Den hellige Milles (Miles, Milos, Milus, Milis, Millesius, Nilus) ble født en gang på 200-tallet i provinsen Khuzestan i Persia. Han kom som gutt til det persiske hoffet og fikk sin utdannelse der. Deretter hadde han en ærefull stilling i hæren. Men så ble han omvendt til den kristne tro og lot seg døpe, og da trakk han seg fra hoffet i Lapeta (Bethlapeth) og trakk seg tilbake til Ilam (Elam, Elymais) nær Susa i Khuzestan. Gjennom sitt eksempel og formaninger omvendte han mange til troen og en nidkjær praktisering av dydene. For å tjene den unge kirken gikk han med på å bli presteviet. Ikke lenge etter ble han valgt til biskop av Babylon med sete i Susa, og han ble bispeviet av den hellige biskop Gadiabes av Lapeta (Gaddiabes, Gaddiabbes, Gadihab), som senere led martyrdøden.
Biskop Milles arbeidet hardt i noen år for å vinne mennesker tilbake fra overtro og laster, men han hadde liten suksess og oppnådde ikke annet enn å gjøre sin plikt og å lide for troen. De vantro forfulgte ham hver dag, dro ham ofte gjennom gatene, slo ham nådeløst og behandlet ham med stor grusomhet og uverdighet. Byen var rik og stolt, og innbyggernes holdninger hadde smittet over på de få som var kristne der. Milles så på dem som uforbederlige, og da han så at det var umulig å bo blant dem mens forfølgelsene raste, forlot han byen.
Idet han dro, uttalte han de profetiske ordene: «Fordi du, o by, ikke vil bli oppbygd og grunnfestet i fred, vil voldsom katastrofe og rask ødeleggelse plutselig bryte inn over deg. Dine stolte palasser vil bli ødelagt, og dine overmodige innbyggere vil bli spredt». Tre måneder senere, som en straff for et opprør, sendte kong Shapur II en hær dit med 300 elefanter med ordre om å drepe innbyggerne med sverd, rive ned alle hus og bygninger til grunnen, fjerne selv fundamentene, pløye opp jorden og så korn i den. Byen ble senere gjenoppbygd.
Milles lengtet etter å se de hellige steder og å samtale med fremragende Guds tjenere slik at hans teologiske kunnskaper og fromhet kunne økes, så han reiste til Jerusalem og Alexandria. Han hadde ingenting med seg bortsett fra en evangeliebok og gjorde reisen til en sann botsferd. I Egypt besøkte han den hellige Ammon den store, disippel av den hellige Antonius abbeden (ca 251-356). Han bodde en tid i ørkenen sammen med en viss munk som hadde en tam slange, som han hver dag ga mat. Milles kunne ikke fordra dette kjæledyret, som han betraktet for upassende for en kristen mann å bli assosiert med, så han drepte den. Dette gjorde trolig hans vert så opphisset at han ble tvunget til å reise, for han forlot Egypt nesten umiddelbart. På veien tilbake besøkte han den hellige Jakob av Nisibis (d. 338), som da holdt på å bygge sin store kirke. Etter en tid hos den store prelaten dro han til Assyria, hvor han i Chadjab (Chaddib) kjøpte store mengder silke som han sendte til Jakob for bruk i sin nye kirke. Deretter satte han kursen mot sitt hjemland.
Da han kom til tvillingbyene Selevkia-Ktesifon ved elven Tigris, fant han at den tallrike kirken der var kastet ut i stor uro og splittelse på grunn av den store stolthet og arroganse som erkebiskop Papas viste. En synode samlet seg i Selevkia for å reformere de misforholdene som Papas hadde innført i disiplinen og for å høre på anklagene som flere biskoper hadde mot ham. Milles var en av dem som talte til biskop Papas med stor oppriktighet og stort alvor:
«Hva kommer det seg av at du forakter dine kolleger? Glemmer du Kristi rettesnor. ʽLa ham som er størst blant dere være som den yngste, og han som er leder, bli han som tjener». Papas svarte: «Tosk! Gjør du krav på å belære meg? Som om jeg ikke kjenner mine plikter!» Milles tok Evangelieboken og la den på bordet, og han henvendte seg til Papas og sa: «Hvis du skammer deg over å lære dine plikter fra meg, som er en simpel dødelig, så lær dem i det minste fra det hellige Evangelium». Papas ble så rasende at han var ute av stand til å beherske seg, så han slo Evangelieboken med hånden og sa: «Tal da, Evangelium, tal!» Milles tok boken, kysset den og sa til Papas med høy stemme: «Herrens engel vil straffe denne fornærmelsen!»
Om vi kan stol på forfatteren av Milles’ akter, ble Papas straks rammet av et slag og ble lammet i halve kroppen. Dette skjedde i 314. Papas levde ennå i tolv år, tok den hellige Simeon som koadjutor og døde i 326, året etter konsilet i Nikea, hvor han hadde sendt den hellige Sadoth (Sciadustes) for å representerte ham.
