De syv salige trappistmunkene av Tibhirine (d. 1996)

Syv av De nitten Algerie-martyrene

Disse syv martyrene var trappistmunker i klosteret Abbaye Notre-Dame de l’Atlas ved landsbyen Tibhirine like ved Médéa, hovedstaden i provinsen av samme navn i Algerie, som ligger rundt syv mil sør for hovedstaden Alger. Klosteret var blitt åpnet den 7. mars 1938 og skulle være «Et tegn i fjellene» (Signum in montibus), som det heter i klosterets våpen. Trappistene er reformerte cisterciensere «av streng observans» (Ordo Cisterciensium Strictioris Observantiæ – OCSO), samme orden som søstrene på Tautra og munkene i Munkeby tilhører.

Ordenens tilstedeværelse i Algerie går tilbake til 1843, tretten år etter den franske erobringen og annekteringen av landet. Tolv trappistmunker fra klosteret Notre-Dame d’Aiguebelle i departementet Savoie i regionen Auvergne-Rhône-Alpes i det sørøstlige Frankrike bosatte seg i Staouéli nordøst for Alger, hovedstaden i Algerie, med den målsetning å lære befolkningen moderne jordbruksteknikker. Klosteret Staouéli og dets gård utviklet seg raskt. Men jordens dårlige kvalitet gjorde det vanskelig å gjøre driften lønnsom, og samtidig kom loven som sanksjonerte separasjonen av kirken og staten i Frankrike i 1901, som begrenset rettighetene til religiøse kongregasjoner. Dette tvang dem til å dra tilbake til Europa i 1904. Inntil 1938 bodde de i klosteret Maguzzano i kommunen Lonato del Garda i provinsen Brescia i regionen Lombardia i Nord-Italia.

Etter den antireligiøse lovgivningen i Frankrike grunnla trappistklosteret Notre-Dame-des-Dombes i departementet Ain i regionen Auvergne-Rhône-Alpes eksilklosteret Notre-Dame de Déliverance i Rajhenburg i Østerrike-Ungarn (nå Slovenia). I 1933-34 reiste munker fra dette klosteret til Algerie, hvor de skaffet seg Fort Alger via ulike klostre som Notre-Dame-des-Dombes og Notre-Dame-d’Aiguebelle. Kommuniteten bodde først i et retrettkloster i Ouled-Trift, men i 1935 ble den overført til Ben Chicao i Atlasfjellene, to mil fra Medea og ti mil sør for Alger. I 1938 ble Notre-Dame d’Aiguebelle moderkloster for denne kommuniteten med navn etter Atlasfjellene, den mest imponerende fjellkjeden i Algerie, i stedet for Rajhenburg.

Munkene grunnla den 7. mars 1938 klosteret Notre-Dame de l'Atlas (Vår Frue av Atlas) i nærheten av landsbyen Lodi som var grunnlagt av franske bosettere i 1848 i jordbruksområdet Tibhirine nær Médéa (Lemdiyya). Landsbyen fikk navnet Tibhirine etter selvstendigheten i 1962 (Tibhirine betyr «hager» på berbisk, mer presist «grønnsakshage»). Kommuniteten talte fra begynnelsen tretti munker, hvorav noen allerede var i Staouéli. Den 17. august 1939 hentet brødrene Eugène og Célestin fra klosteret Tibhirine på kirkegården til det gamle klosteret i Staouéli en stor statue av Jomfruen. De brakte den til Tibhirine og plasserte den på fjellklippen Abd el-Kader, hvor den ble velsignet den 8. september. De var tyve munker i 1939 og levde hovedsakelig av salg av vin. Klosteret var da en stor vingård på 374 hektar med oljemølle. Munkene henga seg til bønn og levde av arbeidet med jorden, i henhold til trappistenes regler. Klosteret besto på 1950-tallet av rundt tretti munker og åtte legbrødre, og deretter rundt 25, det vil si mye mindre enn i Staouéli. I tillegg hadde klosteret rundt førti landbruksarbeidere. Alt dette skulle forandre seg ved begynnelsen av den algeriske uavhengighetskrigen, men regionen Médéa ble først berørt i 1956.

Klosteret fikk status som abbedi den 26. september 1947. Den første abbeden var Dom Bernard Barbaroux, tidligere abbed av Maguzzano. Han mottok abbedvigslingen den 13. oktober 1947, med abbedkorset fra Staouéli fra 1856, som uttrykte det nye trappistklosterets direkte filiasjon. Amédée Noto og en annen novise avla deretter sine løfter. Under krigen flyttet folk i Tamesguida ned fra fjellet i frykt for uro, og gradvis slo de seg ned rundt og under beskyttelse av klosteret, noe som bidro til utviklingen av landsbyen Tibhirine. Under Algerie-krigen ble klosteret i 1958 ransaket av fellaghas, som var navnet på de arabiske krigerne mot kolonimakten Frankrike. I 1959 ble br. Luc, klosterets lege, bortført av FLN sammen med en annen munk. De blir sluppet fri noen dager senere. Årene 1960-62 var spesielt krevende.

Ved uavhengigheten i 1962 vendte en rekke munker tilbake til Frankrike, og bare noen få munker ble værende. Munkene vurderte å stenge klosteret, og abbeden av Aiguebelle, Dom Ignace Gillet, planla nedleggelse av Vår Frue av Atlas. Men generalabbed Dom Gabriel Sortais’ død samme kveld som dekretet om å lukke klosteret skulle undertegnes, suspenderte beslutningen. Erkebiskop Léon-Étienne Duval av Alger ba ordenens ledere om å opprettholde klosteret i Tibhirine, og en ny abbed, Ignace Gillet, styrket kommuniteten. Åtte nye brødre fra klostrene Timadeuc og Aiguebelle, kom i 1964. Men de algeriske myndighetene krevde at munkene ikke var flere enn tretten (abbeden pluss et dusin munker).

Landbruksjorden og vinmarkene ble nasjonalisert i 1976, men munkene fikk beholde sytten hektar, hvorav tolv hektar dyrkbar jord. Sammen med landsbyboere etablerte de et landbrukskooperativ for å dyrke dette landet sammen. Ettersom det ikke var noen mulighet for lokale kall, måtte de konstant søke etter rekrutter i form av frivillige fra trappistklostrene i Frankrike. Dermed kunne kommuniteten nyte godt av det berikende nærværet av munker fra en rekke klostre. Til vanlig var livet ganske fredelig i det lille klosteret, selv om freden til tider ble forstyrret av ulike kriger.

Fra 1978 var p. Jean de la Croix Przyluski klosterets superior. Han var av polsk opprinnelse og tidligere abbed av Aiguebelle. Han var bekymret for den positive holdningen til islam som fikk feste i klosterets liv, og sammen med noen brødre fryktet han at p. Kristian de Chergé skulle bli ny prior og gi frie tøyler til sin islamofile tendens. Han krevde da at kurset i islamske studier må legges til gjestehuset hotellet, det vil si utenfor kapittelet. Til tross for dette ble p. Kristian den 31. mars 1984 valgt til prior for de elleve munkene, etter en hemmelig avstemning. Tidligere i 1984 ga munkene avkall på sin status som abbedi, som de hadde hatt siden 1947. Riktignok hadde klosteret ikke hatt noen abbed siden Algeries uavhengighet i 1962, og fra da av hadde det vært ledet av flere superiorer ad nutum.

Tibhirine var nå et selvstendig priorat. Prior Kristian de Chergé grunnla den 26. januar 1988 etter anmodning fra erkebiskop Hubert Michon av Rabat, et annekskloster under Notre-Dame de l’Atlas i Marokko nær Fez-Bathat. Munkene tok over det gamle hotell Bellevue, hvor Jesu små søstre tidligere hadde holdt til. Denne kommuniteten i Fez var også avhengig av det franske klosteret Aiguebelle.

De syv drepte munkene hadde variert bakgrunn, for det meste fra middelklassen fra ulike deler av Frankrike. De fleste av dem begynte sin monastiske reise noe senere i livet, etter å ha tjent Guds folk på andre måter. De trådte inn i tre ulike franske klostre, men hver av dem kjente et kall til å reise til Algerie. Som svar på dette kallet kom de sammen i klosteret Vår Frue av Atlas i Tibhirine.

* * *

1) Den salige Kristian de Chergé (fr: Christian) ble født som Charles-Marie Christian den 18. januar 1937 i Colmar i departementet Haut-Rhin i Alsace i regionen Grand Est i det nordøstlige Frankrike. Han ble døpt den 23. januar 1937 i kirken Saint-Martin. Han kom fra en fransk katolsk lavadelig familie av en militær tradisjon, karakterisert av verdiene mot og hederlighet og med motto: Recte Semper («Alltid rett»). Hans far Guy de Chergé (1906-78) var général de division (tilsvarer generalmajor), mens hans mor var Monique de Chergé (1912-2001). Han var den andre av åtte søsken: Robert (f. ca 1935), Hubert (f. ca 1939), Henry (f. ca 1941), Ghislaine (f. ca 1943), Claire (f. ca 1945), Jacques (f. 1947) og Gérard (f. ca 1949). En av hans to søstre trådte inn i kongregasjonen «Døtre av St. Frans Xavier» (Filles de saint François Xavier – xav), som kalles Les xavières. Hans bror, ingeniøren Hubert de Chergé, skrev en kronikk om sin brors død og testament i Le Figaro før jul i 2006, ti år etter drapene.

Kristian ble ikke født i Alsace på grunn av familie eller slektsrøtter, men fordi hans far Guy Chergé i sin militære karriere ble beordret til Colmar i 1936. Guy Chergé var kommandant for det 67. artilleriregiment i Afrika-hæren (l’Armée d’Afrique), og Kristian oppdaget Algerie og islam fem år gammel i 1942, da familien flyttet til Maison Carrée i nærheten av Alger i Algerie. Imens lærte han den kristne troen av sin mor, som han kalte «min første kirke». Han ble imponert av muslimenes bønner, og hans mor forklarte: «De ber, man må aldri gjøre narr av dem. De tilber også Gud». Han tilbrakte bare tre år i Algerie før familien i 1945 vendte tilbake til Frankrike, men oppholdet hadde gjort et dypt inntrykk på ham.

Familien slo seg ned i Paris, og Kristian forsto svært tidlig, da han var rundt syv år gammel, at han ønsket å bli prest, og helt fra han var åtte år gammel hadde han hatt et kall til ordenslivet. Da han var ti år gammel, begynte han på skolen Sainte-Marie de Monceau utenfor Paris (1947-54), som ble drevet av ordensbrødre fra marianistene (Societas Mariæ – SM). Han ble også speider i 104. tropp Paris (Sainte-Marie de Monceau) og 27. Paris (Saint-Philippe du Roule), som siden 1998 har båret hans navn. Hans kall ble næret ved å lytte til den katolske speiderbønnen, inspirert av den hellige Ignatius Loyola: «Herre Jesus, lær oss å være sjenerøse, å tjene deg som du fortjener, å gi uten å skryte…». Da han var seksten år gammel i 1953, fortalte han sine foreldre om sitt ønske om å bli prest. Men de ba ham om å fortsette studiene.

Kristian var en reservert tenåring, men en ekstraordinær student. I sitt siste år på gymnaset i 1954 var han en av ni studenter som var nominert til en pris fra de tidligere studentene (alumni). Faktisk var han i den vitenskapelige delen nummer en i fysikk og historie, nummer to i geografi og nummer tre i matematikk, kjemi, naturvitenskap og engelsk, noe som ga ham første pris for fortreffelighet. Han begynte deretter på fakultetet for litteratur ved universitetet Sorbonne i Paris, mens han fortsatte å gruble på hvilken vei han skulle ta, om han skulle bli jesuitt eller tre inn i et kloster. Han var også fristet av en karriere som diplomat.

Men den 6. oktober 1956 trådte Kristian som nittenåring inn i Le séminaire des Carmes, universitetsseminaret ved Institut catholique de Paris, for å bli sekularprest (bispedømmeprest). I september 1958 måtte han imidlertid avbryte studiene for å avtjene verneplikten, og han valgte i henhold til familietradisjonen å bli offiser i SAS (Sections Administratives spécialisées), som hadde som umiddelbar oppgave å gjenopprette kontakt med befolkningen og reaktivere administrasjonen i alle sine former. Etter å ha fulgt den offisielle skolen og uten for mange forklaringer, ble han i juli 1959 sendt til Algerie, midt under den pågående uavhengighetskrigen, som i Frankrike kalles Algerie-krigen. Han var stasjonert der i 27 måneder med betydelige administrativt ansvar. Han ble tildelt den administrative ledelsen nær Tiaret i det nordlige Algerie, 300 kilometer fra Alger, under oberst Lalande.

Han ble kjent med livet til lokalbefolkningen, og spesielt ble den 23-årige offiseren venn med en mye eldre muslimsk landsens politimann ved navn Mohamed, en familiefar med ti barn som var feltvakt for hæren. Med ham kunne han snakke i all enkelhet om Gud, bevisst på at han selv var kristen, mens den andre var muslim. På et tidspunkt falt Kristian i et bakhold, og bare en inngripen fra Mohamed gjorde at han reddet livet. Men de som han kalte sine brødre, ville da tvinge ham til å velge mellom dem og sine franske venner, noe han nektet. Kristian fant sin venn forpint av truslene mot ham, og han sa at han ville be for ham. Mohamed sa at han visste at Kristian ville be for ham, men sa at «kristne ikke vet hvordan man skal be». Mohamed ble den natten funnet død nær den brønnen som han voktet. Denne hendelsen gjorde et uutslettelig inntrykk på den unge seminaristsoldaten, og han glemte den aldri. Senere sa han: «I blodet til denne vennen visste jeg at mitt kall til å følge Kristus betydde å leve, før eller senere, i det landet hvor den største gaven av kjærlighet ble gitt til meg». Han mente seg altså forutbestemt til å arbeide i Algerie, hvor hans venn hadde gitt ham den største gaven av liv og kjærlighet ved å risikere sitt liv for en annen.

I begynnelsen av 1961 ble Kristian dimittert og vendte tilbake til Frankrike. Algeries uavhengighet ble proklamert i 1962. I Paris var han i stand til å gjenoppta formasjonen med sikte på å bli prest. Han ble presteviet den 21. mars 1964 som sekularprest for erkebispedømmet Paris i kirken Saint-Sulpice i Paris. På hans ordinasjonskort står det: «De tigger om brød, men ingen gir dem en bit» (Klag 4,4). Han ønsket umiddelbart å dra til Algerie, men den daværende koadjutor-erkebiskopen Pierre Veuillot (1913-68), senere erkebiskop av Paris (1966-68) og kardinal fra 1967, ba ham om å vente i fire år og gi denne tiden til erkebispedømmet Paris. Dermed fikk han raskt prøvet sitt lydighetsløfte. Han ble utnevnt til kapellan i basilikaen Sacré-Cœur på Montmartre i Paris (1964-69) og direktør for instituttet Maîtrise de Montmartre. Han skulle bli der til 1968, men erkebiskop François Marty (1904-94) av Paris (1968-81), kardinal fra 1969, ba ham om å forlenge tjenesten med ett år.

Alt hadde tydet på at det ventet ham en strålende kirkelig «karriere», men p. Kristian lengtet etter noe mer. Han trådte i stedet inn hos trappistene (Ordo Cisterciensium Strictioris Observantiæ – OCSO), og han begynte den 20. august 1969, festen for den hellige Bernhard av Clairvaux, på sitt to år lange novisiat i det gamle cistercienserklosteret Notre-Dame d’Aiguebelle ved foten av Alpene i departementet Drôme i regionen Auvergne-Rhône-Alpes i Frankrike. Men hans engasjement var allerede i Algerie, og den 15. januar 1971 kom han til klosteret Vår Frue av Atlas (Notre-Dame de l’Atlas) i Tibhirine nær Médéa i Algerie, trappistenes andre grunnleggelse i landet etter at Staouéli nordøst for Alger ble stengt i 1904. Der avsluttet han sitt novisiat og avla sine første løfter.

Men allerede et år senere, den 26. august 1972, mens han fremdeles bare hadde avlagt midlertidig løfter, dro han til Det pavelige institutt for arabiske studier og islamologi (Pontificio Istituto di Studi Arabi e d’Islamistica – PISAI) i Roma. Der studerte han arabisk språk og kultur fra 1972 til 1974 under ledelse av Misjonærer av Afrika (De hvite fedre). Dette var år med åndelig fordypelse i den muslimske religiøse tradisjonen. I hele sitt liv, også før Tibhirine, forsøkte p. Kristian de Chergé å løse mysteriet om islams plass i frelseshistorien. Hans syn var preget av håp: etter døden har muslimer ifølge ham samme himmelske glede som kristne. Etter at han var kommet tilbake til Algerie, avla han sine evige løfter i Atlas den 1. oktober 1976. I kommuniteten var han «gjestebror» (frère hôtelier). For å teste sitt kall dro han i 1979 for å leve som eremitt i noen uker i den salige Karl de Foucaulds (1858-1916) eneboerhytte, bygd i 1911 på fjellet Assekrem (2780 moh.) i Hoggar-fjellene i Algerie.

