Provinsen Salsette (Salcete) lå sør for Goa, og innbyggerne der var for det meste hinduer og fanatiske motstandere av kristendommen. Området var blitt portugisisk territorium i 1550 og de første misjonærene hadde reist dit i 1560, men hadde liten suksess. Hinduene i Salsette husket de mange portugisiske straffeekspedisjonene som ødela deres templer og helligdommer, og derfor forble de åpent fiendtlig til alle som forsøkte å avskaffe deres religiøse praksis. Provinsen hadde rundt 25 misjonskirker og kapeller betjent av tolv jesuitter.
I mai 1583 ble den salige p. Rudolf Acquaviva utnevnt til superior for misjonen i Salsette. Da han kom til misjonen i juli 1583, samlet misjonærene seg i Verna for å legge planer om å omvende provinsens ikke-kristne. Den salige p. Alfons Pacheco tjente som Rudolfs guide og presenterte ham for mange av misjonærene. Den 5. august organiserte de en stor dåpsseremoni for mer enn hundre konvertitter og oppmuntret de kristne til å invitere ikke-kristne venner til undervisningen. P. Rudolf gikk også med på å besøke hver misjon og minnet misjonærene om at visekongen ønsket en kirke eller et kapell i alle provinsens 66 landsbyer, slik at folket skulle bli vant til nærværet av det kristne korset og til katolske seremonier. Til slutt ble det bestemt at visitasjonen skulle begynne i den sørligste landsbyen, Cuncolim.
I 1582 var de salige jesuittpatrene Alfons Pacheco og Peter Berno involvert i to straffeekspedisjoner som portugiserne rettet mot landsbyen Cuncolim, et senter for hinduistisk kultur og religion nær provinshovedstaden i Salsette, Margão. Begge prestene deltok i ødeleggelsen av landsbyens hellige bygninger, inkludert hovedtemplet, som var viet til Shantadurga, fredsgudinnen. Dette skjedde i henhold til det kongelige dekretet av 1546, som beordret stansingen av hinduistiske fester og ødeleggelsen av hinduistiske gudebilder over alt i portugisisk territorium. De to prestenes deltakelse i ekspedisjonen ble ikke glemt.
Mens de fleste katolske forfatterne på 1500-tallet motsatte seg bruk av vold mot mennesker for å få dem til å omvende seg, hadde de en tendens til å støtte ødeleggelsen av ikke-kristne templer, helligdommer og statuer som en del av den kristne statens plikt til å få slutt på avgudsdyrking. Selv om tvangsomvendelser offisielt ble fordømt, utøvde portugiserne i tillegg sterkt sosialt og økonomisk press på de lokale hinduene for å overtale dem til å omvende seg.
Natten før de skulle reise til Cuncolim, møttes de fem salige jesuittene Rudolf Acquaviva, Alfons Pacheco, Antonius Francisco, Peter Berno og Frans Aranha i p. Antonius' misjon i Orlim, stasjonen nærmest Cuncolim. Om morgenen mandag den 25. juli 1583, etter at de hadde feiret messe, dro de av sted til Cuncolim, hvor innbyggerne tidligere var varslet om superiorens kommende besøk. I utkanten av byen ble de møtt av en av lederne som uttrykte beklagelse over at landsbyboerne ikke kunne møte dem fordi landsbyen led under en eller annen indre uenighet, men at de senere på dagen kanskje ville de komme for å hilse på de besøkende.
Jesuittene hørte da rop og støy som kom fra landsbyen, men de var ikke klar over at dette var rop som var fylt av hat mot dem. Utover dagen økte bråket, og siden landsbyboerne aldri viste seg, bestemte p. Rudolf at det ville være best å gjøre det de var kommet for og deretter reise uten å ha dratt inn i byen. Deretter fant de en tomt hvor de skulle bygge et fremtidig kapell, og to av de kristne som var med dem, laget et misjonskors av to trestykker og reiste det på tomten. Men dessverre var dette stedet hvor det tidligere hadde stått et hinduistisk tempel som var revet av portugiserne. Det var spioner som så alt hva misjonærene gjorde, og de sendte straks bud til landsbyboerne om at et kristent kors var blitt reist på et sted hvor de en gang hadde hatt et tempel.
Da styrtet hundrevis av landsbyboere mot misjonærene mens de ropte: «Drep! Drep!», og før misjonærene og de kristne kunne unnslippe, var de omringet. En av de kristne legmennene, en portugisisk emigrant ved navn Gonçalo Rodrigues, bar våpen og foreslo at misjonærene skulle skyte mot inderne, men p. Pacheco stanset ham og sa: «Vi er ikke her for å slåss». Siden det var ganske mange kristne i gruppen og de hadde våpen, var dette et bemerkelsesverdig tegn på av tilbakeholdenhet fra jesuittenes side, siden kristne forfattere på den tiden vanligvis var enige om at vold kunne brukes legitimt for å beskytte misjonærer mot angrep, selv om misjonærene forkynte på steder hvor deres nærvær ikke var velkomment.
Etter at den ledende trollmannen fant ut hvem som var gruppens leder, ga han signalet. Da en hindu nærmet seg p. Rudolf, sa misjonæren: «Med hele mitt hjerte gir jeg sjel og legeme til Gud». Med et hogg fra en krumsabel kuttet angriperen av baksiden av paterens lår, og han falt på bakken. For å vise at han var klar til martyriet, åpnet han kraven på prestekjolen og viste frem venstre side av halsen. I samme øyeblikk slo noen etter ham to ganger og forsøkte å hogge hodet av ham. Det tredje slaget traff skulderen og armen ble nesten hogd av. Det var en pil i brystet som til slutt drepte ham. Hans siste ord var: «Tilgi dem, Herre. Frans Xavier, be for meg til Gud. Herre Jesus, motta min ånd». Han var 33 år gammel.
