Den salige Klara Fey (ty: Clara) ble født den 11. april 1815 i familiens hjem i Bendelstrasse i Aachen i provinsen Rheinland i kongeriket Preussen, fra 1946 i delstaten Nordrhein-Westfalen i det vestlige Tyskland. Hun ble døpt med navnene Maria Ludovika Klara og var den fjerde av fem barn av den velkjente og velstående tekstilfabrikanten Ludwig Fey (Peter Ludwig Joseph) (1778-1820), opprinnelig fra Eupen, hovedstad i det tyskspråklige området i Belgia, og hans hustru Katharina Schweling (Anna Katharina Eleonore) (1778-1849), datter av en fargerieier. Det som kjennetegnet begge familiene, var en fruktbar religiøs og åndelig atmosfære med en rekke geistlige kall. Klaras søsken var Josef (1805-81), Andreas (1806-86), Konstantia (1808-30) og Katharina (1816-80).
Ludwig Fey døde av et slag i 1820, da Klara var fem år gammel, etter at hans hustru hadde pleid ham i to år etter et første slag i 1818. I 1823 døde også farens bror, og familien overdro ledelsen av firmaet til en forretningsfører. Moren overtok ansvaret for oppdragelsen av sine barn alene. Hun sendte de to sønnene Josef og Andreas til latinskolen i Düren, hvor det var en lærer som familien kjente. Morens religiøse holdning medvirket til begge sønnene ble prester, Josef trådte inn hos redemptoristene (Congregatio Sanctissimi Redemptoris – CSsR), som den hellige Alfons Maria Liguori hadde grunnlagt i 1732, mens Andreas ble sekularprest og tjente først som kapellan ved dominikanernes klosterkirke i Aachen og senere som sogneprest i sognet St. Paul i Aachen.
Klara vokste altså opp i en hengiven og engasjert familie, og hun og den yngre søsteren Maria Katharina Christine, kalt Netta, gikk sammen på skole hos kongregasjonen «Pønitentinnene» i Adalbertstrasse, hvor de lærte å lese og skrive samt fransk, kvinnelig håndarbeid og musikk. I 1827 ble begge dagelever på Höheren Töchterschule (realskole for jenter) St. Leonhard i Franzstrasse i Aachen. I likhet med sine medelever ble søstrene Fey religiøst og sosialt ansporet av sin berømte lærerinne Luise Hensel (1798-1876), konvertitt og forfatterinne, som hos mange av sine elever vakte en sterk og varig religiøs begeistring og villighet til å praktisere nestekjærlighet. Av hennes 34 elever trådte nitten inn i kloster, og av dem grunnla fire egne kongregasjoner.
Blant Klaras skolekamerater var den salige Fransiska Schervier (1819-76) (saligkåret i 1974), grunnlegger av kongregasjonen «De fattige Søstre av St. Frans» (Armen-Schwestern vom heiligen Franziskus – SPSF), og den salige Paulina von Mallinckrodt (1817-81) (saligkåret i 1985), grunnlegger av kongregasjonen «Søstre av den kristne nestekjærlighet, døtre av Den uplettede unnfangelse» (Congregatio Sororum Christianæ Caritatis Filiarum Immaculatæ Conceptionis – SCC).
Også utenfor skolen vokste søstrene Fey opp i et kirkelig preget miljø, og de lærte seg en utpreget ansvarsfølelse overfor tjenestefolk og fattige. De ble derfor tidlig ivrig engasjert i karitativt arbeid. Den kraftige industrialiseringen på denne tiden skapte store sosiale problemer, og i sin barndom observerte Klara den uverdige tilstanden mange levde under i hennes hjemby. Dette gjaldt spesielt foreldreløse og barn av fattige foreldre, som stadig ble flere i takt med det voksende antallet industriarbeidere i Aachen. I 1830 tok moren de to søstrene ut av skolen St. Leonhard, uten at vi kjenner grunnen til det. Samme år døde deres eldre søster Konstantia av tyfus, bare 22 år gammel.
Som elleveåring hadde Klara hatt en drøm. Hun gikk over Jakobstrasse i hjembyen, og der møtte hun en nødtørftig kledt gutt og ville gi ham en almisse. Gutten sa: «Jeg har enda mange fattige søsken i denne byen». På spørsmål om hvor han bodde, pekte han oppover. Da Klara spurte om hans navn, svarte han: «Jeg er det fattige Jesusbarnet». Denne drømmen angir hovedmotivet for Klaras videre handlinger.
