Hun fullførte grunnskolen og sin videregående utdannelse ved skolen som «De irske mødre» (Las Madres Irlandesas) drev i Calle Velázquez, hvor hun mottok sin første kommunion da hun var seks år gammel. Ved utbruddet av Den spanske borgerkrigen i juli 1936 ble familien tvunget til å flykte fra Spania, og de flyttet til Figueira da Foz i Portugal, hvor de levde i eksil i to år. Da dro de tilbake til Spania og bosatte seg i la capital donostiarra (San Sebastian) i provinsen Guipúzcoa i Baskerland (sp: País Vasco). Da krigen var over, vendte familien tilbake til Madrid.
Maria Isabel vokste opp i et svært fornemt kulturelt og religiøst miljø. Hun var en elegant overklasseungdom, vakker, morsom og svært intelligent, selv om hun var lite snakkesalig. Men hennes elegante og staselige ytre skjulte en sjel som var full av Gud. Hun var svært attraktiv og hadde mange venner, som alle hørte til det høyeste sosiale nivå, og blant dem var Maria Isabel høyt elsket. Hun gikk på fest og vekslet mellom venner fra familier som alle kjente hennes foreldre. På samme tid modnet hennes kall inne i henne. I oppveksten utviklet Maria Isabel et sterkt ønske om å vie seg til Gud for å tjene de fattige.
Sammen med venninnen Maricar Ibáñez (som senere skulle bli irsk), pleide hun å besøke klostre. Derfor fikk hun i 1942 sitt første møte med Søstrene av korset. Hennes kall ble støttet av hennes mor, men ikke av faren, som prøvde med alle midler å hindre henne fra å bli nonne. Da hun nådde voksen alder, konsekrerte hun seg til Jomfruen den 10. desember 1943 og mottok medaljen som en av Maria døtre på kollegiet til Las Irlandesas. Den 21. juli 1944 tok hun eksamen El bachillerato superior ved Universitetet i Madrid.
Den 8. desember 1944 dro hun som attenåring til Sevilla og trådte inn som postulant i kongregasjonen Hermanitas de la Cruz eller «Søstre av Korset» (Hermanas de la Compañía de la Cruz de Sevilla – HCC), som var grunnlagt den 2. august 1875 av den hellige Angela Guerrero González (1846-1932) og approbert i 1904 av den hellige pave Pius X (1903-14) som en kongregasjon av pavelig rett. Medlemmene av kongregasjonen vier seg til omsorgen for de fattige og «blir fattige med de fattige». Hun ble ikledd ordensdrakten etter et år den 9. juni 1945 under ordensnavnet «Maria av den uplettede av korset», María de la Purísima de la Cruz, men er mest kjent som sor Purísima, senere Madre Purísima. Hun avla sine midlertidige løfter den 27. juni 1947 og de evige løfter den 9. desember 1952. Hun var en trofast tilhenger av ordensgrunnleggeren Angela Guerrero González og observerte feilfritt instituttets regler.
Sor Purísima var fornem, kulturell og snakket tre språk, fransk, engelsk og italiensk. På grunn av sine lederegenskaper, sin hengivenhet til å hjelpe de fattige og sin åndelige modenhet ble hun betrodd ulike administrative plikter. Hun ble sendt til Lopera i Jaén, Valladolid i Castilla y León, Estepa sørøst i provinsen Sevilla og Villanueva del Río y Minas, også i provinsen Sevilla. I alle disse destinasjonene var hun direktør for skolen og superior for huset. I 1966 ble hun utnevnt til embetet som novisemester og i 1969 ble hun valgt til provinsial. I 1970 ble hun valgt til medlem av generalrådet som tredje generalrådgiver.
Den 11. februar 1977 ble Purísima Salvat valgt til kongregasjonens sjette generalsuperior (Madre General), et embete hun ble enstemmig gjenvalgt til tre ganger, i 1983, 1989 og 1995. Hun hadde embetet i 21 år til sin død. Som generalsuperior forsøkte hun å rotfeste sin kongregasjon fast i mor Angela av korsets karisma og å fremme hennes arv innen søsterskapet. Selv levde hun et stille liv i ydmykhet og søkte ikke å tiltrekke seg noen oppmerksomhet. Hun visste å forbli skjult i bakgrunnen mens hun levde ut mor Angelas spiritualitet av no ser («ikke-væren»).
