Skytshelgen for ofre for kidnapping og tortur
Den hellige Vilhelm (William) ble født den 2. februar 1132 (eller 1133) i Norwich i England. Han var sønn av Wenstan og Elviva (Elwina). Wenstan bodde på landet og var en velstående bonde, mens Elviva var datter av en gift prest. Vilhelm hadde andre søsken, men vi kjenner bare navnet på Robert, som senere ble munk i Norwich Priory. Wenstan var død da sønnen ble drept.
Vilhelm døde den 22. mars 1144, tolv år gammel. Påskeaften, den 25. mars 1144 ble det funnet et lemlestet lik hengende i et tre i skogen Mousehold Wood (Thropwood) utenfor Norwich. Liket ble ikke rørt før andre påskedag, og da ble det gravlagt uten seremonier der det lå. I mellomtiden hadde en rekke unge menn og gutter besøkt stedet, og jødene ble mistenkt for mordet på grunn av «sårenes karakter». Liket ble identifisert som Vilhelm, en 12 år gammel lærling hos en garver i Norwich. Sammen med sin mester frekventerte han ofte husene til visse jøder.
Graven ble åpnet av Vilhelms onkel, presten Godwin Stuart, som var gift med hans mors søster. Liket ble identifisert, begravelsesritualet lest og graven ble lukket igjen. Få dager senere møttes bispedømmesynoden under forsete av biskop Eborard, og Stuart anklaget jødene for mordet og tilbød seg å bevise anklagen ved jernbyrd. Men jødene i jødekvartalet i Norwich kongens menn og under beskyttelse av sheriffen, som påpekte at biskopen ikke hadde noen jurisdiksjon i saken. Fiaskoen i forsøket på å sikre en fordømmelse av jødene skyldtes hovedsakelig denne sterke tjenestemannen som holdt borgen i Norwich. Det eneste resultatet av Stuarts aksjon ble foreløpig at Vilhelms legeme ble overført fra graven i skogen til munkenes kirkegård den 24. april.
Vilhelms kult ble ikke populær, og selv om det ble meldt om ett eller to mirakler mellom 1144 og 1149, er det godt mulig at historiene om de jødiske morderne ville ha bli glemt. Men så ble jøden Eleazar drept i 1149 av tilhengerne av Sir Simon de Novers. Jødene krevde at morderne ble straffet. Den anklagede var biskop Turbes egen forpakter, og biskopen opptrådte på hans vegne. Han brakte opp mordet på den 12-årige Vilhelm fem år tidligere som en motanklage. Saken ble prøvd for kongen i Norwich, men den ble utsatt. Vilhelms biograf hevder at det skyldes at jødene betalte en stor sum til kongen og hans rådgivere.
Vår eneste kilde til historien om den hellige Vilhelm av Norwich er hans biografi, som ble skrevet rundt 1169 av Thomas av Monmouth, en munk ved katedralprioratet i Norwich. Han skriver at biografien bygger på det som ble fortalt i klosteret. De tre personene som har æren for at Vilhelms kult til slutt ble populær, er biskop Turbe, som kom på bispesetet i Norwich i 1146; Richard de Ferraiis, som ble prior i 1150; og Thomas av Monmouth selv. Alle hadde sine egne grunner for å etablere den nye kulten.
I fasten 1150 hadde Thomas tre visjoner hvor Herbert av Losinga (d. 1119), grunnleggeren av katedralen, viste seg og beordret translasjonen av Vilhelms legeme fra munkenes kirkegård til kapittelhuset. På dette tidspunkt døde prior Elias og ble etterfulgt av Richard de Ferraiis, «en lojal støttespiller til biskopen og Thomas». Legemet ble overført fra kapittelhuset til katedralen i juli 1151, og det ble igjen flyttet den 5. april 1154 til Martyrenes kapell (senere Jesus Chapel) i katedralens apsis nord for høyalteret. Den egentlige spredningen av kulten startet med translasjonen til katedralen, da det var store utbrudd av entusiasme fulgt av visjoner og påståtte mirakler. Selv om myndighetene ikke festet lit til historien om de jødiske morderne, gjorde folket det, og Vilhelm ble lokalt æret som martyr.
