Magnus sto i skarp kontrast til hele den verden han levde i, skriver Sigrid Undset. Han var stor, fordi han frivillig ga avkall på alt han hadde.
Det kan diskuteres om denne skytshelgenen for Orknøyene og Shetland var norsk eller skotsk. Han var i hvert fall av norsk ætt, og har et eget kapittel i Sigrid Undsets bok Norske helgener. Som jarl var han hard mot voldsmenn, men vennlig og rettferdig mot sine undersåtter. Han beskyttet de fattige og var godt likt blant folk flest.
Til tross for at han ble drept av politiske årsaker, ble Magnus betraktet som en martyr for sin heroiske nestekjærlighet.
Liv og virke
Magnus Erlendsson ble født rundt 1076 på Orknøyene, og var av norsk ætt. Faren var jarl. Magnus var kjent for sin skjønnhet, klokskap og veltalenhet. Han var sjenerøs og gavmild og populær. Han viste stor religiøs iver fra ung alder, og leste de hellige skrifter. Som ung ble han tvunget med på vikingtokt og plyndringer – noe han utførte med tydelig motvilje.
Under kong Magnus Berrføtt ble han tvunget til å delta på et hærtokt til Hebridene og Skottlands vestkyst. Han nektet å kjempe og ble værende på skipet for å be tidebønner. I ly av natten flyktet han til Skottland, og gikk i eksil hos kong Edgar. Deretter levde han et fromt liv i bønn og bot. Under eksilet giftet Magnus seg med den skotske kvinnen Ingarth. De avla løfte om et «josefsekteskap», som vil si at de levde som bror og søster. Magnus måtte kjempe for å bevare sin kyskhet.
Han vendte tilbake til Orknøyene i 1105 for å kreve sin farsarv. Magnus’ fetter Håkon Pålsson hadde ambisjoner om å bli enejarl, men gikk med på å dele jarledømmet med Magnus inntil videre. Som jarl styrte Magnus med kristent sinnelag og ble godt likt. Han sto opp mot storbønder som fortsatt drev med vikingtokter, og fikk derfor mektige fiender blant Håkons tilhengere.
Motsetningen mellom Magnus og Håkon kulminerte rundt 1115, da de avtalte et møte på Egilsay for å løse konflikten. De skulle begge komme med to skip, men Håkon brøt avtalen og kom med åtte. Magnus nektet å slåss, og valgte heller å be natten gjennom i kirken. Da morgenen kom, ble Magnus tatt til fange. Han foreslo fredelige løsninger og tilbød seg å reise på pilegrimsferd til Roma eller Jerusalem og aldri vende tilbake, men Håkon avslo. Ingen ville påta seg oppgaven å drepe ham, da Magnus var høyt elsket. Til slutt ble kokken Lidolv tvunget til å gjøre det. Før henrettelsen tilga Magnus sin bøddel og erklærte at «han som tvinger deg, synder mer enn du gjør».
En martyr
Til tross for at han ble drept av politiske årsaker, ble Magnus betraktet som en martyr for sin heroiske nestekjærlighet. Biskop Vilhelm, som først var skeptisk til Magnus’ hellighet, endret mening da han selv ble helbredet for blindhet etter å ha bedt ved Magnus’ grav. Håkon tok full kontroll over Orknøyene, men dro på pilegrimsferd og vendte tilbake som en omvendt mann. For å gjøre bot for drapet på Magnus, lot Håkon bygge en kirke til Magnus’ minne på Egilsay.
Relikvier og helligkåring
Magnus skal ha vist seg for en mann ved navn Gunni, og bedt om å bli flyttet til Kirkwall. I 1135 ble hans levninger overført til Olavskirken der, og to år senere begynte Magnus’ søstersønn, Ragnvald Orknøyjarl, å bygge den store St. Magnuskatedralen. Dit ble så Magnus’ relikvier flyttet. Ved reformasjonen ble relikvieskrinet ødelagt, men relikviene ble murt inn i en av katedralens pilarer. I 1919 ble en eske med hodeskalle og knokler funnet i en pilar, og identifisert som Magnus’ levninger.
Magnus ble helligkåret av pave Leo XIII i 1898, og er dermed den eneste «norske» helgen som er offisielt kanonisert av Vatikanet etter moderne regler. Mange regner ham som en skotsk helgen, og han er skytshelgen for både Orknøyene og Shetland. Magnus’ minne lever videre også i Norge.
Tekst: Øyvind J.V. Evenstad
Denne teksten ble først publisert i St. Olav, nr. 4/2024
Les mer
Ifølge tradisjonen døde Magnus på langfredag. På Orknøyene har de holdt fast på 16. april 1117 som dødsdatoen, og denne dagen ble markert i 2017 under 900-årsmarkeringen av hans død. Kroppen ble først gravlagt på Egilsay, der gress skal ha begynt å spire på graven hans. Hans mor, Tora, fikk ham senere gravlagt i Kristkirken i Birsay, hvor pilegrimer begynte å strømme til. Flere underverk sies å ha skjedd ved graven.
Magnus’ dødsdag 16. april er merket på primstaven med noe som ligner en pil, et halvt kors og en øks. Den dagen feiret man Magnusmesse. Kirkebønnen på denne dagen går slik: «Herre, vi lovpriser din allmakts verk i din martyr, den hellige Magnus’ fortjenester. La dem bli oss til vern og hjelp nå og alle dager.» St. Magnus kirke i Lillestrøm ble innviet 8. desember 1957.
Den norske liturgikommisjonen arbeider for tiden med tekster til messe for St. Magnus. I den forbindelse har lyrikeren Knut Ødegård skrevet en ny hymne til ære for helgenen. Selv forteller konvertitten Ødegård at han er direkte etterkommer etter hans drapsmann, fetteren Håkon jarl. Men samtidig understreker dikteren at han er «av same blod som den heilage Magnus».
Når våren kjem med velde,
i linne vestavind,
då opnast frosen kjelde
og mildnast harde sinn.
Vi minnest deg, sankt Magnus
når våren kjem her nord.
Du stod blant sverd og drapsmenn
med milde bøneord.
Du gav ditt liv så andre
kan leva trygt og godt.
Dei fattige, dei sjuke,
ved deg Guds hjelp har fått.
Å, trefalds Gud, vår Herre
som styrer folk og land:
Gje oss å bli lik Magnus
– styrt av di allmakts hand.