Hun var asketisk og streng mot seg selv. Hun ville at søstrene levde i instituttets ånd i troskap til de små husene, og hun ga alt til de trengende, spesielt jentene på internatskolene. Også de fattige og syke hadde en spesiell plass i hennes hjerte. Hun besøkte med ekte kjærlighet de syke eldre. Hver morgen gikk hun for å møte dem, vasket dem, lagde mat til dem og vasket deres klær. Hun reserverte alltid det vanskeligste og mest slitsomme arbeidet for seg selv.
I 1994 dukket den alvorlige kreftsykdommen opp som skulle føre til hennes død. I løpet av sommeren det året gjennomgikk hun en mastektomi (kirurgisk fjerning av et bryst), og snart gjenopptok hun sin normale aktivitet og oppfylte alle forpliktelser hun hadde i sitt embete som om ingenting hadde skjedd. I de fire årene hun hadde igjen å leve, fordoblet hun sin innsats for å innpode i alle søstrene samhold, glede og en stor kjærlighet til Gud. Den 2. februar 1997 døde hennes mor, 96 år gammel. Mor Purísima skulle heller ikke leve så lenge etter.
I september 1998 påbegynte mor Purísima et siste kanonisk besøk til kommunitetene i Sør-Amerika. Allerede under reisen fikk hun høy feber, men hun stanset ikke før hun var tilbake i Sevilla. På grunn av sykdommen hadde hun mistet appetitten, men hun prøvde å ikke belemre søstrene. I november gikk hun til legen for å få resultatene av noen tester, og hun ba ham om å være oppriktig mot henne, for hun hadde femti års klosterliv bak seg, og døden var hun ikke redd. Legen takket henne for at hun gjorde hans oppgave lettere, men han hadde dessverre tunge nyheter. Han forklarte sykdommens natur: kreft i leveren og lungene. Smilende siterte nonnen tidebønnene: Jeg frydet meg da de sa: * «La oss gå opp til Herrens hus!» (Sal 122 [Vulgata 121], 1).
Hennes ry for hellighet var nå så stort, ikke bare blant søstrene, at allerede året etter hennes død, den 16. desember 1999, ba generalrådet i kongregasjonen erkebiskopen av Sevilla om å søke helligkåringskongregasjonen i Vatikanet om dispensasjon for å starte bispedømmets prosess for saligkåring og helligkåring av Madre Maria de la Purísima.
Tillatelse til å åpne hennes sak kom da Vatikanet utstedte dekretet nihil obstat («ingenting står i veien») den 13. januar 2004, og hun fikk dermed tittelen Serva Dei («Guds tjenerinne»). Dette var fem år og to måneder etter hennes død (reglene sier at det skal gå minst fem år). I mellomtiden hadde man allerede begynt å samle bevis ad futuram rei memoriam («for det fremtidige minnet om denne saken»), og også av denne grunn ble bispedømmefasen av prosessen raskt unnagjort. Informativprosessen på bispedømmenivå i Sevilla ble åpnet den 20. februar 2004 og avsluttet den 15. november 2004. Dekretet som godkjente gyldigheten av bispedømmets informativprosess ble utstedt den 2. juli 2005. Saken ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i 2006, og den 29. september 2006 utstedte Vatikanet Positio super virtutibus. Hennes saligkåringsprosess er en av de raskeste som Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet har gjennomført.
Bispedømmets informativprosess for et mirakel på hennes forbønn ble åpnet den 4. november 2005 og avsluttet den 13. februar 2006. Dekretet som anerkjente gyldigheten av bispedømmets prosess for det angivelige miraklet, ble utstedt den 13. desember 2006. Før saligkåringen ble hennes levninger i henhold til reglene ekshumert og identifisert, og hennes levninger ble stedt til hvile i kapellet i søstrenes moderhus ved siden av skrinet som inneholder det intakte legemet av den hellige grunnleggersken. Den 17. januar 2009 ble Madre Maria de la Purísimas «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI (2005-13) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).