Umiddelbart etter sin tilbakekomst til Tibhirine mente p. Kristian at hans og klosteret sanne kall var identiske: å være en tilstedeværelse av kristen bønn i en muslimsk kontekst. Av den grunn ønsket han å starte en gruppe hvor medlemmene kunne reflektere over verdiene som var felles for de to religionene. Gruppen ble grunnlagt av ham i samarbeid med p. Claude Rault MA (f. 1940), senere biskop av Sahara (2004-17), og br. Pierre Cuperly MA, begge fra De hvite fedrene. De kalte denne bønnegruppen Ribât es-Salâm («Fredslenke»), ikke fremmed for Paulus’ ord i Efeserbrevet: «Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen» (Ep 4,3).

Deres første møte fant sted mellom 24. og 27. mars 1979. Gruppen hadde som formål å diskutere muslimsk tradisjon og spiritualitet, og i 1980 sluttet en gruppe muslimske sufier seg til dem, sufi-brorskapet Alawiya grunnlagt av sjeik Ahmad al-Alawi (1869 1934). Gruppen ble et sted for interreligiøs dialog, utdannelse og bønn. «Jeg tror med all min styrke at vi for å gå inn i dialog i sannhet, må akseptere i Kristi navn at islam har noe å si til oss fra Kristus», skrev han i juni 1982. Men det var bare tre av brødrene i kommuniteten som var medlemmer, p. Kristian, p. Kristoffer og br. Mikael. I tillegg var martyrene p. Kristian Chessel og sr. Odette Prévost også medlemmer. Gruppen møttes to ganger i året i klosterets gjestehus. Kristian var også veldig knyttet til samarbeidet i landbrukskooperativet som besto av munkene og fire familier i landsbyen. Han kalte det «praktisk arbeid av håp!» Han var glad for at to av medlemmene også deltok i Ribât og dermed levde det «doble krav» til arbeid og bønn, munkenes ora et labora.

I 1984 ble Atlas-klosteret nedgradert fra et abbedi (fra 1947) til et enkelt priorat. Riktignok hadde klosteret ikke hatt noen abbed siden Algeries uavhengighet i 1962, og fra da av hadde det vært ledet av flere superiorer ad nutum. P. Kristian ble den 31. mars 1984 valgt til klosterets første prior for seks år (han ble gjenvalgt for en ny periode i 1990). Fra da av var dialogen med «ordinær» islam, med munkenes beskjedne naboer og bønnens menn og kvinner uten tanker for politikk, et viktig aspekt av kommunitetslivet. Han var en venn av fred skydde alle konflikter (Libanon, Latin-Amerika, Angola), som han sa bare kunne ødelegge ham. Han hadde omfattende kunnskaper om og en stor respekt for islam og arabisk kultur. Han kunne i tillegg til det arabiske språket flere andre språk, inkludert latin, gresk og hebraisk. Første etasje i klosteret ble brukt kun ved spesielle anledninger, for den delen av klosteret var fra en annen tid og en pinlig luksus i priorens øyne, og han ønsket at alt dette skulle forsvinne en dag.

Chergés tok notater fra munkens kapitler i klosteret så snart han ble prior, i en liten, stram og svært lesbar håndskrift på store A4-ark. Munkene i Tibhirine møtte hver morgen i kapittelet for å kommentere aktuelle spørsmål, utveksle nytt og øve på sanger eller liturgi. Dette utgjorde det han kalte «mini-serier», hvor følgende emner ble drøftet: Salmene, samfunnene i Midtøsten, omvendelse, kommentarer til den hellige Benedikts regel med meditasjon over de monastiske dyder som var kjærest for Benedikt, som ydmykhet og arbeid («Ora et Labora» er benediktinernes motto), den hellige Bernhard, livet til den salige Karl de Foucauld, Høysangen, cisterciensernes konstitusjoner siden Vatikan II, Kirken situasjon og hovedsakelig martyriets nådegave og interreligiøse spørsmål (islam, kristendom, sammenlignende refleksjoner om religioner, kommentarer til suras). Disse mini-seriene ble utgitt etter munkenes død av klosteret Vår Frue av Aiguebelle, under tittelen «Gud for alle dager, kapitler av Kristian de Chergé fra kommuniteten i Tibhirine (1986-96)».

Da Algerie ble kastet ut i en periode av vold i 1993, sto kommuniteten i Tibhirine fast med sin prior i en total fordømmelse av all vold. Etter tolv år ønsket han å tre tilbake som prior og gjerne overlate vervet til subprioren, p. Kristoffer Lebreton. Et nytt valg skulle avholdes den 31. mars 1996, men begivenhetene tok en tragisk vending. Han ble 59 år gammel. Et av p Kristians brev er utstilt på et sidealter i kirken San Bartolomeo all’Isola i Roma, Santuario dei Nuovi Martiri.

2) Den salige Paulus Dochier (fr: Paul) (ordensnavn Luc) ble født den 31. januar 1914 i Bourg-de-Péage ved Valence i departementet Drôme i regionen Auvergne-Rhône-Alpes i det sørøstlige Frankrike. Han kom fra en familie som tilhørte provinsborgerskapet i Drôme. Hans far solgte den lille familiebedriften han drev som skomaker og levde av rentene. Paulus hadde en bror, André, og en søster, Marthe, som begge var eldre enn ham. Han gjennomgikk grunnskolen og middelskolen på skolen Saint-Maurice i Romans i Drôme, og han gjennomførte gymnasstudiene ved institusjonen Notre-Dame i Valence i Drôme og på gutteseminaret i Valence. Han var på den tiden lidenskapelig opptatt av rugby. Da han var sytten år gammel i 1931, mistet han sin eldre bror André, som led av tuberkulose. Dette merket familien og den unge Paulus, og det var sannsynligvis dette som fikk ham til å velge å bli lege.

Paulus begynte i 1932 på Det medisinske fakultet i Lyon mens han bodde i et studenthjem. Han tok eksamen og begynte i 1934 sin sykehuspraksis på Grange Blanche i Lyon. Han levde livet som en lykkelig student inntil han i april 1937 forsvant, og hans skolekamerater skulle først senere oppdage hvor han hadde blitt av. For etter en indre modning som vi ikke vet så mye om, besøkte han trappistklosteret (cisterciensere av streng observans) Notre-Dame d’Aiguebelle, hvor hans studiekamerat Roger Duvernay nettopp hadde trådt inn. Under sitt opphold der følte han seg svært skaket i sitt indre, og fra da av begynte han å dele sine dager mellom sykehuset og klosteret. Denne innvendige omveltningen skulle bestemme den unge manns fremtidige liv.

Han ønsket straks å tre inn i klosteret, men abbeden ba ham om å fullføre medisinstudiene først, men på et annet sykehus i Lyon, l’Hôpital de l’Antiquaille. I 1938 begynte han igjen ved Det medisinske fakultet ved universitetet i Lyon. Han avsluttet studiene med eksamen i oktober 1938, men han kunne ikke forsvare sin avhandling før den 4. april 1940, fordi han i mellomtiden hadde begynt avtjeningen av militærtjenesten som fenrik og lege. Den begynte i 1938 i kasernen Jeanne d’Arc i Villeurbanne. Han ble den 28. januar 1939 sendt til Casablanca i Marokko, men han anmodet om å bli overført til Goulimine, et viktig karavanesenter i Sør-Marokko. Han ble der i to år, selv etter at han fikk lisensen til å praktisere medisin. Hans møte med lokalbefolkningen var en annen omveltning, for han ble slått av fattigdommen hos de lokale innbyggerne. Men oppholdet ga ham en varig kjærlighet til Maghreb (Nord-Afrika). I 1940 fikk han vite om morens død. Disse to årene i hæren var også grunnleggende for hans kall. Hans militære forpliktelser var over den 7. desember 1941.

Da han kom tilbake til det i mellomtiden okkuperte Frankrike, vaklet han mellom å bli sekularprest og å tre inn i klosteret, men et besøk hos den ærverdige mystikeren Marthe Robin i Châteauneuf-de-Galaure bekreftet ham på den monastiske veien. Hun var grunnlegger av Foyers de Charité og ærverdig siden 2014. Paulus ble opptatt som oblat i klosteret i Aiguebelle den 7. desember 1941, og kort etter ble han kor-novise med sikte på prestevielse under navnet bror Paulus. Han var da 27 år gammel og den eldste i gruppen av noviser. Hans hensikt var en dag å tre inn i klosteret Vår Frue av Atlas, som var grunnlagt i 1938 fra Aiguebelle.

Men ett år senere bestemte han seg for å bli legbror, og den 3. desember 1942 ble han ikledd drakten til en legbror med navnet bror Lukas (fr: Luc) til ære for den hellige evangelisten Lukas, som ifølge tradisjonen også var lege og er skytshelgen for leger. Tjenesten som legbror og ikke prest var en form for klosterliv som tillot ham å gjøre de mest ydmyke tjenestene. Han begynte da sin ordinære vei mellom vaskeriet og klosterkjøkkenet. Men han fortsatte å praktisere som lege under hele Andre verdenskrig, og han behandlet alle som trengte det og tok aldri betalt. Hele sitt liv skulle br. Luc være legbror, til tross for foreningen i 1965 av korbrødre og legbrødre.

Ikke lenge etter fikk han vite at en av hans tidligere legekollegaer, en familiefar med fire barn, var krigsfange i Oflag («offiserleir») VIA i Wuppertal i Øvre Rhinland i Tyskland. Den 26. april 1943 dro han derfor frivillig dit for å erstatte ham, og denne utvekslingen ble akseptert. Der fant han også sin svoger Charles Laurent, sin søsters ektemann, som hadde vært fange siden 1941. Straks begynte bror Luc å behandle de sårede i fengslet, spesielt de russiske offiserene, som ble spesielt mishandlet. Han delte til og med deres karantene under en epidemi av tyfus som han selv ble smittet av. Løytnant Paulus Dochier kom tilbake til sin familie den 5. juli 1945, etter krigens slutt, men familiens hjem hadde brent ned. Etter en måned hos familien vendte br. Luc tilbake til sitt kloster Aiguebelle. Han avla sine første løfter året etter, på festen for Marias opptakelse den 15. august 1946.

Den 26. august 1946 ble br. Luc sammen med fem andre munker sendt til Algerie og klosteret Vår Frue av Atlas i Tibhirine, som var et datterkloster av Aiguebelle. De kom til Algerie den 28. august 1946, festdagen for den hellige Augustin. Der skulle han bli værende i femti år frem til sin død. Allerede i september fikk han lov til å åpne en gratisklinikk med apotek i klosteret, og denne skulle han drive hele sitt liv for å betjene innbyggerne i regionen, til tross for sin fysiske svekkelse mot slutten. I denne klinikken behandlet han pasienter gratis og ga dem medisiner. Dette var noe særegent som ikke alltid ble forstått av hans overordnede i ordenen, for trappister har generelt ingen sykestuer som er åpne for utenforstående.

Br. Luc avla sine evige løfter i en alder av 35 år den 15. august 1949 som den første blant legbrødrene. Fra 1949 hadde han også ansvaret for kjøkkenet. P. Amédée, som var subprior, sa i et intervju med en journalist i 1957 at muslimene i området hadde stor respekt for munkene og spesielt for br. Luc. Han ble svært godt kjent i hele regionen og gjorde seg fortjent til deres aktelse, og ifølge kategoriene i muslimsk tenkning betraktet de ham som en marabout, en Guds mann, kledd i en taguia (en afrikansk lue) og tøfler. Han ble også kalt «Doc Luc». Klosterets apotek, som var tilknyttet helsevesenet i regionen, var det beste i en omkrets på hundre kilometer. Da krigen for Algeries uavhengighet begynte, fikk han lov til å behandle de syke både på klinikken og i deres hjem, siden kommunikasjon med byen hadde blitt vanskelig for folkene fra fjellet. Selv i hans travle hverdag med besøk og plikter forble han en bønnens mann. Han tok ofte notater i margene av sine meditasjonsbøker, nemlig Kristi etterfølgelse, Det nye testamente og Det daglige missalet.

I juli 1959, da selvstendighetskrigen var på sitt høyeste, ble br. Luc og br. Matthieu, en munk av italiensk opprinnelse, kidnappet av væpnede nasjonalister eller fellaghas fra ALN (L’Armée de libération nationale) (Wilaya 4) i Den nasjonale frigjøringsfronten (Front de Libération Nationale – FLN), et nasjonalistisk og sosialistisk parti som kjempet i Algerie-krigen. Kidnappingen var en represalie etter at den franske hæren hadde arrestert og drept en pro-FLN imam i Medea. De ble løslatt allerede etter ti dager, og det bare fordi en av kidnapperne gjenkjente br. Luc som den legen som hadde behandlet noen av hans naboer. Br. Luc kom ut av fangenskapet med en alvorlig kompromittert helse, og allerede under fengselsoppholdet hadde han begynt å få astma-anfall. Bortføringen hadde forårsaket et sjokk for kommuniteten og også for br. Luc, og i flere uker etter bortførelsen var han rammet av en alvorlig depresjon. Også av denne grunn lærte han å tone ned de mer eller mindre vanskelige situasjonene han møtte sammen med sine medbrødre og folket i landet.

I årene som fulgte etter uavhengigheten i 1962, forlot br. Luc Algerie to ganger på grunn av en stor usikkerhet om klostrets fremtid og om opprettholdelse av klinikken. I 1962 dro han til klosteret Orval i Belgia, og etter et opphold på sykehuset Maillot i Alger i 1964, ble han sendt til klosteret Notre-Dame des Neiges (Vår Frue av snøen) i Ardèche i Frankrike for en hvileperiode, akkurat da kommuniteten i Tibhirine risikerte å bli stengt. I dette klosteret ble en klinikk åpnet spesielt for ham, men han ønsket fortsatt å dra tilbake til Algerie. Derfor skrev han til ordenens generalabbed, Dom Ignace Gillet: «Jeg tror at i sammenheng med et kloster plassert midt i en så fattig befolkning, er gesten å bry seg om dem som er syke, dem som er sultne og dem som er uten klær, en evangelisk og kirkelig gest som er innskrevet i klostertradisjonen». Klagen ble tatt til følge, og i 1965 kunne br. Luc komme tilbake til Tibhirine.

Han gjenopptok sine ydmyke oppgaver og begynte med den som kjøkkensjef. Han hadde stor respekt for den tjenesten: «Med sin kunnskap bidrar kokken til å opprettholde et godt klima i felleslivet», kommenterte han en dag. Når astmaen gjorde at han ikke fikk sove, benyttet han anledningen til å lage på forhånd matrettene til neste dag og til å vie seg til å lese. For br. Luc var alltid en entusiastisk leser som var klar til å dele med brødrene det han leste. Til tross for sin lærdom var han innerst inne en svært enkel mann. Kjærligheten til Gud var sentral, og kjærligheten til hans neste fylte alle hans arbeidstimer, ettersom han hjalp alle som kom til ham.

Hans fysiske tilstand var ikke bra, for i tillegg til astmaen var han plaget med hjerte og nyrer. Det tvang ham til noen sjeldne reiser til Frankrike, hvor hans venner blant legene i Lyon utførte undersøkelser og behandlinger. Til tross for dette mottok han et stort antall pasienter, opp til 150 hver dag, og han ga dem gratis medisiner som han fikk fra sine venner og slektninger i Frankrike. Takket være det han mottok, kunne han også gi hjelp med penger eller forsyninger til de svært fattige familiene og spesielt kvinnene i en vanskelig situasjon. Han var også en fortrolig for mange, en lege for både kropp og sjeler. Han var kjent i mils omkrets og var høyt elsket av befolkningen til tross for sin åpenhjertighet.

Som han selv sa, tok han alltid imot de pasientene som kom til ham uten å prøve å finne ut hvem som sto bak det lidende mennesket. Dette skaffet ham mistillit fra den franske hæren under uavhengighetskrigen og senere fra de algeriske myndighetene under terrorismen. Han fortsatte å behandle de syke uten å bekymre seg om hva som tilsynelatende gjorde dem annerledes enn ham. For dem ba han om helbred og åndelig hjelp, mens han brydde seg lite om seg selv. Ofte så brødrene ham med en morsom lue på hodet, noe han brukte for ikke å bli tatt altfor alvorlig. I årenes løp begynte br. Lucs visdom å bli humoristisk. Slik definerte han seg selv: «Jeg er som en reisende som med tomme hender venter på toget på plattformen».

