Den hellige Niketius (fr: Nicet, Nizier; lat: Nicetius) ble født en gang på slutten av 400-tallet (rundt 490?) i Auvergne i Gallia Lugdunensis (nå i Frankrike), men årstallet er ukjent. Han kom fra en gallo-romansk familie, Den Niketius som nevnes av den hellige Sidonius Apollinaris (ca 432-ca 482) (Epistulae VIII, vi), kan ha vært en slektning. Helt fra sin ungdom viet Niketius seg til et religiøst liv og trådte inn i et kloster, trolig i Limoges, hvor han utviklet seg så raskt i utøvelsen av kristne dyder og i åndelig lærdom at han ble valgt til abbed.
Det var mens han var abbed at kong Teoderik I av Austrasia (Theoderik; fr: Thierry) (511-33) ble oppmerksom på ham, og da kongen ble kjent med Niketius, satte han stor pris på ham. Niketius protesterte ofte mot ham på grunn av hans ugjerninger, men uten å tape hans gunst. Etter at den hellige biskop Aprunculus av Trier (Abrunculus) (525-26) døde i 526, kom det utsendinger fra presteskapet og borgerne i Trier (fr: Trèves), nå i Tyskland, til konghoffet for å velge en ny biskop. De ønsket seg den hellige Gallus av Clermont, men kongen nektet å gi sitt samtykke – Gallus ble i 527 valgt til biskop av Clermont (527-53).
De valgte da abbed Niketius, og dette valget ble stadfestet av kong Teoderik. Rundt 527 dro Niketius av gårde som den nye biskopen til Trier, fulgt av en eskorte av frankiske adelsmenn sendt av kongen. På vei til Trier irettesatte han sin eskorte fordi de slapp løs sine hester i en fattig manns maisåker. Da de lo av ham, drev han selv hestene ut og truet med å ekskommunisere alle som undertrykket de fattige. Dette var en forsmak på hele hans episkopat.
Niketius skulle bli den viktigste biskopen av det gamle bispesetet Trier i den perioden etter folkevandringenes uorden, da det frankiske overherredømmet begynte i det som hadde vært romersk Gallia. Han var den siste av de gallo-romanske biskopene av Trier.
Trier hadde lidd fryktelig under folkevandringenes kaos, og Niketius var utrettelig i å gjenskape disiplinen i sitt bispedømme. En av de første prioriteringene til den nye biskopen var å gjenoppbygge katedralen, så han tilkalte italienske håndverkere for å foreta dette arbeidet, og denne restaureringen nevnes av den hellige poeten Venantius Fortunatus. Arkeologiske undersøkelser i katedralen i Trier har vist eksistensen av murarbeider som tilhører den frankiske perioden og som kan være fra denne gjenoppbyggingen av Niketius. Et befestet slott (castellum) med et kapell bygd av ham ved elven Mosel (fr: Moselle) er også nevnt av den samme poeten (Poemata, Lib. III, n. xii).
Den hellige biskopen viet seg med stor nidkjærhet til sine pastorale plikter. Han prekte daglig og motsatte seg kraftig de mange ondene i det moralske livet, både til de høyere klasser og til vanlige mennesker, og han sparte heller ikke kongen og hans hoffmenn. Han ignorerte truslene og oppfylte, standhaftig sin plikt.
Frankerne var knapt mer enn barbarer, delvis nominelt kristne. Niketius søkte å undervise dem gjennom dydene i sitt eget liv, og han vant deres respekt ved sin fryktløshet. Men direkte metoder var nødvendige for å disiplinere lederne, og han gjorde fri bruk av ekskommunikasjon, spesielt i saken med den grusomme og incestuøse kong Klotar I (511-61), som en tid var frankisk enekonge. Dette gjorde at kongen fikk Niketius forvist i 560, men etter at kong Klotar døde i 561, ble han snart brakt tilbake av Klotars sønn, kong Sigebert av Austrasia (561-75).
Etter Klotars død delte de fire overlevende sønnene Karibert I, Guntram I, Sigebert I og Kilperik I riket mellom seg. Karibert fikk det gamle kongeriket til Kildebert I, mellom elven Somme og Pyreneene, med Paris som hovedstad og inkludert Parisbekkenet, Aquitania og Provençe. Guntram fikk Burgund med en del av kongeriket Orléans, hvor han etablerte sin hovedstad. Sigebert fikk kongeriket Metz med hovedstaden Reims og Metz og Kilperik fikk territoriene nord for kongeriket Soissons.
