sr. Paul-Hélène på en ny pilegrimsreise med sin bror, p. André. Målet var stedene i den algeriske ørkenen hvor den salige Karl de Foucauld (1858-1916) hadde bodd.
Hver dag gikk hun til fots eller tok buss fra sitt hjem som hun delte med to andre søstre i Belouizdad, som var kjent som Belcourt i den franske kolonitiden, en arbeiderforstad til Alger, for å gå til biblioteket i hjertet av Casbah. Hun valgte å fortsette til tross for risikoen og advarsler. Hun skrev om dette temaet at «man må begynne å kjempe mot sin egen vold». Da risikoen ble stadig tydeligere ved at hun en kveld ble angrepet på gaten, fikk hun sommeren 1993 invitasjon til å komme tilbake til Frankrike, i hvert fall for en kort tid. Hun dro ikke, for hun ville ikke forlate vennene hun hadde møtt i sine mange år i misjonen. Da erkebiskop Teissier noen måneder før hennes død advarte henne og anbefalte henne å bytte rute så ofte som mulig når hun krysset Alger for å gå til biblioteket, svarte sr. Paul-Hélène uten å nøle: «Men père, våre liv er allerede gitt!» Men de ga opp alle turer på landet, til sjøen eller til fjellet.
Søndag den 8. mai 1994 var sr. Paul-Hélène på biblioteket i gamlebyen Kasbah i Alger som vanlig. Rundt klokken tre på ettermiddagen 8. mai 1994, et par minutter etter at biblioteket hadde åpnet, kom tre unge menn, kledd som politimenn, til det bordet hvor sr. Paul-Hélène ønsket gjestene velkommen. De ba om å få treffe lederen, og hun ledet dem til br. Henriks kontor. Der ble de myrdet sammen. Kaldt og feigt skjøt de br. Henrik to ganger i hodet og sr. Helena fikk ett skudd i nakken. Br. Henrik var 63 år gammel og Sr. Paul Helena 67. Br. Michel Voute FSM arbeidet i en annen etasje i bygningen, så han berget livet.
De tre mennene var en kommando av muslimske fundamentalister fra GIA (Groupe islamique armé), som påtok seg ansvaret for ugjerningen den 13. juni. I liturgien dagen etter mordene, den 9. mai, leste man i liturgien: «Det kommer en tid da de som slår dere i hjel, skal tro at de utfører en tjeneste for Gud» (Joh. 16,2). Mordene skjedde samtidig som tusenvis av mennesker i hovedstaden gikk fredelig i et tog mot vold og for dialog arrangert av FLN og flere andre organisasjoner. Sr. hadde da levd tretti år i Maghreb, det vil si Nord-Afrika fra Marokko til Libyas vestgrense, i tjeneste for folkene der.
Kardinal Léon-Étienne Duval (1903-96), erkebiskop emeritus av Alger (1954-88) og kardinal fra 1965, feiret deres begravelse i basilikaen Notre-Dame d’Afrique («Vår Frue av Afrika»), vanligvis kalt Lalla Myriam eller Madam Africa i Alger. Det skjedde torsdag den 12. mai, festen for Kristi himmelfart, med alle biskopene i Algerie og flere ambassadører, religiøse kommuniteter og en rekke kristne og muslimske venner, som fortsatt var i sjokk. I begravelsen erklærte den 91-årige kardinal Duval: «Vår kjære bror Henrik var et autentisk vitnesbyrd om Kristi kjærlighet, Kirkens absolutte upartiskhet og troskapen til det algeriske folket».
De ble gravlagt samme dag på den kristne kirkegården i El-Harrach, en forstad til hovedstaden Alger, i nærvær av erkebiskop Henri Teissier (f. 1929), tidligere biskop av Oran (1973-81), koadjutor (1981-88) og senere erkebiskop av Alger (1988-2008), den apostoliske nuntius (1989-95), den libanesiske maronittiske erkebiskop Edmond Farhat (1933-2016), og ulike myndigheter.
Henriks brødre Pierre og Jean og Pierres hustru Louise dro til sin brors begravelse, som de også hadde besøkt på stedet under hans 25 år lange opphold i Algerie. «Han skulle begraves i Algerie, det var hans liv, hans sted, det ville vært urimelig å bringe ham tilbake til Matemale», sa Jean. Biblioteket i Kasbah i Alger ble stengt som et resultat av drapene, men det ble åpnet igjen i 1997 og utviklet under ledelse av sr. Veronica, augustinsk misjonssøster (AM), som forteller unge mennesker om minnet om sr. Paul-Hélène og bror Henrik. De små søstre av Opptakelsen forlot Algerie etter søster Paul Helenas død, mens andre kongregasjoner har returnert til tjeneste, blant dem marist-skolebrødrene.
På tyveårsdagen for deres død den 8. mai 2014 publiserte p. André Saint-Raymond, sr. Paul Helenas bror, et brev med tittelen «Tyve år senere» på nettsiden til bispedømmet Saint-Denis. «Hvis vi fortsatt bare snakker om munkene i Tibhirine og litt om biskop Claverie, vil vi da huske de andre som ble drept bare fordi de ønsket å dele prøvelsene til det algeriske folket som de hadde viet en del sine liv til?
Den 26. januar 2018 undertegnet paven dekretet som anerkjente de nittens død som et martyrium in odium fidei («av hat til troen»), noe som betydde en snarlig saligkåring. De ble saligkåret den 8. desember 2018 utendørs i fortet Notre-Dame de Santa Cruz i Oran i Algerie. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu. Tilstede var også Mohamed Aïssa, den algeriske ministeren for religiøse anliggender, og 1 200 andre. Henriks brødre Pierre (81) og Jean (84), de siste av søsknene igjen i Capcir, deltok i saligkåringsmessen sammen med søsteren Monique og flere nieser og nevøer.
Som minnedag for hele gruppen ble 8. mai valgt, den dagen de to første martyrene ble drept i 1994. Ellers har martyrene sine minnedager på den enkeltes dødsdag. Disse to martyrenes minnedag er dødsdagen 8. mai.
Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, ca.wikipedia.org, nominis.cef.fr, eglise-catholique-algerie.org, champagnat.org, la-croix.com, africamission-mafr.org, presence-mariste.fr, assomption-psa.org, catholicsaintsguy.wordpress.com, viereligieuse.fr, lindependant.fr, humanite.fr, liberation.fr – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 7. september 2019