Den hellige Pancratius av Roma (~290-304)

Den hellige Pancratius (Pancritas; it: Pancrazio; eng: Pancras) er en av de gamle helgenene som vi ikke har noen historiske opplysninger om. Hans Passio fra 500/600-tallet gjengis av bollandistene i Acta Sanctorum:

Pancratius ble født rundt 290 i byen Synnada i Frygia i Lilleasia (i dag Tyrkia) som eneste barn av et velstående hedensk ektepar ved navn Kleonios og Kyriada. Rett etter fødselen døde moren, og et år senere også faren. Han ble oppdratt av farens bror Dionysius, og sammen dro de rundt 303 til Roma, for familien nøt fortsatt keiserens gunst. Der slo de seg ned på familieeiendommene på Insula Cuminiana ved Mons Caelius.

Men Pancratius ble full av avsky over de brutale kristenforfølgelsene som pågikk under keiser Diokletian (284-305), og sammen med onkelen ble han undervist i tyve dager og døpt av den hellige pave Caius (283-96). Men Dionysius døde en naturlig død få dager etter dåpen.

Pancratius besøkte regelmessig de kristnes forsamlinger og gudstjenester, men ble angitt og ført for keiseren. Fordi han bare var fjorten år gammel og siden keiseren hadde kjent hans far godt, ville Diokletian forhøre ham selv, og med stor vennlighet forsøkte han å overtale gutten til å avsverge troen og redde sitt unge liv. Men verken løfter om ære og rikdom eller trusler om dødsstraff og brenning av hans legeme hadde noen virkning.

Pancratius sto fast ved sin overbevisning, og han ble dømt til døden. Han ble halshogd med sverd ved Via Aurelia i Roma, etter tradisjonen den 12. mai 304, og liket ble kastet for hundene. Natten etter brakte en kristen kvinne ved navn Octavilla med fare for sitt eget liv liket til katakombene ved Via Aurelia og gravla det.

Det er historisk bevist at Pancratius var en romersk martyr som ble gravlagt på Calepodius' kirkegård ved den andre milesteinen Via Aurelia, men det er også det eneste sikre vi vet om ham. Kirkegården ble senere kalt Pancratius etter ham. Han nevnes ikke i martyrlisten fra 354 (Depositio martyrum), men hans minnedag 12. mai står i både Martyrologium Hieronymianum (431-50), Sacramentarium Gelasianum (500-t) og Sacramentarium Gregorianum (715-31).

Rundt år 500 bygde den hellige pave Symmachus (498-504) en basilika over hans grav i Gianicolo, den ble senere restaurert av pave Honorius (625-38). Den praktfulle kirken eksisterer fortsatt som San Pancrazio fuori le mura, ombygd på 1100-tallet og 1600-tallet. Kirken ble delvis ødelagt av Garibaldis tropper i 1849, men ble senere reparert.

På samme måte som i den hellige Felix' kirke i Nola anså man en ed for særlig hellig når den var avlagt i Pancratius' kirke i Roma. Legenden forteller at en meneder forsøkte å sverge falskt ved å berøre Pancratius' grav, men helgenens kraft frøs fast hans arm og han falt død om. Derfor anropes Pancratius ved krampe. Folketroen ga hans relikvier makten til å avsløre sannheten. Et vitne skulle i følge denne troen falle død om, truffet av et lyn, om det avla falskt vitnesbyrd foran Pancratius' relikvier. Derfor ble hans «relikvier» så enormt mange (ti hodeskaller og til og med tyve hele skjeletter!) at man i dag umulig kan avgjøre hvilke som er ekte.

Fordi Pancratius ble martyrdrept i så ung alder, gjaldt som bildet på uskyld, ble de nydøpte ført til hans kirke på 2. søndag etter påske (Hvitesøndag), der de på hans grav la av seg de hvite dåpsklærne og avla dåpsløftet. Derfor er han skytshelgen for førstekommunikanter og for å overholde løfter. I år 2000 ble alle voksne som ble døpt påskenatt, igjen invitert til San Pancrazio på hvitesøndag for der å fornye sine dåpsløfter.

Pancratius' hode ble oppbevart i Laterankirken fra 850 til 1966, da det ble ført tilbake til San Pancrazio. Den hellige pave Gregor I den Store (590-604) viet et kloster i Roma til ham, og det kan forklare hvorfor en kirke i Canterbury, som det finnes bevarte rester av, ble innviet til hans ære av den hellige Augustin av Canterbury. Pave Gregor sendte også relikvier til Messina, Saintes, Napoli, Milano og Marsala. Allerede pave Pelagius II (579-90) sendte relikvier av Pancratius til Marseille.

St. Pancras Station, London

Relikvier av Pancratius ble sendt av pave Vitalian (657-72) rundt 664 til kong Oswiu, som var konge av Bernicia fra 642 og av hele Northumbria (Bernicia og Deira) fra 655 til sin død i 670. Delvis av denne grunn opptrer han i den hellige Beda den Ærverdiges martyrologium, og han ble svært populær i England. Relikviene havnet i en kirke i London som ble viet til ham og ga navn til kirkegården og den berømte jernbanestasjonen St. Pancras. Da en av de siste karolingerkeiserne, Arnulf av Kärnten, erobret Roma den 12. mai 896, tilskrev han seieren til Pancratius, som han æret høyt.

Pancratius' minnedag er 12. mai, og den står i den universelle kalenderen. Hans navn står i Martyrologium Romanum. I middelalderen ble Pancratius' navn svært populært i hele Europa. På grunn av sin unge alder påkalles han ofte som barnas og førstekommunikantenes skytshelgen. Hans historie ble videre utbrodert av den engelske kardinal Nicholas Wiseman i hans roman Fabiola fra 1854, som ble oversatt til flere språk. I den versjonen blir Pancratius kastet for ville dyr på Circus.

I Tyskland er Eisheilige eller Gestrenge Herren en folkelig betegnelse på de hellige som feires på dagene 12., 13. og 14. mai, nemlig de hellige Pancratius av Roma, Servatius av Tongeren og Bonifatius av Tarsus. På disse dagene i mai er det i Sentral-Europa ofte et tilbakefall til kaldt vær, og bøndene regner dette som siste mulighet for en fryktet tilbakekomst av frost og snø. Før slutten av denne perioden blir det vanligvis ikke plantet noe i hagene og kveget slipper ikke ut på beite. I Nord-Tyskland regnes også Mamertus av Vienne den 11. mai som Eisheiliger, mens i Sør-Tyskland, Østerrike og Sveits regnes også 15. mai med, minnedagen for den hellige Sofia av Roma, «Kalten Sophie» eller «Eisfrau» (Iswibli).

Pancratius avbildes som romersk unggutt med sverd og martyrkrone eller palme, eller med en lanse med en vimpel som viser et kors. Noen ganger tramper han på en sarasener (middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»).

Pancratius nevnes ofte sammen med de hellige Nereus og Achilleus, som har minnedag samme dag. De ble frem til kalenderrevisjonen minnet sammen med den hellige Domitilla, som bare opptrer i legendene.

Se en side med bilder av Pancratius.