Som femtenåring opplevde Klara i august 1830 oppstanden blant fabrikkarbeiderne i Aachen på grunn av deres dårlige livsbetingelser. Oppstanden hadde en viss sammenheng med den franske julirevolusjonen. Arbeidsbetingelsene var vanskelige, for den daglige arbeidstiden kunne være opptil atten timer. Det hersket en streng disiplin, og ved svak arbeidsinnsats eller ødeleggelse av verktøy kunne man få trekk i lønnen. Det fantes ingen søndagshvile, utilstrekkelige eller manglende sikkerhetstiltak, ingen aldersforsorg eller ulykkesforsikring og ingen beskyttelse mot overordnedes vilkårlighet. Barn arbeidet opptil tolv timer daglig i fabrikkene, og selv om de arbeidet nesten like mye som en voksen, fikk de bare en tiendedel av gjennomsnittslønnen for en voksen mann.
Boligsituasjonen for arbeiderfamiliene var katastrofal. På grunn av den raske veksten i byens befolkning, fantes det ikke nok boliger. Legen Heinrich Hahn, som behandlet de fattige gratis, fortalte: «Der råtner uvanlig tallrike familier i trange, ofte fuktige eller mørke, stinkende rom. Hver familie har bare ett rom, som fungerer som kjøkken, stue og felles soverom (…) Ja, vi har sett opptil tre familier trengt sammen i et eneste rom, hvor krittstreker på gulvet utgjør boligenes grenser». På grunn av de dårlige hygieniske forholdene brøt det ut kolera i 1832. Luise Hensel besøkte de syke i deres miserable boliger, ga almisser og pleide dem. Hennes elever fulgte hennes eksempel. Også Klara foretok stadig mange sykebesøk til tross for sin sarte helse. Til tross for alle mottiltak kom koleraen igjen i 1833, 1837, 1849, 1855 og 1856 og krevde mange ofre, spesielt blant de fattige.
I familien Feys hus dannet det seg en slags samtalegruppe som kom sammen hver søndag kveld for å diskutere den sosiale situasjonen i byen og søke etter måter å avhjelpe situasjonen. Dette var et resultat av den vekt Klaras mor la på å hjelpe dem som hadde vært mindre heldige enn henne selv. Gruppen besto av familiens vennekrets og interesserte klassekamerater av Klara og Netta. Gruppen ble gjerne kalt «prestekretsen», ettersom den ble grunnlagt av sogneprest Leonhard Alois Nellessen (1783-1859). Men kretsen besto også av legmenn og mange unge kvinner som søkte å forbedre situasjonen. Deres diskusjoner ble mer konkrete etter at Klara hadde sluttet på skolen.
Medlemmene av denne kretsen så at det også fantes en åndelig nød i tillegg til den materielle nøden hos mange trengende. De fleste barna i de laveste sjiktene av befolkningen vokste opp uten utdannelse, og mange streifet omkring i byens gater mens de tigde og stjal. Barna som arbeidet i fabrikkene, var underernærte og syke med oppblåste ansikter på grunn av den mangelfulle ernæringen, som for det meste bare besto av kokte poteter og sikorikaffe. I de korte pausene i arbeidet kompenserte de for anstrengelsene ved hjelp av alkohol og tobakk.
Klara ble snart fast bestemt på å hjelpe de fattige og forsømte barna i byen. I lang tid var hun på utkikk etter hvordan hun kunne forene omsorgen for forsømte barn med hennes ønske om klosterliv. Rundt 1835 begynte hun å lese verkene til den hellige Teresa av Ávila (1515-82) og ga uttrykk for et ønske om å bli karmelittnonne. I 1841 motiverte Klaras åndelige veileder henne til å lese verkene til den hellige Frans av Sales (1567-1622) for større teologisk inspirasjon.
