Den hellige Hugo ble født i 1246 i Lincoln i England. Han var sønn av en fattig enke ved navn Beatrice. Han var bare ni år gammel da han i 1255 ble myrdet av ukjente personer. Hans lik ble funnet i en brønn i Lincoln og gravlagt i sognekirken. Der skjedde det så mange mirakler at kannikene i Lincoln flyttet Hugos jordiske rester til katedralen og gravla dem ved siden av graven til biskop Robert Grosseteste (1168-1253). I dag er det umulig å si med sikkerhet hvem som var de skyldige i ugjerningen.
Men historien som spredte seg og som ble enormt populær, gikk ut på at Hugo var falt som offer for et ritualmord iverksatt av det sterke og velstående jødiske samfunnet i Lincoln. Det ble hevdet at jøden Koppin (Jopin, Copin) lokket gutten inn i huset sitt den 31. juli og holdt ham der til 27. august, da han ble pisket, kronet med torner og til slutt korsfestet. Noen versjoner av historien sier at guttens nese og overleppe ble skåret av og at noen tenner i overkjeven ble slått ut, og etter korsfestelsen skulle hans side ha blitt stukket med et sverd av hat mot de kristne. Morderne prøvde å begrave liket, men jorden nektet å ta imot det og det ble kastet i en brønn. Selv om Hugo var død, sang han Alma Redemptor Mater fra brønnen hvor han var blitt kastet og viste veien til sine angivelige jødiske mordere. Koppin skal ha forrådt de andre og tilstått at det var en jødisk skikk å korsfeste et kristent barn hvert år.
Den sannsynlige historien er at gutten falt ned i brønnen under lek og ble oppdaget en måned senere av jøder som var samlet for å feire bryllupet til en sjefsrabbiner. De ble redde for å bli anklaget for å ha drept gutten, så de prøvde å gjemme liket. Det ble funnet med magen oppskåret, noe som kan ha skjedd i forråtnelsesprosessen.
Kong Henrik III (1216-72) ledet selv de rettslige undersøkelsene som endte med at Koppin og 18 andre jøder i dømt til døden. Koppin ble trukket til døde mellom hester, mens de andre ble hengt i Lincoln. 74 andre jøder ble fengslet i London. De ble kjent skyldige og dømt til døden, men de ble løslatt etter at en gruppe fransiskanere grep inn, og de fikk i stedet store bøter.
Det er sannsynlig at kulten for «Lille Hugo» (Little St. Hugh) som en kristen martyr var uttrykk for en antisemittisk misunnelse og at historien hadde lite eller intet grunnlag i fakta. Den generelle anklagen om jødiske ritualmord har mange ganger blitt tilbakevist av både kristne og jødiske forfattere. Men den utbredte antisemittismen i middelalderen oppmuntret de ondsinnede ryktene, kanskje fordi det var dette folk ønsket å tro. Legenden om Little St. Hugh er best kjent gjennom Prioress's Tale fra Chaucers Canterbury Tales. Han avbildes som en gutt bundet med et tau, ofte kneler han foran Jomfru Maria.
Kulten ble aldri offisiell, selv om det ble hevdet at mirakler skjedde på hans forbønn, og en vemodig folkesang lever fortsatt. Hans minnedag er den angivelige dødsdagen 27. august, men 18. august nevnes også. Denne festen feires ikke lenger. I 1955 erstattet Church of England hans skrin med en plakett.
Fortellinger om jødiske ritualmord blir nå avfeid av historikerne som ren skremselspropaganda, men vi vet at nazistenes antisemittiske propaganda flittig benyttet seg av dette «argumentet».
Andre barnemartyrer som angivelig ble myrdet av jøder, er de hellige/salige Vilhelm av Norwich (1132-1144), Harold av Gloucester (d. 1168), Richard av Pontoise (d. 1179), Herbert av Huntingdon (d. 1180), Robert av Bury St. Edmunds (d. 1181), Dominikus av Val (d. 1250), Werner av Oberwesel (d. 1271), Rudolf av Bern (ca 1290-1294), Konrad av Weissensee (d. 1303), Ludvig av Bruck (d. 1429), Andreas av Rinn (d. 1462), Simon av Trento (1472-1475) og Laurentius Sossius (d. 1485). Disse og andre barn ble helt klart myrdet, men hvorfor og av hvem er ikke kjent, og vil nok heller aldri bli oppklart.
She's led him in through ae dark door, / And sae has she thro' nine; / She's laid him on a dressing-table, And stickit him like a swine.
And first came out the thick, thick blood, / And syne came out the thin; / And syne came out the bonny heart's blood; / There was nae mair within.
She's row'd him in a cake o'lead, / Bade him lie still and sleep; / She's thrown him in Our Lady's draw-well / Was fifty fathom deep.