Den hellige Pimen (Poemen; ru: Пимен) ble født en gang på 1000-tallet i Kyjiv-riket. Han var sykelig helt fra fødselen, og dette fortsatte i hele oppveksten. Faktisk var han syk hele livet, men hans sykdom forhindret at han ble syk på sjelen. Pimen var enebarn og tryglet lenge sine foreldre om å sende ham til Huleklosteret i Kyjiv.
Huleklosteret ble grunnlagt i 1051 av den hellige Antonios Petsjerskij (983-1073). Klosteret ligger på en bratt skråning på vestbredden av elven Dnjepr sør for dagens bysentrum, og består av et forgrenet system av huler og underjordiske kirker. Klosteret består av to områder. Den eldste delen kalles nå «Nedre lavra» eller «De fjerne hulene». Da Antonios i 1057 trakk seg tilbake til en nærliggende hule hvor han gravde seg en ny celle, ble dette starten på «Øvre lavra» eller «De nære hulene» (ru: Blizjnie pesjtsjery), som også kalles St. Antonios-hulene. De fjerne hulene kalles også St. Theodosios-hulene etter klosterets andre hegumen, den hellige Theodosios Petsjerskij (ca 1008-74). I 1926 stengte sovjetregjeringen Huleklosteret, og først i 1992 vendte de ortodokse munkene tilbake.
Da foreldrene brakte sin sønn til det berømte klosteret, begynte de å be om at han måtte få god helse. Men han selv, som var bevisst lidelsens store verdi, ba i stedet Herren om at hans sykdom måtte fortsette. Han ba også om at han måtte få motta den monastiske tonsuren. En natt viste strålende engler seg forkledd som munker og ga ham tonsuren. De fortalte ham at han ville få helsen tilbake først på sin dødsdag. Flere av brødrene hørte lyden av sang og kom til Pimen, og de fant ham kledd i munkedrakt. I hånden holdt han et tent lys, og hans avklipte hår kunne ses i St. Theodosios-krypten. Pimen tilbrakte mange år med sykdom, slik at de som pleide ham ikke klarte mer. De forlot ham ofte uten mat og vann i to eller tre dager av gangen, men han holdt ut alt med glede.Pimen hadde medfølelse med sine brødre, og han helbredet en viss forkrøplet bror, som lovte å tjene ham helt til hans dødsdag dersom han ble helbredet. Men etter en stund ble denne broderen avslappet i sin tjeneste, og hans sykdom tok igjen kontrollen over ham. Pimen helbredet ham en gang til med det rådet at både den syke og de som pleide de syke måtte få den samme belønning.
Pimen tilbrakte tyve år med alvorlige lidelser. En dag, som englene hadde forutsagt, fikk han helsen tilbake. I kirken tok han farvel med alle brødrene og deltok i de hellige mysterier. Etter å ha bøyd seg ned foran abba Antonios' grav viste Pimen hvor han ønsket å gravlegges, og han bar selv sengen sin dit.Han pekte på dem som var gravlagt der, den ene etter den andre av munkene, og han forutsa at brødrene ville finne en som var gravlagt i skjema, men som nå var uten, siden denne munken hadde levd et liv som var uverdig til det. En annen munk som hadde blitt gravlagt uten skjema, ville bli funnet kledd i det etter sin død, siden han hadde ønsket det sterkt mens han levde, og han var verdig.
Deretter la Pimen seg ned på sengen og falt i søvn i herren. Brødrene gravla ham med stor heder mens de priste Gud. Etter hans død ble brødrene overbevist om sannheten i hans ord. Den dagen Pimen døde, viste tre brennende søyler seg over trapezaen og flyttet seg til over kirken. En lignende begivenhet beskrives i krønikene under 11. februar 1110, og derfor regnes dette som Pimens dødsdag. Hans relikvier hviler i De nære hulene eller Antonios-hulene.
Hans minnedag er 7. august. I tillegg feires han den 28. september, som er synaxis (= fellesfest) for de hellige fra «De nære hulene» i Huleklosteret i Kyjiv. I tillegg feirer Den ortodokse kirke på andre søndag i fastetiden en «Synaxis for alle de monastiske fedre i Huleklosteret».