Det var innført skoleplikt for alle i Preussen i 1825, men byen så seg av økonomiske grunner ute av stand til å gjennomføre skoleplikten, og derfor var private initiativ etterspurt. Den 3. februar 1837 leide den 22-årige Klara et hus i Aachen for egne midler, hvor hun sammen med noen likesinnede ledsagere ville sørge for utdannelse av fattige barn. Men arbeidet viste seg svært vanskelig. Mange barn var mistroiske og primitive, ofte uberegnelige og rå. Klara ble raskt midtpunktet i gruppen og behøvde ikke å straffe. Hun trengte bare å se på barna, og de visste straks om hun var tilfreds eller ikke. Hver enkelt av de unge kvinnene fikk tildelt et bestemt boligkvarter. Motsetningene mellom hjem og skole som de fleste barna led under, kunne bygges ned gjennom husbesøk, når disse kunne vekke foreldrenes interesse for barnas fremtid og deres utdannelse. Hvis det ikke kunne forventes noen bedring av forholdene i hjemmet, søkte man å anbringe barna i pleiefamilier. Men ettersom de hadde få gode erfaringer med dette, vokste det frem en enighet om en plan om å grunnlegge et internat hvor de kunne ta inn barna i deres eget hus.
Det er usikkert om Klara Fey og de andre unge kvinnene også anså sitt virke som en protest mot misforholdene i samfunnet, men med deres valg av livsbane trådte de uansett ut av det miljøet som deres herkomst hadde forutbestemt for dem. I det leide huset begynte de å samle noen forsømte jenter, som de ga og klær og undervisning. Dette ble til en skole i Aachen for fattige og forsømte jenter som vokste raskt, og allerede i 1840 måtte huset utvides.
I mellomtiden hadde Klaras søster Netta valgt en annen vei. Som den eneste i søskenflokken giftet hun seg, og det skjedde i 1839 med apotekeren Viktor Monheim (1813-97). Dette ekteskapet hadde også konsekvenser for Klara, siden det betydde at hun måtte forsørge moren, for begge hennes to brødre hadde flyttet ut. Men i januar 1844 flyttet Netta og hennes familie inn i familiehjemmet og overtok pleien av moren, som døde i 1849. Netta og Viktor fikk ni barn, hvorav bare to nådde voksen alder, en datter og en sønn. Den eldste, Maria (1840-1923), trådte som sekstenåring inn i sin tante Klaras kongregasjon som sr. Constantia. Hun begynte i 1875/76 som lærerinne i den Höheren Töchterschule som kongregasjonen hadde åpnet i familien Feys hjem i Bendelstrasse. Hun ble med ved flyttingen til Simpelveld, hvor hun virket i apoteket. Hun døde i Simpelveld.
De unge kvinnene var henvist til donasjoner for å skaffe midler til forpleiningen av barna. I 1840 ble det i St. Paul opprettet fattigskole for jenter i byen, men det kom bare få barn ettersom de ikke hadde de nødvendige klærne. Klaras gruppe av kvinner overtok denne skolen og slo den sammen med den allerede bestående skolen i Venn, en gate mellom Jakobstrasse og Bendelstrasse. Klaras og de andre kvinnenes engasjement var høyst velkomment for byen Aachen, som i 1842 overførte det gamle dominikanerklosteret i Jakobstrasse til dem, og det og andre hus ble åpnet som skoler. I 1842 ble også internatbarna flyttet til Jakobstrasse, før det i 1843 ble skaffet et hus for dem i Königstrasse.
Mange sosialt engasjerte kvinner sluttet seg til Klara, og etter syv år med rask vekst var det hensiktsmessig med en fastere organisering. Den nøden og elendigheten som mange av barna i hjembyen levde under, gjorde at Klara ikke ville tre inn i en bestående kongregasjon, men heller følge Guds kall og velge den mer usikre veien det var selv å grunnlegge et åndelig fellesskap.
Den 2. februar 1844 forpliktet Klara Fey seg sammen med sine tre første ledsagere, Wilhelmine (Mina) Istas (sr. Dominika), Leocadia Startz (sr. Theresia) og Louise Vossen (sr. Aloysia), til å leve ugifte og med felles økonomi i tjeneste for de fattige barna. Denne dagen regnes som grunnleggelsen av det klosterlignende fellesskapet som senere ble en kongregasjonen, og Klaras tre første ledsagere regnes som medgrunnleggere. Grunnleggelsen skjedde med støtte fra blant andre Klaras bror Andreas, som i egenskap av kapellan av St. Paul hadde nær kontakt med den nødlidende befolkningen, biskop Johannes Theodor Laurent (1804-88), som var fordrevet fra sitt bispedømme i Luxembourg, Oberpfarrer Leonhard Alois Nellessen (1783-1859) og Oberpfarrer av St. Michael in Burtscheid, Wilhelm Sartorius (1805-80), siden 1841 Klaras skriftefar og siden 1844 også åndelig veileder for søstrene. Forholdet mellom p. Sartorius og Klara Fey var så nært at hun alltid ba om hans mening før sine grunnleggende tiltak.
