Den hellige Magnus het opprinnelig Maginold eller Magnoald, og det var først senere på grunn av sine mirakler han ble kalt Magnus «den store», på folkemunne St. Mang. Han ble født ca 699 ved St. Gallen (?) i Sveits og var av alemannisk eller retoromansk opprinnelse. Den eneste kilden til hans liv er en gammel biografi, Vita Sancti Magni, men den inneholder så mange anakronismer at man ikke kan feste særlig lit til den.
De to irske hellige misjonærene Kolumban og Gallus tilbrakte en tid hos presten Willemar i Arbon ved Bodensjøen. Her ble Gallus alvorlig syk i 613 og ble værende igjen mens Kolumban fortsatte til Italia og grunnla klosteret Bobbio.
Det heter at Gallus ble pleid av de Magnus og Theodor (Maginald og Theodo), to klerikere som bodde sammen med Willemar. Gallus bodde hos dem til han ble frisk, og sammen med dem og noen få andre ledsagere trakk han seg tilbake til et øde område sør for Bodensjøen (nå St. Gallen i Sveits). Da Gallus på mirakuløst vis hadde blitt informert om Kolumbans død i 615, skal han ha sendt Magnus for å be ved hans grav i Bobbio. Han vendte tilbake med Kolumbans stav, og deretter fulgte de hans regel. Etter at Gallus døde ca 640, overtok Magnus som superior for gruppen.
I virkeligheten levde Magnus hundre år senere. Sammen med flere eneboere, sannsynligvis under den hellige abbed Othmar, bodde han til ca 730 ved Gallus' grav i det nåværende St. Gallen. På denne tiden kom presten Tozzo fra bispedømmet Augsburg som pilegrim til Gallus grav, og han inviterte Magnus til å følge ham til Bayern. Magnus fortsatte til Eptaticus (Epfach), hvor biskop Wikterp (Wichbert) av Augsburg mottok ham. Wikterp er den første historisk etablerte biskopen av Augsburg (d. ca 749). Han ga Magnus i oppdrag å kristne det østlige Allgäu, Bayerns sørvestligste landskap.
Magnus trengte inn i villmarken sammen med Tozzo og Theodor og krysset elva Lech ved et sted som fortsatt er kjent som St. Mangstritt (Magnus' fotspor). De kom til Kempten, hvor Theodor ble igjen en stund for å forkynne før han vendte tilbake til St. Gallen. De bygde et kapell i landsbyen Waltenhofen nær Füssen, hvor Tozzo deretter virket som sjelesørger. Han skal ha blitt der til 771, da han etterfulgte Wikterp som biskop av Augsburg.
Magnus forsatte alene, og ved bredden av Lech bygde han rundt 746 et lite kloster som besto av noen celler og et kapell (oratorium), som ble til Füssen. Biskop Wikterp sendte noen unge klerikere som ble grunnstammen i den monastiske kommuniteten. Selve klosteret ble bygd ca 752 på land som sjenerøst ble gitt av frankernes reelle hersker Pipin den Lille (741-68) etter anmodning fra biskop Wikterp. Det utviklet seg til det store benediktinerklosteret St. Mang.
Med kongens støtte forkynte ikke Magnus bare evangeliet, men han var også interessert i folkets levekår, og han var full av praktiske ideer om hvordan de skulle bedres. Etter å ha vist dem hvordan de best skulle rydde land for jorddyrking og bosetninger, satte han i gang med å utnytte de rike mineralforekomstene i et nærliggende fjell. Hans håp var at inntekter fra gruvevirksomheten skulle avhjelpe fattigdommen. Magnus ble raskt kjent for å gjøre undre, og tallrike legender har bare forsterket dette.
Mens han gikk en tur i skogen nær klosteret, skal han ha møtt en bjørn som viste ham en åre av jernmalm, og han ga den et stykke kake. Bjørnen fulgte etter ham tilbake til klosteret, hvor Magnus samlet sammen noen munker og redskaper. Bjørnen førte dem da alle til flere andre jernmalmkilder i de nærliggende fjellene, og dermed hjalp den til å grunnlegge områdets mest lukrative industri.
Etter et rastløst og virksomt liv for troen døde han en 6. september ca år 772 i Füssen. Han ble bisatt i det kapellet han selv hadde bygd. Hans kult ble svært populær, først i Bayern, men på 1200-tallet hadde den spredt seg over hele Tyskland og ut over det. En gang mellom 843 og 848 ble en kirke bygd over hans grav i Füssen. Etter 847, da en synode i Mainz bestemte at hans relikvier skulle skrinlegges, begynte hans navn å opptre i monastiske og andre kalendere. I 851 skrinla biskop Lanto av Augsburg høytidelig hans relikvier i krypten i den nybygde kirken i Füssen. Fra 1400-tallet ble han ofte nevnt blant De 14 nødhjelperne. Det finnes utallige kirkededikasjoner, spesielt i Bayern og Sveits, og et benediktinerkloster i Kolbitz i Sachsen ble oppkalt etter ham så tidlig som 1010.
Biografien Vita Sancti Magni skal ha blitt skrevet av Theodor, Magnus' ledsager, og plassert i hans grav under den helliges hode. Da biskop Lanto i 851 overførte Magnus' relikvier til den nye kirken, skal biografien ha blitt funnet i en knapt lesbar forfatning. Den ble restaurert og skrevet om i 874 av Ermenricus, en munk i Ellwangen. Den ble redigert igjen, men bare rent stilistisk, i 1070 av Othloh av St. Emmeram. Et manuskript er bevart i klosteret i St. Gallen (Codex 565).
Forskere mener nå at den første delen av biografien, hvor Magnus blir gjort til en disippel av Gallus, er et senere tillegg, men at den andre delen ble skrevet i 851 da hans relikvier ble skrinlagt. For å gi historien mer vekt, ble da historien satt ut at biografien var funnet i knapt lesbar forfatning i Magnus' grav. Da biskop og abbed Solomon III av Konstanz viet en kirke til Magnus i klosteret i St. Gallen, fikk han en relikvie og en biografi fra munkene i Füssen. Munkene i St. Gallen hadde en tradisjon om en annen Magnus, som var en ledsager av Gallus og levde hunder år tidligere enn Allgäus apostel. Munkene skrev nå en ny «biografi», hvor de blandet tradisjonene om den tidligere Magnus med biografien de hadde fått fra Füssen.
Hans minnedag er 6. september. På det romanske fundamentet for kirken fra ca 850 står i dag den praktfulle 1700-talls barokkirken St. Mang, som en gang var benediktinerkirke. I flere hundre år var hans grav et stort valfartssted. I krypten står i dag en statue av ham, men hans relikvier har vært forsvunnet fra 1000-tallet. Magnus dyrkes særlig i Bayern, Østerrike, Alsace og Sveits.
Se en side med Magnuslegender.