Den salige Herluka ble født rundt 1060 i nærheten av Stuttgart i Tyskland. Om hennes barndom vet vi så godt som ingen ting. Den unge kvinnen må ha strebet etter et fullkomment åndelig liv i verden. Flere år tilbrakte hun i nærheten av hjemstedet under åndelig veiledning av den berømte og hellige abbeden Vilhelm av Hirsau. På den tiden led Herluka av ulike smertefulle sykdommer og samtidig av en alvorlig indre tørke. I følge visse kilder ble hun blind. Men det hindret ikke henne i å vie seg til barmhjertige gjerninger.
I 1086 kom Herluka til Epfach sør for Augsburg, der hun skulle komme til å leve i 36 år. Biskop Wigbert av Augsburg, som var født i Epfach og som var død i 771, viste seg i et syn for henne og befalte henne å sørge for at han ble helligkåret. Denne opplevelsen forandret Herlukas liv fullstendig. Hun viet seg nå av alle krefter til å spre Wigberts kult. Fra denne tid har man bevart hennes korrespondanse med den salige Diemut av Wessobrunn, den berømte benediktinernonnen og mystikeren.
Tross hennes engasjement for den lokale helgenen, eller kanskje nettopp fordi hun, en utenforstående, våget å engasjere seg så sterkt for «deres» helgen, ble en stor del av innbyggerne i Epfach stadig mer fiendtlig innstilt mot henne. Hun ble frosset ut og hånet. I 1122 holdt hun ikke ut lenger og flyttet (eller snarere flyktet) til Bernried sør for Starnberger See i Bayern, der det fantes et kloster for augustinerkorherre.
Kannikene anviste henne et lite hus inntil klosteret, der hun levde som eremitt de siste fem årene av sitt liv. Der døde hun den 18. april 1127. Hennes minnedag er dødsdagen 18. april, samme dag som biskop Wigbert feires. Det middelaldereske navnet Herluka har i dag gått helt ut av bruk, selv i hennes hjemtrakter i Schwaben. Hun blir ofte fremstilt sammen med biskop Wigbert av Augsburg. Hun avbildes også som nonne, gjerne mens Wigbert viser seg for henne, ofte forsøker djevelen å slukke hennes lampe.