Den salige Oderisius I av Montecassino (d. 1105)

Den salige Oderisius (Odorisius; it: Odorisio, Oderisio) [kilden Miranda kaller ham Teodino Sanseverino] ble født på 1000-tallet i bispedømmet Marsi i regionen Abruzzo i Midt-Italia. Han tilhørte adelsfamilien de'Marsi og var greve av Marsi. Han fikk sin utdannelse i klosteret i Montecassino i embetstiden til abbed Richer (1038-55). Han trådte senere selv inn i benediktinerordenen (Ordo Sancti Benedicti – OSB) og ble munk der i ordenens moderkloster.

Han ble abbed for det berømte klosteret San Giovanni i Venere di Fossacesia i Abruzzo, hvor mange berømtheter i tidens løp har oppholdt seg, blant dem Peter av Morone (den hellige pave Celestin V), Fredrik av Lorraine (pave Stefan IX [X]), abbed Desiderius (den salige pave Viktor III), Giovanni de'Medici (pave Leo X), den store abbeden og kardinalen Oderisius II, den hellige Bernhard av Teramo og poeten Francesco Berni, samt teologer, filosofer, forfattere, jurister, leger, miniatyrmalere og, amanuenser. Bernhard av Teramo var en slektning av Oderisius. Rundt 1060 fryktet abbed Oderisius I at normannerne ville rykke frem mot Chieti, så han befestet klosteret og grunnla borgen (castrum) Rocca San Giovanni.

I 10591 ble Oderisius utnevnt til kardinaldiakon, og pave Nikolas II (1058-61) vigslet ham personlig i Acerra ved Napoli.2 Kilden Miranda sier at det var pave Alexander II (1061-73) som kreerte ham til kardinal, og at han ble kardinalprotodiakon i 1062 (?)3 Det er ikke kjent hvilken titularkirke han hadde, men Sant'Agata nevnes.4 I den yngre litteraturen (Cowdrey,5 Hüls6) avvises Klewitz' teori om at han hadde fått Santa Cecilia, siden hans forgjenger som abbed av Montecassino hadde denne titularkirken.7

I 1087 ble Oderisius valgt til den 39. abbed av Montecassino, benediktinernes moderkloster, etter den store abbed Desiderius, som endte sitt liv som pave Viktor III (1086-87), men samtidig forble abbed av Montecassino inntil tre dager før sin død. Han fikk seg da båret inn i kapittelsalen, utstedte ulike dekreter til klosterets fordel og utnevnte med munkenes tilslutning prioren, kardinal Oderisius, til sin etterfølger som abbed, slik som han selv var blitt utnevnt av pave Stefan IX (X) (1057-58).

Ved pavevalget i 1088 i Terracina representerte Oderisius kollegiet av diakoner, sannsynligvis fordi han hadde lengst ansiennitet. Den 12. mars 1088 valgte kardinalene den salige Urban II (1088-99) (Odo de Lagery OSB), og trolig allerede samme år ble Oderisius utnevnt til kardinalprest8 av St. Cyriacus in Termis.9 I 1088 ble han overført til titularkirken Santa Maria in Portico Octaviae, som var reist rundt 590 nær fengselet Decemvirale av den hellige pave Gregor I den Store (590-604). Han var kirkens første kjente kardinal. Kirken var i ruiner og uten inntekter da pave Alexander VII (1655-67) den 26. juni 1662 la den ned og samme dag erstattet den med den nye kirken Santa Maria in Portico Campitelli.10

Regjeringstiden til Desiderius og Oderisius blir kalt «Montecassinos gullalder» (Cowdrey). På det politiske området hadde abbed Desiderius under pave Nikolas II bidratt vesentlig til byggingen av bedre forbindelser mellom pavedømmet og normannerne. Takket være denne meglerrollen og forsoningspolitikken nådde Montecassino under pave Alexander II (1061-73) sin betydeligste politiske funksjon. Under abbed Oderisius I bygde de med hjelp av normannisk hjelp ut besittelsene til Terra Sancti Benedicti til deres høyeste nivå.