Etter at Dom Kristian ble prior, ble kommuniteten fra år til år løftet mot en form for enhet som det hadde vært vanskelig å bygge opp til da. Br. Luc syntes å være i utkanten av kommuniteten på grunn av sin status som legbror, men dette gjorde det lettere for ham å gå ut og ikke delta i alle embeter. På samme måte deltok han bare av lydighet i kapitlene hvis han ble spesielt invitert. Han deltok i den daglig messen bak i kapellet og ikke i koret som patrene. Men han ble over tid et sentralt element i kommuniteten gjennom den omsorgen han ga til lokalbefolkningen og de rådene han kunne gi som en «gammel» og erfaren munk. Spørsmålet oppsto igjen ved stengingen av klinikken i 1975, da br. Luc måtte behandles en stund i Frankrike. Dom Kristian gikk selv gjennom en periode av prøvelser i 1979, for kommuniteten forsto ikke alltid den parallellen han prøvde å etablere mellom islam og kristendom. Br. Luc, som var mer pragmatisk og snakket den arabiske dialekten svært bra (noe som ikke var tilfelle med prioren), sto for lindring og observasjon av landsbyboernes lidelser. Det var på denne måten at hans tro på Kristi ansikt ble foredlet.

Bak et grettent utseende var br. Luc en ekstremt sensitiv og kultivert mann som bidro til kommunitetens forening, selv om han kunne forstyrre autoriteter, og på 1990-tallet erklærte han for p. Jean-Pierre: «Det er riktig og godt for disippelen å betrakte sin overordnede som et ‘sakrament’ av guddommelig myndighet og nåde, men det er feil – og det er en årsak til mange tabber – at en superior skal se seg selv som den gode Gud!»

Etter at brødrene hadde bestemt seg for å bli værende i sitt kloster, begynte br. Luc å intensivere sine forberedelser på døden, men uten frykt. «Siden den er et møte med Gud, kan døden ikke være gjenstand for frykt. Døden er Gud», skrev han. Han kunne derfor gjøre tittelen på en kjent sang av Edith Piaf til sin egen: Non, je ne regrette rien («Nei, jeg angrer ingenting»). Han hadde lagt til side en kassett med denne sangen for sin egen begravelse, men han lyttet til den sammen med sine medbrødre i refektoriet den 1. januar 1994, tretti dager før feiringen av hans åttiårsdag. Han oppsummerte selv sine siste år slik: «Min tilstedeværelse her er ikke nødvendig, men den kan være nyttig. Den 31. januar 1996 blir jeg 82, jeg er syk i hjerte og lunger, men så lenge jeg hviler litt i løpet av dagen, i en vanskelig sammenheng, gir jeg meg selv til andre – så jeg kan ikke forlate Tibhirine. «Komme ditt rike». Vi må ikke lete etter hva som er «vårt». Bror Luc dramatiserte ikke sin egen død: «På min dødsdag skal dere åpne en flaske sjampanje og lytte til Edith Piaf synge: Non, je ne regrette rien!»

To munker, p. Amédée Noto og p. Jean-Pierre Schumacher, unnslapp kidnappingen sammen med en gjest i klosteret. Mens de lette etter de andre, la de merke til at klinikken var i uorden, og at br. Luc hadde hatt tid til å lage lunsjen til neste dag. Han var den eldste i kommuniteten og ble 82 år gammel. Br. Luc var stille, og hans indre liv ble bare delvis åpenbart etter hans død, gjennom hans brev og noen spredte skrifter. På den kassetten som ble levert av GIA en måned etter kidnappingen, er hans stemme normal, og han synes selv å ironisere over sine kidnappere, og var dermed fortsatt trofast mot sin humor, noen ganger litt svart, som han beholdt under alle forhold. Etter hans død kom dokumentarfilmen «Frère Luc, moine de Tibhirine» (2003) av Silvère Lang.

3) Den salige Kristoffer Lebreton (fr: Christophe) ble født den 11. oktober 1950 i Blois i departementet Loir-et-Cher i regionen Centre-Val de Loire i det sentrale Frankrike. Han var den syvende av tolv søsken, syv gutter og fem jenter. Hans foreldre het Pierre og Jehanne. Faren var direktør for et landbruks- og husdyrkooperativ, og familien bodde i Saint-Lubin, en liten landsby i Loir-et-Cher. Barna fikk en kristen oppdragelse, men i stor frihet. Han hadde en lykkelig barndom, og uten noe press begynte han på gutteseminaret da han var tolv år gammel, og han tok et fritt valg om å bli prest og misjonær. Men han sluttet på seminaret etter å ha avsluttet gymnasstudiene i 1968, midt under ungdomsopprøret, som han selv deltok i. Han skrev seg inn på Det juridiske fakultet i Tours uten en klar ide om sin fremtid.

Han var en lidenskapelig person og entusiastisk i alt han engasjerte seg i. Hans bråmodne religiøse kall endte med at han sluttet på gutteseminaret, og ettersom han alltid var lidenskapelig i sine valg, vendte han seg fullstendig bort fra religionen. Marxismen hadde sin dramatiske tiltrekning inntil han midt i en demonstrasjon plutselig innså det fåfengte i hans kurs og hvordan han ble politisk manipulert. Han satt igjen uten noe å tro på inntil et tilfeldig møte med Emmaus-bevegelsen og Abbé Pierre. Han engasjerte seg deretter for de fattige. Fra sommeren 1968 arbeidet han i ferien i Emmaus-leirene, noe han fortsatte med til 1974. Leirene ble holdt i Blois, Pont-Saint-Esprit, Millau, Dijon, Lons-le-Saunier, Charente og i Danmark. Han fokuserte sine studier i det fjerde året mot folkerett, og han tenkte at han kanskje kunne spesialisere seg i internasjonale relasjoner for å arbeide i en organisasjon for Den tredje verden.

Samtidig som han fikk tilbake sitt religiøse engasjement, oppdaget han også kjærligheten gjennom et forhold til en kvinne. Denne nye bevisstheten kunne ha ført ham inn i ekteskapet, en stand han aldri benektet verdien av, men kjærlighetens utfordring førte ham til å forstå at kjærligheten dypt i hans hjerte var fra Gud og ledet ham til Kirken som stedet hvor denne kjærligheten, hans kall, kunne uttrykke seg totalt. Han oppdaget den salige bror Karl de Foucauld og uttrykte et ønske om å bli med i et brorskap av Jesu små brødre. Men han måtte først oppfylle sine militære forpliktelser.

Kristoffer avtjente fra september 1972 til juni 1974 sin siviltjeneste som frivillig i Algerie, hvor han arbeidet på en skole for funksjonshemmede barn. I Alger møtte han p. Joseph Carmona (1917-2011), som fra 1972 til 1974 var sogneprest i Hussein Dey. Denne presten ble hans venn og rådgiver, og det var han som fikk Kristoffer til å oppdage klosteret Notre-Dame de l’Atlas, som tilhørte trappistene, det vil si cistercienserne av streng observans (OCSO), og han spilte en viktig rolle i den unge mannens orientering mot det cisterciensiske livet.

Etter en tid besøkte han for første gang klosteret i Tibhirine. Han tilbrakte noen helger der og ble mer og mer tiltrukket av klostret. Den ekstreme fattigdommen hos klosterets naboer gjorde et uutslettelig inntrykk. Han var sikker på at han ville komme tilbake. Han trådte som 24-åring den 1. november 1974 inn hos trappistene i det gamle cistercienserklosteret Notre-Dame de Tamié gjemt høyt i de franske Alpene i Savoia. Han dro dit for å gjennomføre sitt novisiat, for Tibhirine hadde ikke mulighet til å ta ansvar for hans formasjon. P. François de Salles var da abbed for kommuniteten i Tamié, og han var en sann far for denne gruppen av uvanlige og noe opprørske noviser – mai 1968 var ikke så lenge siden. Kristoffer utforsket samtidig sine grenser, og spesielt oppdaget han den volden som kunne bo i ham, men også sin gode evne til å gi og motta vennskap. I Tamié skrev han mange dikt og fortsatte å føre sin dagbok siden 1968.

I juni 1976, etter atten måneder, ba han om å få dra tilbake til Tibhirine, og han håpet å finne tilbake til fattigdommen i denne lille kommuniteten. Han avla sine første løfter der den 31. desember 1976, mottatt av prioren, p. Jean-Baptiste. Hans foreldre var der for å uttrykke sin takknemlighet med ham. Han var den yngste i kommuniteten, og forholdet til de andre brødrene var ikke lett. For en ung munk var formasjonsmulighetene virkelig sparsomme i Tibhirine. Kommuniteten var liten og medlemmene eldre. Mulighetene for undervisning var bedre i Tamié, og nærværet av samtidige unge munker sørget for en bedre mulighet for formasjon. Så i 1977 ba han om å få dra tilbake til Tamié, noe som ble innvilget. I Tamié avla han den 1. november 1980 sine evige løfter, omgitt av en stor del av sin familie.

For hans tjeneste i kommuniteten tilbød abbeden av Tamié Kristoffer å gjennomgå en fagutdannelse. Han valgte å lære snekkerfaget på fagskolen i Troyes, som ble drevet av Brødrene av kristne skoler. Der imponerte han de andre studentene dypt. Han mottok sitt diplom eller CAP (Certificat aptitude professionnelle) i juni 1982, og deretter gjenopptok han sitt monastiske liv i Tamié. Han tilbrakte tiden i klosteret med å studere og bruke sine ferdigheter i tresløyd i sitt manuelle arbeid. I denne perioden ble hans monastiske kall stadfestet og fordypet. Fra januar 1986 til september 1987 «lånte» Tamié ham ut til søsterklosteret Notre-Dame-des-Dombes for å være «gjestebror» (frère hôtelier). Det ble for ham en tid for realisering og ro. Hans ønske om å bli prest kom igjen opp til overflaten, og det ble skissert et formasjonsprosjekt i samarbeid med Prado-seminaret.

Det var i Dombes han i 1987 hørte appellen til Dom Kristian de Chergé, prior for kommuniteten i Tibhirine siden 1984, som ba om forsterkninger. Med samtykke fra sin abbed skrev Kristoffer til Dom Kristian for å gi uttrykk for sin tilgjengelighet. Den 8. oktober 1987 sluttet Kristoffer seg igjen til kommuniteten i Notre-Dame de l’Atlas, nå på permanent basis. Han brakte med seg et talent for å oppmuntre mennesker og bringe dem sammen. Kristoffer ble presteviet av erkebiskop Teissier den 1. januar 1990, 39 år gammel, og i den anledning presenterte han sine algeriske venner for 28 medlemmer av sin familie som var kommet til prestevielsen, og varige vennskap ble inngått. Kantoren, Dom Celestin, øvde inn sangene med dem dagen før og øvde også inn noen dansetrinn til glede for Kristoffers nevøer og nieser. Det lille kapellet var fullt av barn som satt på gulvet, Kristoffers familie var mange og gleden var sann og enkel. Naboer og muslimske venner var også der.

Dom Kristoffers første oppgave var å ta seg av hagen sammen med br. Paulus Favre-Miville, som også kom fra Tamié, og noen familiefedre utenfra. Han engasjerte seg umiddelbart i all slags arbeid: kjøre traktoren eller kontrollerte landet og om vannet ble distribuert på en hensiktsmessig måte. Under hans ledelse ble det dyrket grønnsaker: tomater, squash, poteter, bønner, hestebønner, erter, endivie, paprika, salat og blomkål, de fikk frukt fra 2500 frukttrær over fem hektar, som ble solgt på markedet enten fersk eller som syltetøy: fiken, plommer, kirsebær, persimon, bjørnebær, rabarbra osv. Store mengder honningbier produserte honning, som også ble brukt i sykepleien. Alt dette var en arv fra trappistene i Staouéli, et pilotkloster og mønstergård fra slutten av 1800-tallet. Kristoffer prøvde også å begrense konflikter blant arbeiderne. Etter hagen fikk han ansvaret for liturgien i kommuniteten, ledet sangtimer en gang i uken, og tok ansvaret for at kommuniteten og gjestene kunne synge salmene bedre. For å styrke båndene med de folkene som han og de andre munkene levde blant, begynte han i kommunitetens bønner å introdusere korte antifoner på arabisk. Noen ganger oppsto det uenighet med p. Célestin Ringeard, som var førstekantor, på grunn av deres ulike følsomhet i liturgiske spørsmål. Til slutt klarte de å slutte fred.

I slutten av mai 1992 ble han novisemester, men han kunne ikke utøve dette embetet i særlig grad, fordi det var bare én novise, François, og han skulle ikke fortsatte på den monastiske veien. På et tidspunkt ble Kristoffer også valgt til kommunitetens subprior. Dom Kristoffer var utstyrt med et heftig og eksplosivt temperament, men han elsket også å knytte bånd med de mest ydmyke mennesker. Han var av en poetisk natur og uttrykte seg godt med ord, både i sin dagbok og i sine dikt. Fra 1989 begynte han å delta i Ribât es-Salâm, gruppen for dialog og gjensidig lytting mellom muslimer og kristne der kommunitetens prior, p. Kristian de Chergé, var en av grunnleggerne. Den interreligiøse dialogen mellom kristendommen og islam fikk mer og mer plass i hans bønner, hans skriving og hans poesi.

Under kommunitetens «julebesøk» i 1993 gjemte p. Kristoffer og en annen munk seg i klosterkjelleren, og de forlot gjemmestedet først ved vigiliebønnen midt på natten. Da de kom inn i kapellet, overbevist om at de var de eneste som var igjen, fant de til sin store lettelse alle de andre munkene. Etter sin første fluktreaksjon utviklet p. Kristoffer gradvis en holdning av fullstendig villighet til alt som kunne komme til å skje med ham og resten av kommuniteten.

Eksempler på dette er sidene i hans dagbok og noen av diktene, som for eksempel et hvor han skrev: «Jeg er hans, og jeg følger i hans fotspor; / Jeg går mot min fulle påskesannhet. / Se på retningen som tar / ting og hendelser ... / Jeg sier deg, i sannhet er det greit. / Flammen har bøyd seg, / lyset er skrått ... / jeg kan dø, / her er jeg».

Kort etter drapet på en av medlemmer i Ribât ble maristbror Henrik Vergès et effektivt medlem av gruppen. Han var ikke bare invitert til å ta hans plass, men følte dypere trappistmunkenes kall: å være en bønn blant de andre brødrene. I p. Kristoffers dagboksnotater etter det første besøket av terroristene bemerket han ikke bare hendelser, for eksempel besøk av erkebiskop Henri Teissier av Alger, men også sine egne følelser og den uro som han noen ganger følte. Han kjente likevel at han lærte hvordan han og kommuniteten var en del av Kirken på en helt unik måte, både på grunn av sin status som cenobittiske munker (de som bor i kommunitet i motsetning til eremitter) og deres tilstedeværelse i et muslimsk territorium.

Kristoffer fulgte oppmerksom med på nyhetene som kom utenfra, og han noterte dem i sin dagbok, beveget og forferdet. Han skrev om hvordan den langsomme prosessen med alle sine trusler påvirket dem alle. Den 8. mai 1994 begynte serien av drap på katolske ordensmenn og kvinner i Algerie, og han skrev ned sine reaksjoner ved hvert enkelt mord.

Hans siste besøk hjem til Drôme var i 1995. Den 5. oktober 1995 døde hans far i Ancône, en liten landsby nær Montelimar. Kristoffer var der og betraktet intenst farenes lidende ansikt, omgitt av sin mor og familie. Gjennom sitt liv hadde Kristoffer skrevet til sine foreldre, og disse brevene er fylt av ømhet og kjærlighet, oppmerksom på både de lykkelige og de smertefulle hendelsene om hverandre. Han ble værende til farens begravelse. Til forslagene om å forlate Algerie, svarte han: «Hvorfor skulle jeg ha det valget å kunne flykte, når algerierne ikke har det? De er ofrene, ikke vi». Den 31. mars 1996 skulle kommuniteten i Tibhirine velge ny prior, for etter tolv år i embetet ønsket Dom Kristian å tre tilbake og overlate vervet til subprioren, Dom Kristoffer. Men begivenhetene tok en tragisk vending.

Kristoffer var med sine 45 år den yngste i kommuniteten, og han var en av de første av 1968-generasjonen til å gi sitt liv for troen. Et utvalg av hans mange dikt og den siste delen av hans dagbok ble publisert etter hans død. Ordenens generalabbed, Dom Bernardo Olivera, karakteriserte ham slik: «En utrettelig forfatter, en dyktig gitarist, alltid en dikter, han var alltid på de fattiges og marginalisertes side». Han skrev i sitt testament: «Min kropp er for jorden, men vær så snill, ingen beskyttelse mellom den og meg. Mitt hjerte er for livet, men vær så snill, ikke noe tilgjort mellom det og meg. Mine hender for arbeid er krysset, svært enkelt. La mitt ansikt være helt nakent for ikke å hindre kysset. Og blikket, la det se».

