Den salige Margareta (Margarete; fr: Marguerite) ble født i 1376 (noen kilder sier 1372) i Tyskland. Hun var den andre av ni barn, seks gutter og tre jenter, og eldste datter av Ruprecht (Rupert) fra huset Wittelsbach (1352-1410), som senere ble pfalzgreve Ruprecht III av Pfalz (1398-1410) og tysk konge (1400-10). Hennes mor var Elisabeth av Hohenzollern-Nürnberg (1358-1411), datter av borggreve Friedrich av Nürnberg. Blant hennes brødre var Ludwig III (1378-1436), Johann (1383-1443), Stephan (1385-1459) og Otto (1390-1461), og hennes to søstre var Agnes (1379-1401) og Elisabeth (1381-1408). Vi vet lite om hennes ungdomstid, men trolig fikk hun en standsmessig oppdragelse i Heidelberg. Hun skal ha vært svært språkbegavet.
Etter en mulig formidling av kong Sigmund av Ungarn ble den sekstenårige (eller tyveårige) Margareta ble den 6. februar 1393 gift med den tolv år eldre hertug Karl II den tapre av Lorraine (1364-1431) i Kaiserslautern. Ettersom ekteparet var nært i slekt, innvilget paven en dispensasjon etter søknad fra Margaretas far Ruprecht. Ved siden av de to sønnene Ludwig og Rudolf som begge døde unge, fikk de to døtre: Isabella (ca 1400-53), som giftet seg med René d’Anjou, fra 1431 hertug av Lorraine, og Katharina (1407-39), som giftet seg med markgreve Jakob I av Baden og ble mor til den salige Bernhard II av Baden (ca 1428-58).
Hertug Karl II av Lorraine støttet sin svigerfar kraftig i hans kamp om kongetronen, og til gjengjeld hjalp kong Ruprecht I svigersønnen mot den franske kronen og dynastiet Orléans. Når Karl II var borte fra hertugdømmet, for eksempel for å føre krig, overtok Margareta i begynnelsen regjeringsmakten som hans stedfortreder. I senere tid var hun mindre politisk fremtredende.
Margareta var dypt troende og fant hele sin lykke i en uselvisk hjelp til fattige og syke. Hertuginnen brukte mye tid på hospitalene, hvor hun trøstet de lidende og satt hos de døende i deres tyngste stund. Noen hospitaler var grunnlagt av henne selv. På denne måten fikk hun folkets tillit. Hun ble medlem av fransiskanernes tredjeorden, og relativt tidlig praktiserte hun asketiske botsøvelser. Hun ble oppmuntret i dette av karteuseren Adolf av Essen, som hun hadde lært å kjenne etter 1403 ved et av sine tallrike besøk i sognet Sierck i Lorraine, og han ble hennes skriftefar. Hun ble også kjent med Adolfs elev Dominikus Prutenus, som i klosteret St. Alban i Trier fremmet Mariafromheten i den nye formen rosenkransbønnen. En berømt legende forteller at Margareta i 1407 ved hjelp av sine inderlige bønner avgjorde slaget mellom Lorraines hær og styrkene til Ludvig av Orléans til Lorraines fordel.
Katarina levde i et ikke spesielt lykkelig ekteskap med hertug Karl, som ikke delte hennes fromme tilbøyeligheter. Han hadde diverse utenomekteskapelige affærer. Da Jolanta av Aragón, mor til René d’Anjou, ville løse hertugen av Lorraine fra hans forbund med hertug Johann Ohnefurcht og oppnå en tilnærming til hennes hus og dauphinen Karl (VII), utnyttet hun hans kjødelige svakheter. Margareta var i slekt med Johann Ohnefurcht og ville at mannen skulle holde fast ved den burgundiske alliansen.