Niketius deltok i og presiderte over et halvt dusin lokale konsiler, i Clermont og andre steder, og vi har hans underskrift fra konsilene i Clermont i 535, det femte konsilet i Orléans i 549, den andre synoden i Clermont (549), synoden i Toul (550), hvor han presiderte, konsilet i Paris i 551 og synoden i Paris (555). Niketius korresponderte med høyt rangerte kirkelige dignitærer fra fjerne steder. Det er bevart brev som ble skrevet til ham av abbed Florianus av Romain-Moûtier i kantonen Vaud i Sveits, av biskop Rufus av Octodurum (nå Martigny i kantonen Valais i Sveits) og av erkebiskop Mappinius av Reims.
Kirkens generelle interesser unnslapp ikke hans vaktsomme omsorg. Han skrev en gang før 565 et alvorlig brev til keiser Justinian I (527-65) i Konstantinopel angående keiserens standpunkt i kontroversene rundt monofysittismen. Han formante keiseren om å holde seg borte fra vranglæren til Nestorius og Eutykios og avholde seg fra å forfølge de rettroende. Et annet brev som har blitt bevart, var til Clodosvinta (Chlothsinda, Clutsuinda, Chlotsuinda, Chlodoswinth, Chlodeswind, Clodesinde, Clodesinda, Clodosindis, Klotsuinda) (d. 567), hustruen til langobardenes konge Alboin (565-72) og datter av frankerkongen Klotar I, hvor han formante denne prinsessen til å gjøre alt som var mulig for å bringe sin ektemann over til den katolske tro. Brevet ble muligens skrevet i 561.
I sitt personlige liv var den hellige biskopen svært asketisk og selvydmykende, han fastet ofte, og mens de prestene og klerikerne som bodde sammen med ham, satt ved sitt kveldsmåltid, pleide han å forkle seg med en kappe med hette og gå for å be i byens kirker. Han grunnla sin egen skole for opplæring av unge klerikere. Den best kjente av hans elever var den hellige Aredius (d. 591), senere abbed av Limoges, som var kilden til den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours’ (539-94) biografiske notater om Niketius i De vitis Patrum (xvii) og De Gloria Confessorum (xciii-xciv). Dette er vår hovedkilde til opplysninger om livet til denne energiske og nidkjære biskopen, men betydelige detaljer er også kjent fra ulike kilder som brev som ble skrevet enten av ham eller til ham, og fra to dikt av den hellige Venantius Fortunatus.
Niketius døde rundt 566 i Trier og ble bisatt i klosterkirken St Maximin. Noen kilder sier at han døde i 563 og andre kilder sier 569, men det er mindre sannsynlig. Det nye Martyrologium Romanum sier 561. Han ble etterfulgt som biskop av den hellige Magnerik (566-95), den første frankeren på bispesetet.
Niketius ble første gang nevnt som helgen i Egbert-psalteret i 981. I 942 ble hans relikvier høytidelig skrinlagt sammen med relikviene av andre hellige av den hellige Hildulf. Hans fest har alltid vært feiret i Trier den 1. oktober (3. oktober nevnes også), gjerne sammen med den hellige biskop Liutwin, men det førkonsiliære Martyrologium Romanum hadde hans navn den 5. desember:
Tréviris sancti Nicétii Episcopi, miræ sanctitatis viri.
I Trier, den hellige Niketius, biskop, en mann av stor hellighet.
Men den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) har også flyttet minnedagen til 1. oktober:
Tréviris in Rhenánia Austrásiæ, sancti Nicétii, epíscopi, qui, teste sancto Gregório Turonénsi, fortis in prædicándo, terríbilis in aguéndo, constans in docéndo, sub Clotário rege Francórum exsílio afféctus est.
I Trier i Rhinland i Austrasia [nå i Tyskland], den hellige Niketius, biskop, som ifølge den hellige Gregor av Tours’ vitnesbyrd var lidenskapelig i forkynnelsen, fryktinngytende i reprimandene og fast i undervisningen, og for dette led han eksil under frankerkongen Klotar [I].
To av skriftene til den hellige Niketas av Remesiana ble tidligere tilskrevet Niketius av Trier, De Vigiliis servorum Dei («Om Guds tjeneres nattevåking») og De Psalmodiæ Bono («Om den åndelige nytte av salmesang»). I tillegg til Gregor av Tours og Venantius Fortunatus forteller flere andre fremstående menn også om Niketas’ gjerninger. Hans attributt i kunsten er en kirkemodell.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (XII), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, MR2004, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, nl.wikipedia.org, Butler 1866, zeno.org, heiligen-3s.nl, Neue Deutsche Biographie (1999), nominis.cef.fr, martyretsaint.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 13. januar 2016