Etter råd fra biskop Laurent avla de fire den 6. oktober 1844 hver for seg under kommunionen i St. Paul og deretter i fellesskap i deres lille huskapell, løfter om etter de evangeliske råd frivillig å avstå fra ekteskapelig kjærlighet og familie, personlig eiendom og fri selvbestemmelse og vie sine liv til oppdragelse og undervisning av fattige barn. Med sin arv etter foreldrene finansierte de sitt hus, og dersom pengene ikke strakk til, så tigde de og arbeidet til langt på natt. Fellesskapet gjorde det til sin fremste oppgave å støtte trengende barn og unge gjennom muligheten til skolegang og gjennom sosial understøttelse. Femti barn ble huset sammen med kommuniteten, mens flere hundre gikk på deres dagskoler.
Fellesskapet sto under ledelse av Klara, som skrev en regel for dem. Det viste seg både tidkrevende og vanskelig å få godkjennelse fra stat og kirke av fellesskapet og deres statutter. I 1845 reiste Klara sammen med sin bror til Berlin, hvor de argumenterte for sitt anliggende. Klara vegret seg for å overta instituttet St. Leonhard i Aachen, hun ville også utenfor Aachen heller «pleie de fattige barna enn (…) å overta utdannelsen av de rike». I 1845 ble statuttene forelagt den ansvarlige erkebiskopen av Köln (1845-64), kardinal Johannes von Geissel (1796-1864), for godkjennelse. I oktober 1847 ble de 35 artiklene i statuttene godkjent av erkebispedømmet Köln. I desember samme år fulgte også den foreløpige statlige godkjennelsen. Staten Preussen forlangte å bli underrettet om opptak av nye medlemmer og om forvaltningen av fellesskapets formue.
Den 28. januar 1848 godkjente erkebiskopen av Köln formelt opprettelsen av det nye fellesskapet «Barmhjertige søstre av den hellige Augustins regel». Fellesskapet kunne ennå ikke bruke sitt eget navn, først fra den 9. februar 1852 kunne de bruke navnet «Søstre av Det fattige Jesusbarnet» (Schwestern vom armen Kinde Jesus) (Congregatio Sororum Pauperis Infantis Jesu – PIJ). Fellesskapets navn understreker ikke bare deres sentrale apostolat, men går også tilbake til den drømmen om det fattige Jesusbarnet som Klara Fey hadde i en alder av elleve år.
Den 18. oktober 1848 ble medlemmene av fellesskapet høytidelig ikledt ordensdrakten, og de la sitt hovedsete til det gamle dominikanerklosteret i Jakobstrasse. «Den store regel» av 1853 betydde den foreløpige avslutningen av utviklingen av statuttene. Søstrene bar etter anerkjennelsen en svart drakt som et tegn på bot, med dominikanernes hvite skapular over, ettersom Klara Fey hadde satt sitt verk under den hellige Dominikus’ (ca 1173-1221) beskyttelse. I 1850 kunne de første nye søstrene avlegge sine løfter, inkludert Klara, og den 28. juli 1850 ble hun valgt til den første generalsuperior for det unge fellesskapet. I dette embetet ble hun stadfestet en rekke ganger, og hun ledet kongregasjonen til sin død, til tross for sine skjøre helse og hyppige sykdomsanfall. Kongregasjonen mottok den 11. juli 1862 pavelig Decretum laudis av den salige pave Pius IX (1846-78), og samme pave anerkjente den 12. mai 1869 kongregasjonen som et institutt av pavelig rett. Den 15. juni 1888 godkjente pave Leo XIII (1878-1903) ordenens konstitusjoner, som var bygd på den hellige Augustins (354-430) regel.