De siste linjene Kristoffer skrev i sin dagbok, var fra salme 101 (Vulgata 100): «Om nåde og rett vil jeg synge (…) Jeg vil gå frem på rettferdighets vei, når vil du komme meg imøte? (…) Med oppriktig hjerte vil jeg ferdes i mitt hus». (Sal 101,1a.2)

4) Den salige Mikael Fleury (fr: Michel) ble født den 21. mai 1944 i Cotteret i den lille landsbyen Sainte-Anne-sur-Brivet ved Nantes og Pontchâteau i departementet Loire-Atlantique i regionen Pays de la Loire i det vestlige Frankrike. Han kom fra en fattig bondefamilie, og hans foreldre het François og Augustine. De hadde to andre barn som fortsatt var i live, Louis, som var et år eldre enn Mikael, og Marie-France, som var tre år yngre. Mikael bodde på sin fars gård til han var fjorten år gammel, og han delte sin tid mellom arbeid på markene og omsorg for dyrene på gården, samtidig som han gikk på grunnskolen i Pontchâteau. Hans kristne liv fant sted i sognet Pontchâteau, som lå svært nært familiegården, men han hadde også rike og hyppige kontakter med p. Olivier Albert, sogneprest i Sainte Anne sur Brivet. Fra han var fjorten til sytten år gammel tok han kurs i landbruk som sin eldre bror.

Da han var sytten år gammel i 1961, fortalte han sin mor om sitt ønske om å bli prest. Han ble henvist til et egnet formasjonshus, som ble kalt «seminar for sene kall» (séminaire pour vocations tardives), ettersom han ikke hadde gått på et gutteseminar. For den vanlige alderen å tre inn for unge som uttrykte ønske om å bli prest, falt sammen med overgangen til «middelskolen», rundt elleve eller tolv år gammel. Han trådte inn på seminaret i La Flocellière i departementet Vendée i regionen Pays de la Loire, hvor han var fra 1961 til 1966.

I 1966 begynte han på presteseminaret (Grand Séminaire) i Nantes, hvor han var i formasjon mellom 1966 og 1970. Etter to års studier var det som en del av formasjonen lagt inn en periode med arbeid, så fra 1968 til 1969 arbeidet han i metallurgifirmaet Joseph Paris i bydelen Chantenay i Nantes i departementet Loire-Atlantique, noe som skulle bli svært viktig for hans senere utvikling. For ved slutten av et nytt år på seminaret viste det seg at han foretrakk en ny orientering.

For under sitt praktikantopphold i den metallurgiske fabrikken hadde han møtt «Selskapet av prester av Prado» (Association de Prêtres del Prado), et sekularinstitutt av pavelig rett som var grunnlagt av den salige p. Antonius Chevrier (1826-1879). Det var for sekularprester som ønsket å leve i tettere kontakt med de fattige, og de så på sitt liv som å leve et «moderne trappistliv midt blant de fattige». I den herskende tidsånden fra 1968-1969 valgte Mikael i september 1971 å tre inn som «bror» i Institut du Prado, som skulle sette ham i god kontakt med arbeidslivet, også med mange arbeidere fra Maghreb (Nord-Afrika). Han ble først integrert i brorskapet i moderhuset i Lyon, hvor han gradvis ble kjent med «sosialhuset» i bydelen, et lag i JOC (Jeunesse Ouvrière Chrétienne) («Unge kristne arbeidere»).

Sammen med en eldre bror, Georges Tardy, begynte han på en grunnleggende formasjon i instituttet. I slutten av 1971 foreslo Georges at de skulle dra og bo sammen i et hjem for muslimske innvandrere i Vaulx-en-Velin utenfor Lyon (1972-73), i et område med muslimsk flertall. Deretter gjennomgikk han en yrkesopplæring og fikk sitt diplom eller CAP (Certificat aptitude professionnelle) som møller i Saint-Denis i forstedene til Paris, hvor det også var en gruppe av brorskapet. Med sitt diplom var han autorisert til å jobbe som møller på fabrikker i Lyon og Marseille. Fra september 1974 til september 1975 gjennomgikk han det formasjonsåret som ble kalt «novisiatet», sammen med Peter, som også var kandidat til brorskapet. Det skjedde i Saint-Fons i de sørlige forstedene til Lyon, i nærheten av det huset hvor p. Chevrier hadde bodd og hvor han skrev sin bok «Den sanne disippel» (Le Véritable Disciple), som ble Mikaels veileder for trinnvis å formes i evangelielesningen, som skulle følge ham hele livet.

Derfra dro Mikael i slutten av september 1975 til Marseille, hvor han bodde til slutten av 1979. Han arbeidet i det store metallurgifirmaet Alstom Atlantique (under forskjellige navn). Han var fagorganisert i Confédération générale du travail (CGT), som tidligere var politisk nært knyttet til kommunistpartiet. Fagforeningsarbeidet ga ham svært nær kontakt med mange av dem som arbeidet sammen med ham. Han befant seg også i en sammenheng der Maghreb-verdenen var svært nær og det samme var reell fattigdom. I 1978 opplevde han en streik (gå-sakte-aksjon) i 52 dager i det selskapet han arbeidet i, men det var en mulighet for ham til å ta ansvar, diskret og effektivt. Samtidig manifesterte det seg en tiltrekning mot bønn, noe som etter hvert ble anerkjent av dem som fulgte ham og også av noen kolleger på arbeid. Selv om han sa om seg selv at han «levde som en hedning», beveget han seg i retning av kontemplativ bønn, og han gikk ofte for å be i en nærliggende ordenskommunitet.

Etter hvert kjente han seg egentlig ikke komfortabel med sitt liv i Prado, noe som fikk ham til å distansere seg fra instituttet i 1976, men han var fortsatt knyttet til dem i 1980. Men han følte seg trukket til hele fylden av et tradisjonelt trappistliv. Under den stille uke i 1979 var han i klosteret Lérins på øya Saint-Honorat, den minste av de to små lerinske øyer (Îles de Lérins) utenfor dagens Cannes. Den største øya nærmest fastlandet er Sainte-Marguerite, mens den mindre øya litt lengre fra land, er Saint Honorat. Der fant en dyp forandring sted, og han følte et kall til det kontemplative livet. Han skrev til sin alltid fortrolige, fetteren Joseph Crand, som trådte inn i seminaret litt før ham: «I påvente av en konkret beslutning har jeg gjenopptatt et personlig bønneliv i kommuniteter i området (Foucauld-brødre og Orantes de l’Assomption), og jeg ba om å få bli med i et lag av ACO (Action Catholique Ouvrière), «Katolsk arbeideraksjon». Påskemøtet ga meg stor glede og fred. Gud er trofast» (brev fra mai 1979).

Det endte med at han etter et prøveopphold i august den 4. november 1980 trådte inn som legbror hos trappistene (cistercienserne av streng observans – OCSO) i deres kloster Bellefontaine i Bégrolles en Mauges i departementet Maine-et-Loire i regionen Pays de la Loire, ganske nær der hvor hans mor bodde. På festen for Epifani den 6. januar 1981 mottok han ordensdrakten og begynte på et to år langt novisiat. «Jeg valgte den dagen på grunn av alle betydningene i liturgien og dem i min fortid», skrev han til brødrene i Prado. To år senere, da han avla sine midlertidige løfter (som var endelige i hans hjerte), skrev han til sine venner: «Jeg overlater mitt engasjement til deres bønner (...) for at jeg med hjelp av Jesus Kristus vil være på høyden av det åndelige oppdraget som Gud overlater til meg». Men livet var tungt for ham, han slet og hans helse ble svekket, og han måtte ta to eller tre ukers hvile.

Plutselig skjedde en ny orientering i slutten av mars 1984, da han begynte å tenke på å dra til klosteret Vår Frue av Atlas i Tibhirine nær Médéa i Algerie. Kommuniteten i Bellefontaine pleide å få besøk av kannik Pépin, generalvikar for bispedømmet Constantine i Algerie, som fortalte munkene om situasjonen for Kirken i Algerie. I tillegg fikk br. Mikael besøk av sin venn, p. Jean Levent, som nettopp hadde vært i Tibhirine. Til slutt, da han leste nekrologen til en av munkene i den kommuniteten, p. Aubin, forsto han betydningen av en monastisk tilstedeværelse i et område med en befolkning av islamsk religion. Kommuniteten i Bellefontaine hadde nettopp fått siste nytt fra Atlas om at abbediet ble et priorat og at Dom Kristian de Chergé den 31. mars var blitt valgt til den første prioren.

Alt dette gjorde at br. Mikael den 4. april 1984 spurte han den ansvarlige for hans formasjon om å tillatelse til å dra til Algerie, og dette ønsket ble innvilget i slutten av mai. Hans avreise var planlagt til den 27. august, og han skulle dra sammen med sin medbror Kristian Lemarchand (p. Bruno), som også var i formasjon i Bellefontaine. Den 27. august samme år forlot de Bellefontaine, og de kom til Vår Frue av Atlas på festen for den hellige Augustin den 28. august 1984. I Tibhirine fant han p. Celestin Ringeard, som kom fra samme kloster. Som legbror var br. Mikael ansvarlig for de praktiske tjenestene. Han tjente som kokk og gartner og husholder i klosteret.

Nå hadde br. Mikael funnet sitt menneskelige og åndelige «sted», noe som ble forankret i hans evige løfter i Tibhirine den 28. august 1986, to år etter sin ankomst. Derfra skulle han bare være borte en gang i begynnelsen av grunnleggelsen i Fez (Fès) i Marokko fra 11. februar til 25. juni 1988. Han dro også til Frankrike tre ganger, i juli 1988, mai 1990 og september 1995, for korte besøk til sin familie, spesielt sin mor. Faktisk døde hun den 2. mai 1990 da han nettopp hadde kommet for å treffe henne i noen dager. Dermed ville han være der, ifølge sitt eget uttrykk: «for mors siste eukaristi!»

Til tross for alle sine år på seminarer og i formasjon hadde han aldri fortsatt på veien til prestevielsen, men han var fortsatt en innsatt lektor (tidligere en av de lavere vielser). Den 21. mars 1989 ble han innsatt i denne tjenesten i klosteret, og ifølge Dom Kristian de Chergé betydde det at han nå var ansvarlig for å opprettholde alles lojalitet til «lesningen fra Guds ord», en monastisk aktivitet par excellence, med alt han hadde mottatt fra Prado på dette området. I tillegg til lesningene under messen sørget han for at de besøkende kunne følge med i klosterets liturgi i de riktige bøkene.

Mikael var en enkel og vennlig mann, men også svært diskret. Han likte ikke å snakke så mye, men han arbeidet utrettelig. Han var ofte bekymret for arbeiderne som hjalp munkene i hagen, og når det var mulig, skaffet han dem noen sekker med grønnsaker. Han var ivrig etter å bedre forstå kulturen og religionen til folket som han levde blant, og han ble medlem av Ribât es-Salâm, en gruppe for diskusjon og dialog mellom muslimer. Prioren i Tibhirine, p. Kristian, var medgrunnlegger av gruppen. Medlemskapet i gruppen tillot ham å uttrykke sin åpenhet overfor islam som han faktisk hadde kjent i mange år. Neste 18. oktober brakk han skulderen og håndleddet, noe som medførte en lang rehabilitering, og to ganger i uken måtte han besøke sykehuset i Médéa. Dette ga ham en mulighet til å ha «kontakt med basen», som Dom Kristian uttrykte det: «livets dialog», enkel og naturlig, med de algeriske og muslimske omgivelsene.

Fra pinsen 1993 følte br. Mikael seg drevet av Den Hellige Ånd til å tilby seg å være «tilknyttet – så raskt som mulig – Jesu Kristi påskemysterium, ved hjelp av de midler som Han ønsker». Likevel førte «julaftenbesøket» i 1993 til at han mistet all sin styrke, men den skulle bli gitt ham tilbake av Guds Ord mottatt, sa han, på festen for Det hellige sakrament i 1994. Han skulle leve svært intenst de siste to årene, noe som fremgår av hans korrespondanse.

Br. Mikael gikk sammen med de andre brødrene gjennom sin personlige og kommunitetens avklaring som førte dem til å velge å bli værende i Algerie. Slik uttrykte han sine tanker i midten av august 1994: «Hvis noe skjer – noe jeg ikke håper – ønsker vi å leve det her i solidaritet med alle algeriere som allerede har betalt med sine liv, ganske enkelt i solidaritet med disse ukjente, uskyldige». Da kidnapperne i slutten av mars 1996 tok med seg sine gisler, klarte han merkelig nok å ta med seg sin munkekutte og etterlate den langs veien de dro. Dette ga forfølgerne den eneste indikasjonen på den retningen munkene var blitt tatt med.

Da han ble drept sammen med de andre munkene den 21. mai 1996, var det på sin 52-årsdag.

5) Den salige Kristian Lemarchand (fr: Christian) (ordensnavn Bruno) ble født som Christian Charles Joseph den 1. mars 1930 i Saint-Maixent-l’École ved Poitiers i departementet Deux-Sèvres i regionen Nouvelle-Aquitaine i det vestlige sentrale Frankrike. Hans far var av bretonsk opprinnelse, og noen av hans slektninger var engasjert kristne. Hans far var en kolonioffiser i den franske hæren, så Kristian opplevde flere flyttinger med familien. De bodde i Syria og Indokina (dagens Vietnam), men lengst (i to år) var de i Orléansville i Algerie, hvor han mottok sin første kommunion og konfirmasjon i 1939. Han skulle for alltid bevare smaken av disse første årene i Fransk Algerie.

Kristian og hans familie kom tilbake til Frankrike under Andre verdenskrig. Det var et stort øyeblikk i hans liv som ung gutt. Fra 1940 til 1944 var han i Castelnaudary og fulgte ivrig ledelsen til en søster fra kongregasjonen «Søstre av Maria, de kristnes hjelp» (Societas Mariæ Auxiliatricis – MA). Fra tredje klasse til slutten av gymnaset var han kostskoleelev hos marianistbrødrene i La Rochelle. Han var medlem av ungkatolikkbevegelsen Cœurs Vaillants («modige hjerter») og La croisade eucharistique («det eukaristiske korstog»), som preget den katolske ungdommen i Frankrike fra 1930-tallet til 1950-tallet. Hans kall ble født i den perioden, og etter sin gymnaseksamen trådte han inn i presteseminaret i Poitiers. I 1951 måtte han avbryte studiene for å avtjene sin militærtjeneste, noe som skjedde i Algerie.

To år senere gjenopptok han prestestudiene, men kallet til klosterlivet hadde oppstått i ham. Hans biskop ba ham imidlertid om ikke å forlate bispedømmet før det hadde gått fem år etter ordinasjonen. Han ble presteviet som sekularprest den 2. april 1956 i klosteret Saint-Maixent av Pierre de la Chanonie (1898-1990), biskop av Clermont-Ferrand (1953-74) og tidligere sogneprest i sognet Saint-Maixent. Han var da 26 år gammel. P. Kristian ble sendt til det katolske kollegiet Saint-Charles i Thouars som lærer i fransk, men den 8. august 1965 ble han utnevnt til kollegiets direktør, samtidig som han fortsatte å undervise. Han var kultivert med en karakter som var både introspektiv og reservert, men han var også en mann med elegante og distingverte manerer og visste hvordan man oppfører seg i sosiale sammenhenger, for eksempel når han ble invitert til studenters familier. Det skal bemerkes at han vil endre sin skole til ikke bare være for barn i det lokale borgerskapet, men at den skulle åpnes for barn fra fattige familier med gratis skolegang.

I 24 år utførte han sine oppgaver innen undervisningen og var lykkelig med det, og dette var hans eneste tjeneste som sekularprest. Men tankene om et mer kontemplativt liv ble stadig sterkere. Han søkte derfor i 1961 om å bli opptatt i benediktinerklosteret i Ligugé, men til sin store skuffelse ble han avvist. Han fant da ny inspirasjon for sitt liv som prest i et brorskap av bispedømmeprester som hadde som modell den salige Karl de Foucauld (1858-1916), men en retrett i 1963 i klosteret Bellefontaine for munker i cistercienserordenen av streng observans (OCSO), også kjent som trappister, var et stort skritt i den unge prestenes åndelige liv. Han gjennomførte stadig hyppigere opphold i klosteret, og han kom tilbake hvert år fra 1966.

Han tok skrittet høsten 1980 og bestemte seg for å søke om opptak i klosteret Bellefontaine. Han akseptert og ble i januar 1981 tatt opp som postulant i Bellefontaine. I sitt brev av januar 1981 til abbeden av klosteret Bellefontaine, hvor han ønsket å bli mottatt som postulant, presenterte han seg slik:

«Født i Saint-Maixent L’École (Deux-Sèvres) i Le Mellois, et område som fortsatt var svært preget av det protestantiske nærvær (en del av min familie på morssiden er protestantisk), gjennom min far er jeg bretoner (...) Jeg har flere onkler og tanter og mange søskenbarn, de gir meg mye kjærlighet og støtter meg også; de fleste er ivrige kristne, noen til og med svært engasjerte. Deres bønn er en stor styrke i mine forberedelser for å svare på dette nye kallet fra Herren.