Den 27. mars 2010 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Miraklet gjaldt Ana María Rodríguez Casado, en liten jente fra La Palma del Condado i provinsen Huelva i Andalucía. Hun var født uten Vena cava inferior, det vil si nedre hul-vene i brysthulen. Venene fører oksygenfattig blod til hjertets høyre forkammer. Hun hadde også en medfødt hjertesykdom, så da hun var tretten måneder gammel, måtte legene operere inn en pacemaker. Men en natt i januar 2004, da hun var tre år og ti måneder gammel, besvimte hun i sin mors armer, rammet av hjertestans etter et brudd i en kabel i hennes pacemaker. Hun ble i all hast brakt til sykehuset Virgen del Rocío i Sevilla, hvor hun fikk akutt lungeødem, Stoke-Adams syndrom og en rekke viktige nevrologiske følgetilstander på grunn av mangel på oksygen til hjernen. Stoke-Adams syndrom er bevisstløshet som opptrer anfallsvis hos hjertesyke med for sakte hjertevirksomhet. Bevisstløsheten inntrer dersom tidsavstanden mellom to hjerteslag blir altfor langt slik at hjernen ikke får den nødvendige tilførselen av oksygen.
To dager senere var legene i stand til å koble til en pacemaker. Ana Maria hadde reddet livet, men hun var ikke det samme. «Hennes rop var annerledes, det var mer et klynk. Øynene var åpne, men hun var helt borte», fortalte moren Paloma. Etter at legene ga barnet opp som praktisk talt dødt, returnerte den bekymrede moren hjem med sin datter sittende i rullestol, uten å snakke. Hun kjente ingen, og moren sa at hun var som en filledukke: «Da vi kom hjem, håpet jeg at hun ville finne seg selv igjen i sitt vante miljø i familien. Jeg var motvillig til å tro at hun kunne bli værende slik. Dette kunne jeg ikke akseptere».
Fru Paloma og hennes mor Dolores hadde alltid hatt en stor hengivenhet til Søstrene av korset og ble begeistret da to nonner kom for å se Ana Maria. De kom med en mappe hvor de hadde et bilde av mor Purísima. «Jeg visste ikke hvem hun var, men de sa at jeg kunne betro meg til henne. Jeg tok bildet og sa: Hvis du er hellig, bare spør min datter om å se meg og kjenne meg. Jeg ber ikke om mer. Selv om hun må sitte i rullestol, men bare hennes øyne ser meg». Ana Maria kysset bildet og løftet det til hodet. Etter å ha bedt, lovte søstrene å komme tilbake neste dag for å be en novene. Noen minutter senere hørte Paloma stemmen til sin datter: «Mamma Paloma», utbrøt hun først. «Bestemor Dolores», sa hun deretter. «Det ble en umiddelbar forbedring. Jeg gikk ut på gaten og skrek at det var et mirakel».
Men jenta var ikke fullstendig restituert. Ana Maria spurte sin far om å hjelpe henne med å komme ut av rullestolen fordi hun ønsket å gå. Men selv om jenta hadde kommet seg betydelig, var hun ikke i stand til å holde en samtale i gang. «Jeg ba en novene til Madre Purísima Salvat, og etter at min far hadde tilbrakt noen dager hos oss, gikk han gjennom huset og hørte at Ana Maria snakket normalt. Hun hadde et bilde av La Madre i hånden og sa: ʽDet er hun som har kurert meg’».
Ana Maria og hennes mor gikk for å konsultere en spesialist, og i hallen støtte de på nevrologen, som ikke gjenkjente barnet før moren frisket opp hans minne. På anmodning fra legen ble det tatt ulike tester av Ana María for å kontrollere om hennes sanser fungerte, blant annet koordinasjonen. Legen var imponert og overrasket over hennes utvikling, og han beskrev hennes øyeblikkelige og permanente helbredelse som «eksepsjonell, uforutsett og vanskelig å forklare». Prosessen for mirakelet ble etter anmodning fra generalpostulatoren ikke gjennomført i bispedømmet Huelva, hvor Palma del Condado lå, men i Sevilla.