Som superior var nå Klaras oppgave å forvandle en gruppe venninner til et religiøst fellesskap. Etter flyttingen til Jakobstrasse holdt hun regelmessig konferanser, kapittelformaninger og betraktninger for søstrene. Hennes fremste anliggende var kombinasjonen av bønn og arbeid. Interessant er også søstrenes dagsplan som viser hvordan deres tid ble brukt. I 1844 skulle fem timer hver dag brukes til arbeid, 6 ¾ time for religiøs praksis og fem timer til rekreasjon, noe som ga 7 ¼ time til nattesøvn frem til klokken fire om morgenen. Men allerede i 1871 var fordelingen annerledes. Da skulle 8 ¾ time brukes til det profane arbeidet, tre timer for religiøse øvelser og 3 ¾ time til rekreasjon. Resttiden for søvn var da åpenbart forlenget til 8 ½ time.
Man spør seg naturligvis hvordan søstrene kunne ta seg av en stor skare barn med en arbeidstid på fem timer hver dag. Men kvinnene rundt Klara Fey hadde selvsagt med seg tjenestejenter, som sto for mye av det praktiske arbeidet. De apostoliske kongregasjonene overtok de monastiske tradisjonene med legsøstre, slik at søstrene kunne vie tiden til et aktivt engasjement i Kirken. Men arbeidet med å lede kongregasjonen var ikke alltid lett, spesielt også på grunn av Klaras skjøre helse.
Kongregasjonen vokste raskt, og allerede i 1848 ble det åpnet en filial i Bonn. Snart oppsto nye hus også i Derendorf (nå i Düsseldorf), Düsseldorf, Neuss, Köln, Koblenz, Landstuhl, Luxembourg, Stolberg og Wien. I 1863, femten år etter grunnleggelsen, fantes det allerede nitten hus i ordenen. Stadig flere fattigskoler ble grunnlagt, og også daghjem og barnehjem. Etter tyve år hadde antallet hus i 1868 vokst til 25 med 450 søstre. I 1872/73 var de blitt 560 søstre. I 1855 var det i alt 579 kvinner som levde i ordener og kongregasjoner i Preussen, mens det i 1872/73 var 801.
Til tross for utbredelsen av kongregasjonen til andre steder, forble tyngdepunktet for deres virksomhet Aachen. Siden 1851 regulerte en avtale mellom Klara Fey og byen Aachen søstrenes arbeid i friskolene for jenter i St. Paul og St. Foillan. Dette ble også utvidet til andre friskoler for jenter. Gjennom hver skolesøster sparte bykassen årlig minst åtti Reichstaler. I 1872 hadde søstrene ansvaret for 1500 jenter som internatelever, 500 barn i offentlige barnehjem og 12 000 barn som de underviste i menighets- og grunnskoler. Behovet for å skaffe midler til kongregasjonens opprinnelige formål, men også etter bønnfallelser fra biskoper, førte til at de utvidet sitt virksomhetsområde til også å omfatte undervisning i høyere skoler, grunnleggelse av hjem for kvinnelige funksjonærer og fagskoler hvor jenter som var ferdige med grunnskolen, ble utdannet til tjenestejenter og husmødre. Andre virksomheter ble modellering av voksfigurer for statuer og spesielt kirkelige broderier. For de sistnevnte lagde den kjente arkitekten Augustus Pugin (1812-52) («God’s Architect») mønstre etter bestilling fra engelske Mrs. Edgar som bodde i Aachen, og søstrenes utsøkte schattersøm ble berømt over hele Tyskland og i nabolandene.
Kongregasjonen fikk uvurderlige råd og assistanse av biskop Laurent, apostolisk vikar av Luxemburg, og av sogneprest Sartorius i Aachen, som sammen med p. Andreas Fey, Klaras bror, fungerte som åndelig veileder og skriftefar. Etter den fransk-prøyssiske krig ble søstrenes hengivenhet i å pleie de syke og sårede belønnet med et signert brev fra keiser Vilhelm I (1861-88; keiser fra 1871) og dekorasjoner til mange av søstrene.
Etter krigen mellom Tyskland og Preussen i 1870-71 ble Tyskland i 1871 samlet til ett rike. Landet ble en føderasjon av en rekke kongeriker, storhertugdømmer, hertugdømmer, fyrstedømmer og byrepublikker. Kongen av Preussen ble utropt til keiser og dermed rikets statsoverhode. Rikets sterke mann var kansler Otto von Bismarck, som forsøkte å redusere Den katolske kirkes innflytelse i Tyskland. Dette uttrykket for tysk antikatolisisme er kjent som «Kulturkampen» (Kulturkampf) (1871-78). Tyskland var dominert av kongeriket Preussen, som var en overveiende protestantisk stat, men etter et århundre med ekspansjon hadde landet også en betydelig katolsk minoritet. Dette gjorde at Bismarck ble redd for den politiske stabiliteten i riket.