Men Jolanta sørget i 1415 for at Karl ble kjent med en ung kvinne av enkel herkomst som var vel bevandret i erotikkens verden, Alison du May. Han gjorde snart akkurat som hun ville. Katarina måtte tålmodig finne seg i det permanente nærværet av en kurtisane, som hertug Karl åpent levde sammen med og hadde fem barn med: 1) Ferry bâtard de Lorraine dit d’Einvile (d. 1453/56). 2) Jean bâtard de Lorraine dit Pillelipille (d. 1460). 3) Ferry bâtard de Lorraine dit de Lunéville (1425). 4) Catherine bâtarde de Lorraine (1425). 5) Isabelle bâtarde de Lorraine (d. 1457). Margareta forsøkte forgjeves å appellere til hans ekteskapelige troskapsløfte. Men hun tilga ham, og gjennom sin egen askese reparerte hun for mannens feil og laster. Alison du May bidro i 1420 til at Karl II giftet bort sin arving Isabella med René d’Anjou, og dermed hadde Jolanta fått det forbundet hun ønsket mellom husene Anjou og Lorraine.
I mellomtiden forvandlet Margareta i 1415 cistercienserklosteret Marienfloss i nærheten av Sierck til et karteuserkloster. Den første abbeden ble hennes åndelige veileder Adolf av Essen. Han oversatte for hertuginnen rosenkransbønnene til sin disippel Dominikus av Preussen og skrev flere oppbyggelige verker for henne, blant dem De commendatione Rosarii. I 1435, etter hertuginnens død, skrev han om hennes nestekjærlige virke i verket Vita sanctæ memoriæ D. Margaretæ Ducissæ Lotharingiæ.
Fra 1419 levde hertuginnen nesten utelukkende i Sierck og grunnla der et hospital etter forbilde av den hellige Elisabeth av Ungarn (1207-31). Hun pleide personlig de syke, forbandt deres sår og ga dem åndelig bistand. Hun vasket føttene til fattige. Etter at Adolf av Essen, som senere skal ha skrevet en beskrivelse av hennes nestekjærlige liv, i 1421 vendte tilbake til Trier, støttet Margareta i 1425 reformbestrebelsene til den hellige klarissen Colette Boylet, som ble helligkåret i 1807, og hennes plan om å grunnlegge et klarissekloster i Nancy. Der ville Margareta selv tre inn i tilfelle hennes ektemann døde tidlig.
Etter at hertug Karl II døde den 25. januar 1431, trakk Katarina seg tilbake til sitt enkesete i Einville-au-Jard mens hertugdømmet gikk over til svigersønnen René d’Anjou. Men en nevø av den avdøde hertugen, Anton av Vaudemont, gjorde krav på hertugtronen og kjempet med burgundisk hjelp mot René d’Anjou, som havnet i fangenskap i juli 1431. Ved forhandlingene om hans frigivelse deltok også Margareta. Hun var tidvis regent helt frem til sin død. I Einville-au-Jard levde hun et dypt religiøst liv med utøvelse av karitativt arbeid og grunnla enda et hospital.
Vel tre år etter ektemannens død døde Margareta den 27. august 1434 i Einville-au-Jard i departement Meurthe-et-Moselle i nordøst-Frankrike, 58 år gammel og i hellighets ry, kort etter at hun hadde skrevet et testamente. Hennes legeme ble overført til Nancy, hvor hun ble gravlagt ved siden av sin mann i hertugene av Lorraines familiekrypt i kirken Saint-Georges. I 1743 ble de jordiske restene overført til hertugkapellet som var bygd ved kirken Saint-François-des-Cordeliers.
Til tross for at det ofte har vært ønsket, har hun aldri blitt saligkåret av Den katolske kirke. Hun æres likevel som salig med minnedag på dødsdagen 27. august. Mange kilder kaller henne Margareta av Bayern. Hun nevnes den 2. november i bollandistenes Elenchus, det vil si helgener med minnedag i tiden fra 21. (15.) oktober til 31. desember som bollandistene fortsatt skulle bearbeide (noe som ikke skjedde).
Kilder: Schauber/Schindler, Infocatho, Heiligenlexikon, de.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, deutsche-biographie.de, fmg.ac - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 8. desember 2017