Milles trakk seg tilbake til landet Maisan som latinerne kalte Mesene, hvor elven Tigris renner ut i Persiabukten (en annen Maisan lå ikke langt fra Selevkia og Ktesiphon). Der slo han seg ned sammen med en eremitt. Herskeren i det landet, som hadde vært syk i to år, fikk helsen tilbake etter Milles’ bønner, og dette miraklet omvendte mange vantro. Han helbredet en «månesyk» (det vil si sinnssyk) yngling ved å berøre hans panne med korset. Senere vendte Milles tilbake til sine hjemtrakter, hvor han døpte mange.
Der helbredet han også en kvinne som var lammet av gikt. På samme sted kom det to menn til ham, hvorav den ene beskylte den andre for tyveri og ble støttet av en renselsesed. Biskop Milles sa til den beskyldte: «Min sønn, sverg ikke falskt og bedra ikke din venn». Likevel avla mannen frekt den forlangte eden. Da sa biskopen: «Har du sverget sant, så gå frisk og sunn hjem, hvis ikke så dekkes du av Gehasis spedalskhet!» (Jf 2 Kong 5,27). Og straks ble mannen spedalsk og skrekken bredte seg over hele byen. Aktene inneholder enda flere mirakler. Også et flomstort elveløp endret han uten selv å bli våt på skoene.
Da de blodige ediktene fra kong Shapur II mot de kristne ble utstedt i 341, sørget provinsens guvernør Hormizd Gufriz (Hormisdas Guphrizius) for å arrestere biskop Milles og hans to disipler, presten Abrosimus (Abrosim, Abrosima, Aborsam, Ambrosimus, Euores, Ebora, Ebor) og diakonen Sina (Sinos, Seboes, Seboa, Senoi, Sinai), og han sendte dem i lenker til provinshovedstaden Maheldagdar. Der ble det prøvd på mange måter å få dem til å ofre til solen, men da de nektet, ble de pisket to ganger. Martyrene holdt aldri opp med å synge Guds pris i fangehullet.
Ved årsskiftet i oktober hadde Hormizd forberedt en stor jakt på villdyr. Dagen før den skulle gå av stabelen, sendte han bud på biskop Milles, og etter mange irettesettende ord truet han med å ekspedere dem som et av villdyrene i skogen, dersom han da ikke demonstrerte sin religions sannhet. Biskopens svar var beskjedne, men faste, og guvernøren endte brått samtalen med å fare opp og stikke Milles i skulderen med sitt sverd eller en dolk. Da Hormizds bror Narses så dette, trakk han sverdet og kjørte det gjennom den andre skulderen på biskopen. Mens Milles døde, rakk han i sin vakre død å forutsi deres skrekkelige død: «Fordi dere begge er like onde brødre som utgyter uskyldig blod, så skal på samme tid i morgen og på dette sted også blodet deres flyte når dere selv myrder hverandre, deretter vil hundene slikke i seg deres blod og himmelens fugler vil spise deres kjøtt. Deres mor vil miste dere begge og deres hustruer blir enker på samme dag». Deretter oppga han ånden.
Guvernøren Hormizd ga ordre om at Abrosimus og Sina skulle steines til døde av soldatene på to høyder som lå overfor hverandre, og dette ble gjort. De to ugudelige brødrene mistet begge livet dagen etter, da de skjøt fra hver sin side mot en hjort, men traff hverandre i brystet med sine piler og døde på samme sted som biskop Milles. Deres lik ble forlatt der de falt og ble føde for ville dyr og fugler. Likene av de tre martyrene ble brakt til en by ved navn Malcan og gravlagt i en grav forberedt for dem. Innbyggerne takket martyrenes nærvær for at araberne som ofte hadde angrepet landet, aldri viste seg igjen etter det.
Disse martyrene ble drept enten den 13. eller den 5. november 341, kong Shapurs 32. regjeringsår. Butler nevner dem den 10. november, mens Ughellus har dem den 13. november. Martyrologium Romanum har dem sammen med andre persiske martyrer den 22. april, mens greske menologier (Menaea) nevner dem den 10. november, som kanskje var dagen for deres begravelse.
Milles nevnes i alle eldre og nyere martyrologier både i øst og vest. Både deres navn og deres historier varierer og gikk gjennom mange endringer før Stefano Evodio Assemani (1707-82), orientalist og titularerkebiskop av Apamea i Syria, fant igjen aktene og ga dem ut i Acta SS. Martyrium Orientalium et Occidentalium i to bind, som ble utgitt i Roma i 1748. Disse aktene ble skrevet ned av den hellige biskop Maruthas av Maiferkat (Martyropolis) i Mesopotamia (d. ca 415).
Kilder: Sozomen ii,14, Benedictines, Bunson, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, santiebeati.it, en.wikipedia.org, Butler 1866, Baring-Gould (13/16), oca.org, zeno.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 29. desember 2014