I 1871 ble det vedtatt en lov som truet med to års fengsel for prester som i embets medfør drev politisk agitasjon. I tillegg begynte staten å nøye overvåke utdannelsen av prester og krevde å bli underrettet om alle ansettelser av prester. I 1872 ble jesuittordenen forbudt, og det samme forbud skulle også ramme en rekke andre katolske kongregasjoner, særlig dem som var engasjert i skoledrift. De måtte forlate landet, og mange av kongregasjonene flyttet til byer og landsbyer rett over grensen til provinsen Limburg i Nederland. Dessuten brøt Tyskland de diplomatiske forbindelser med Den hellige stol i 1872. Prester og biskoper som sto imot Kulturkampen, ble arrestert eller fjernet fra sine stillinger. Da den antikatolske lovgivningen var på det strengeste, var halvparten av de prøyssiske biskopene i fengsel eller i eksil, og en fjerdedel av menighetene hadde ingen prest. En tredjedel av klostrene var stengt. Store konsekvenser hadde også den obligatoriske, sivile ekteskapsinngåelsen som ble innført 1875 i et forsøk på å ta ekteskapet ut av kirkens hender.
Men forsøket på å begrense katolikkenes politiske makt var ikke vellykket. Faktisk førte hardkjøret til at det katolske Sentrumspartiet fikk sterkt økt oppslutning ved riksdagsvalgene i 1874. Med tiden endret Bismarcks prioriteringer seg; det ble mer maktpåliggende for ham å hindre at sosialdemokratene fikk større innflytelse. Etter 1878 sluttet Bismarck seg sammen med katolikkene i kampen mot sosialismen.
Men som en følge av kulturkampen ble de mange husene som Klara Feys kongregasjon hadde i Tyskland oppløst, inkludert moderhuset i Aachen. Kongregasjonen hadde da 600 søstre i 27 hus i Preussen. 200 av dem arbeidet da i skolene. Keiserinne Augustas innflytelse forsinket utvisningen av kongregasjonen til 1875, da det ble tatt skritt for å stenge husene i Preussen. Selv om keiserinnen var protestant, hadde hun hele livet en stor toleranse for katolisismen, noe som ble ansett som upassende i Berlin. Et forslag om å gjøre sykepleie til kongregasjonens formål i stedet for undervisning, ble avvist av Klara Fey, selv om det betydde at de måtte forlate landet.
Klara var i mellomtiden blitt seksti år gammel, men også i denne turbulente tiden bevarte hun roen og tilliten til Gud. Hun begynte å lete etter en egnet tomt i nærheten av Aachen, og den fant hun i Simpelveld i provinsen Limburg og bispedømmet Roermond i Nederland, bare noen kilometer fra den tyske grensen. Der begynte byggingen av et nytt kloster. Alle klostrene i Tyskland ble stengt, med unntak av det i Burtscheid i Aachen, som tjente som pleiehjem for syke søstre. I 1878 måtte Klara forlate Aachen, og hun slo seg ned i det nye klosteret i Simpelveld som fikk navnet Haus Loreto (nl: Huize Loreto). Også det opprinnelige moderhuset i Aachen hadde navnet Haus Loreto. Klosteret i Simpelveld ble det nye moderhuset for kongregasjonen som på nederlandsk heter Zusters van het Arme Kind Jezus og sete for generalsuperioren. Klara hadde arbeidet for å unngå økonomiske tap i forbindelse med flyttingen, men det var umulig å unngå det fullstendig.
