Han ble stasjonert i Greenwich, hvor klosteret var tilknyttet kongepalasset der, og han ble presteviet i Greenwich. Når hoffet residerte der, ble han kapellan og skriftefar for dronning Katarina av Aragón, datter av Ferdinand og Isabella av Spania og gift med kong Henrik VIII (1509-47), og han kjente kongen. Han synes i 1525 å ha vært provinsial i sin orden, noe som virker sikkert ut fra det faktum at han truet med å ekskommunisere de brødrene som motsatte seg kardinal Wolseys makt som legat.
Allerede i 1531 hadde observantene pådratt seg kongens vrede ved sin faste motstand mot kongens «skilsmisse» fra Katarina, og det er ikke rart at p. John snart ble utpekt som et mål for vreden. Han ble fengslet en tid i London under forhold av varierende strenghet. Det ble sagt at han fikk tilbake friheten ved å gi etter for kongen, men dokumenter viser at han i november 1532 holdt et foredrag ved St. Paul’s Cross om rikets forfall og nedrivingen av kirker og at myndighetene holdt et skarpt øye med ham. I begynnelsen av februar 1533 ble det gjort et forsøk på forsoning mellom ham og kongen, men et par måneder senere forlot han området rundt London, hvor han ikke lenger var trygg.
I 1538 ble han holdt innesperret i et kloster for fransiskanerkonventualer i Newgate i en form for halvveis fangenskap eller husarrest. Den 8. april 1538 ble han brakt til Lambeth og stilt for retten for angivelig å ha avvist suprematiloven, som ga kongen tittelen «Eneste overherre for Kirken i England». For Thomas Cranmer, Lord Mordaunt og andre ble han avkrevd en avsvergelse. Han gikk først med på flere av forslagene som ble forelagt ham. Men da han skulle skrive under dem, nektet han og avviste dem som likeverdige med apostasi (frafall fra troen).
Han ble da den 8. april 1538 dømt til døden på bålet for å ha avvist kongens overhøyhet i åndelige spørsmål. Han ble tilbudt benådning om han ga etter, men dette avslo han klart og erklærte at verken brenning, henging eller å få lemmene avhogd ville få ham til å falle fra sine løfter om lojalitet og lydighet til biskopen av Roma.
Den 22. mai 1538 ble han trukket til Smithfield i London bundet til en såkalt hurdle, en rektangulær «slede» av flettede grener, for å bli brent. Der ble han henrettet under opprørende grusomme omstendigheter. Hans martyrium varte i to timer, og det endte med at han sammen med galgen hvor han hang, ble kastet på bålet. Sammen med John Forest ble «Darvell Gatheren» brent, det var en trestatue av den walisiske helgenen Derfel Gadarn (ca 566-660) som var brakt fra kirken i Llanderfel i Wales. Flere århundrer tidligere var det forutsagt at denne statuen en dag ville bli brukt til å sette en skog i brann (eng: Forest = skog). John Forest var den eneste katolske martyr som ble brent på bålet.
John ble saligkåret den 29. desember 1886 i gruppen «Cuthbert Mayne og 51 ledsagere, martyrer». Det skjedde ved at deres kult ble godkjent av pave Leo XIII (1878-1903), som med det stadfestet den de facto saligkåringen som ble foretatt i 1583 av pave Gregor XIII (1572-85). Gruppen besto av i alt 54 martyrer, for samtidig ble Thomas More og John Fisher saligkåret. Hans minnedag var tidligere dødsdagen 22. mai, men siden den nye kalenderen for England og Wales ble godkjent av Vatikanet i 2000, har de hellige og salige martyrene fra reformasjonsperioden vært feiret sammen den 4. mai som The English Martyrs. Denne datoen faller sammen med den anglikanske Church of Englands feiring av English Saints and Martyrs of the Reformation Era. Hans minnedag feires av fransiskanerne.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (V), Benedictines, Bunson, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, en.wikipedia.org, friar.org, nobility.org, Dictionary of National Biography (1885-1900), vol 19 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 31. mars 2006