Den hellige Melanius av Rennes (~456-530)

Den hellige Melanius (Melaine, Mellion, Melan, Melanie, Melen, Mullion) ble født rundt år 456 i Placet (Plaz, Platz, Plets) i bispedømmet Vannes i Bretagne i Nordvest-Frankrike, nå Brain-sur-Vilaine eller mer presist La Chapelle-de-Brain nær Redom, hvor en kirke er viet til ham. Han kom fra en aristokratisk og velstående gallo-romansk landeierfamilie, og ifølge tradisjonen bygde han et oratorium (kapell) på sin familieeiendom nær elven Vilaine. Der hadde han allerede tilbrakt mange år som munk da presteskap og folk i bispedømmet Rennes i 505 eller 511 overtalte ham til å bli deres nye biskop etter at den hellige Amandus (Amand) var død. Også etter at Melanius ble biskop, levde han tidvis i oratoriet på hjemstedet.

Dette var en kritisk tid for Frankrike, som på den tiden ble erobret av frankerne. Men den frankiske kongen Klodvig I (481-511), som ble kristen i 497 eller 498, skal ha hatt stor respekt for Melanius, som ble kongens rådgiver. Ifølge den franske arkeologen Solomon Reinach (1858-1932), som igjen bygde på historikerne Prokopius av Caesarea i Palestina (ca 500-60), og den hellige Gregor av Tours (539-594), forhandlet han i 497 sammen med den hellige Paternus av Vannes (ca 440-ca 500) og kong Klodvig om å etablere en pakt mellom frankerne, de gallo-romanske i Armorica som han representerte, og bretonerne. Disse to folkene betalte ikke skatt til frankerne, men anerkjente deres overhøyhet. Ifølge Leon Fleuriot (1923-87), som var ekspert på keltiske språk og Bretagnes gallo-romanske historie, var omvendelsen av Klodvig og hans folk den ikke nedskrevne betingelsen for avtalen, noe som ville ha sikret ham til gjengjeld en avgjørende støtte i kampen mot de andre germanske folkene fordi den var garantert av Kirken.

Som biskop er det dokumentert at han deltok på konsilet i Orleans i 511, som ble innkalt av kong Klodvig, og han spilte en ledende rolle i å utarbeide canones fra konsilet. På konsilet gjorde han seg til talsmann for byene i det vestre Bretagne, som ikke var underlagt frankerne, men som hadde inngått en avtale med dem. Selv om han ikke grunnla bispedømmet Rennes, regnes han som dets første store representant; likevel regnes han ikke blant De syv hellige grunnleggerne av Bretagne (400-600-t) (Sept Saints-Fondateurs de Bretagne). Det blir sagt at Melanius lyktes nesten fullstendig med å utrydde overtro i sitt bispedømme. Han hadde en kortvarig konflikt med britiske evangelister som prøvde å innføre keltiske liturgiske former, noe som forvirret de nyomvendte.

Et av hans brev er bevart, og det er fra 519 eller 520, hvor han sammen med biskopene Licinius av Tours og Eustochius av Angers påla de to bretonske prestene Louocatus og Cathernus (Catihernus) å slutte med den uskikken «å vandre fra en hytte til en annen, feire messe på bærbare altere, fulgt av kvinner som ga kalken til de troende». Men han var fremfor alt kjent for sin ydmykhet og for sin ånd av kontinuerlig bønn, og forfatteren av hans biografi skriver at han utførte mange mirakler.

Melanius døde den 6. november 530 (rundt 535? eller i 549? eller i 572?) i det klosteret han hadde bygd i Placet, men han ble gravlagt like ved Rennes. På dette stedet oppsto senere klosteret Saint-Melaine (nå pro-katedralen Notre-Dame-en-Saint-Melaine i Rennes). Dom Guy-Alexis Lobineau forteller i Vies des saints de Bretagne (Rennes 1725) at den hellige Gregor av Tours (539-94) i kapittel 55 av hans verk «Boken om bekjennernes heder» (Liber in gloria confessorum; De la Gloire des confesseurs) at kirken som var bygd over hans grav, ble fullstendig ødelagt av brann, men biskopens relikvier ble ikke skadet.

Melanius' popularitet er hovedsakelig knyttet til miraklene som skjedde etter hans død mens han legeme ble fraktet på en båt på elven Vilaine til Rennes. Det mest spektakulære er frigjøringen av noen røvere som satt innestengt i et tårn. Da båten passerte forbi, åpnet det seg en sprekk i tårnet, mens røverne forbløffet så sine lenker falle av.