Etter at de hinduistiske landsbyboerne hadde sett blodet til den første martyren, var de ikke fornøyde før alle fem var døde. Først angrep de broder Frans Aranha og med et sabelhogg i nakken og en lanse i siden falt han til jorden. Deretter gikk morderne løs på p. Peter Berno, som var spesielt foraktet fordi han hadde deltatt i ødeleggelsen av templet. I tillegg hadde han vanhelliget en hellig maurtue og drept en hellig ku. Hans bødler slo en jernspiker inn i et av øynene på ham og hogg deretter av ham det høyre øret. Da han falt sammen, kastet de seg over ham og lemlestet ham på det mest grusomme.
Da de var sikker på at p. Berno var død, vendte de seg mot patrene Pacheco og Francisco. P. Alfons så morderne tappert i øynene og sa: «Slå meg, det var jeg som ødela deres avgudsbilder». I samme øyeblikk fikk han en lanse i brystet. Da strakte han ut armene i form av et kors og hevet øynene mens han ba: «Herre, du ble gjennomboret av en lanse for meg. Jeg ber deg tilgi dem som har såret meg og sende dem andre misjonærer for å føre dem til himmelen». Fordi han hadde en bønn på leppene, stakk de enda en lanse gjennom halsen hans. Han døde mens han sa navnet «Jesus». Den siste som ble angrepet, var p. Antonius. Hans hode ble kløyvd og kroppen pepret med piler. Etterpå angrep morderne de kristne som hadde fulgt jesuittene, drepte et dusin av dem og såret mange andre.
Etter udåden tok landsbyboerne noe av martyrenes blod med til sin helligdom og smurte det på avgudsbildet som en offerhandling. Deretter vendte de dagen etter tilbake til stedet for martyriet for å bli kvitt likene. Men der fant de bare fire lik i svart prestekjole. En gammel kvinne fortalte dem at hun hadde sett en mann i svart som hadde slept seg inn i skogen. Der fant de en utslitt og blødende broder Frans Aranha i live, og de gikk løs på ham med kniver, stokker og lanser. Da heller ikke dette drepte ham, dro de ham til avgudsbildet, tvang ham til å stå opp og beordret ham til å bøye hodet for det. Med bemerkelsesverdig styrke sa den døende broderen: «Jeg er verken dum nok eller feig nok til å tilbe et trestykke eller en stein i stedet for den sanne Gud». Etter denne siste trosbekjennelsen ble han drept med en øks. Deretter satte de opp liket ved siden av avgudsbildet og gjorde broder Frans til mål for sine piler som en annen St. Sebastian.
Likene av de fem ble slengt i en brønn, som etterpå var etterspurt av troende i hele området for sine mirakuløse helbredelser. Men 2 ½ dag senere ble likene berget og fraktet til misjonen i Rachol. Der ble likene, som ikke viste noe tegn på forråtnelse, gravlagt i kirken Vår Frue av Snøen. I 1597 ble martyrenes levninger overført til kollegiet St. Paulus i Goa. Deler av martyrenes legemer ble sendt til Europa på ulike tidspunkter. Martyrenes relikvier ble overført til katedralen i Gamle Goa i 1862.
Sammen med de fem jesuittene ble fjorten innfødte kristne og en portugiser drept. Vi kjenner navnet på fire av inderne: Dominikus (Domingo), en braminsk gutt fra Cuncolim og student i Rachol, ble drept fordi han hadde vist prestene pagodene de hadde ødelagt; Alfons, også en braminsk gutt og altergutt for p. Pacheco, fikk hendene hogd av før han ble drept fordi han hadde båret p. Pachecos breviar; Frans Rodríguez (Francisco) hadde vært rådgiver for prestene i en rekke saker, og Paulus da Costa (Paulo) hadde hjulpet dem med å vinne konvertitter. En annen legmann var portugiseren Gonçalo Rodríguez, som ble drept slik at han ikke kunne spre nyheten om de andres død. En annen portugisisk legmann, Domingo d'Aguiar, rømte på et skip som tilhørte en venn og reddet livet.
Da erkebiskopen av Goa satte opp en liste over martyrene som en begynnelse på deres saligkåringsprosess i 1600, fjernet han alle navnene på legmennene, uten at vi vet grunnen til det. Saken gikk svært langsomt fremover, og «Djevelens advokat» hevdet at det opprinnelige portugisiske angrepet på landsbyen hadde skapt en krigstilstand, og at landsbybeboerne derfor bare slo tilbake mot en fiende, ikke angrep kristne som sådan. Denne forsiktigheten var typisk for den motvillighet som ofte ble vist av de romerske myndighetene for at det ikke skulle virke som om de tolererte overlagt offensive handlinger mot ikke-kristne.
Men i 1741 erklærte pave Benedikt XIV (1740-58) at deres død var å betrakte som et ekte martyrium. Imidlertid ble de 5 martyrene ikke saligkåret før den 30. april 1893 (dokumentet (Breve) var datert den 2. april) av pave Leo XIII (1878-1903) (gruppen «Den salige Rudolf Acquaviva og hans fire ledsagere»). Deres minnedag er dødsdagen 25. juli – tidligere ble de feiret den 27. juli. Jesuittene feirer dem den 4. februar. De kalles ofte Salsette-martyrene eller Cuncolim-martyrene.