Biografien forteller at Vilhelm pleide å vanke i jødenes hjem, men vennene hans forbød ham å ha noe med dem å gjøre. Mandag i den stille uke i 1144 ble han narret vekk fra sin mor av en fremmed mann som lovte at han skulle bli kjøkkengutt hos erkediakon William i Norwich. Neste dag ble mannen og Vilhelm sett da de gikk inn i huset til en jøde, og siden ble gutten aldri sett i live.
På onsdag, etter en gudstjeneste i synagogen, flenget jødene opp hodet hans med torner, korsfestet ham og stakk ham i siden. Thomas henviser til vitnemål fra en kristen tjenestepike, som med ett øye så gjennom en sprekk i døren da hun kom med varmt vann på sin herres ordre, antakelig for å vaske liket. Hun fant senere guttens belte i rommet, og viste senere Thomas merkene etter martyriet i rommet. Da liket etter en måned ble vasket i katedralen, ble det funnet torner i hodet og spor etter martyriet i hender, føtter og i siden. Tjenestekvinnens vitnemål kom åpenbart ikke før Thomas var klar til å skrive sin bok.
Torsdag rådslo jødene om hva de skulle gjøre med liket, noe som antyder at drapet var et uhell. Hadde det vært planlagt, ville de visst hva de skulle gjøre med liket. På langfredag bar jøden Eleazar og en annen liket i en sekk ut i skogen og møtte der en viss Aelward Ded, som oppdaget innholdet i sekken. Jødene bestakk sheriffen til å avkreve Aelward en ed om taushet, og først fem år senere, tre år etter den mektige sheriffens død, fortalte Aelward historien på dødsleiet.
Denne historien passet med den utbredte, men helt feilaktige, oppfatningen at jødene ofret en kristen hvert år og at i 1144 var turen kommet til Norwich. Dette er den første kjente beskyldning av det slag mot jøder. Troen på at de drepte kristne barn av rituelle grunner ble fordømt av flere paver, men den fikk næring i senmiddelalderen av en voksende antisemittisme, og ironisk nok skjerpet av privilegier som noen ganger ble gitt til jøder. Det er ingen tvil om at Vilhelm ble myrdet, og morderne kan godt ha vært jøder, men det finnes intet belegg for anklagen om ritualmord av hat til de kristne.
Fortellinger om jødiske ritualmord blir nå avfeid av historikerne som ren skremselspropaganda, men vi vet at nazistenes antisemittiske propaganda flittig benyttet seg av dette «argumentet».
Andre barnemartyrer som angivelig ble myrdet av jøder, er de hellige/salige Harold av Gloucester (d. 1168), Richard av Pontoise (d. 1179), Herbert av Huntingdon (d. 1180), Robert av Bury St. Edmunds (d. 1181), Dominikus av Val (d. 1250), «Lille Hugo» av Lincoln (1246-1255), Werner av Oberwesel (d. 1271), Rudolf av Bern (ca 1290-1294), Konrad av Weissensee (d. 1303), Ludvig av Bruck (d. 1429), Andreas av Rinn (d. 1462), Simon av Trento (1472-1475) og Laurentius Sossius (d. 1485). Disse og andre barn ble helt klart myrdet, men hvorfor og av hvem er ikke kjent, og vil nok heller aldri bli oppklart.
Vilhelms kult minsket på grunn av pavenes motstand, og er nå helt forsvunnet. Pavebrev fra Innocent IV (1247) og Gregor X (1272) avviste bestemt anklagene mot jødene om ritualmord. I 1314 var gavene til Vilhelms skrin sunket til 1£.1s.5d, og i 1343 var de sunket til bare 4 pence. Kapellet som ble bygd der han ble drept, var en tid et valfartsmål, men det sank hen lenge før reformasjonen.
Hans minnedag var lokalt den 26. mars. I kunsten ble han vist som en gutt kronet med torner og med en kniv stukket i siden mens han holder nagler, eller han holder et kors og nagler, med sårede føtter og hender.