Biskop Laurent, som hadde trukket seg fra sitt bispesete, bosatte seg i Simpelveld og ble boende der som Klaras rådgiver til sin død i 1884. Hans bibliotek er bevart i klosteret i Simpelveld. I tillegg til Nederland fant de utviste søstrene tilflukt i Bayern, Belgia, Luxemburg og Østerrike. I England ble det etablert et hus i 1876 i Southam i Warwickshire, hvor de ti forviste søstrene som kom dit, straks åpnet et barnehjem. Mildningen av de strenge såkalte Falk-lovene i Tyskland gjorde at kongregasjonen i 1887 kunne få tilbake mange av sine klostre. En del av søstrene fikk vende tilbake til Preussen, hvor de kunne gjenåpne fem hus, noe grunnleggeren var takknemlig over å få oppleve. Men ordensbrødre og -søstre hadde fortsatt forbud mot grunnskoleundervisning, så søstrenes virksomhet ble rettet mer mot barnehager, barnehjem, husholdnings- og håndarbeidsskoler og høyere utdannelse for jenter. Grunnleggersken Klara Fey ble værende i Simpelveld helt til sin død. Hun ble i 1888 gjenvalgt som generalsuperior. I 1892 ble det gamle moderhuset i Jakobstrasse revet og erstattet av et nybygg.
Fra rundt 1890 begynte Klara Feys krefter å svike, og helsemessige tilbakeslag tvang henne til i stadig større grad til å overlate arbeidet til andre. Hun døde den 8. mai 1894 i hellighets ry i kongregasjonens Moderhus i Simpelveld, 79 år gammel. Hun døde klokken fire om ettermiddagen i sitt soverom, sittende i en lenestol, etter å ha mottatt Kirkens sakramenter. Hun ble gravlagt på klosterets kirkegård i Simpelveld den 11. mai, til høyre for graven til biskop Laurent.
Straks begynte en kult på stedet for hennes grav i Simpelveld. Allerede få år etter hennes død stertet arbeidet for å få åpnet en saligkåringsprosess for henne, og i 1901 ble alle søstrene bedt om å registrere alle detaljene de husket fra grunnleggersken og sende dem til moderhuset, og denne oppfordringen ble gjentatt i 1914. Kongregasjonen innledet saligkåringsprosessen i 1916. Informativprosessen på bispedømmenivå i bispedømmet Roermond i Nederland ble åpnet i 1916 og avsluttet i 1924. En supplerende prosess ble gjennomført fra 1933 til 1934. Fremgangen i bispedømmets prosess gjorde at Klara Feys levninger den 23. august 1934 ble overført til kapellet i Moderhuset i Simpelveld. Ved ekshumasjonen ble Klara Feys levninger identifisert, og det viste seg at de var i en bemerkelsesverdig godt bevart tilstand. I det nygotiske klosterkapellet, som ble bygd i årene 1875-79 av Hermann-Joseph Hürth og vigslet den 18. oktober 1879, lå Klara Feys marmorgrav på evangeliesiden.
Hennes saligkåringsprosess ble formelt åpnet i Vatikanet den 11. august 1958 med Decretum super introductione Causæ, noe som ga henne tittelen «Guds tjenerinne» (Serva Dei). Den apostoliske prosessen varte fra 1963 til våren 1967, og sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i 1983. Den 14. mai 1991 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).
I Simpelveld er en gate oppkalt etter Klara Fey. Komplekset i Kloosterstraat i Simpelveld som består av flere bygninger i tillegg til Huize Loreto, fungerte som generalat, provinsialhus for den nederlandske provinsen, et kloster og et barnehjem. Men i likhet med mange apostoliske kongregasjoner i Kirken har også Klara Feys grunnleggelse blitt rammet av en mangel på nye kall. Dette gjorde at kongregasjonen bestemte seg for å oppgi generalatet i Simpelveld og flytte moderhuset tilbake til sin opprinnelse plassering i Aachen, som ikke ligger mange kilometer unna. De bestemte seg også for å ta med seg levningene av sin grunnlegger.
Onsdag den 29. august 2012 ble hennes grav i klosterkapellet åpnet. Håndverkere fjernet gravplaten på steinsarkofagen og tok ut den eikekisten som levningene av Klara Fey var blitt lagt i etter translasjonen i 1934. To prester fra bispedømmet Roermond festet røde bånd rundt kisten og utstyrte dem med biskopen av Roermonds vokssegl. Biskop Frans Wiertz (f. 1942) av Roermond (1993-2017) og hjelpebiskop dr. Johannes Bündgens (f. 1956) i Aachen (2006- ) kontrollerte at seglene var anbragt forskriftsmessig. Flere vitner, blant dem sr. Maria del Rocio, ordenens generalsuperior, bekreftet med sin signatur i en protokoll at graven var åpnet forskriftsmessig, at kisten var ekte og at seglene ikke var brutt.