Min far var en yrkesoffiser i den koloniale hæren. Jeg bodde hos mine foreldre i Syria, Indokina (Tonkin), Algerie (Alger og Orléansville), hvor jeg kom tilbake til å gjøre min militærtjeneste (sytten måneder) før uavhengighetskrigen. Da mine foreldre ble forflyttet, gikk jeg på offentlige skoler og private skoler, inkludert marianistene i La Rochelle (3. til 12. klasse). Bildet av Jomfru Maria dominerte hele kapellet og rundt dette bildet sto det: Que le Père et le Fils et le Saint-Esprit soient glorifiés en tous lieux par l'Immaculée Vierge Marie («La Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd bli forherliget på alle steder av den ulastelige jomfru Maria»). Jeg fortsetter å si dette flere ganger om dagen».

Han skrev om sine første år på skolen i Frankrike: «Mitt kall ble født der og vokste der, foran Jesus tilstede i sin eukaristi. Vår ledernonne viste hvordan jeg skulle bli Herrens instrument, og hennes bønn bar meg til hennes død (1980). Hun visste om mitt ønske om klosterlivet (...) og nå hjelper hun meg hos Herren».

Den 1. mars 1981 påbegynte han sitt novisiat i Bellefontaine og tok klosternavnet Bruno. Han brakte med seg en rik bakgrunn til det monastiske liv. I kapittelet fikk han for første gang høre om eksistensen av klosteret Vår Frue av Atlas i Tibhirine i Algerie, og den 6. april 1984 ba han om å få reise dit for å leve et åndelig liv i fattigdom i et ikke-kristent land. En av hans medbrødre fra kommuniteten, br. Mikael Fleury, hadde uttrykt samme ønske noen dager tidligere. Dermed vendte han tilbake til landet hvor han hadde bodd i sin barndom og avtjent sin militærtjeneste. P. Bruno og br. Mikael ankom til Tibhirine den 28. august 1984, festen for den hellige Augustin.

Mens p. Bruno besøkte Ech Cheliff (tidligere Orléansville), kom minnene tilbake til ham om hans aller første kommunion og konfirmasjonens sakrament som han mottok den 4. juni 1939. Han mintes også tilstedeværelsen av sine foreldre, sin eldre bror og sin søster, som døde den 21. juni 1938 i en alder av seksten år.

Fem måneder etter at han kom til Atlas, ga han imidlertid uttrykk for sine store vanskeligheter med å tilpasse seg klosterlivet i Atlas og ba om å få komme tilbake til Bellefontaine. Dette ønsket ble innvilget. Uten tvil var han frastøtt av situasjonens krav og stilen til den nyvalgte prioren, p. Kristian de Chergé. Dette var før han hadde avlagt sine høytidelige løfter. I Bellefontaine fikk han ansvar for gjestehuset, men følte han måtte tilbake til Algerie: «Kallet fra Herren til å leve evangeliet på islamsk jord og for å garantere eukaristisk tilbedelse sammen med noen medbrødre, er fortsatt høyst levende i meg», skrev han i 1989.

I 1986 hadde p. Celestin Ringeard reist fra Bellefontaine til Tibhirine. I desember 1988 kjente også p. Bruno seg klar til å komme tilbake til Tibhirine. I desember svarte prioren (p. Kristian de Chergé) på denne forespørselen: «Ved å lese brevet, synes det meg (…) at denne rikdommen (Guds gave) ble brukt, helt utlevert, i mangfoldet av brødre som Gud gir oss og til og med i de forskjellige stier som de kommer til oss på for å fortsette å si med oss det unike JA til en personlig samtale. (...) Det vil si at jeg først og fremst, med glede og stor takknemlighet, ønsker deg velkommen på denne lange veien som har vært din, og at jeg allerede og i forkant ser den mystiske fasthet av Ham som kjenner hvor skal vi ledes slik at vi alle kommer til Ham, fritt, fredelig, med glede».

I begynnelsen av april 1989 vendte p. Bruno tilbake til Vår Frue av Atlas, 59 år gammel. Den 21. mars 1990 avla han sine endelige løfter om stabilitet til Notre-Dame de l’Atlas i Tibhirine: «Her er jeg foran deg, O min Gud (...) Jeg er rik på elendighet og fattigdom og navnløs feighet. Her er jeg foran deg. som bare er kjærlighet og nåde».

Syv måneder senere, i oktober 1990, ble han sendt etter anmodning fra prioren, p. Kristian, sammen med tre andre brødre for å åpne et lite annekskloster til Vår Frue av Atlas i Marokko, nær Fez (fr: Fès), som ble bygd av biskopen av Rabat. P. Bruno sa: «Min bønn har blitt fri til å slutte seg til dem til mine muslimske brødre og søstre. Mitt eneste mål er å spre Jesu bønn i dette landet i p. de Foucaulds ånd».

Det nye klosteret i Fez var et lite hus for åndelig helbredelse for brødrene i Algerie som kom dit fra tid til annen, mens brødrene i Fez sørget for hostier og materiell (bøker, medisiner og pakker fra Frankrike), som det var lettere å sende til Algerie fra Marokko enn direkte fra Frankrike. Der ble p. Bruno valgt til superior den 1. oktober 1991. Med tiden ble dette huset et hvilested for munkene i Tibhirine, et sted hvor de bedre kunne reflektere over hvordan man skulle forholde seg i en situasjon som ble stadig vanskeligere i hele Algerie.

Bruno var rolig og reservert nok til noen ganger å virke som en grinebiter, og han var direkte i sine svar. Han var svært flittig i sitt arbeid og i studiet av det arabiske språket, selv om han ikke var noen språkbegavelse. Han øvde med lydbånd, fikk leksjoner av en av Jesu små søstre eller snakket med Thami, klosterets gartner, som han også lærte noen få ord på fransk. For sin del hadde p. Bruno en følelse av å leve fullt det «Nasaret-livet» som Karl de Foucauld hadde lært, og han realiserte det kallet som han alltid hadde følt. I januar 1996 skrev han: «Mitt liv er forankret i dette landet, og jeg forventer ikke å komme tilbake til Frankrike. Med mine brødre (vi er fire) har vi et godt skjult liv i denne flotte byen. Noen ganger spør jeg meg selv om de som ser oss kan spørre seg selv: ‘Men hva gjør de her? Hva er de for?’ Tilsynelatende ingenting. Denne samtalens mysterium (...). Vi føler godt at vi må la oss bli gjort i det enkle daglige livet».

Han dro til Tibhirine den 18. mars 1996 via Alger med fly, på grunn av sivil uro, derfra langs veien til sin moderkommunitet for å delta i valget av den nye prioren som skulle avholdes den 31. mars. P. de Chergé ville gjerne overlate vervet til p. Kristoffer Lebreton, som var subprior. Men hendelsene tok en tragisk vending. Da han ble drept, var p. Bruno 66 år gammel.

6) Den salige Celestin Ringeard (fr: Célestin) ble født den 29. juli 1933 i kommunen og sognet Touvois ved Nantes i departementet Loire-Atlantique i regionen Pays de la Loire i det vestlige Frankrike. Han kom fra en landsens familie og hans foreldre var Célestin Ringeard og Marie Boucard, og han ble døpt med navnene Célestin Marie Georges Maxime. Men seks uker senere mistet han sin far, som den 8. september døde av tuberkulose, som var blitt oppdaget seks måneder før sønnens fødsel. For å unngå smitte ble den nyfødte betrodd til en barnepike, en enkel kvinne ved navn Bertine, som spontant hadde tilbudt seg selv. Sammen med ham var hans bror Michel, som var tre år eldre. Moren fikk bare beholde sin eldste datter, den femårige Madeleine. Separasjonen var smertelig for barna, men de ble senere gjenforent med sin mor og eldre søster. Celestin skulle alltid være svært hengiven til Bertine. Familien hadde en sterk andakt for Jomfru Maria, spesielt den lokale valfarten til Fréligné, som ble feiret den 8. september, festen for jomfruens fødsel. Han viste tidlig et stort engasjement for marginaliserte mennesker.

Celestin gikk på barneskole i Touvois, og ettersom han hadde prestekall, trådte han i en alder av tolv år i 1945 inn i gutteseminariet (Petit Séminaire) i Legé i arrondissementet Nantes, ikke langt fra Touvois. I 1949 fortsatte han på gutteseminaret i Rezé i nærheten av Nantes. I 1953 fortsatte han på presteseminaret (Grand Séminaire) i Nantes, tyve år gammel. Hans fire første år varte fra oktober 1953 til april 1957, da hans studier ble avbrutt av den obligatoriske verneplikten. Hans militærtjeneste startet med de innledende leksjonene i Rennes (mai-september 1957). Dette var under det franskmennene kalte «Algeriekrigen», som skulle føre til uavhengighet for Algerie i 1962, og i midten av september 1957 ble han sendt til Oran i Algerie.

Der ble han den 16. januar 1958 plassert som sykepleier i saniteten i åttende marineinfanteriregiment basert i Saïda. Han pleide de skadede på begge sider av konflikten. I februar 1958 førte en skuddveksling til at flere soldater ble drept på fransk side, men også til oppdagelsen av et lager av skytevåpen og arrestasjonen av en etterretningsoffiser i den algeriske frigjøringsbevegelsen Front de libération nationale (FLN), Ahmed Hallouz, som var alvorlig såret. Célestin og en annen sykepleier intervenerte for å få ham behandlet på kompaniets sykestue og ikke sendt i fengsel for å dø, noe som reddet hans liv. Celestin Ringeard vendte tilbake til presteseminaret i Nantes i oktober 1959.

Etter at hans militærtjeneste var ferdig, fullførte han sin formasjon, og hans femte og siste år på seminaret varte fra oktober 1959 til julen 1960. Han ble presteviet som sekularprest for bispedømmet Nantes den 17. desember 1960. P. Celestin Ringeard ble først utnevnt til lærer på gutteseminaret i Legé, en oppgave som han følte seg lite moden for. Deretter ble han kapellan i sognet Saint-Herblain, hvor han følte seg misforstått og hadde en vanskelig tid både fysisk og mentalt. Han ble i 1961 med i prestebrorskapet Jésus Caritas og ble utnevnt til kapellan i sognet Saint-Dominique nord for Nantes. Der fikk han selvtillit og ble støttet i sitt apostolat av sin sogneprest, p. Armand Clouet [A.C.]. Der kunne han nærme seg den marginaliserte og avkristnede befolkningen i indre by, hvor mange var berørt av alkoholisme, prostitusjon og kriminalitet. Han utførte sin tjeneste på gaten for hjemløse, alkoholikere, narkomane, prostituerte, homofile, unge uten arbeid og andre utstøtte i Nantes. Abbé Clouet sa i 1996, etter at brødrene var blitt drept, at han hadde sett hva som bodde i Celestin allerede da han var hans kapellan, og enda mer intenst da:

«Svært snart (i Saint-Dominique) kom Celestin i kontakt med en del av lokalbefolkningen som ikke gikk i kirken, som var borte eller som følte at Kirken var langt borte fra dem, og som var preget av materiell fattigdom på grunn av arbeidsledighet (allerede!) og alkoholisme. Byen var i hovedsak, men ikke bare, kaserner for «Chêne-des-Anglais». Jeg la merke til at de første kontaktene ble knyttet under katekismen (...) Jeg kan bevitne at han gradvis levde et utmattende liv og reiste på kryss og tvers i bydelene (...) på sin moped eller i sin 2CV. Hans «sogn» vokste etter hvert som han gjennom sine utallige kontakter oppdaget ny lidelse, forårsaket av alkohol, prostitusjon eller kriminalitet. Så mye at dagene på 1970-tallet ikke var lange nok, og prosessen med å lytte, formane og overbevise ble stadig oftere flyttet til nettene (...)» [A.C.].

Han ble mer og mer involvert i å støtte denne befolkningen, men hans metoder ble ikke forstått av alle i sognet. Celestin opplevde vanskeligheter i det pastorale arbeidet i samarbeidet med en annen prest i teamet, noe som fikk ham og hans sogneprest til å avgjøre at hans avgang fra sognet Saint-Dominique var uunngåelig. P. Armand Clouet forteller videre: «I mai 1975 kom det smertefulle øyeblikket for oppløsning av temaet og separasjon. Men Celestin elsket området for mye til å flytte vekk fra det. Han skaffet en leilighet i en HLM (Habitation à loyer modéré), boligblokker av en enkel standard med en regulert leie, i Rue André Chénier 18, en F2 som var en av de 170 som var blitt bygd for å relokalisere de enkle menneskene i Rue du Marchix. Jeg registrerer i parentes, men det er ikke uviktig, at han bodde ikke langt fra sin mor og søster, som etter mer enn tre år i vår tjeneste i prestegården (fra april 1966), også valgte å bo i en bolig i en HLM» [AC].

Celestin måtte også finne et middel til livsopphold: «Årene som fulgte var svært vanskelige for Celestin. Han hadde ikke lenger noen offisiell status og dermed få ressurser når han bodde alene, for den kirkelige og prestelige solidariteten er ikke alltid på høyden. Med støtte fra mennesker med et stort hjerte (som Stéphane Jost), ble han en «gatelærer» (éducateur des rues), som fra et administrativt synspunkt ble hans yrke. Deretter organiserte han et sosialsenter for folk som ble løslatt fra fengsel. Inntil 1983 gjorde hans arbeid som organisator at han hadde et beskjedent utkomme, og samtidig var han aktiv i foreningen Vie Libre for å gjenreise dem som alkohol, prostitusjon eller lovovertredelse hadde ødelagt» [AC].

Men det var alltid et spørsmål om å få disse menneskene i vanskeligheter til å vokse og gjenreise seg: «Jeg har brukt ordet ‘overbevise’, for hans tjeneste hadde dette spesielle, at det var nødvendig å overbevise folk som ringte ham (...) om nødvendigheten av å reise seg. Det varte i nesten tyve år, i sognet og deretter utenfor sognet. Til tross for sitt skjøre ytre må han ha vært fysisk sterk. Han hadde også bevart lidenskapen som animerte ham og den lidenskapelige kjærligheten han hadde for de menn og kvinner som han knyttet seg til med hele kraften i sin følsomhet, for han var ikke en intellektuell: han tenkte og handlet med sitt hjerte» [AC].

Han ble utmattet av sine oppgaver, men i disse vanskelige tidene i mai 1975 var hans hovedstøtte brorskapet Jésus Caritas, som han aldri sluttet å være tilknyttet. Denne gruppens avgjørende betydning må understrekes, men en annen åndelig hjelp skulle snart dukke opp for ham. For i løpet av natten til den 3. mars 1976 vendte han seg til klosteret Bellefontaine i departementet Maine-et-Loire like sør for Paris, hvor han fikk hvile både kropp og sjel. Klosteret Bellefontaine tilhørte cistercienserne av streng observans (OCSO), også kalt trappister. I første omgang ble han ikke der for godt, men i alle fall på besøk og hyppige retretter i kommuniteten, og der modnet hans klosterkall. Han skulle gjennomgå ikke mindre enn 22 retretter mellom 1976 og den 5. mars 1983, datoen for den siste planlagte perioden på seks måneder. Faktisk ble den datoen det virkelige tidspunktet for hans inntreden i Bellefontaine, som han bare skulle forlate for Vår Frue av Atlas!

Han hadde ønsket å gjøre denne siste retretten etter at en homofil ung mann som hadde bedt ham om hjelp, begikk selvmord. Oppholdet endte med at han til manges overraskelse søkte om å bli opptatt som novise i ordenen. Den 19. juli 1983 ba han om å få tre inn, og den 8. september ble han ikledd ordensdrakten og begynte på sitt to år lange novisiat. Trappistenes taushet kostet ham en del, ettersom han var snakkesalig og fikk en vennlig reprimande for det. Han avla sine midlertidige løfter den 8. september 1985, på festen for jomfruens fødsel, etter avslutningen av novisiatet.

Under novisiatet fikk han den 6. mars 1984 en telefon fra den eldste sønnen til den algeriske fenriken han hadde reddet livet til under sin militærtjeneste. Han fikk vite at denne offiseren etter at hans ble løslatt fra fengselet i Oran den 20. april 1962, kom tre ganger til Frankrike for å finne Celestin, men uten suksess. Hans sønn fortsatte farens leting og fant Celestin i et kloster. Den ferske novisen så dette som et tegn fra Herren om at han skulle dra til Algerie. Etter å ha tenkt seg om i en måned, rettet han den 4. april 1984 en anmodning til novisemesteren om å få oppfylle sitt kall i klosteret Vår Frue av Atlas i Tibhirine i Algerie. Samtidig var det to andre medbrødre som også var noviser i klosteret som uttrykte samme ønske den 3. og 6. april 1984, br. Mikael Fleury og p. Bruno Lemarchand, etter å ha mottatt det samme kall til Vår Frue av Atlas (uten samråd mellom de tre). De to andre ble sendt til Algerie i slutten av august 1984.