Under normannernes ødeleggelser ble relikviene i 853 flyttet til Bourges. På 1200-tallet skal en del av relikviene ha vendt tilbake fra klosteret Preuilly i Touraine. Da det ble skaffet et nytt skrin i 1679, ble det sagt at det «i det gamle skrinet var en rekke betraktelige knokler». Det synes som om det etter Den franske revolusjon ikke lenger er noen relikvier i den gamle klosterkirken i Saint-Melaine, men i katedralen i Rennes skal det fortsatt finnes en bit av den helliges tibia (leggbein).

En samtidig forfatter skrev hans biografi, mens biskop Gervais de Belleme av Le Mans og da erkebiskop av Reims på 1000-tallet rapporterte i en kort notis flere mirakler som skjedde i bispedømmet Le Mans gjennom hans forbønn. Et av dem skjedde i teateret i Argentré i departementet Mayenne i regionen Pays de la Loire. Dette kan ha ført til opprettelsen av sognet Saint-Melaine rundt tre kilometer derfra i den nåværende kommunen Laval, eller i det minste gjort ham til sognets skytshelgen.

Hans kult spredte seg svært raskt i Bretagne. Hans minnedag er dødsdagen 6. november, men 6. januar nevnes også (hans bispevielse?). Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han påkalles som skytshelgen mot tørke. Tre biografier er bevart (Vitae et miracula), men ingen av dem er eldre enn 800-tallet,1 men Melanius' popularitet nevnes av Gregor av Tours senere på 500-tallet. Sammen med den hellige Remigius av Reims (Saint-Remi) har Melanius tittelen «Frankrikes apostel». Stedet Saint-Mélaine (35220) udødeliggjør hans navn.

Melanius har siden tidlig i middelalderen vært skytshelgen for Mullion på halvøya Lizard, den ytterste spissen av Cornwall, og St. Mellyan i Cornwall. Hans berømmelse fikk ham trolig til å forskyve de opprinnelige skytshelgenene for disse sognene, som hadde lignende navn (Mollien, Moellien), kanskje etter den bretonske Mollien, en keltisk misjonærmunk. Han kan lett blandes sammen med den hellige Mallonius (Mellonius, Mellon), som ble æret i Normandie og synes å ha gitt navn til den walisiske byen St. Mellon's mellom Newport og Cardiff.

Melanius ser ut til å ha blitt en stor suksess etter sin død skal vi dømme etter alle stedsnavnene som finnes i hele det vestlige Frankrike: kommunen Saint-Melaine-sur-Aubance (Maine-et-Loire), bydelene Saint-Melaine i Laval (Mayenne), Cholet (Maine-et-Loire) og Pont-l'Évêque (Calvados), landsbyene Saint-Melaine i Châteaubourg (Ille-et-Vilaine), Maure-de-Bretagne (Ille-et-Vilaine), Pléchâtel (Ille-et-Vilaine) og Segré (Maine-et-Loire), landsbyene Saint-Melaine og Ker-Melaine i Rieux (Morbihan). Dessuten en rekke sogn, de fleste av dem tidligere underlagt klosteret Abbaye Saint-Melaine i Rennes: Berville-sur-Mer (Calvados), Nueil-Les-Aubiers (Deux-Sèvres), Moëlan-sur-Mer (Finistère), Morlaix (Finistère), Andouillé-Neuville (Ille-et-Vilaine), Brain-sur-Vilaine (Ille-et-Vilaine), La Chapelle-de-Brain (Ille-et-Vilaine), Cintré (Ille-et-Vilaine), Cornillé (Ille-et-Vilaine), Domalain (Ille-et-Vilaine), Lieuron (Ille-et-Vilaine), Moigné i kommunen Rheu (Ille-et-Vilaine), Montours (Ille-et-Vilaine), Mouazé (Ille-et-Vilaine), Pacé (Ille-et-Vilaine), Pont-Péan (Ille-et-Vilaine), Thorigné-Fouillard (Ille-et-Vilaine), Touches (Loire-Atlantique), Sion-les-Mines (Loire-Atlantique), Miré (Maine-et-Loire), Vandoeuvre-lès-Nancy (Meurthe-et-Moselle), Meslan (Morbihan), Plumelin (Morbihan), Rieux (Morbihan), La Bellière (Orne) og Avesnes-en-Val (Seine-Maritime), den gamle kollegiatskirken Saint-Melaine i slottet i Preuilly-sur-Claise (Indre-et-Loire) og slottskapellet i Château de Chinon (Indre-et-Loire)

I kunsten fremstilles Melanius på et skip som bringer hans legeme opp mot strømmen. Noen ganger står biskopen på djevelen eller han avbildes mens han driver ut djevelen.