I glanstiden hadde Montecassino også gode forbindelser med Bysants, noe som bevitnes av dokumenter, brev og notiser i klosterets krønike.11 Under Oderisius spilte klosteret en viktig rolle som megler mellom Bysants på den ene siden og den romerske kurien og normannerne på den andre. Oderisius støttet pave Urban IIs korstogsidé, og i et brev til den greske keiseren av Konstantinopel, Alexios I Komnenos (1081-1118) ba han om at keiseren måtte la korsfarerhæren få en ordnet og fredelig reise gjennom de områdene han kontrollerte. I 1097 tildelte Oderisius keiser Alexios sitt klosters societas/confraternitas. Etter 1099 manet Oderisius lederne for korstoget, Gottfried von Bouillon og normanneren Boëmund, om å se bort fra militære tiltak mot den bysantinske herskeren.

Med Oderisius' styre endte det ellevte århundre, som hadde sett Montecassinos maksimale prakt, mens den fryktelige kampen mot de muslimske invasjonene fortsatte. I Montecassino fortsatte Oderisius sin forgjengers kunstneriske arbeider i klosteret. Ved siden av en enorm utvidelse av boksamlingen og videreutviklingen av skriptoriet sørget han fremfor alt for et nytt bygningsprogram i klosteret samt basilikaen. Oderisius var poet og en beskytter av lærde. Han inspirerte munken Leo Marsicanus (Leo av Ostia) til å skrive Vita og Translatio Sancti Mennatis for grev Robert av Caiazzo, samt nedskrivningen av størstedelen av Chronica monasterii Casinensis.

Oderisius hadde en stor barmhjertighet for de avdøde, og han innførte den skikken at etter alle munkers død skulle to fattige få mat i tretti dager og være til stede ved den daglige fotvaskingen av gjester. Denne skikken fortsetter den dag i dag, noe som fremgår av en tekst fra 1977. Oderisius anla også en ny kirkegård og høyst sannsynlig fikk han satt opp en omfattende dødsfortegnelse over Montecassinos munker. Han innførte også en serie bønner og salmer for de døde i kommuniteten i Montecassino som ble resitert hver dag, samt feiringen av en messe hver fredag.

Ved siden av keiser Alexios I Komnenos, som etter sitt opptak i klosteret confraternitas stadig søkte å holde seg på klosterets forbønnsliste gjennom sjenerøse gaver, anbefalte også kong Ladislas av Ungarn (1077-1095) i et brev til Oderisius seg til munkenes bønner. Han nøyde seg imidlertid ikke med det, men ba også om en relikvie av den hellige Benedikt. Det er ikke bevart noe svarbrev, så vi vet ikke om Oderisius etterkom anmodningene.

Kilden Miranda sier at Oderisius sluttet seg til motpave Klemens III (1080-1100) (Guibert av Ravenna), men at han før sin død angret og fikk absolusjon. Oderisius døde den 2. desember 1105 [kilden Miranda sier at han døde i 1099]. Hans minnedag er dødsdagen 2. desember. Greveslekten de'Marsi skulle etter Oderisius gi ytterligere tre abbeder til Montecassino: Girardus, Oderisius II og Rainald II.

I det gamle og historiske sentrum i Napoli, et område av den største kunstneriske og arkeologiske interesse og av den grunn satt på UNESCOs liste over verdens kulturarv, i en trang gate ved det store basilikakomplekset ligger Sansevero-kapellet. Opprinnelig var det i 1500 et votivkapell før det i 1750 ble et gravkapell for Sansevero-fyrstene av Marsi og Sangro, et verk av den rause, kloke, lærde og mystiske Raimund av Sangro, fyrste av Sansevero.

I dette kapellet, med en konsentrasjon av skulpturelle og arkitektoniske arbeider berømt i hele Europa, er det gravmæler over seks medlemmer av denne gamle fyrsteslekten: Randisio, kardinal Berardo, biskop Berardo, Rosalia, Filippa og Oderisius. I tillegg er det et praktfullt alter viet til Oderisius med en statue av skulptøren Francesco Queirolo, hvor den hellige er fremstilt i en mystisk positur, knelende på en pute av porfyr med kardinalhatten ved siden av seg.