Den hellige Meneleus (fr: Ménélé, Mauvier) ble født på 600-tallet i Précigné (Pressigné) i Anjou i Frankrike. Hans fornemme foreldre tvang ham til å akseptere en ring som var sendt ham av en mektig hersker ved navn Baronte som et tegn på hans forlovelse med herskerens datter. Men han ønsket bare å tjene Gud, så han flyktet til Auvergne for å bli munk i det gamle Amnoric, helt sør i Velay, nær Puy. Klosteret var grunnlagt rundt 680 av den hellige Calminius, og klosteret ble først oppkalt etter ham: Calminiac, Charmillac eller Carméry (Carméry-en-Velay).
Meneleus dro dit sammen med to kamerater: den hellige Sabinian (Savinien) og Constance. Trolig avla de løftene i hendene på den hellige Theofrid (Chaffre), som stedet senere ble oppkalt etter (Monastier Saint-Chaffre). Her levde de i syv år under klosterets første abbed, den hellige Eudo, som var Theofrids onkel.
Deretter forlot Meneleus klosteret sammen med Sabinian og dro til Ménat nær Clermont i Puy-de-Dôme. Der fant de ruinene av det berømte klosteret hvor de hellige Avitus og Carilefus hadde virket på 500-tallet, men som hadde ligget i ruiner i hundre år. De begynte straks å bygge opp klosteret igjen, og Meneleus ble klosterets abbed.
Mens de holdt på med å reise murene, kom Meneleus' mor, søster og forlovede til stedet i håp om å overtale ham til å vende tilbake til verden. Men han snakket så vakkert om Gud for dem at de ikke bare ga opp dette forsettet, men de bestemte seg også for ikke å reise tilbake til Anjou, men å gå i kloster selv. Meneleus valgte stedet Lisseuil syv kilometer unna til deres kloster, og med hjelp fra munkene i Ménat ble klosteret reist på 40 dager. Meneleus viet det til Jomfru Maria og utnevnte sin mor til superior der.
Meneleus døde rundt 700 og ble etterfulgt som abbed av Sabinian. Hans minnedag er 22. juli. Han æres høyt i Auvergne og Anjou.