Men fordi p. Celestin var novise og ennå ikke er opptatt i kommuniteten, ble ingenting sagt om hans samtale med novisemesteren, og han måtte først gjøre ferdig sitt novisiat. Det var først den 8. mai 1986 at novisemesterens samtale med Celestin og hans flytting til Algerie ble offentliggjort. Han ankom Tibhirine den 13. september 1986 sammen med bror Mikael, som hadde vært i Frankrike for å besøke sin syke mor etter sin endelige forpliktelse til Atlas den 28. august. På flyplassen i Alger møtte Celestin Ahmed Hallouz igjen etter 28 år.

Den 8. september 1988 fornyet p. Celestin, som hadde inngått en treårig forpliktelse til Bellefontaine, denne til Atlas for den tiden som var igjen frem til datoen for hans endelige forpliktelse den 30. april 1989, festen for Notre-Dame d’Afrique. Men han hadde allerede lov til å flytte sin stabilitas til kommuniteten i Tibhirine. P. Celestin avla fra 15. til 25. november 1988 et siste besøk til sin syke mor, som alltid hadde støttet ham. Hun døde den 1. desember, årsdagen for p. de Foucaulds død, som Celestin regnet som enda en nåde. I Tibhirine avla p. Celestin sine høytidelige løfter den 1. mai 1989. Han var utrustet med svært dype følelser, og han hadde store talenter i mellommenneskelige relasjoner, men samtidig hadde han en heftig karakter. Han var en energisk og fargerik mann. I sitt klosterliv fortsatte han å bære i bønnen de lidende menn og kvinner han hadde møtt og som han beholdt kontakten med. På grunn av sine minner om tilstanden til alkoholikere, forpliktet han seg til aldri å drikke alkohol, selv på festdager.

Celestin var kommunitetens entusiastiske førstekantor og arrangerte sangene. Han var også organist for kommuniteten og «gjestebror» (frère hôtelier). Samtidig var han høyre hånd for den tyve år eldre br. Luc, som var lege. Med sin erfaring fra hærens sanitet pleide han de syke i lokalbefolkningen sammen med br. Luc. Han hadde en følsom personlighet og sa i 1989 at han «har alt å lære og alt er svært velkomment». På grunn av de ulike oppfatningene i liturgiske spørsmål oppsto det ofte kollisjoner, men han klarte å opprette fred.

Celestin hadde et svakt hjerte og ble fulgt opp av en kardiolog i Médéa i desember 1991 og i mars 1993. Besøket av islamistiske opprørere på julaften 1993 ga ham et sjokk og gjorde ham svært preget og etterlot også fysiske spor. Han dro derfor tilbake til Frankrike i januar 1994, hvor han den 7. januar 1994 fikk et alvorlig hjerteinfarkt. Dette førte til en nødsituasjon som gjorde at han den 10. februar måtte gjennomgå en meget komplisert seksdobbel bypassoperasjon i Nantes. Men litt etter litt vendte alt tilbake til det normale, og i påsken den 3. april var han tilbake i Bellefontaine for å hvile med mål om å komme seg tilbake til Tibhirine. Den 5. mars fikk han besøk av p. Kristian de Chergé og den 16. mai av p. Kristoffer. I april 1994 skrev han i et brev til noen av sine slektninger: «Jeg ønsket å fortelle om min glede over å ha blitt så godt ivaretatt, og at jeg nå skal returnere for å leve blant mine munkebrødre og det algeriske folk, og jeg overlater meg i Guds hender».

Han kom tilbake til kommuniteten i midten av september, men han ble fritatt for embetet som kantor, som han ga til p. Kristoffer Lebreton, mens han selv ble andrekantor og fortsatte som organist. Han var lettet over å bli fritatt fra ansvaret for å synge i officiet, noe som hadde kostet ham mye. Om vinteren forble helsen hans skjør og han fikk influensa. Fra 12. januar til 27. mars 1995 var han i Fez, hvor han med glede hjalp de fire brødrene med å synge i officiet. Men da han kom tilbake, «tok nervene over»: søvnløshet, erysipelas på venstre ben (en alvorlig hudsykdom forårsaket av en streptokokkinfeksjon) og årebetennelse i høyre ben, men disse plagene forsvant i løpet av 1995. I begynnelsen av 1996 skrev p. Kristian: «Celestin har funnet en balanse som jeg beundrer». Han fant en ekte fysiologisk og spesielt åndelig ro på denne tiden. Ved sin død var han 62 år gammel.

7) Den salige Paulus August Favre-Miville (fr: Paul Auguste) ble født den 17. april 1939 i Vinzier ved Évian-les-Bains i departementet Haute-Savoie i regionen Auvergne-Rhône-Alpes helt øst i det sentrale Frankrike. Han var den tredje av fire barn, og han og hans tre søstre vokste opp i en enkel og kristen atmosfære. Faren var smed og hovslager, mens hans mor overtok familiebedriften som åpnet i begynnelsen av århundret og besto av en bistro, en tobakksbutikk og en restaurant som var åpen på bestemte tider. Det var et sted for møter, utveksling og fellesskap. Familien bodde i fjellandsbyen Bonnevaux i Vallée d’Abondance i landskapet Chablais i Haute-Savoie, hvor folk arbeidet med jordbruk og håndverk eller i små bedrifter. Av sine foreldre ble Paulus innpodet strenghet, ansvarsfølelse og kritisk tenkning, men også livsglede og mildhet. Han var en god elev og gikk på kollegiet Jean-Jacques Rousseau i Thonon-les-Bains, hvor han i 1954 som femtenåring oppnådde et grunnskolediplom. Han ønsket videre studier, men han ble nødt til å tre inn i arbeidslivet ved å hjelpe sin far i smien fra 1954 til 1959.

I en alder av tyve år ble han i 1959 innkalt til militærtjeneste i Algerie, midt under krigen for Algeries selvstendighet, som i Frankrike kalles Algerie-krigen. Han ble elev ved den militære skolen Cherchell og ble forfremmet til sekondløytnant. Han valgte tjeneste som fallskjermjeger i åttende fallskjermregiment i marineinfanteriet, som opererte i region øst. Han ble sendt til Philippeville (nå Skikda), hvor han ble husket som en ydmyk og diskret offiser. Etter å ha avsluttet militærtjenesten vendte han i 1961 tilbake til Vallée d’Abondance for å hjelpe sin far.

Tilbake på sitt hjemsted fulgte han kurs for å bli termoteknisk rørlegger. Deretter praktiserte han lenge dette yrket mens han bodde hjemme hos familien i landsbyen Bonnevaux. Han var den eneste rørleggeren i Bonnevaux og arbeidet også i hele Vallée d’Abondance. Han var en mild og from mann som trofast gikk til messe. Han var også utstyrt med en viss sans for humor og en diskret livsglede. Han var en handlingens mann, og hans liv var preget av tjeneste for andre. I sin familie var han alltid en solidarisk sønn eller bror. I sin landsby engasjerte Paulus seg i ulike aktiviteter i det sivile liv og i foreningslivet. Han var med i menighetens kor og var også medlem i «Den katolske bondeungdommen» (Jeunesse Agricole Catholique – JAC). Han deltok om sommeren i valfarter til Lourdes, inkludert en periode med tjeneste i Cité Saint-Pierre ved helligdommen i Lourdes. Han foretok også en pilegrimsreise til Det hellige land og en annen til Tamanrasset og graven til den salige p. Karl de Foucauld.

Han ble også svært involvert i kommunaladministrasjonen, og han var kommunalråd og deretter assisterende borgermester fra 1965 til 1984. Han var også en frivillig brannmann i Bonnevaux i tyve år og bidro også til vervingen av blodgivere. Selv om han var fylt tretti år, nølte han ikke med å lære seg å gå på ski da han ble utnevnt til representant for den kommunale sammenslutnings første skianlegg. Både i hans hjemlandsby og senere i Tamié i Tibhirine ble kvaliteten av hans arbeid alltid verdsatt. I alt han gjorde var Paulus konstruktiv og bestemt, og alltid med en viss diskresjon.

Hans åndelige søken ble mer utpreget fra 1980-tallet, og han foretok retretter i klostre i Sveits eller Savoia. Etter at hans far døde i 1981, var Paulus, som da var i førtiårene, endelig fri til å følge sitt kall til ordenslivet. Den 20. august 1984 banket han på døren til det gamle klosteret Notre-Dame de Tamié, som lå gjemt høyt i de franske Alpene i hans hjemland Savoia. Men han sørget for først å gjøre ferdig alt rørleggerarbeidet som var bestilt. Tamié var et kloster for cisterciensere av streng observans (OCSO), også kjent som trappister. Den 24. desember 1984 begynte han sitt novisiat som legbror, 45 år gammel. Også en av de andre martyrene, p. Kristoffer Lebreton, kom fra dette klosteret. Han ble raskt integrert i denne kommuniteten hvor han modnet sin tro i en broderlig atmosfære. Etter å ha levd i et barskt fjellmiljø hadde han ingen problemer med å tilpasse seg sine nye levekår.

I 1989 svarte han på appellen fra p. de Chergé som forsøkte å stabilisere og utvide kommuniteten i klosteret Vår Frue av Atlas i Algerie, hvor han var prior. Senere på året dro Paulus til Tibhirine nær Médéa i Algerie, et land han kjente fra sin militærtjeneste. Der gledet han seg over å finne en liten kommunitet som levde i solidaritet blant andre troende som han erkjente som barn av samme far, og som delte de samme bekymringene i hverdagen. Der avla han sine evige løfter den 20. august 1991, inkludert løfte om stabilitet, som bekreftet hans ønske om å utdype sin tro i dette landet. Det som beveget ham, var et ønske om å «holde levende et kristent nærvær i Algerie som i enkelhet vitner om den nåværende virkeligheten i Kristi legeme».

Br. Paulus var begavet og kompetent i alle typer manuelt arbeid, og han ble kommunitetens altmuligmann. Han hadde ansvaret for det mekaniske verkstedet og hjalp også p. Kristoffer i kjøkkenhagen og landbrukskooperativet sammen med fire familier i landsbyen. Han brukte straks sin erfaring som rørlegger og laget et vanningsanlegg til hagen for å sikre avlingen. På denne måten utnyttet han vannbeholdningen maksimalt for kooperativet. Br. Paulus ble snart berømt i klosters omegn, slik at mange kom for å be ham om tekniske råd. Han kunne ikke arabisk, men han gjorde seg forstått med gester og ved å gjøre mange gode gjerninger.

Paulus var snill og munter, men han likte ikke å delta i diskusjoner. Den eneste bidraget han kom med, var noen spøkefulle ord, også for å lette situasjonen, som i Algerie ble mer og mer komplisert. Til tross for den geografiske avstanden opprettholdt han nære bånd til sin familie. I hans brev fremgår tydelig hans håp til Gud, hans ønske om fred og kjærlighet, men også de daglige bekymringene i kommuniteten, klosteret eller landsbyen reflekteres. Det var hans måte å fortelle andre at hans tro var forankret i hverdagenes opplevelser.

Etter det første besøket fra noen væpnede menn, som p. de Chergé kalte «brødrene fra fjellet», i klosteret om natten den 24. desember 1993, ble situasjonen vanskelig også for munkene. Br. Paulus fikk da i 1994 lov til å vende midlertidig tilbake til Frankrike for å hjelpe sin åtti år gamle syke mor. Der nevnte han ingenting om «julebesøket» i 1993, og ingen ble klar over spenningen munkene levde under. Før han tok farvel med sognepresten, sin venn Père Baud, snakket han om risikoen «der nede», og han sa: «Jeg drar tilbake til Tibhirine, komme hva som komme vil».

Han besøkte sin familie og tilbrakte noen dager i mars 1996 i klosteret Tamié, få dager før kidnappingen. Han talte lenge til kommuniteten med kjærlighet om hver enkelt av brødrene i Atlas. I nærvær av andre skjulte han sin frykt med mørk humor. Han kjøpte spader til klosteret, og da hans familie undret seg over at han kjøpte så mange, svarte han: «De er for å grave våre graver». Han benyttet også anledningen til å kjøpe unge bøketrær for planting. Den 26. mars fløy han fra Lyon til Alger, men på grunn av uroen i landet bestemte han seg for ikke å overnatte i bispedømmet, så han bega seg direkte på veien til Tibhirine. Han kom tilbake til klosteret samme dag. Han rakk knapt å pakke ut, for allerede den følgende natten ble han kidnappet med seks av sine brødre av en gruppe som hevdet å være GIA. Han ble 57 år gammel.

* * *

Klosteret klarte seg gjennom situasjonen som oppsto med uavhengighetskrigen, som førte til etableringen av Algerie som en selvstendig stat i 1962. Men samtidig risikerte de å måtte stenge på grunn av munkenes høye alder. Faktisk var det på generalkapittelet i 1964 blitt bestemt at hvis ikke noen andre klostre i ordenen ønsket å ta over Vår Frue av Atlas, måtte det stenges. Men takket være motstanden fra kardinal Louis-Etienne Duval, erkebiskop av Alger, ble nedleggelsen utsatt. Ankomsten av andre brødre, spesielt fra klostrene Tamié og Aiguebelle, konkretiserte erkebiskopens håp om at ørkenen igjen ville blomstre.

Da Algerie begynte på sine «svarte år» da de islamistiske styrkene hadde tatt makten, besto kommuniteten i Tibhirine av p. Kristian de Chergé, prior fra 1984; p. Kristoffer Lebreton, subprior, novisemester og kantor; br. Paulus Dochier (br. Luc), ansvarlig for kjøkkenet og gratisklinikken som var tilknyttet klosteret; br. Paulus Favre-Miville, gjestemester; p. Celestin Ringeard, organist og kantor; br. Mikael Fleury, lektor og assistent på kjøkkenet; og dessuten p. Amédée Noto og p. Jean-Pierre Schumacher.

Ifølge trappistenes regel veksler deres dag mellom kommunitetsbønn og manuelt arbeid. Noen arbeidet i hagen, andre tok seg av de syke, andre igjen tok seg av besøkende som lette etter fred og lindring, eller til og med bare et ord til trøst. Men munkenes liv og bønn ble forstyrret da nyhetene om angrep og drap begynte å spre seg. De valgte å bli værende i Algerie, men de stengte klosterets dører klokken 17.30. Fra 1991 fryktet den franske staten at den algeriske konflikten kunne spre seg til Frankrike, men også at franskmennene i Algerie, legfolk eller ordensfolk, var potensielle mål for jihadistiske grupper. Den 21. september 1993 ble to franske landmålere, Emmanuel Didier og François Berthelet, drept i Sidi Bel Abbès av en gruppe fra GIA. Den 24. oktober 1993 ble tre franske konsulære tjenestemenn (ekteparet Jean-Claude og Michèle Thévenot og Alain Fressier) bortført i Alger, men på mystisk vis løslatt uten betaling av løsepenger.

Den 14. desember 1993 ble tolv katolske kroater drept i Tamesguida, bare tre kilometer fra klosteret. De ble kastrert og fikk halsen skåret over. Munkene kjente dem fordi de pleide å komme til dem for å feire påske. Gjerningsmennene skilte muslimer og kristne og drepte bare de kristne. Tre kroater overlevde imidlertid, takket være en bosnisk muslimsk arbeiders solidaritet. Drapene skjedde to uker etter ultimatumet som ble gitt av Den væpnede islamske gruppen (GIA) om at alle utlendinger måtte forlate Algerie eller bli drept.

Samme dag som ultimatumet, den 1. desember 1993, begynte p. Kristian å skrive sitt testament med tittelen Quand un À-Dieu s’envisage («Når et adjø er forventet»), som begynner med disse ordene: «Hvis det skulle skje meg en dag – og det kan være i dag – at jeg ble et offer for terrorismen som synes å sluke alle utlendinger som bor i Algerie, vil jeg gjerne at min kommunitet, min kirke og min familie husker at mitt liv ble gitt til Gud og til dette landet».

Om natten på julaften den 24. desember 1993 kom noen væpnede menn til klosterporten og ba om å få treffe superioren. De tilhørte «Den islamske redningshæren» (Armée islamique du salut – AIS). Br. Paulus Favre-Miville, som hadde åpnet, dro og lette etter p. Kristian, som kom for å snakke med lederen for den lille gruppen, emir Sayah Attia. Geriljaen ønsket at munkene skulle forplikte seg til å samarbeide med dem gjennom medisinsk hjelp, økonomisk støtte og logistisk hjelp. Han forlangte at munkene skulle betale revolusjonsskatt til deres sak og at kommunitetens lege, br. Luc, skulle komme for å behandle deres syke og at de også fikk medisin. Ingenting av dette ble akseptert av prioren, som sa at de kunne komme til klostrets klinikk og minnet om at br. Luc alltid var tilgjengelig for alle pasienter som kom til klosteret. Han pekte også på at de skulle til å feire jul til minne om Fredsfyrsten Jesu fødsel. De væpnede mennene dro da igjen uten å skade dem, men de ba om et passord og truet med å komme tilbake. Passordet var «Hr. Kristian» (Monsieur Christian).