Kisten ble oppbevart i kapellet til fredag den 31. august slik at søstrene fikk anledning til å ta farvel med sin grunnlegger. Lørdag morgen den 1. september ble kisten kjørt til Aachen, hvor søstrene sto æresvakt ved inngangen til domkirken og fulgte den inn i kapellet St. Nikolas. Etter bønn fikk søstre fra sytten land gå rundt kisten og ta farvel. Deretter ble kapellet lukket og kisten overført til bispekrypten, hvor ellers er forbeholdt byens avdøde biskoper. Deretter feiret hjelpebiskop Johannes Bündgens en høytidelig messe for ordensgrunnleggeren.
Dermed var Klara Fey tilbake i hjembyen etter 134 år i utlendighet og 118 år etter sin død. Hennes kiste er midlertidig plassert i bispekrypten inntil et fast gravsted i Aachen blir bestemt. Etter flyttingen var kongregasjonens generalat igjen i Jakobstrasse 19 i Aachen. Klara hadde ofte sagt til sine søstre at de skulle ha et øye på arbeidet og det andre på Gud. Ved åpningen av hennes grav viste det seg at det øyet som hun hadde hatt på Herren, ikke hadde blitt rammet av forråtnelse.
Den 4. mai 2017 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn, noe som åpnet veien for en snarlig saligkåring. Hun ble saligkåret den 5. mai 2018 i domkirken i Aachen, som kalles Aachener Dom, Hoher Dom zu Aachen, Aachener Münster, Aachner Kaiserdom, Aachener Marienkirche eller Mariendom, som er vigslet til Guds Mor Maria (Die Gottesmutter Maria). Den salige keiser Karl den store ble gravlagt i domkirken, men i dag vet vi ikke hvor. Hans relikvier ble imidlertid skrinlagt og befinner seg i et praktfullt skrin fra 1215 i domkirkens kor.
Dette var den første saligkåringen som fant sted i bispedømmet Aachen. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. I pavens dekret til saligkåringen ble det slått fast at hennes minnedag skal være dødsdagen 8. mai. Søndag den 6. mai ble den nye saliges relikvier overført til Jesusbarn-kapellet (Kind-Jesus-Kapelle) i domkirken.
Ved Klara Feys død hadde kongregasjonen 1160 medlemmer. I 1923 ble de første klostrene i Sør-Amerika grunnlagt. Kongregasjonen har i dag rundt 500 medlemmer i Tyskland, Nederland, Belgia, England, Latvia, Luxembourg, Østerrike, Spania, Kasakhstan, Columbia, Peru og Indonesia. Der tar de seg fremfor alt av trengende mennesker. De arbeider i barnehager, skoler, menigheter, helsesentra og fattigkjøkkener samt med innvandrere, arbeidsløse og hjemløse. Flere skoler i Tyskland, Nederland, Belgia og Østerrike bærer eller bar Klara Feys navn, deriblant Clara-Fey-Gymnasium i Bonn og det biskoppelige Clara-Fey-Gymnasium i Schleiden i Nordrhein-Westfalen. Alle kongregasjonens søstre bærer et kors med inskripsjonen: Manete in me (Joh 15,4): «Bli i meg [så blir jeg i dere]», grunnleggerskens åndelige motto.
Det har alltid vært passet på at rommene i Simpelveld der Klara Fey bodde, ble bevart i samme tilstand. Disse rommene ligger i første etasje på baksiden av Huize Loreto, overfor koret i klosterkapellet og utgjør nå «Klara-museet». Der finnes møbler og malerier fra familien Fey og fra arven etter de prestene som var grunnleggerskens rådgivere. Dette museet blir værende i Simpelveld.
Kilder: Schauber/Schindler, Index99, CE, New Catholic Encyclopedia, CatholicSaints.Info, Bautz, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, manete-in-me.org, clara-fey.de, meertens.knaw.nl, rheinische-geschichte.lvr.de, st-matthias-reifferscheid.de, Neue Deutsche Biographie (Berlin 1961), berufskolleg-marienberg.de, familienbuch-euregio.eu, aachener-zeitung.de, aachener-nachrichten.de, Kathpress 10. mai 2017 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 6. mai 2018