Den 2. juli 2009 erklærte medlemmene av Kongregasjonens medisinske komite at helbredelsen hadde blitt nøye undersøkt og at den var vitenskapelig uforklarlig. Den 5. desember slo de teologiske ekspertene enstemmig fast at det var et snakk om et mirakel på hennes forbønn, og denne konklusjonen ble støttet den 2. mars 2010 av kardinalene og biskopene som var medlemmer av kongregasjonen.
Purísima Salvat ble saligkåret lørdag den 18. september 2010 på Olympiastadion (Estadio de la Cartuja) i Sevilla. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle erkebiskop (senere kardinal) Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Mer enn 45 000 troende deltok i messen. Erkebiskop Amato var hovedcelebrant, mens koncelebranter var kardinalene Carlos Amigo Vallejo OFM (f. 1934), erkebiskop emeritus av Sevilla (1982-2009), Antonio María Rouco Varela (f. 1936), erkebiskop av Madrid (1994-2014) og president i den spanske bispekonferansen, og Agustín García-Gasco Vicente (1931-2011), erkebiskop emeritus av Valencia (1992-2009), og den nye erkebiskopen av Sevilla (2009- ), Juan José Asenjo Pelegrina (f. 1945).
Et nytt angivelig mirakel skjedde snart. I september 2012 havnet den 44-årige Francisco José Carretero Diez, kalt «el Carre», i koma etter en kardiorespiratorisk svikt som varte i 27 minutter, med påfølgende irreversibel hjerneskade. Etter tolv dager i koma, da legene allerede snakket om klinisk død og organdonasjon, kom han seg plutselig og fullstendig. I den perioden da han var uten bevissthet, hadde hans venner gjennom sosiale nettverk satt i gang en kjede av bønner til den salige Maria de la Purísima.
Han tilhørte La Centuria Romana de la Macarena, populært kjent under navnet armaos de la Macarena, en gruppe mennesker som representerer Pontius Pilatus’ pretorianergarde og følger Nuestro Padre Jesús de la Sentencia («Vår far Jesus av dommen»), en av titularstatuene til Brorskapet av Esperanza Macarena i Sevilla, under deres botsprosesjon (estación de penitencia) om morgenen langfredag i Semana Santa (den stille uke) i Sevilla. I dag er det totalt rundt 120 armaos blant soldater og orkestre med signalhorn og trommer.
Statuen var til stede på Olympiastadion under saligkåringen av Madre Purísima. Statuen av Jomfruen ble flyttet i prosesjon (uten baldakin) til Olympiastadion i morgentimene den 18. september. Om ettermiddagen den 19. september vendte Jomfruen tilbake til sin basilika i en masseprosesjon hvor hun besøkte sykehuset, omgitt av hundrevis av innbyggerne i Sevilla.
Dekretet som anerkjente gyldigheten av bispedømmets gransking av det angivelig andre mirakelet, ble utstedt den 13. desember 2013. Den 5. mai 2015 godkjente pave Frans helbredelsen av El Carre som et nytt mirakel på hennes forbønn, noe som åpnet veien for en snarlig helligkåring. I konsistoriet den 27. juni 2015 annonserte pave Frans helligkåringen av Maria Isabella Salvat Romero (1926-1998) og den italienske presten Vincent Grossi (1845-1917). De ble begge helligkåret den 18. oktober 2015 av pave Frans på Petersplassen sammen med ekteparet Martin, foreldrene til den hellige Teresa av Lisieux (Thérèse av Jesusbarnet). Helligkåringene skjedde under den fjortende ordinære bispesynoden i Vatikanet med tema «Familiens kall og oppdrag i Kirken og i den moderne verden». Hennes minnedag er dødsdagen 31. oktober. Det er i dag 616 søstre av Korset i 56 hus spredt i Spania, Argentina og Italia.
Journalisten Giorgio Bernardelli i Vatican Insider skrev den dagen dekretet om det andre mirakelet ble offentliggjort, at saken til den hellige María de la Purísima de la Cruz ser ut til å være den med nest kortest avstand mellom dødsdato og helligkåring etter saken for den hellige pave Johannes Paul II, dersom vi begrenser oss til de hellige i den moderne tidsalder.
Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, es.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, hermandades-de-sevilla.org, madremariadelapurisima.es, sevilla.abc.es - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 12. september 2010