Munkene var berget, men ikke trygge. De følte seg fanget mellom to branner: på den ene siden de som prior Kristian kalte «brødrene fra fjellet», det vil si islamistene, og «brødrene fra sletten», det vil si de algeriske militære og sikkerhetsstyrkene. De forberedte seg på døden, hver på sin egen måte. Etter «julebesøket» i 1993 hadde Dom De Chergé en dårlig følelse og bestemte seg for å fullføre sitt nå berømte testament den 1. januar 1994. Det ble publisert i avisen La Croix i samråd med hans familie kort etter hans død, den 29. mai 1996. Her følger et utdrag.

Åndelig testament av p. Kristian, 1. desember 1993 og 1. januar 1994.

Hvis det skulle skje meg en dag – og det kan være i dag – at jeg ble et offer for terrorismen som synes å sluke alle utlendinger som bor i Algerie, vil jeg gjerne at min kommunitet, min kirke og min familie husker at mitt liv ble gitt til Gud og til dette landet. Dette tapte livet, som helt og fullt er mitt, og helt og fullt deres, jeg priser Gud som ser ut til å ha villet det helt og fullt for denne gledens skyld, til tross for alt.

I denne takk hvor alt er sagt, inkluderer jeg nå i mitt liv selvfølgelig venner av i går og av i dag. Og dere venner her, ved siden av min mor og far, mine søstre og mine brødre og deres, hundrefold gitt som lovet! Og også du, venn i siste øyeblikk, hvem vet ikke hva du gjorde. Ja, også for deg vil jeg uttrykke denne takk og dette adjø i mitt bilde av deg. Og la oss møtes igjen, lykkelige tyver, i paradiset, hvis det behager Gud, vår begges Far. Amen! Insh’ Allah!

Det er bemerkelsesverdig hvordan p. Kristian omtaler sin fremtidige morder som «venn i siste øyeblikk». Se hele p. Kristians testament her: Original fransk, oversettelser til: engelsk, italiensk, spansk, tysk, nederlandsk, portugisisk, arabisk (pdf).

Som et svar på geriljaens krav tilbød prefekten av Médéa munkene væpnet beskyttelse og mulighet til å flytte fra klosteret til et beskyttet område. I juni 1994 inviterte den apostoliske nuntius i Algerie munkene til å komme og bo i nuntiaturet. Da kommuniteten i Atlas samlet seg for å diskutere hva de skulle gjøre stilt overfor den urolige situasjonen i landet, innså de at de ikke var den første cisterciensiske kommuniteten som sto overfor en slik utfordring. Dette hadde også vært tilfelle for kommunitetene i Huambo og Bela Vista i Angola, Butende i Uganda og Marija Zvijezda i Bosnia.

Etter en lang avklarende diskusjon, ledet av p. Kristian, og flere avstemminger, ble munkene enige om at tiden ennå ikke hadde kommet for å forlate sitt kloster. De bestemte seg for å bli værende i klosteret for ikke å svikte det algeriske folket, som de regnet som sine brødre. De bestemte seg for å avslå væpnet beskyttelse for å fortsette å være et tegn på fred. De vedtok også å avvise enhver form for samarbeid med den væpnede gruppen, bortsett fra medisinsk hjelp, som utelukkende skulle gis i klinikken. Det var også svært viktig for dem å forbli trofaste til sitt stabilitetsløfte (stabilitas), som er typisk for trappistordenen. Det betyr at de lover å bli i sitt kloster hele livet. Mottoet til trappistklosteret Staouéli, alliert med den franske hæren, var Ense, crux, et aratro («ved sverdet, korset og plogen»), men munkene i Tibhirine ønsket å bytte ut dette utdaterte mottoet og bare beholde korset og plogen.

Den 16. desember 1994, etter en grundig diskusjon og mye bønn, stemte brødrene igjen for å stadfeste sine tidligere vedtak om å bli i klosteret, selv om de kommunale myndighetene ønsket at de skulle flytte til den nærliggende byen Médéa. Munkene ble stadig mer plagsomme for den algeriske regjeringen, som ikke vil ha utenlandske vitner til den volden den sto bak, men til tross for presset bestemte de seg for å bli. En munk, br. Philippe, var uenig med prioren og forlot klosteret i 1995 for å fortsette sine teologiske studier i en annet kommunitet med en annen ide om Kirkens vitnemål. Prioren oppdaterte kommuniteten fortløpende om gjentatte mord som involverte mange religiøse, inkludert noen medlemmer av Ribât. På denne tiden takket erkebiskop Henri Teissier av Alger dem for å ta risikoen ved å forlenge deres nærvær og vitnesbyrd. Han understreket hvor betydningsfullt deres nærvær i bønn og daglig arbeid i Tibhirine var for hele det kristne samfunnet i Algerie. Han takket dem for deres troskap og mot.

Den 18. mars 1996 kom p. Kristian Lemarchand (p. Bruno) fra Fez i Marokko til klosteret. Han var superior for Atlas’ datterkloster i Fez (fr: Fès) i Marokko og kom til Tibhirine for å delta i valget av ny prior, som var planlagt til den 31. mars 1996. Der ville p. Kristian de Chergé gjerne overlate vervet til subprioren, p. Kristoffer Lebreton. Sammen med p. Bruno kom p. Joseph Carmona, en god venn av klosteret og han som satte Dom Kristoffer i kontakt med munkene i Atlas. Dagen etter var festen for den hellige Josef, noe de feiret med en stor fest til ære for den besøkende p. Joseph. Etter messe og et måltid inviterte Dom Kristian alle til kapittelhuset, hvor han understreket at p. Joseph feiret femti år som prest, sin fødselsdag (15. mars) og sin navnedag og konkluderte med: «Denne dagen er derfor en stor fest i klosteret».

Ved denne anledningen ga brødrene p. Carmona boken Une révélation de l’amour de Dieu («En åpenbaring av Guds kjærlighet») av den salige Julian av Norwich (ca 1342-ca 1423). På forsatsbladet stemplet de Atlas’ våpen og motto Signum in montibus. Rundt dette skrev de: Tout finira bien. Alléluia («Alt vil ende godt. Halleluja»). Dette ble den siste festen i klosteret. P. Joseph dro igjen tre dager senere. Den 25. mars 1996, festen for Herrens bebudelse, kom medlemmer av Ribât es-Salâm til klosteret for første gang siden slutten av 1993. Men begivenhetene tok en tragisk vending.

For klokken 1.15 om natten mellom 26. og 27. mars 1996 kom en gruppe på rundt tyve væpnede menn til klostrets port, angivelig medlemmer av «Den væpnede islamske gruppen» (Groupe Islamique Armé – GIA). Mohammed, en legmann som hjalp munkene, som bodde sammen med sin familie i en hytte ved klosterets port, ble revet ut av søvnen av «brødrene fra fjellet». De sa at de kom for å hente br. Luc, legen, for å ta ham med for å ta seg av noen av deres menn som var blitt såret.

De tvang seg inn og gikk til klosteret, hvor de krevde at br. Luc skulle bli med dem. P. Kristian avslo dette på grunn av legens høye alder og alvorlige astma. De væpnede mennene svarte med å pågripe alle de munkene de kunne finne, i alt syv stykker. To medlemmer av kommuniteten, p. Jean-Pierre Schumacher og p. Amédée (Jean Noto), som sov i en annen del av klosteret, ble ikke oppdaget av kidnapperne. En gjest (T.B.) som bodde i gjestehuset, et medlem av Ribât, ble heller ikke oppdaget.

Jean-Pierre Schumacher ble født den 14. februar 1924 i Lorraine i Frankrike i en katolsk arbeidsklassefamilie med seks barn. I en alder av atten år ble han innrullert i Wehrmacht ettersom Lorraine var blitt tysk (Lothringen). Han unngikk å bli sendt til den russiske fronten takket være en falsk diagnose av tuberkulose under det militære legebesøket. Han studerte hos maristpatrene og ble presteviet i 1953. Han trådte inn i klosteret Vår Frue av Timadeuc i 1957. Etter en anmodning fra biskopen av Alger ble han i 1964 sendt til Tibhirine sammen med tre andre munker fra Timadeuc. Den 21. mai 1996 var Jean-Pierre den eneste overlevende i klosteret sammen med p. Amédée. Han ble da utnevnt til «superior ad nutum» i Fez, samme dag som de syv brødrene døde, som ble kjent fem dager senere. Den 18. september 1997 ble han valgt til p. Kristian de Chergés etterfølger som prior i Tibhirine.

Amédée ble født som Jean Noto den 17. oktober 1920 i Alger i Algerie. Han trådte først inn hos De hvite fedre før han ble trappistmunk. Han trådte inn i klosteret Tibhirine i 1946 og ble presteviet i 1952. Han ga undervisning til vanskelige barn i nabolaget. Landsbyboerne kalte ham «sjeik Amédée». Etter mordet på sine brødre i 1996 flyttet han til Alger, men bodde i Midelt fra tid til annen. Han døde den 27. juli 2008 i Frankrike da han ble behandlet der.

En annen som bodde i klosteret og overlevde angrepet, var Robert Fouquez, en eremittprest som ikke var direkte tilknyttet kommuniteten. Han bodde i nabolaget og hadde bosatt seg i munkenes gjestehus siden hans eneboerhytte hadde brent ned.

Etter at kidnapperne hadde dratt med sine gisler ut i natten, forsøkte de to gjenværende munkene å kontakte politiet, men de fant at telefonlinjene var blitt kuttet. Ettersom det var innført portforbud, måtte de vente til morgenen før de kjørte til politistasjonen i Médéa. I 2010 vitnet p. Jean-Pierre om det nattlige angrepet fra den væpnede gruppen klokken ett om morgenen den 27. mars 1996. Lederen for gruppen forhørte portneren om antallet munker, og han antydet at de var syv, ikke ni. Om morgenen informerte p. Jean-Pierre og p. Amédée politiet. De ble plassert under beskyttelse med forbud mot å dra tilbake til klosteret. På veien til Médéa ble det funnet en munkekappe som tilhørte br. Mikael, og dette ga forfølgerne den eneste indikasjonen på den retningen munkene var blitt tatt med.

I flere dager var det ingen offisielle nyheter om munkene. Ingenting ble hørt fra dem inntil en arabisk avis i London, Al Hayat, publiserte utdrag fra et kommunike fra GIA datert den 18. april. Dette ble kalt den væpnede islamske gruppens kommunike nr. 43, som forsikret at munkene fortsatt var i live. De foreslo en utveksling av fanger og sa at de ville slippe fri munkene i bytte med Abdelhak Layada (f. 1959), en tidligere GIA-leder som var blitt arrestert tre år tidligere. Kommunikeet sluttet slik: «Hvis dere befrir, vil vi befri». Den 30. april kom en utsending fra kidnapperne ved navn Abdullah til det franske konsulatet i Alger, og leverte en melding fra Djamel Zitouni og en lydkassett hvor man kunne høre de gjenkjennelige stemmene til de syv munkene. I dette opptaket datert 20. april sa prior Kristian de Chergé: «Natten mellom torsdag og fredag leste mujahedin opp GIAs bulletin for oss, hvor den franske regjeringen blir bedt om å frigjøre en rekke gisler som tilhører denne gruppen i bytte med vår frigivelse. Det synes som denne utvekslingen er en absolutt betingelse». Etter at han dro igjen, skulle denne utsendingen ikke gjenoppta kontakt med myndighetene.

Rabah Kebir, lederen for «Den islamske redningsfronten» (Front islamique du salut – FIS), som tidligere hadde krevd at GIA måtte sette fri de syv munkene, kom med en kraftfull erklæring: «Jeg fordømmer kraftig denne kriminelle handlingen, som absolutt strider mot islams prinsipper». Kahdidja Khalil fra de franske muslimenes Høye råd gikk enda lenger: «Vi fordømmer på det sterkeste denne grusomme og barbariske handlingen. Det er forbudt i den hellige Koranen å røre ‘alle Guds tjenere’, og det betyr også prester og rabbier». Det høye råd hadde utstedt en fatwa, et høytidelig religiøst dekret, som erklærte kidnappingen av munkene for illegal og oppfordret til en dag av faste og bønn for deres løslatelse.

I Frankrike ble undersøkelsen utført av DGSE (La direction générale de la Sécurité extérieure), som er utenlandsetterretningstjenesten i landet, og DST (La direction de la Surveillance du territoire), som er innenriksdepartementets etterretningstjeneste, historisk ansvarlig for kontraspionasjen i Frankrike. Det ser ut til at rivaliseringen mellom disse tjenestene var skadelig for forhandlingene. Parallelt prøvde Jean-Charles Marchiani, tidligere prefekt av Var, også å befri gislene. Men hans separate forhandlinger ble avvist av Alain Juppé, som da var statsminister. Den 20. mai kunngjorde den franske president Chirac formelt at det ikke ville bli noen forhandlinger med terroristene vedrørende en «utveksling av fanger».

Dette synes å ha vært avgjørende. Den 23. mai ble det på «Radio Medi I» i Tanger lest opp utdrag fra GIAs kommunike nr. 44 som annonserte at de syv munkene hadde blitt halshogd den 21. mai. «Vi har skåret over halsen på de syv munkene, i tråd med våre løfter». Den franske regjeringen stadfestet at radiomeldingen var autentisk. Meldingen om massakren provoserte frem svært sterke følelser i Frankrike. Om kvelden torsdag den 23. mai, i en mektig symbolsk handling sette av millioner via fjernsyn, slukket kardinal Lustiger av Paris de syv lysene som han hadde tent syv uker tidligere i nærvær av kristne, muslimske og jødiske ledere som en bønn og et håp om løslatelse av de syv munkene. På pinsedag den 26. mai, i nok en symbolsk mektig gest, tente kardinal Lustiger de syv lysene igjen foran høyalteret i katedralen Notre-Dame som et tegn på forsoning. Han erklærte at munkene ikke hadde dødd forgjeves, men «for liv, for kjærlighet og for forsoning». Den 28. mai samlet ti tusen mennesker seg på Menneskerettighetsplassen i Trocadéro i Paris for å gi en siste hyllest til de drepte munkene.

Den 31. mai kunngjorde den algeriske regjeringen at munkenes levninger var funnet den 30. mai fire kilometer nordvest for Médéa. I virkeligheten var det bare gislenes hoder som var funnet, mens deres kropper aldri ble funnet. De algeriske myndighetene forsøkte å skjule dette, og for å opprettholde illusjonen, fylte de munkenes kister med sand. P. Armand Veilleux, trappistordenens visegeneralprokurator, dro til Algerie. På likhuset i det militære sykehuset i Alger ba han om å få se kroppene for å identifisere de døde. Han fikk først avslag fra den franske ambassaden, men takket være hans stahet ble sannheten avslørt.

Det ble ikke foretatt noen offisiell obduksjon av de algeriske myndighetene, men identiteten til munkene var imidlertid blitt etablert den 31. mai på likhuset i det militære sykehuset i Ain Naâdja, som ble besøkt av den franske ambassadøren Michel Leveque, ledsaget av blant annet en lege fra gendarmeriet, erkebiskop Henri Teissier av Alger, p. Armand Veilleux, trappistenes visegeneralprokurator, og p. Amédée, en av munkene som unnslapp bortførelsen. På grunn av myndighetenes bløff med de sandfylte kistene, oppsto det også tvil om sannheten i den offisielle teorien om en «islamistisk forbrytelse» for å forklare deres død. Det ble planlagt å gravlegge dem i Europa, men lederne for trappistordenen insisterte på at begravelsen skulle skje i Algerie, på stedet hvor de bodde.

Samme dag som munkenes levninger ble funnet, den 30. mai 1996, døde kardinal Léon-Étienne Duval (1903-96), erkebiskop emeritus av Alger (1954-88), av naturlige årsaker, 92 år gammel. Han var den algeriske Kirkens far og en god venn og støttespiller for munkene. Hans begravelsesmesse i den katolske katedralen, basilikaen Notre-Dame d’Afrique i Alger, søndag den 2. juni 1996 delte han med sine syv sønner og brødre fra Tibhirine. Den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) sendte kardinal Francis Arinze (f. 1932) for å representere ham og presidere ved begravelsen. De to overlevende munkene fra Vår Frue av Atlas, p. Jean-Pierre og p. Amédée, sto ved alteret sammen med ham og erkebiskop Henri Antoine Marie Teissier (f. 1929) av Alger (1988-2008) og trappistenes generalabbed (1990-2008), Bernardo-Luis-José Oliveira, og ordenens generalprokurator. I koret var også kardinal Jean-Marie Lustiger (1926-2007), erkebiskop av Paris (1981-2005) og tre andre franske biskoper. Tilstede var også fem ministre i den algeriske regjeringen og syv av p. Kristoffer Lebretons brødre og søstre. De franske myndighetene hadde frarådet munkenes familier å dra dit, og bare de syv fikk visum.

To dager senere, tirsdag den 4. juni, ble en liten gruppe transportert med helikopter til Médéa og videre til det nå forlatte klosteret i Tibhirine under tung militær eskorte. Brødrenes levninger var brakt dit dagen før mens mange politienheter var utplassert i området langs hele ruten. De muslimske landsbyboerne, som var glad i munkene og så ofte hadde benyttet seg av deres tjenester, hadde gravd de syv gravene på kirkegården ved klosterkirken. Begravelsesritualet i kirken var enkelt og kort, og seremonien på kirkegården enda kortere. Ingen nyhetsmedier eller utenforstående hadde fått lov til å komme. Brødrene ble stedt til hvile sammen med dem av deres medbrødre som hadde fullført løpet før dem. Deres graver er i likhet med de andre munkenes markert med enkle marmorsteiner med deres navn. De to overlevende munkene fra Tibhirine forlot Algerie og dro til et trappistkloster nær Midelt i Marokko. Den 29. mai 1996 publiserte den franske dagsavisen La Croix p. Kristians de Chergés åndelige testament i samråd med hans familie. Over tid ble det en av de mest kjente og siterte tekster innen katolsk spiritualitet fra det 20. århundre. Skriftene til de andre munkene ble også utgitt, spesielt br. Lucs personlige notater og p. Kristoffers dagbok med poesi.

På grunn av en overflod av falske kommunikeer som angivelig var fra «GIA» og infiltrasjon i bevegelsen av algeriske militære sikkerhetsstyrker, er det fortsatt tvil om identiteten til de som var ansvarlige for drapene. De nøyaktige omstendighetene rundt munkens død forblir mystiske, og flere scenarier er blitt vurdert. På grunn av fraværet av en algerisk rettslig undersøkelse vet vi ikke nøyaktig hvem gjerningsmennene bak bortføringen var, hva som var deres motiver og de faktiske omstendighetene rundt drapene. Den offisielle versjonen fra Alger legger all skyld på den væpnede islamske gruppen GIA under ledelse av Djamel Zitouni, alias Abou Abderahmane Amine (1964-96). Han skal ha ønsket å påtvinge regionen sin autoritet ved å kidnappe og drepe munkene. Det var også denne gruppen som tok på seg ansvaret for bølgen av attentater i Frankrike i 1995.

Men denne versjonen rimer ikke med det faktum at munkenes kropper ikke ble funnet og at ingen obduksjonsrapport er offentliggjort. I tillegg hersker det tvil om ektheten av de to kommunikeene (nr. 43 og 44) som offisielt ble tilskrevet GIA. Til slutt sa kommunikeet at munkene ble drept ved å få strupen skåret over, noe som ofte ble praktisert av GIA. I virkeligheten ble munkene halshogd, men man kunne ikke avgjøre om halshoggingen var dødsårsaken eller om den ble foretatt etter munkenes død.

Noen algeriske dissidenter anklager de algeriske hemmelige tjenestene for å ha bestilt drapet på munkene. De hemmelige tjenestene hadde infiltrert GIA og samarbeidet med Djamel Zitouni. Sistnevnte kidnappet og drepte munkene for å diskreditere GIA i folkemeningen. Den salige biskop Peter Lucian Claverie (1938-1996) av Oran (1981-96), som ble myrdet senere i 1996 og er en av de nitten Algerie-martyrene, syntes overbevist om at de algeriske hemmelige tjenestene var involvert. Denne tesen om en manipulering fra hærens side styrkes også av det av Alger anerkjente nærværet av Abderrazak el-Para under munkenes fangenskap. Hans virkelige navn var Amari Saïfi, også kalt Abou Haydara, en leder av Groupe salafiste pour la prédication et le combat (GSPC). Han var en tidligere offiser i den algeriske hæren, som han forlot tidlig på 1990-tallet for å slutte seg til de underjordiske islamistiske gruppene. Han mistenkes for å ha vært en agent for de algeriske militære sikkerhetstjenestene.

Tidligere agenter i de algeriske hemmelige tjenestene i eksil avslørte fra 1997 at Zitouni og hans menn arbeidet for den algeriske hæren (som infiltratorer i GIA), og praktiserte en politikk med motopprør mot terroren, som hadde som mål å bryte de bånd og den sympati befolkningen hadde for opprørerne som sloss mot militærjuntaen. I dokumenter som ble avgradert av den franske regjeringen i 2009, ser det ut til at Philippe Étienne, assisterende direktør for utenriksminister Hervé de Charette, i 1996 hadde planlagt muligheten for en bortføring ledet av de algeriske myndighetene. Denne eventualiteten gjenspeiles også i notatene til general Philippe Rondot, på det tidspunktet nummer to i DST og i 1996 ansvarlig for granskningen av kidnappingen. Da han ble avhørt den 27. september 2010, forsvarte general Rondot tesen om GIAs ansvar.

Fra 2002 bekreftet nye agenter fra DRS (Département du Renseignement et de la Sécurité), den algeriske statens etterretningsvesen, samt islamister fra GIA til Canal+ og deretter til avisen Libération, at munkene i Tibhirine i 1996 ble bortført etter ordre fra Alger. Disse vitnesbyrdene ble samlet i 2011 i boken Le Crime de Tibhirine. Révélations sur les responsables av Jean-Baptiste Rivoire, og i dokumentarfilmen Le Crime de Tibhirine, som ble sendt den 19. september 2011 i programmet Spécial investigation på Canal+. Ifølge de tidligere algeriske hemmelige agentene skal operasjonen ha hatt tre mål: 1) Tvinge munkene, som også behandlet opprørene, til å forlate regionen. 2) Diskreditere islamister. 3) Få anerkjennelse fra Frankrike ved å få gislene løslatt av hæren. Munkene skulle ikke drepes, men DRS’ voksende mistanker førte til slutt at deres sjefer i hemmelighet fikk munkene eliminert i slutten av april 1996, ikke i slutten av mai 1996, som det lenge var antatt.

I juli 2008 gjentok den italienske avisen La Stampa informasjonen som ble publisert i mars 2006 av John Kiser i boken Passion pour l'Algérie. Han hevdet at en anonym høyt rangert vestlig statstjenestemann, basert i Algerie da munkene ble drept, hadde fortalt at kidnappingen var iscenesatt av en GIA-gruppe som var infiltrert av den algeriske etterretningstjenesten DRS, men at munkene hadde blitt drept ved et uhell av et algerisk militærhelikopter som angrep leiren hvor de hadde vært holdt fanget. Helikopterets mannskap skal ha vært uvitende om at de kidnappede munkene ble holdt der. I mars 2006 sa John Kiser at «ifølge en kilde som ble intervjuet i Alger, skal den franske ambassadens militærattaché ha innrømmet at etterretningstjenestene hadde oppfanget en samtale der en algerisk helikopterpilot sa: «Pokker! Vi drepte munkene!»

I begynnelsen av juli 2009 offentliggjorde den pensjonerte franske general François Buchwalter (f. 1943), som i 1996 var militærattaché i den franske ambassaden i Alger, den vitneforklaringen han ga til det franske rettsvesenet. Han hevdet å ha fått sin informasjon i 1996 fra en gammel algerisk kamerat fra militærakademiet Saint-Cyr, som hadde en bror som var leder for en helikopterskvadron basert i Blida. Ifølge betroelsene som denne piloten gjorde til sin bror, skal munkene ha blitt drept ved en feil under en operasjon ledet av den algeriske hæren. Denne offiseren fløy et av de to helikoptrene under et oppdrag i Atlas Blidéen, mellom Blida og Médéa. De skjøt angivelig mot en leir fordi de mente at medlemmer av GIA hadde tilhold der. Men en militærpatrulje på bakken oppdaget munkenes livløse kropper. I sin forklaring til det franske rettsvesenet uttalte François Buchwalter også at han i den første versjonen av GIA-kommunikeet nr. 44 fant en mistenkelig feil i det siterte verset av Koranen.

Dagen etter general Buchwalters erklæring svarte den tidligere GIA-lederen Abdelhak Layada, som satt i fengsel da munkene ble drept, med å gjenta påstanden om at GIA hadde halshogd munkene etter et sammenbrudd i forhandlingene med det franske etterretningsvesenet. Ifølge Buchwalter ble den algeriske hæren, flau over sin fadese, deretter tvunget til å halshogge likene av munkene for å få det til å se ut som et drap begått av terroristene i GIA. Den franske regjeringen skjulte denne versjonen av fakta fra den offentlige opinion. Etter dette vitnesbyrdet ble en del av forsvarets hemmelige filer om munkene i Tibhirine frigjort av den franske regjeringen. Dokumenter fra Utenriksdepartementet, innenriksdepartementet og forsvaret, datert før 7. juni 1996, ble gitt til dommeren med ansvar for undersøkelsen. Ifølge disse dokumentene fant flyangrepene fra den algeriske hæren sted i regionen i de siste ukene av mai 1996.

Men general Buchwalters versjon har også sine svakheter. Den er basert på ett eneste vitnesbyrd. Dessuten kunne dommeren Marc Trévidic, ansvarlig for mappen, ikke finne den offiseren som hadde hatt kommandoen på helikopteret. Og hans bror, som hadde gitt sitt vitnesbyrd til general Buchwalter, var død. Endelig er det usikkerhet om under hvilke tekniske forhold de militære luftangrepene kunne ha ført til de syv munkenes død. Antakelsen om en feil fra hæren ble sterkt motsagt av det direkte vitnesbyrdet fra p. Jean-Pierre, en av de to overlevende munkene, samt obduksjonsrapporten av munkenes levninger.

For å klargjøre omstendighetene rundt munkenes død og motta oppreisning, ble en klage innlevert i Paris den 9. desember 2003 på vegne av familiemedlemmer av p. Kristoffer Lebreton, en av de drepte munkene, og p. Armand Veilleux, generalprokurator for trappistene på tidspunktet da de syv munkene i Tibhirine døde. I februar 2004 åpnet påtalemyndigheten i Paris en rettslig etterforskning av «kidnapping, innesperring og mord i forbindelse med et terroristforetagende». I mai 2006 fordømte saksøkernes prosessfullmektig, Patrick Baudouin, den «unormale tildekkingen» og «tregheten» i etterforskningen som var utført i Frankrike av dommer Jean-Louis Bruguière. Fra 2007 var det dommeren Marc Trévidic som hadde ansvaret for saken. Ved utgangen av 2009 godkjente Den rådgivende komiteen for forsvarshemmeligheter avgradering av dokumenter fra DCRI (Direction centrale du renseignement intérieur).

I november 2013 tillot de algeriske myndighetene dommer Trévidic å ekshumere munkenes hodeskaller for å avgjøre omstendighetene rundt mordet på dem. Han skulle ledsages i denne undersøkelsen av en rettsmedisiner, en antropolog, en ekspert på genetiske spor, en radiolog og en fotograf fra det franske rettsvesenet. Algeriske etterforskere og forskere var også til stede. Algerie trakk så sin autorisasjon tilbake under påskudd av at presidentvalget i 2014 nærmet seg, og i mai annullerte de tillatelsen. Denne avgjørelsen ble dårlig mottatt av ofrenes familier, og ekspertene forsto ingen ting, mens det forelå en alvorlig mulighet for ødeleggelse av bevis. I oktober 2014 ble de franske antiterrordommere Marc Trévidic og Nathalie Poux, assistert av fem eksperter, endelig autorisert til å utføre autopsier av hodene i Algerie. Men de algeriske myndighetene nektet dem å ta med til Frankrike de prøvene som var tatt av levningene som ville gjøre det mulig å skille flere motstridende hypoteser.

I juni 2016 var dommer Nathalie Poux i stand til å bringe tilbake fra Algerie prøver tatt fra munkenes hodeskaller. Det franske rettsvesenet disponerte den nødvendige ekspertisen, og obduksjonsrapporten var ferdig den 29. mars 2018. Der bekreftes det at halshoggingene fant sted post mortem, men at munkene ble drept ved å få strupen overskåret, og de ble ikke skutt. Til slutt vurderte ekspertene at dødsfallene måtte ha skjedd allerede i slutten av april 1996.

De to overlevende munkene i Vår Frue av Atlas, p. Jean-Pierre Schumacher og p. Amédée Noto, flyttet til anneksklosteret i Fez, og bygningene i Tibhirine ble forlatt. Trappistenes generalabbed, Dom Bernardo Olivera OCSO, skrev: «Etter at alle munkene har reist fra Tibhirine, forhåpentlig bare midlertidig, kan deres kommunitet i Fez i Marokko ikke lenger bli sett på som et enkelt annekshus for Tibhirine. Dere konstituerer nå kommuniteten Vår Frue av Atlas og er derfor et selvstendig storpriorat». Denne endringen skjedde den 2. juni 1996. Munkene forlot Fez i mars 2000 og flyttet inn i et nytt kloster nær Midelt i Marokko. Det er der prioratet Vår Frue av Atlas befinner seg i dag, det eneste cistercienserklosteret i Maghreb (Nord-Afrika). Disse bygningene hadde tidligere blitt brukt av medlemmer av De fransiskanske misjonssøstrene av Marias uplettede hjerte (Congregatio Sororum Franciscanæ Missionariæ a Corde Immaculatæ Beatæ Mariæ Virginis – FCIM). Klosterets prior siden 1999 er p. Jean-Pierre Flachaire. I 2006 var det fire munker i dette prioratet Vår Frue av Atlas: p. Amédée (85), p. Jean-Pierre (82), br. Louis (81) og prioren, Dom Jean-Pierre II (55). Takket være to nye brødres ankomst i 2013 er de i dag seks brødre.

I 2018 er det arbeiderpresten Jean-Marie Lassausse fra Lorraine som har ansvaret for stedet. Byens innbyggere og Kirken i Frankrike ønsket å se en religiøs kommunitet komme tilbake. Siden den 15. august 2016 har Chemin Neuf blitt betrodd klosteret.

De syv munkene fra Tibhirine ble en del av gruppen «De nitten Algerie-martyrene» (d. 1994-96), som fikk sine martyrier anerkjent den 26. januar 2018 av pave Frans. De nitten ble saligkåret den 8. desember 2018 i Oran i Algerie. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu.

De syv trappistenes minnedag er dødsdagen 21. mai. Som minnedag for hele gruppen på nitten ble 8. mai valgt, den dagen de to første martyrene ble drept i 1994. I 2001 forlot trappistene klosteret Tibhirine og betrodde det til erkebispedømmet Alger. De flyttet til Marokko, hvor de allerede hadde en liten kommunitet i Fès. Det var dit p. Kristian og de andre hadde planlagt å unnslippe hvis situasjonen ble forverret, for ikke å bli sendt tilbake til Frankrike. Fra 2001 til 2016 bodde p. Jean-Marie Lassausse fra Mission de France i klosteret, hvor han samarbeidet med de algeriske naboene i dyrking av jorden og inviterte pilegrimer og besøkende. En liten kommunitet av Chemin Neuf-bevegelsen har vært etablert der siden 15. august 2016 og fortsetter samme oppdrag.

De syv trappistmartyrene er skildret i filmen «Om guder og mennesker» (fr: Des Hommes et des Dieux; eng: Of Gods and Men; sp: De Dios y Hombres; it: Uomini di Dio – direkte oversettelse: Uomini e dèi), regissert av den franske skuespilleren, filmregissøren og manusforfatteren Xavier Beauvois (f. 1967). Denne filmen ble presentert 18. mai 2010 som en del av den offisielle konkurransen ved filmfestivalen i Cannes og mottok juryens Grand Prix. Den hadde premiere i Frankrike den 8. september 2010 og fikk betydelig suksess hos både publikum og kritikere. Filmen fikk den 25. februar 2011 «César for beste film», en fransk filmpris som utdeles av l’Académie des arts et techniques du cinéma. I 2016 ble Square Saint-Ambroise i 11. arrondissement i Paris omdøpt til Jardin des moines de Tibhirine.

Det var etter en minnemesse for de syv myrdede trappistmunkene fra Tibhirine at den salige biskop Peter Lucian Claverie ble drept av en bombe sammen med sin 21-årige muslimske algeriske sjåfør Mohamed Bouchikhi den 1. august 1996 i Oran. I dag er det 171 trappistklostre i 46 land på fem kontinenter, med nær 2 100 munker og 1 700 nonner.

Kilder: Maynard, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, moines-tibhirine.org, ocso.org, citeaux.net, eglise-catholique-algerie.org, africamission-mafr.org, champagnat.org, la-croix.com, lovingjustwise.com, carrefours.alsace, findagrave.com, Kathpress 27.1.2018, americamagazine.org, Catholic News Service - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 7. september 2019